Diezel Skrevet 29. januar 2022 #1 Skrevet 29. januar 2022 Barnefar og jeg skal skilles. Han har i 5 år vært aggressiv, sinna og jeg har vært redd og lider fortsatt mentalt av det. Da han innså at jeg mente alvor skjerpet han seg og mener han nå er en ny mann - men jeg orker ikke, kjærligheten er borte. For en uke siden fortalte vi det til våre tre barn og naturlig nok ble de knuste. Eldstemann tok det tyngst - han spør igjen og igjen om hvorfor - vi har det jo så fint sammen osv (det skal sies at vi oppfører oss veldig siviliserte. Han vil jo ikke skilles, jeg vil ikke at han skal ta på meg en gang..) Vi får ikke eldstemann ut av sorgen sin - han sliter med depresjon allerede (og får hjelpe til det både av helsesøster og BUP) og jeg synes det er sinnsykt tøft på hans vegne. Jeg skal flytte ut snart og gleder meg egentlig men jeg tør nesten ikke å vise entusiasme for sønnen min er så forferdelig trist 😢 Hører gjerne om andres erfaring - hvor lang tid tar det for barna å normaliser seg?
AnonymBruker Skrevet 29. januar 2022 #2 Skrevet 29. januar 2022 Det har gått veldig kort tid. For deg er dette slutten på en lang prosess, for barna starter prosessen nå. Det viktigste du kan gjøre er å la det være rom for alle mulige slags følelser. Det er mye bedre at de får kjent på følelsene sine og levd dem ut nå, enn at de blir værende innestengt i barna. Og du er i en god posisjon til å ta vare på dem i og med at du selv er ferdig med det meste av sorgen. La dem snakke og være sinte og lei seg. Bare vær der for dem. For vår del gikk det mye lettere når det nye livet var i gang. Det var litt abstrakt, og derfor skummelt, for barna så lenge de bare hørte ordet «skilsmisse», men ingen praktiske endringer hadde blitt gjennomført. Men da jeg/vi flyttet til leiligheten min ble de helt rolige. Det var jo hyggelig, og det var et hjem. Jeg har vunnet veldig på å la dem snakke og selv å snakke om deres far. Jeg forteller fine ting han og jeg har gjort sammen, og har ham framme som tema når barna er hos meg. Resultatet er at barna forteller mye om hva de gjør hos han, og jeg føler jeg får være med på hele livet deres. Faren derimot var sint på meg og det har barna skjønt. De forteller ham ingenting om det vi gjør her. Anonymkode: e5b98...e6f 2
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå