Dårlig selvfølelse?

[AnonymBruker]

Jeg har nylig fått adhd diagnosen i voksen alder. Usikker på om dette har noen sammenhenger. Pga diagnosen har jeg snakket mye fra leveren. Blitt ledd av, blitt arrestert. Jeg har veldig ofte trukket det korteste strået i sosiale sammenhenger og gjerne dummet meg litt ut. 

Det jeg merker meg er at jeg tør ikke å snakke for meg. Hvis jeg bare skal svare for meg i et avdelingsmøte eller noe blir jeg sjelven og stresset. Oppspilt. Og hvis jeg er i en diskusjon og det går mot tap, går jeg rett i forsvar. Akkurat som om jeg er redd for å bli avslørt. Sannheten er at veldig ofte vet jeg ikke selv hva jeg tenker og føler.. Har liksom ikke tillit og tro til mine egne tanker og følelser.. "det er sikkert jeg som tenker feil", "det er sikkert jeg som føler feil". Kjenner at jeg får et trykk i brystet når jeg skriver dette.. Jeg blir lei meg.. Og den følelsen jeg får når jeg "taper diskusjonen" er frykt.. 

Kjenner at dette plager meg. Jeg vil ikke være en pusling som ikke kan stå opp for seg selv.

Hvis jeg først står opp for meg selv blir det helt feil og.. Tror jeg fort kan opplevdes som brå og ufølsom i de situasjonene. 

Uff.. Noen som kjenner seg igjen eller har noen gode råd til en på snart 40år.. Dette går jo ikke 😔

Anonymkode: ead22...2dd

[AnonymBruker]

Altså ikke arrestert av politi.. Men arrestert for å si feil eller gjøre feil.. 

Anonymkode: ead22...2dd

[AnonymBruker]

Du er altså redd for å bli avslørt og tape ansikt, redd for å tape diskusjoner. Frykten for å "tape" er større enn muligheten til opplysning og en fruktbar diskusjon. I stedet for å være ærlig og si at "dette visste jeg ikke" og takk for opplysningen så går du rett i forsvar og sannsynligvis ikke anerkjenner motpartens argumenter, ei heller adresserer dem antar jeg?

Ved å gjøre det på denne måten er du faktisk en pusling. En ikke-pusling har ydmykhet. Det er ingen sammenheng mellom det å ikke være en pusling og samtidig ikke kunne stå opp for seg selv. Det viktigste er at du har selvinnsikten til å vite hva du gjør feil og gå ut fra det. 

Skal du gjøre litt selvransakelse så spør deg selv dette: 

- Hvorfor er det viktig for deg at andre ikke kan ha større kunnskap enn deg om visse emner? 

- Hvorfor føler du at du må si noe bare for å si noe rett fra levra, istedet for å lytte? 

Jeg tror dette bunner i usikkerhet. Det er ikke uvanlig at mennesker som ikke er trygge snakker mye i sosiale sammenhenger. Har du fått medisiner? Har du vurdert psykolog?

Anonymkode: ab51b...5ae

[AnonymBruker]

Vil anbefale deg å snakke med en psykolog om dette Jeg hadde god hjelp da jeg fikk asperger+adhd-diagnose i voksen alder. Tips og triks til hvordan jeg kunne håndtere egne tanker og følelser, reaksjonsmønstre, osv. 

Anonymkode: d3089...553

[AnonymBruker]

Vet ikke om mennesker med adhd tenker eller føler annerledes om dette enn oss ''normale'', men er man trygg på seg selv så vet man forskjellen på når man skal stå opp for seg selv og når man skal være ydmyk. Har man gjort noe feil/galt så lønner det seg å være ydmyk, og ikke havne i en forsvarsposisjon. Har du ikke gjort noe feil, så skal du derimot stå opp for deg selv. For mange av oss kommer dette helt naturlig, men om  det ikke gjør det for deg, så er dette noe du burde trene på, altså forskjellen på når det lønner seg å være ydmyk, og når du skal forsvare deg selv. 

Anonymkode: beb81...316

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 30.1.2022 den 22.17):

Jeg har nylig fått adhd diagnosen i voksen alder. Usikker på om dette har noen sammenhenger. Pga diagnosen har jeg snakket mye fra leveren. Blitt ledd av, blitt arrestert. Jeg har veldig ofte trukket det korteste strået i sosiale sammenhenger og gjerne dummet meg litt ut. 

Det jeg merker meg er at jeg tør ikke å snakke for meg. Hvis jeg bare skal svare for meg i et avdelingsmøte eller noe blir jeg sjelven og stresset. Oppspilt. Og hvis jeg er i en diskusjon og det går mot tap, går jeg rett i forsvar. Akkurat som om jeg er redd for å bli avslørt. Sannheten er at veldig ofte vet jeg ikke selv hva jeg tenker og føler.. Har liksom ikke tillit og tro til mine egne tanker og følelser.. "det er sikkert jeg som tenker feil", "det er sikkert jeg som føler feil". Kjenner at jeg får et trykk i brystet når jeg skriver dette.. Jeg blir lei meg.. Og den følelsen jeg får når jeg "taper diskusjonen" er frykt.. 

Kjenner at dette plager meg. Jeg vil ikke være en pusling som ikke kan stå opp for seg selv.

Hvis jeg først står opp for meg selv blir det helt feil og.. Tror jeg fort kan opplevdes som brå og ufølsom i de situasjonene. 

Uff.. Noen som kjenner seg igjen eller har noen gode råd til en på snart 40år.. Dette går jo ikke 😔

Anonymkode: ead22...2dd

Takk for at du deler. Jeg er også i slutten av 30-årene og har lenge lurt på om jeg har en mild form for ADHD. Kjenner meg igjen i noe av det du beskriver. Når jeg er blant folk jeg føler respekterer meg for den jeg er, så er jeg veldig utadvendt og snakker før jeg tenker. Jeg har en sarkastisk humor som mange liker men som mange andre ikke liker. Andre ganger har jeg forstått at jeg har sagt ting som ikke var ment som sarkasme, men som ble oppfattet som det. I frykt for å såre noen eller virke dum, holder jeg derfor munn i de fleste kretser. Har også hatt sosial angst. Jeg kan også blant enkelte virke brå og ufølsom.

Jeg har lenge jobbet med meg selv og er i gang med å lære meg gode kommunikasjonsferdigheter. Tror jeg nærmer meg en løsning slik at jeg kan uttrykke meg på en taktfull og selvsikker måte i enhver sammenheng.

Anonymkode: ba320...7fc

[AnonymBruker]

Sarkasme kan være humor, men det er ikke alltid det. Og det er riktig som du sier, at mange liker denne formen for humor. Problemet er at mange bruker sarkasme rett og slett hele tiden, slik at man aldri vet om det er forsøk på humor eller ikke. Dette inkluderer også ironi. Dette kan også være en unnskyldning til å slippe unna med spydighet, et slags frikort på å si stygge ting til noen som mottaker egentlig vet hvor man har den andre, og gjemme seg bak humor. Kommunikasjon oss mennesker i mellom er ingen enkel sak, derfor er det beste å anta at motparten ikke forstår enn selv, før man blir kjent. Nå trenger vi også alle ekstra eksponering etter corona og isolasjon. 

Anonymkode: ab51b...5ae

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Sarkasme kan være humor, men det er ikke alltid det. Og det er riktig som du sier, at mange liker denne formen for humor. Problemet er at mange bruker sarkasme rett og slett hele tiden, slik at man aldri vet om det er forsøk på humor eller ikke. Dette inkluderer også ironi. Dette kan også være en unnskyldning til å slippe unna med spydighet, et slags frikort på å si stygge ting til noen som mottaker egentlig vet hvor man har den andre, og gjemme seg bak humor. Kommunikasjon oss mennesker i mellom er ingen enkel sak, derfor er det beste å anta at motparten ikke forstår enn selv, før man blir kjent. Nå trenger vi også alle ekstra eksponering etter corona og isolasjon. 

Anonymkode: ab51b...5ae

En nær venn bruker sarkasme og ordspill hele tiden. Personlig synes jeg det er forfriskende og jeg vet at det alltid er ment som humor. Jeg stoler på ham og føler meg selvsikker sammen med ham. Han har mistet noen vennskap pga. dette. Men det synes han er helt greit fordi han synes det er en selvfølge at man ikke kan bli likt av alle. Og det viktigste for ham er å være seg selv slik at han tiltrekker folk som liker ham slik ham er. Jeg er glad for at denne vennen var sarkastisk fra begynnelsen fordi det ga meg rom helt fra begynnelsen til å være meg selv. Men med de fleste andre har jeg vanskelig for å gjøre dette med. Føler jeg må ha en usynlig maske på for å ikke si noe som kan oppfattes som sårende. Og fordi disse sarkastiske kommentarene naturlig kommer spontant (kanskje pga. ADHD?), blir det til at jeg legger strenge bånd på meg selv for å unngå det med de fleste. Det er veldig slitsomt.

Men nå er kanskje dette litt utenfor det ts snakket om. Beklager det. Jeg kommer kanskje til å lage en egen tråd om dette.

Anonymkode: ba320...7fc

[AnonymBruker]

Føler nok at enkelte forstår meg bedre enn andre her.. 😅 Jeg er ydmyk og klarer fint å lese sosiale koder. Problemet er at jeg er redd for å bli latterliggjort eller ydmyket pga mine tanker og følelser. Dette er grunnen til at jeg som regel holder kjeft og unngår diskusjoner. Føler fysisk ubehag om noen blir for intens i en diskusjon. Syns det er ekkelt.. Det har ingenting med at jeg må ha rett eller vite alt hele tiden. 

TS

Anonymkode: ead22...2dd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (45 minutter siden):

Føler nok at enkelte forstår meg bedre enn andre her.. 😅 Jeg er ydmyk og klarer fint å lese sosiale koder. Problemet er at jeg er redd for å bli latterliggjort eller ydmyket pga mine tanker og følelser. Dette er grunnen til at jeg som regel holder kjeft og unngår diskusjoner. Føler fysisk ubehag om noen blir for intens i en diskusjon. Syns det er ekkelt.. Det har ingenting med at jeg må ha rett eller vite alt hele tiden. 

TS

Anonymkode: ead22...2dd

Hvordan tenker du at dette og det du beskriver i HI om at du blir skjelven, stresset og oppspilt + tankene dine om å bli latterliggjort og ydmyket osv., har sammenheng med ADHD? For meg, uten mer info, høres det ut som sosial angst.

Anonymkode: ba320...7fc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (50 minutter siden):

Hvordan tenker du at dette og det du beskriver i HI om at du blir skjelven, stresset og oppspilt + tankene dine om å bli latterliggjort og ydmyket osv., har sammenheng med ADHD? For meg, uten mer info, høres det ut som sosial angst.

Anonymkode: ba320...7fc

Det har jeg ikke tenkt på 🤔 Jeg tenker at det er forbundet med adhd eller en konsekvens av å hatt adhd uten behandling så lenge. Jeg har sagt og gjort mye dumt. Fordi jeg ikke har hengt med i samtaler eller skjønner det alle andre skjønner. Da blir man møtt med mye negative sanksjoner og blir redd for å si noe feil eller at man tenker feil. Jeg tviler mye på mine egne evner og meninger f.eks fordi de ofte har blitt kritisert eller latterliggjort. 

TS

Anonymkode: ead22...2dd