Vanskelig forhold til eksen, vi er "venner"

[AnonymBruker]

Det ble slutt under nedstenging, og jeg mistenker at han slet litt med depresjon, og tok dette ut over meg. Jeg kuttet kontakten umiddelbart, da det var for vanskelig å ha kontakt. Men selv om jeg gjorde "alle ting riktig" i månedene som gikk, klarte jeg ikke slutte å tenke på han. Jeg sendte han en melding, og han virket utrolig lettet og glad for å høre fra meg. 

I lang tid pratet vi som før, men møttes ikke. Bruddet ble en elefant i rommet vi ikke snakket om, vi bare snakket om daglige ting over melding. I lang tid nå har vi hatt kontakt, kuttet kontakt, hatt kontakt, kuttet kontakt og tatt kontakt igjen. Det er normalt han som tar opp kontakten. I mellomtiden har han lastet ned tinder, og jeg vet at han har vært på noen dates. Jeg merker det fort på han om det er noen andre. Men da trekker jeg meg unna, og han får fort panikk, skyver den han dater unna og tar kontakt med meg. 

Det har vært en lang og pinefull prosess. Nå har vi kommet til et punkt hvor det ikke lenger så mye frem og tilbake. Det føles som vi er venner. Men innerst inne vet jeg at vi aldri blir det, og det vet han og. Jeg går rundt og er redd hele tiden for at det skal komme noen andre, men samtidig lar han meg ikke gå. Jeg har et par ganger foreslått å møtes, men han kommer med unnskyldninger. Han lar meg sitte på gjerdet, og han sitter der selv. Det virker ikke som han helt vet hva han vil, så han sitter bare og venter på ingenting. 

Jeg har forsøkt å date én annen, men etter det kjenner at jeg ikke tør å gjøre noe mer i frykt for å dytte han på noen andre og. Jeg ønsker å finne tilbake, men det føles som det har gått for lang tid. Han er for langt ferdig med bruddet. Likevel gir han ikke slipp.

Senest for noen uker siden forsøkte jeg å trekke meg tilbake, men det gikk ikke mange dagene før han metaforisk sto og banket på døra. 

Jeg klarer ikke forstå hva han vil med meg. Han snakker ikke til meg som en venn, han behandler meg som om jeg fremdeles er kjæresten bare at det går dårlig. 

Jeg vil virkelig få det til, men jeg vet ikke hvordan jeg skal gå frem. Nå virker det som han har begynt å prate med en ny jente igjen. Likevel tar han kontakt flere ganger daglig, gir meg komplimenter og falske forhåpninger. Føles som han har strupetak på meg samtidig som han prøver å gå videre. At han ikke vil være med meg, men ikke at jeg skal være med noen andre. 

 

Noen som har noen råd til hvordan jeg kan redde denne situasjonen? 

Anonymkode: 2c72f...e33

[AnonymBruker]

Ja, slutt å vær en tafatt kjerring og GÅ. 

"Han lar meg ikke gå", du er vel et voksent menneske? Slutt å legg skylda på han og move the fuck on. 

Han høres kanskje ikke helt god ut men det gjør neggu ikke du heller

Anonymkode: e3df4...3ae

[AnonymBruker]

Jeg tror du vet selv hva du må gjøre, men at det gjør vondt og er vanskelig.

Deg høres ut som om du vil veldig at det skal ordne seg mellom dere, men vet innerst inne at det ikke kommer til å gjøre det, og du skriver det veldig fint selv - han vil ikke være med deg, men han vil ikke at du skal være med noen andre.

Du fortjener bedre enn det.

Anonymkode: c2b18...f00

[AnonymBruker]

For meg høres det litt ut som eie-syken for begge to. Dere vil egentlig ikke ha hverandre, men ønsker ikke at noen andre skal få dere heller.. 

Anonymkode: e75c7...db9

[AnonymBruker]

Bli voksen. Det gjelder dere begge.

Anonymkode: 668c5...f77

[MarteMari]

Han er sikkert (som veldig mange menn) redd for å være alene, så du blir en reserveløsning. Ha selvrespekt og gå videre.

[AnonymBruker]

Dere er like ille begge to. Begge holder lunk i den andre mens dere leter etter den dere egentlig vil være med. Skjerp dere og gå hvert til deres.

Anonymkode: 1e21d...07b