Krevende jobb, sur sambo

[AnonymBruker]

Jeg startet i ny jobb for over 1 år siden. Dette var en ny rolle som jeg strever med å mestre. Jeg jobber nå endel kvelder også i helgene for å føle at jeg har kontroll på oppgavene mine. Jeg har flagget det for min leder, men han har det også ekstremt travelt. Mannen min er nå lei og mener jeg bør si opp. Jeg kjenner at jeg har fått endel stress i kroppen. Noen gode råd …. Bør jeg bare gå til en mindre krevende rolle

Anonymkode: c887b...ad8

[AnonymBruker]

Det spørs. Synest du jobben er gøy, lærerik, utfordrende. Eller trekker den bare energi ut fra deg? Eller er det samboeren din som trekker energi ut fra deg? I såfall bør du jobbe med og vurdert det forholdet.
 

Første gang jeg hørte noen si at det var utfordrende å finne ut hva som var det virkelige problemet syntes jeg det hørtes rart ut. Men etter mange år i arbeidslivet ser jeg at det stemmer. Det kan være vanskelig, ting påvirker hverandre. Problemer trekker energi uavhengig av om det er på jobb eller privat. 

Anonymkode: e6215...1e7

[AnonymBruker]

Selvsalgt må du prioritere karriere. Familie er ikke så viktig. Sitter mange gamle rundt omkring som lever på minnene av jobben der de sitter alene i leiligheten mens naboene har barnebarn som besøker de. Og barn kan du vente med til etter 40. /s

Anonymkode: 41012...721

[AnonymBruker]

Mener mannen du skal slutte fordi han ikke får nok oppmerksomhet fra deg? Eller fordi han ser det sliter på deg? 

Og aller viktigst: hva vil du selv?

Jeg og mannen har begge krevende jobber. Da kan man ikke bare jobbe når man "føler for det", så vi planlegger uka sammen, kommuniserer hvilke dager det blir overtid, eller middag hver for oss. Og legger PC og telefon et helt annet sted fredag og lørdag kveld. 

Dette med menn som snakket nedlatende om mine ambisjoner, som mente jobb var en "nødvendig onde", som stadig kom med stikk til "sjefen" og "kapitalismen", det var en solid dealbreaker for meg den gang jeg var singel... Så om han er av den typen - dump, og prioriter deg selv. 

Anonymkode: 4ff1a...17f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Selvsalgt må du prioritere karriere. Familie er ikke så viktig. Sitter mange gamle rundt omkring som lever på minnene av jobben der de sitter alene i leiligheten mens naboene har barnebarn som besøker de. Og barn kan du vente med til etter 40. /s

Anonymkode: 41012...721

Bør nok prioritere karrieren ja. Eventuelle fremtidige barnebarn kommer ikke til å bry seg om bestemor uansett. Barnebarn gidder sjeldent å besøke besteforeldre, med mindre de tvinges av foreldrene. 

Ts: det er ikke unormalt å bruke 1-2 år på å bli komfortabel i en jobb. Er det en jobb du ønsker å bli i og å utvikle deg i?

"Fake it until you make it". Men må du gjøre alt like perfekt? Det kan hende du stiller mye strengere krav til deg selv, enn det jobben gjør. Og typisk kvinner å tenke sånt. Prøv å senk skuldrene og tenk at dette mestrer du. 

Samboeren skal selvfølgelig støtte deg. 

Anonymkode: 08e56...20a

[Nasse Nøff]

Men det er jo egentlig ikke riktig at du skal jobbe så mye på kveldene for å få kontroll på oppgavene dine. Kan det være slik at du er litt for flink pike? Mange arbeidsgivere setter ingen grenser, slik at du må sette grenser selv. Det betyr ikke at du ikke er flink i jobben din, men at oppgavene kanskje er «uendelige». Er det mulig å sette større grenser ved å begrense kveldsjobbingen til et par kvelder i uken? Og ha en dialog med mannen der dere passer på å sette av tid til hverandre?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Bør nok prioritere karrieren ja. Eventuelle fremtidige barnebarn kommer ikke til å bry seg om bestemor uansett. Barnebarn gidder sjeldent å besøke besteforeldre, med mindre de tvinges av foreldrene. 

Ts: det er ikke unormalt å bruke 1-2 år på å bli komfortabel i en jobb. Er det en jobb du ønsker å bli i og å utvikle deg i?

"Fake it until you make it". Men må du gjøre alt like perfekt? Det kan hende du stiller mye strengere krav til deg selv, enn det jobben gjør. Og typisk kvinner å tenke sånt. Prøv å senk skuldrene og tenk at dette mestrer du. 

Samboeren skal selvfølgelig støtte deg. 

Anonymkode: 08e56...20a

Det kan jo gå begge veier. En ting er å ha en krevende jobb, det bør ha en samboer ha forståelse for. Men dersom det har blitt slik at private avtaler aldri lar seg gjennomføre fordi h*n må jobbe, så kan jeg jo også forstå at han syntes det er leit og at det sliter på forholdet. Dersom man hele tiden må nedprioritere forholdet eller familien, så er det jo ikke liv laga i lengden. En jobb, særlig de krevende, trenger langvarig prioritering selvsagt, men det gjør et forhold også. Og dersom man overser det for lenge, så ender det som regel med samlivsbrudd. 

Det kan også virke som om TS kanskje godtar litt for mye. Om man stadig vekk får flere ansvarsområder og vanskeligere ting uten at det reflekteres i stilling og/eller lønn, så kan det være en god ide å begynne å søke seg videre. At arbeidsgiver ikke anerkjenner den innsatsen man gjør er ikke et så bra tegn, jeg snakker av (dårlig) erfaring der. 

Anonymkode: 88db6...390

[AnonymBruker]

En jobb er ikke verdt forholdet ditt til mannen din! Antakelig ser han at jobber sliter på deg, hvilket i sin tur sliter på forholdet. Han har vært tålmodig 1 år. Nå er det din tur til å gjøre en innsats hjemme. 

Ta en prat med sjefen din, om de ikke har muligheter for å legge om slik at du kam arbeide en normal arbeidsuke på 37,5 timer, bør du nok se deg om etter en jobb du mestrer.

Anonymkode: cfae3...393

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

En jobb er ikke verdt forholdet ditt til mannen din! Antakelig ser han at jobber sliter på deg, hvilket i sin tur sliter på forholdet. Han har vært tålmodig 1 år. Nå er det din tur til å gjøre en innsats hjemme. 

Ta en prat med sjefen din, om de ikke har muligheter for å legge om slik at du kam arbeide en normal arbeidsuke på 37,5 timer, bør du nok se deg om etter en jobb du mestrer.

Anonymkode: cfae3...393

Dypt uenig.

Jeg har en jobb som betyr vanvittig mye for meg. Det er noe jeg virkelig liker å bruke tiden min på. Jeg tjener godt. Og jeg har også enormt med frihet, og ingen som overvåker når jeg jobber, så lenge jeg leverer som jeg skal. Å komme dit kostet enormt med tid og stress de første 1-3 årene. 

Hadde en mann kommet inn i livet mitt og satt grenser for dette hadde han fått beskjed om å forsvinne ut av livet mitt igjen. Det finnes nok av flotte menn som støtter ønsker og  ambisjoner. 

Derfor mitt spørsmål, som er det eneste viktige: Hva ønsker TS av karrieren? 

Anonymkode: 4ff1a...17f

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Dypt uenig.

Jeg har en jobb som betyr vanvittig mye for meg. Det er noe jeg virkelig liker å bruke tiden min på. Jeg tjener godt. Og jeg har også enormt med frihet, og ingen som overvåker når jeg jobber, så lenge jeg leverer som jeg skal. Å komme dit kostet enormt med tid og stress de første 1-3 årene. 

Hadde en mann kommet inn i livet mitt og satt grenser for dette hadde han fått beskjed om å forsvinne ut av livet mitt igjen. Det finnes nok av flotte menn som støtter ønsker og  ambisjoner. 

Derfor mitt spørsmål, som er det eneste viktige: Hva ønsker TS av karrieren? 

Anonymkode: 4ff1a...17f

Men du glemmer en viktig dimensjon - du har (tydeligvis?) ikke en mann og et forhold å ta vare på. Da er det selvfølgelig enklere å fokusere på jobb. Jeg jobbet også langt mer, og fant mye større glede i jobben min da jeg bare hadde meg selv å ta hensyn til.

Jobber finnes det nok av, om ts er glad i mannen sin og ønsker en fremtid med han, bør hun huske på at han finnes det kun 1 av!

I arbeidslivet er det ingen som er uerstattelig, når alt kommer til alt driter arbeidsgiver i om det er du, ts eller noen andre som utfører jobben, bare jobben blir gjort.

Anonymkode: cfae3...393

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Men du glemmer en viktig dimensjon - du har (tydeligvis?) ikke en mann og et forhold å ta vare på. Da er det selvfølgelig enklere å fokusere på jobb. Jeg jobbet også langt mer, og fant mye større glede i jobben min da jeg bare hadde meg selv å ta hensyn til.

Jobber finnes det nok av, om ts er glad i mannen sin og ønsker en fremtid med han, bør hun huske på at han finnes det kun 1 av!

I arbeidslivet er det ingen som er uerstattelig, når alt kommer til alt driter arbeidsgiver i om det er du, ts eller noen andre som utfører jobben, bare jobben blir gjort.

Anonymkode: cfae3...393

Langt på vei enig, kanskje bortsett fra i det siste. I noen bransjer kan det være et stykke mellom de virkelig gode, så arbeidsgiver gjør lurt å ikke forsure arbeidsdagene til slike folk. Om TS faktisk vet at hun er god, så kan det også brukes som forhandlingskort ovenfor arbeidsgiver. Det bør man gjøre hvis man har et forhold eller familie å ta hensyn til også. 

Anonymkode: 88db6...390

[AnonymBruker]

Det kommer an på. For mitt vedkommende er trivsel mye viktigere enn «karriere». Jo eldre jeg blir, jo mindre betyr det faktisk. Livet er mer enn en stressende jobb en strever med å mestre. Mye mer. Men, ikke ta er valg basert på din samboer, tenk på deg selv. 

Anonymkode: 2aeac...2a0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

En jobb er ikke verdt forholdet ditt til mannen din! Antakelig ser han at jobber sliter på deg, hvilket i sin tur sliter på forholdet. Han har vært tålmodig 1 år. Nå er det din tur til å gjøre en innsats hjemme. 

Ta en prat med sjefen din, om de ikke har muligheter for å legge om slik at du kam arbeide en normal arbeidsuke på 37,5 timer, bør du nok se deg om etter en jobb du mestrer.

Anonymkode: cfae3...393

Ikke slutt for å «gjøre en innsats hjemme», TS. Det er et elendig råd.

Finn ut hva du ønsker selv. Sjefen din høres fraværende ut, hvordan har dine kolleger det?

Anonymkode: 39dc1...a47

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Jeg startet i ny jobb for over 1 år siden. Dette var en ny rolle som jeg strever med å mestre. Jeg jobber nå endel kvelder også i helgene for å føle at jeg har kontroll på oppgavene mine. Jeg har flagget det for min leder, men han har det også ekstremt travelt. Mannen min er nå lei og mener jeg bør si opp. Jeg kjenner at jeg har fått endel stress i kroppen. Noen gode råd …. Bør jeg bare gå til en mindre krevende rolle

Anonymkode: c887b...ad8

Nøyaktig hva er det mannen din er lei? Hvis du ser bort fra hva mannen mener og tenker, og kun tenker på hva du ønsker, hva tenker du da om denne jobben? Hva er viktig for deg i livet? Tror du jobben kan bli mindre stressende når du er blitt tryggere i rollen din? 

Anonymkode: 204cd...7cc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Men du glemmer en viktig dimensjon - du har (tydeligvis?) ikke en mann og et forhold å ta vare på. Da er det selvfølgelig enklere å fokusere på jobb. Jeg jobbet også langt mer, og fant mye større glede i jobben min da jeg bare hadde meg selv å ta hensyn til.

Jobber finnes det nok av, om ts er glad i mannen sin og ønsker en fremtid med han, bør hun huske på at han finnes det kun 1 av!

I arbeidslivet er det ingen som er uerstattelig, når alt kommer til alt driter arbeidsgiver i om det er du, ts eller noen andre som utfører jobben, bare jobben blir gjort.

Anonymkode: cfae3...393

Har vært lykkelig gift i 15 år. Og sammen i 20. 

Klarer utmerket godt å kombinere karriere og familie. Det krever egentlig bare en mann som bryr seg, og gjensidig respekt. Og likestilling på hjemmebane 

Anonymkode: 4ff1a...17f

[AnonymBruker]

Hadde en jobb som var en utfordring og trives lite i miljøet

Den som merket først at jobben ikke var noe for meg var min samboer. Jeg var der et år og ble sykemeldt tilslutt. Jeg var deprimert lenge etterpå både for at jeg ikke fikk det til og fordi stresset satt fremdeles i kroppen. Kanskje din samboer prøver å vise empati for deg. 

Anonymkode: 21bf3...938

[AnonymBruker]

2 hours ago, AnonymBruker said:

Hadde en jobb som var en utfordring og trives lite i miljøet

Den som merket først at jobben ikke var noe for meg var min samboer. Jeg var der et år og ble sykemeldt tilslutt. Jeg var deprimert lenge etterpå både for at jeg ikke fikk det til og fordi stresset satt fremdeles i kroppen. Kanskje din samboer prøver å vise empati for deg. 

Anonymkode: 21bf3...938

Sånn var det her også! Min samboer merket at jeg burde forlatt den arbeidsplassen hvertfall 1 år før jeg gjorde det selv. Til slutt sa jeg opp uten å ha fått noen annen jobb først, fikk nesten litt panikkanfall, måtte vekk derfra.

Hadde aldri trodd min samboer skulle bli sjeleglad for at jeg sa opp uten tryggheten av ny jobb, men han så mye bedre enn meg hvordan den arbeidsplassen slet på meg.

Anonymkode: cfae3...393

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Sånn var det her også! Min samboer merket at jeg burde forlatt den arbeidsplassen hvertfall 1 år før jeg gjorde det selv. Til slutt sa jeg opp uten å ha fått noen annen jobb først, fikk nesten litt panikkanfall, måtte vekk derfra.

Hadde aldri trodd min samboer skulle bli sjeleglad for at jeg sa opp uten tryggheten av ny jobb, men han så mye bedre enn meg hvordan den arbeidsplassen slet på meg.

Anonymkode: cfae3...393

...og jeg også, veldig likt! På en måte godt å «se» man ikke er alene. Lærte mye av den perioden; aldri mer å være så snill pike!

Anonymkode: 5de38...db3

[AnonymBruker]

10 hours ago, AnonymBruker said:

Men du glemmer en viktig dimensjon - du har (tydeligvis?) ikke en mann og et forhold å ta vare på. Da er det selvfølgelig enklere å fokusere på jobb. Jeg jobbet også langt mer, og fant mye større glede i jobben min da jeg bare hadde meg selv å ta hensyn til.

Jobber finnes det nok av, om ts er glad i mannen sin og ønsker en fremtid med han, bør hun huske på at han finnes det kun 1 av!

I arbeidslivet er det ingen som er uerstattelig, når alt kommer til alt driter arbeidsgiver i om det er du, ts eller noen andre som utfører jobben, bare jobben blir gjort.

Anonymkode: cfae3...393

Men å ta vare på forholdet skal jo gå begge veier og er jobb viktig for en så må jo en mann som er glad i en respektere og støtte opp om dette! I de fleste tilfeller går det fint an å kombinere jobb og forhold, med mindre den ene er veldig kravstor på at den skal ha all oppmerksomhet og alltid være superprioritet og ikke respekterer at den andre i forholdet ønsker å jobbe feks. (Unntak om man har barn da må man såklart være enig om arbeidsfordeling på oppfølging av barn). 

 

Om jobben faktisk utnytter TS og gjør henne unødvendig utbrent og stresset og samboeren er bekymret for henne blir det noe annet da. Er det tilfelle TS tenker jeg du må kjenne etter selv om det han er bekymret for stemmer og se om du må ta noen grep. Med mindre det er veldig selvstendig arbeid så skal du i utgangspunktet ikke bruke masse fritid på arbeidsoppgaver for å klare å mestre jobben. Da bør du kanskje få mer opplæring/kursing eller om det bare er for mye å gjøre for å klare på en normal+ arbeidsuke må det tas tak i. 

Anonymkode: e41ca...226

[AnonymBruker]

On 1/30/2022 at 1:28 AM, AnonymBruker said:

Jeg startet i ny jobb for over 1 år siden. Dette var en ny rolle som jeg strever med å mestre. Jeg jobber nå endel kvelder også i helgene for å føle at jeg har kontroll på oppgavene mine. Jeg har flagget det for min leder, men han har det også ekstremt travelt. Mannen min er nå lei og mener jeg bør si opp. Jeg kjenner at jeg har fått endel stress i kroppen. Noen gode råd …. Bør jeg bare gå til en mindre krevende rolle

Anonymkode: c887b...ad8

Enig med din mann, du bør skifte jobb

Anonymkode: a93a2...194