Samboer med asperger

[AnonymBruker]

Rettelse:

 

Hei! Her kan det være symptomer både fra autisme og adhd. Det kan også hende at han har ingen av delene. Hvordan foreldrene har ivaretatt han emosjonelt i barndommen tenker jeg også kan ha formet han.

Jeg ser du er inne på narsissisme. Det ene utelukker ikke nødvendigvis det andre. En barndom med omsorgssvikt kan gi en person narsissistiske trekk. Eksen min har vokst opp med en alkoholiker og han har mange narsissistiske trekk. Han hadde nok fått ADHD-diagnose om han hadde blitt henvist til Bup som barn. Sønnen vår har ADHD, og de har veldig like symptomer/vansker. (Sønnen vår har IKKE narsissistiske trekk, altså. Kun faren hans / eksen min)

Uansett hva slags diagnose typen din ville fått om han hadde utredet seg, så vil ikke vanskene/symptomene forsvinne "hos legen". Han vil fortsatt være ufølsom ovenfor deg. Alt det du ramset opp vil fortsette. Vil du virkelig ha det slik resten av livet? Vil du ha en slik far for barna dine? Slike besteforeldre for barna dine?

En diagnose vil gi en stor hjelp til et barn. Litt hjelp til en voksen i form av stønader og kanskje noe adhd-medisiner, rettigheter, forstå/akseptere seg selv bedre, kurs. Finne likesinnede. Men det er ikke for å få en kur. Han går ikke på DPS, og får hjelp til å bli snill og normal, og en grei kjæreste. Mange Aspergere passer ikke i forhold. Mange gjør det, og har til og med barn. Men han din høres ikke ut som en god kjæreste

Anonymkode: 24e7f...3be

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (38 minutter siden):

Rettelse:

 

Hei! Her kan det være symptomer både fra autisme og adhd. Det kan også hende at han har ingen av delene. Hvordan foreldrene har ivaretatt han emosjonelt i barndommen tenker jeg også kan ha formet han.

Jeg ser du er inne på narsissisme. Det ene utelukker ikke nødvendigvis det andre. En barndom med omsorgssvikt kan gi en person narsissistiske trekk. Eksen min har vokst opp med en alkoholiker og han har mange narsissistiske trekk. Han hadde nok fått ADHD-diagnose om han hadde blitt henvist til Bup som barn. Sønnen vår har ADHD, og de har veldig like symptomer/vansker. (Sønnen vår har IKKE narsissistiske trekk, altså. Kun faren hans / eksen min)

Uansett hva slags diagnose typen din ville fått om han hadde utredet seg, så vil ikke vanskene/symptomene forsvinne "hos legen". Han vil fortsatt være ufølsom ovenfor deg. Alt det du ramset opp vil fortsette. Vil du virkelig ha det slik resten av livet? Vil du ha en slik far for barna dine? Slike besteforeldre for barna dine?

En diagnose vil gi en stor hjelp til et barn. Litt hjelp til en voksen i form av stønader og kanskje noe adhd-medisiner, rettigheter, forstå/akseptere seg selv bedre, kurs. Finne likesinnede. Men det er ikke for å få en kur. Han går ikke på DPS, og får hjelp til å bli snill og normal, og en grei kjæreste. Mange Aspergere passer ikke i forhold. Mange gjør det, og har til og med barn. Men han din høres ikke ut som en god kjæreste

Anonymkode: 24e7f...3be

Jeg vet at han ikke er narsissist nå, han har jo ingen venner og klarer heller ikke skape nye venner. Han trives uten det, han bruker mye tid på hobbyene sine imenst jeg er sosial med mine veninner. Han prøver å bry seg om meg. Han er asperger, han har alle symptomene. Han sliter veldig med det sosiale, dummer seg ut, blir alt for intens eller for lite egensjert, han ser ikke mellom linjene, ofte har jeg hjulpen han i samtaler med andre. Han gjør masse tjenester for meg, lager mat og henter ting til meg, det er hans måte å vise kjærlighet. Men jeg skal vurdere og se det hele i ett prespektiv om jeg takler dette, da blir jeg barnefri, for jeg skal ikke ha barn med han. Han har ikke adhd, han er veldig strukturert, han bretter alle klærene perfekt i kofferten, han har full kontroll på kort,penger og pass, han er også god til å lage rutiner helt selv, han fullfører oppgavene 100%, gjør aldri noe halvferdig, det blir helt ferdig også går han videre til neste oppgave. Han forstår ikke barn, han klarer ikke snskke til dem, han vet ikke hvordan.

Adhd forstår sosiale koder og de vet hva som forventes, men det er ikke alt de klarer pga lite dopamin. Adhd får 10 ganger mindre motivasjon til å gjøre noe kjedelig, de klarer ikke begynne. også får de 10 ganger mer motivasjon om det er noe de liker. 

Anonymkode: e0585...7aa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Tusen takk. Nå kan jeg slå meg til ro at han er asperger. En lettelse. Kan du si noe som er positivt med han, hva var det som fikk deg til å like han?

Jeg likte min fordi han ser fin ut først og fremst. Han ga meg mye oppmerksomhet og hadde fokuset kun på meg. Han oppførte seg egentlig for god til å være sann, og det er jo masken hans😁

Han ønsker ikke at jeg skal være lei meg. Men han får ikke til å gi trøst som en normal hjerne kan. Jeg har (før jeg visste om asperger) sagt at han må si: "Hva kan jeg gjøre for at du føler deg bedre" når jeg er lei meg. Jeg sa dette fordi jeg har forstått på en måte at han ikke har dette i seg fra før.

Men problemet er at jeg har sagt "Jeg vil at du skal lytte til meg", og han prøver, men klarer ikke holde ut lenge før han faller vekk og som ser ut som at han ønsker å såre meg enda mer. For han klarer ikke lytte heller!

Men hvis jeg ber han om å hente noe, lage noe mat, gi meg en klem. Da gjør han det med en gang. Det er kun denne måten han kan vise at han vil meg godt.  

Jeg fant boe på youtube som var veldig lærerikt, søk på: Velfungerende autist.

Det er en mann Robin som forklarer om relasjon med asperger. Han er asperger selv.

 

 

Anonymkode: e0585...7aa

Det er mye av det samme som hos deg. Han var oppmerksom og overøste meg egentlig med oppmerksomhet og komplimenter. Og jeg trengte det. Han var verdens snilleste og selv om han ikke forstod følelsene mine ordentlig, så ga han meg rom til å ha dem. Han skinner gjennom innimellom enda og. Er jeg ekstremt sliten, kan han sende meg i seng og ta ungene den kvelden. Men dagen etter forventes det at jeg skal være i full fart igjen. Ingen forståelse for at jeg ikke er det.

jeg skal ikke si at jeg er en lett person å leve med. Jeg har en del bagasje etter et voldelig forhold, som gjør at jeg kan være veldig sta og kontrollerende. Ikke fordi jeg vil kontrollere andre, men fordi jeg prøver å kontrollere hverdagen min og livet mitt. Dette er og det jeg går i terapi for. Men han har helt fra start latt meg få gå veien jeg må gå i mitt tempo. Aldri presset, alltid gitt meg rom til å være meg. Og det er gull verd! 

Anonymkode: 0fb79...9a1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Jeg vet at han ikke er narsissist nå, han har jo ingen venner og klarer heller ikke skape nye venner. Han trives uten det, han bruker mye tid på hobbyene sine imenst jeg er sosial med mine veninner. Han prøver å bry seg om meg. Han er asperger, han har alle symptomene. Han sliter veldig med det sosiale, dummer seg ut, blir alt for intens eller for lite egensjert, han ser ikke mellom linjene, ofte har jeg hjulpen han i samtaler med andre. Han gjør masse tjenester for meg, lager mat og henter ting til meg, det er hans måte å vise kjærlighet. Men jeg skal vurdere og se det hele i ett prespektiv om jeg takler dette, da blir jeg barnefri, for jeg skal ikke ha barn med han. Han har ikke adhd, han er veldig strukturert, han bretter alle klærene perfekt i kofferten, han har full kontroll på kort,penger og pass, han er også god til å lage rutiner helt selv, han fullfører oppgavene 100%, gjør aldri noe halvferdig, det blir helt ferdig også går han videre til neste oppgave. Han forstår ikke barn, han klarer ikke snskke til dem, han vet ikke hvordan.

Adhd forstår sosiale koder og de vet hva som forventes, men det er ikke alt de klarer pga lite dopamin. Adhd får 10 ganger mindre motivasjon til å gjøre noe kjedelig, de klarer ikke begynne. også får de 10 ganger mer motivasjon om det er noe de liker. 

Anonymkode: e0585...7aa

Må bare svare på denne og. Han min har heller ikke venner. Og hyggelige kolleger er i hans hode venner. Jeg er den sosiale med venner. Det gjør at jeg tar det aller meste av ting utad som har med ungene å gjøre. For han får ikke med seg ting og misforstår.

men når det er sagt… han kunne helt sikkert vært en bedre pappa enn han er. Han forstår ikke alltid forskjellen på en treåring og en 15 åring for eksempel. Men med veiledning og forklaring, så har han kommet langt. Ungene har skjønt selv at pappa ikke er helt som alle andre, uten at det gjør dem noe. (De er seks og ni). Det er frustrasjoner for meg som litt hønemortendenser at han er som han er. Men det er ingen som har lekt like mye og bra med dem som han. Han har laget historier og eventyr til dem, funnet opp egne leker som de elsker! Han spiller fotball med dem på sommeren, og kjører biler og bygger togbane inne på vinteren. Han lærer nå eldstemann til å stå slalåm da jeg ikke står på ski. Så han har sine sider han og. Vi har bare ulike styrker og evner. Jeg vet ikke helt om hans oppfatning av følelser er som mine, men jeg vet han hadde gitt livet sitt for ungene. Fordi det er sånn det skal være på en måte. 

Anonymkode: 0fb79...9a1