Samboer med asperger

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Nei. En diagnose vil ikke endre på noenting. Du vil fortsatt føle på alt du føler på nå. Han vil oppføre seg helt likt. Du får ikke behovene dine dekt og det vil ikke endre seg. 

For meg høres dette forholdet helt jævlig ut. 

Men det er ditt valg å være med denne mannen. 

Anonymkode: 39cc4...95f

Jeg er delvis uenig med deg. Jeg tror ikke en diagnose vil endre hans væremåte eller at hun aldri vil irritere seg igjen. Men her var det mange brikker som falt på plass da mannen fikk diagnosen. Jeg synes til tider det er helt pyton, og jeg føler meg fremdeles ensom i forholdet. Men det har vært lettere å takle en del ting, når jeg har en knagg å henge det på. Går til psykomotorisk fysioterapeut pga stress, og jeg fortalte om diagnosen og at jeg mange ganger lurer på om han faktisk er så «dum» eller om han gjør ting dårlig og feil med vilje. Han svarte at det er sånn han er. Han klarer ikke, kan ikke, forstår ikke. Det ga meg en litt annen måte å snakke til han på, og derfra meg forståelse for at jeg til syvende og sist er alene. Så holdningen min til mange ting, som forventningene jeg har til han, har endret seg. 

Anonymkode: 0fb79...9a1

[AnonymBruker]

Høyrest ut som ASD (autisim spectrum dissorder). 

Anonymkode: b561c...49d

[AnonymBruker]

Synes det høres mer ut som adhd. Det har mannen min og dette minner om han.

Anonymkode: 2039f...e4f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (35 minutter siden):

Jeg er delvis uenig med deg. Jeg tror ikke en diagnose vil endre hans væremåte eller at hun aldri vil irritere seg igjen. Men her var det mange brikker som falt på plass da mannen fikk diagnosen. Jeg synes til tider det er helt pyton, og jeg føler meg fremdeles ensom i forholdet. Men det har vært lettere å takle en del ting, når jeg har en knagg å henge det på. Går til psykomotorisk fysioterapeut pga stress, og jeg fortalte om diagnosen og at jeg mange ganger lurer på om han faktisk er så «dum» eller om han gjør ting dårlig og feil med vilje. Han svarte at det er sånn han er. Han klarer ikke, kan ikke, forstår ikke. Det ga meg en litt annen måte å snakke til han på, og derfra meg forståelse for at jeg til syvende og sist er alene. Så holdningen min til mange ting, som forventningene jeg har til han, har endret seg. 

Anonymkode: 0fb79...9a1

Ts her. Interessant å høre om andre som er i forhold med en asperger. Jeg lurer på om du også merker at han går med en "maske", at han oppfører seg som en annen for å bli likt? Dette er ihvertfall tydelig med min samboer. Han har hatt masken på i familie selskap hos meg og når vi sitter oss i bilen detter masken av og han ser helt tom ut. Han bruker masken på meg også når han møter meg også slipper han den etterhvert.

Jeg trodde en periode han var narsisist eller noe, men det var masse som viste seg å ikke passe. Men asperger er veldig tydelig. Isted prøvde han å lytte til meg, han klødde over alt på kroppen sin, knær, hode, men øynene bare datt ned. Han klarte ikke høre mer. Han kan også avbryte samtalen vi har med barnselig tull som feks " min mor kjenner den nye sjefen din", på kødd. Når vi snakker om jobb. Da stopper han samtalen. Jeg blir såret fordi jeg ville sett latterlig ut om jeg trodde på spøken, og vil han det? - Tenker jeg, men jeg tror ikke han tenkte vondt, han bare måtte spore av samtalen, han klarte ikke følge med lenger.

Ts

Anonymkode: e0585...7aa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Ts her. Interessant å høre om andre som er i forhold med en asperger. Jeg lurer på om du også merker at han går med en "maske", at han oppfører seg som en annen for å bli likt? Dette er ihvertfall tydelig med min samboer. Han har hatt masken på i familie selskap hos meg og når vi sitter oss i bilen detter masken av og han ser helt tom ut. Han bruker masken på meg også når han møter meg også slipper han den etterhvert.

Jeg trodde en periode han var narsisist eller noe, men det var masse som viste seg å ikke passe. Men asperger er veldig tydelig. Isted prøvde han å lytte til meg, han klødde over alt på kroppen sin, knær, hode, men øynene bare datt ned. Han klarte ikke høre mer. Han kan også avbryte samtalen vi har med barnselig tull som feks " min mor kjenner den nye sjefen din", på kødd. Når vi snakker om jobb. Da stopper han samtalen. Jeg blir såret fordi jeg ville sett latterlig ut om jeg trodde på spøken, og vil han det? - Tenker jeg, men jeg tror ikke han tenkte vondt, han bare måtte spore av samtalen, han klarte ikke følge med lenger.

Ts

Anonymkode: e0585...7aa

Det høres veldig likt ut som her. Er vi ute av døra, så er han tilnærmet normal. Han kan være upassende og si mye rart, men han har tydelig en offentlig maske som han slipper av når han kommer hjem. Han har alltid vært litt eksentrisk, men han slapp ikke masken foran meg før vi var gift og ventet barn. Så hvor ille han faktisk er, så jeg ikke før ansvaret kom krypende.

her og har jeg tenkt i banen av narsissisme. Og det er mye som stemmer, men ikke alt. Jeg tror bare han ikke klarer å sette seg inn i andres følelser. Utad er han veldig oppmerksom og empatisk, men så fort vi lukker døra, så føler jeg han blir følelseskald/løs. 

Anonymkode: 0fb79...9a1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Synes det høres mer ut som adhd. Det har mannen min og dette minner om han.

Anonymkode: 2039f...e4f

Nei, det gjør det ikke. Jeg har adhd, og dette er ikke typisk adhd-relatert.

Anonymkode: e0046...d85

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Det høres veldig likt ut som her. Er vi ute av døra, så er han tilnærmet normal. Han kan være upassende og si mye rart, men han har tydelig en offentlig maske som han slipper av når han kommer hjem. Han har alltid vært litt eksentrisk, men han slapp ikke masken foran meg før vi var gift og ventet barn. Så hvor ille han faktisk er, så jeg ikke før ansvaret kom krypende.

her og har jeg tenkt i banen av narsissisme. Og det er mye som stemmer, men ikke alt. Jeg tror bare han ikke klarer å sette seg inn i andres følelser. Utad er han veldig oppmerksom og empatisk, men så fort vi lukker døra, så føler jeg han blir følelseskald/løs. 

Anonymkode: 0fb79...9a1

Høres ekstremt ut som min samboer. Blir litt ivrig å høre fra deg, så regn med litt spørsmål nå😅

Har din fått diagnosen asperger, eller tror du at han har det? Vet du om det kan være arvelig? Jeg tror nemlig at faren hans har samme greien, også noen andre i familien hans.

Når dere er på kino, hvordan er det syns du? Normalt så snakker man om filmen, hvilken følelser som ble aktivert i oss i filmen og hva vi syns. Det skjer ikke med han. Vi ser filmen og går rett ut,rett fram. Som om vi ikke har vært på kino, da er det bare rett i bilen uten å prate om filmen, han går 3 meter foran meg. Alltid reagert på det som skjer etter kino med han. 

Han kopierer også hva jeg eller andre sier, hvis han syns det er noe som kan løfte han i sosiale situasjoner. Han lagrer setninger og andres utrykk og sparer det til passende setting. 

Hvordan er diskusjon og krangel hos dere? Hos oss har han store problemer med å innrømme feil, det er ikke hans feil, men alle andre. Selv om jeg har bevis, så var det ikke hans feil, da hadde han grunn til det isåfall. Men han kan si unskyld senere, så da må jeg bare stoppe diskusjonen når han slår seg vrang der og da, og heller vente til han tar på masken og innrømmer feil.

Skummelt når han går umasket og telefonen hans ringer, da kommet masken i stemmen hans med en gang. Ts

Anonymkode: e0585...7aa

[~ m a u d e ~]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Han høres egentlig mest ut som en dust. Uavhengig av diagnose. 

Anonymkode: 39cc4...95f

Tenker det samme.

Jeg kjenner mange med asperger syndrom. Skal ikke legge skjul på at jeg tidvis kunne knust stein med bare nevene i ren frustrasjon. Men det har aldri handlet om at de er sjofle ekle mennesker. Oftest er de helt fantastiske, men med noen særegne - ofte utmattende - quirks.

Her inne, derimot, så putter man alt man ikke liker, oppi asperger-boksen.

Ikke minst putter man det ansvaret man selv har, for å velge en god mann, fremfor en sjofel og bedriten mann, oppi asperger-boksen.

Barnslig uansvarlighet, kalles det, når man legger eget ansvar over på noen andre eller noe annet. 

Nå er riktignok barnslig uansvarlighet ikke en egen diagnose.

Men fy fader, mye heller en kjæreste med asperger syndrom, enn en som er barnslig uansvarlig.
 

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Nei, det gjør det ikke. Jeg har adhd, og dette er ikke typisk adhd-relatert.

Anonymkode: e0046...d85

Bare gi beng i disse menneskene i slike tråder.

De er kun ute etter å finne unnskyldninger for at de skal slippe å gjøre det slutt med den idioten de er sammen med.

Og det å sette en diagnose på mennesker, er tydeligvis unnskyldning god nok. Man kan jammen lure på hva de selv lider av!

[AnonymBruker]

~ m a u d e ~ skrev (5 timer siden):

Tenker det samme.

Jeg kjenner mange med asperger syndrom. Skal ikke legge skjul på at jeg tidvis kunne knust stein med bare nevene i ren frustrasjon. Men det har aldri handlet om at de er sjofle ekle mennesker. Oftest er de helt fantastiske, men med noen særegne - ofte utmattende - quirks.

Her inne, derimot, så putter man alt man ikke liker, oppi asperger-boksen.

Ikke minst putter man det ansvaret man selv har, for å velge en god mann, fremfor en sjofel og bedriten mann, oppi asperger-boksen.

Barnslig uansvarlighet, kalles det, når man legger eget ansvar over på noen andre eller noe annet. 

Nå er riktignok barnslig uansvarlighet ikke en egen diagnose.

Men fy fader, mye heller en kjæreste med asperger syndrom, enn en som er barnslig uansvarlig.
 

Bare gi beng i disse menneskene i slike tråder.

De er kun ute etter å finne unnskyldninger for at de skal slippe å gjøre det slutt med den idioten de er sammen med.

Og det å sette en diagnose på mennesker, er tydeligvis unnskyldning god nok. Man kan jammen lure på hva de selv lider av!

Det kan hende de du kjenner har masken på ilag med deg? Tror det mest er kjærester som set dem uten maske. De som er følelsesmessig nær dem.

Anonymkode: e0585...7aa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Det kan hende de du kjenner har masken på ilag med deg? Tror det mest er kjærester som set dem uten maske. De som er følelsesmessig nær dem.

Anonymkode: e0585...7aa

Fortell oss gjerne hva slags maske du mener at noen med aspergers syndrom tar på seg, og hvordan dette passer inn med symptombildet for aspergers syndrom, TS.

Eller så er det kanskje på tide å innse at du ikke kan dikte opp nye forklaringer for hvorfor du mener kjæresten din passer inn i en diagnose han slettes ikke synes å tilhøre.

Særlig ikke symptomer som bryter fullstendig med hovedsymptomene for diagnosen. Det er jo nettopp å ta på seg en sosial maske som de med asperger sliter mest med.

Ei heller kan du dikte opp hva slags relasjoner mennesker som svarer her inne, har til de med aspergers syndrom. Det å foreslå noe slikt som du foreslår i dette innlegget her, minner meg om en jeg kjenner som har asperger syndrom. Han også kommer med slike barduse forespørsler.

Men det er kanskje det du egentlig lurer på? Om du selv har asperger syndrom?

Det du beskriver tidligere i tråden om kjæresten din, passer best inn med lav intelligens og mangel på oppdragelse. 

Anonymkode: e59ad...4a5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Høres ekstremt ut som min samboer. Blir litt ivrig å høre fra deg, så regn med litt spørsmål nå😅

Har din fått diagnosen asperger, eller tror du at han har det? Vet du om det kan være arvelig? Jeg tror nemlig at faren hans har samme greien, også noen andre i familien hans.

Når dere er på kino, hvordan er det syns du? Normalt så snakker man om filmen, hvilken følelser som ble aktivert i oss i filmen og hva vi syns. Det skjer ikke med han. Vi ser filmen og går rett ut,rett fram. Som om vi ikke har vært på kino, da er det bare rett i bilen uten å prate om filmen, han går 3 meter foran meg. Alltid reagert på det som skjer etter kino med han. 

Han kopierer også hva jeg eller andre sier, hvis han syns det er noe som kan løfte han i sosiale situasjoner. Han lagrer setninger og andres utrykk og sparer det til passende setting. 

Hvordan er diskusjon og krangel hos dere? Hos oss har han store problemer med å innrømme feil, det er ikke hans feil, men alle andre. Selv om jeg har bevis, så var det ikke hans feil, da hadde han grunn til det isåfall. Men han kan si unskyld senere, så da må jeg bare stoppe diskusjonen når han slår seg vrang der og da, og heller vente til han tar på masken og innrømmer feil.

Skummelt når han går umasket og telefonen hans ringer, da kommet masken i stemmen hans med en gang. Ts

Anonymkode: e0585...7aa

Han nekter å utrede seg. Men da vi var hos bup i forhold til utredning av eldste barnet for adhd, så tok de en ekstra utredning for Aspergers fordi de var 100% sikre på at far har det. Hans reaksjon var at han er lei av at alt skal settes diagnoser på. Og ville egentlig nekte dem det. Han har en diagnose fra barndommen, som foreldrene holder skjult for han fra hjemlandet. Jeg tipper det er det samme. Jeg er og 100% sikker på at store deler av familien hans har det. Faren har det på papiret. Det er vel delvis arvelig mener jeg.

Han snakker gjerne med store ord om ting, men ikke de samme tingene som alle oss andre. Han kommer ut igjen fra filmer med ørten sitater i hodet og det er det han husker. Ikke følelsene filmen ga han. Men disse sitatene, og gjerne en scene eller to som fester seg, kan han gjenta med jevne mellomrom i årevis!

han har ikke feil han. Han er perfekt og tar alt som personlig kritikk. Siste krangelen her dreide seg om en forlagt slire til en kniv. Han nektet for å ha sett den, samme hvor mange ganger jeg sa at han brukte den sist. Begynte å dra fram at jeg bruker den og, og bla bla. Han brukte den kvelden før, jeg har ikke brukt den på flere uker. Etter mye om og men, fant jeg den i brødskuffen hans. Jeg har egen pga glutenfri mat. Jeg viste han den og sa at han kan ikke si at han ikke har sett den når den så tydelig ligger på hans plass. Svaret hans var «ja hvis du sier det så» enda han stod og så rett på den! Etterpå prøvde han seg med at jeg hadde lagt den der for å få rett.

jeg synes det ekleste her er at når masken kommer på, så forandrer han alt fra ansiktsuttrykk til kroppsholdning, tonefall og til og med stemmen endrer seg. Og han kopierer som din. Hele tida! Og er det noe han synes er morsomt, så går det på repeat i årevis, til folk til slutt ber han slutte. Han kan og høre en litt drøy vits feks, og ikke skjønne at den er på grensa, så han lager en enda drøyere en, og blir bare ufin og høres ondskapsfull ut. 
 

 

Anonymkode: 0fb79...9a1

[AnonymBruker]

Først og fremst er han dust, og for det andre kan dette minne om noen som er på autisme-spekteret og\eller mulig ADHD.  

Anonymkode: eb529...cbc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 31.1.2022 den 22.36):

Jeg er delvis uenig med deg. Jeg tror ikke en diagnose vil endre hans væremåte eller at hun aldri vil irritere seg igjen. Men her var det mange brikker som falt på plass da mannen fikk diagnosen. Jeg synes til tider det er helt pyton, og jeg føler meg fremdeles ensom i forholdet. Men det har vært lettere å takle en del ting, når jeg har en knagg å henge det på. Går til psykomotorisk fysioterapeut pga stress, og jeg fortalte om diagnosen og at jeg mange ganger lurer på om han faktisk er så «dum» eller om han gjør ting dårlig og feil med vilje. Han svarte at det er sånn han er. Han klarer ikke, kan ikke, forstår ikke. Det ga meg en litt annen måte å snakke til han på, og derfra meg forståelse for at jeg til syvende og sist er alene. Så holdningen min til mange ting, som forventningene jeg har til han, har endret seg. 

Anonymkode: 0fb79...9a1

Hvis du hadde slått opp hadde du kanskje sluppet å gå i terapi? 

Hvorfor i all verden skal man finne seg i slikt? 

De bruker det jo som en unnskyldning for å være slemme. 

Jeg forstår det ikke. 

Anonymkode: 39cc4...95f

[AnonymBruker]

Med fare for å høres slem ut, for sånn er det virkelig ikke ment, dette er oppriktig nysgjerrighet:

Hvordan faller en for en person med aspergers om en selv er "normal"? Vil det ikke umiddelbart merkes at noe savnes i kommunikasjon og relasjon? Jeg skjønner at de med aspergers er like forskjellige som oss uten, men i det relasjonelle så må jo utfordringene merkes raskt? 

Anonymkode: 4776b...ac6

[AnonymBruker]

Jeg kjenner flere med aspergers syndrom, noen av dem i min egen familie, i tillegg til noen venner. Mye av det du forteller om høres unektelig autistisk ut, men mye av det høres også ut som drittsekkoppførsel. 

Nå blir jo dette anekdotisk, men ingen av de jeg kjenner med AS ville ha gitt blaffen i om andre ble såret og lei seg. De er empatiske mennesker som noen ganger løser situasjonene på en litt annerledes måte, men de driter jo ikke i folk. Feks kan de komme med råd og løsninger istedenfor å bare lytte, men det er jo helt tydelig at de bryr seg om andres ve og vel.

Andre ganger forstår de ikke helt den sosiale situasjonen og kan snakke for mye, komme med rare bemerkninger, bli for intens, ikke takle blikkontakt så bra, overshare eller være altfor sjenerte osv, men de oppfører seg aldri som drittsekker, heller tvert i mot. De har sterk integritet, er ærlige og har en god vilje.

Noen med asperger mangler sikkert empati, men de fleste med normal intelligens lærer seg jo å se ting fra ulike perspektiver etterhvert som de blir eldre. De erfarer at andre mennesker opplever ting på en annen måte enn dem selv. Det gjelder også folk med asperger. Forskjellen er vel hovedsakelig at dette kommer naturlig og intuitivt for de fleste, mens for folk med AS skjer læringen gjennom en intellektuell forståelse av de ulike situasjonene. Dette medfører igjen at læring fra én situasjon ikke lar seg så lett overføre til en ny situasjon, dermed blir sosiale situasjoner utfordrende og slitsomme.

Mannen din bør nok utredes, Ts, men det høres også ut som at han mangler respekt for deg. Og det er et annet problem.

Anonymkode: 6d65c...270

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hvis du hadde slått opp hadde du kanskje sluppet å gå i terapi? 

Hvorfor i all verden skal man finne seg i slikt? 

De bruker det jo som en unnskyldning for å være slemme. 

Jeg forstår det ikke. 

Anonymkode: 39cc4...95f

Nå er det ikke pga han jeg går til terapi da. Men snakker jo om livet nå og. 

Anonymkode: 0fb79...9a1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Med fare for å høres slem ut, for sånn er det virkelig ikke ment, dette er oppriktig nysgjerrighet:

Hvordan faller en for en person med aspergers om en selv er "normal"? Vil det ikke umiddelbart merkes at noe savnes i kommunikasjon og relasjon? Jeg skjønner at de med aspergers er like forskjellige som oss uten, men i det relasjonelle så må jo utfordringene merkes raskt? 

Anonymkode: 4776b...ac6

Det er nok mange ulike grunner til hvorfor det skjer. Jeg kan bare fortelle om min. Jeg hadde et langt og vondt forhold bak meg da jeg møtte min. Den første tida, var han utrolig oppmerksom. Snill, ga komplimenter og var veldig til stede når vi var sammen. Jeg merket jo at han var litt eksentrisk av seg, men det gjorde liksom ikke noe, siden det klaffet så godt ellers. Jeg stoppet opp noen ganger og tenkte om det var noe, men med høy utdannelse og jobb osv, så koblet jeg ikke at det kunne være noe mer enn at han bare var eksentrisk

Jeg var utrolig naiv som person, og han og familien snakket meg helt rundt. jeg merket egentlig ikke hvor ille han var før vi fikk barn. Det ble for mye for han tror jeg, så han ga opp å prøve hjemme etter det. At han fikk krav her hjemme i tillegg til på jobben, ble for mye. Han er oppdratt i en familie hvor karriere er alt, så for hans del, så ble valget enkelt for hvor han skulle holde fokuset oppe og hvor han kunne droppe det. Det er da hans virkelige side kom fram. 

Anonymkode: 0fb79...9a1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Jeg kjenner flere med aspergers syndrom, noen av dem i min egen familie, i tillegg til noen venner. Mye av det du forteller om høres unektelig autistisk ut, men mye av det høres også ut som drittsekkoppførsel. 

Nå blir jo dette anekdotisk, men ingen av de jeg kjenner med AS ville ha gitt blaffen i om andre ble såret og lei seg. De er empatiske mennesker som noen ganger løser situasjonene på en litt annerledes måte, men de driter jo ikke i folk. Feks kan de komme med råd og løsninger istedenfor å bare lytte, men det er jo helt tydelig at de bryr seg om andres ve og vel.

Andre ganger forstår de ikke helt den sosiale situasjonen og kan snakke for mye, komme med rare bemerkninger, bli for intens, ikke takle blikkontakt så bra, overshare eller være altfor sjenerte osv, men de oppfører seg aldri som drittsekker, heller tvert i mot. De har sterk integritet, er ærlige og har en god vilje.

Noen med asperger mangler sikkert empati, men de fleste med normal intelligens lærer seg jo å se ting fra ulike perspektiver etterhvert som de blir eldre. De erfarer at andre mennesker opplever ting på en annen måte enn dem selv. Det gjelder også folk med asperger. Forskjellen er vel hovedsakelig at dette kommer naturlig og intuitivt for de fleste, mens for folk med AS skjer læringen gjennom en intellektuell forståelse av de ulike situasjonene. Dette medfører igjen at læring fra én situasjon ikke lar seg så lett overføre til en ny situasjon, dermed blir sosiale situasjoner utfordrende og slitsomme.

Mannen din bør nok utredes, Ts, men det høres også ut som at han mangler respekt for deg. Og det er et annet problem.

Anonymkode: 6d65c...270

Jeg tror dette med autisme og empati/sosialt avhenger veldig av hvordan de er opplært, hva slags foreldre man har og hvor mye de har blitt jobbet med. Jeg og kjenner folk med Aspergers som har god selvinnsikt og mye empati. Men der har foreldrene jobbet med barna siden de var små. For min mann sin del, så er hele familien lik. Det er ikke dem det er noe galt med, det er alle andre! De lever i et slags luftslott hvor den eneste grunnen til at de ikke er millionærer og berømte er fordi andre hindrer dem. De er ofre og nekter å godta diagnoser. Svigerfar er til og med så dum at han har laget seg en historie om hvordan han fikk diagnosen. Som inkluderer en privatlege som faren hans betalte for å gi han diagnosen så han skulle slippe unna militæret. De har aldri lært at de skal tenke på andre eller forstå andre. For det er jo de som er ofre for alle idiotene i verden. Og med den holdningen, er det nytteløst å få noe god utvikling. 

Anonymkode: 0fb79...9a1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Han nekter å utrede seg. Men da vi var hos bup i forhold til utredning av eldste barnet for adhd, så tok de en ekstra utredning for Aspergers fordi de var 100% sikre på at far har det. Hans reaksjon var at han er lei av at alt skal settes diagnoser på. Og ville egentlig nekte dem det. Han har en diagnose fra barndommen, som foreldrene holder skjult for han fra hjemlandet. Jeg tipper det er det samme. Jeg er og 100% sikker på at store deler av familien hans har det. Faren har det på papiret. Det er vel delvis arvelig mener jeg.

Han snakker gjerne med store ord om ting, men ikke de samme tingene som alle oss andre. Han kommer ut igjen fra filmer med ørten sitater i hodet og det er det han husker. Ikke følelsene filmen ga han. Men disse sitatene, og gjerne en scene eller to som fester seg, kan han gjenta med jevne mellomrom i årevis!

han har ikke feil han. Han er perfekt og tar alt som personlig kritikk. Siste krangelen her dreide seg om en forlagt slire til en kniv. Han nektet for å ha sett den, samme hvor mange ganger jeg sa at han brukte den sist. Begynte å dra fram at jeg bruker den og, og bla bla. Han brukte den kvelden før, jeg har ikke brukt den på flere uker. Etter mye om og men, fant jeg den i brødskuffen hans. Jeg har egen pga glutenfri mat. Jeg viste han den og sa at han kan ikke si at han ikke har sett den når den så tydelig ligger på hans plass. Svaret hans var «ja hvis du sier det så» enda han stod og så rett på den! Etterpå prøvde han seg med at jeg hadde lagt den der for å få rett.

jeg synes det ekleste her er at når masken kommer på, så forandrer han alt fra ansiktsuttrykk til kroppsholdning, tonefall og til og med stemmen endrer seg. Og han kopierer som din. Hele tida! Og er det noe han synes er morsomt, så går det på repeat i årevis, til folk til slutt ber han slutte. Han kan og høre en litt drøy vits feks, og ikke skjønne at den er på grensa, så han lager en enda drøyere en, og blir bare ufin og høres ondskapsfull ut. 
 

 

Anonymkode: 0fb79...9a1

Tusen takk. Nå kan jeg slå meg til ro at han er asperger. En lettelse. Kan du si noe som er positivt med han, hva var det som fikk deg til å like han?

Jeg likte min fordi han ser fin ut først og fremst. Han ga meg mye oppmerksomhet og hadde fokuset kun på meg. Han oppførte seg egentlig for god til å være sann, og det er jo masken hans😁

Han ønsker ikke at jeg skal være lei meg. Men han får ikke til å gi trøst som en normal hjerne kan. Jeg har (før jeg visste om asperger) sagt at han må si: "Hva kan jeg gjøre for at du føler deg bedre" når jeg er lei meg. Jeg sa dette fordi jeg har forstått på en måte at han ikke har dette i seg fra før.

Men problemet er at jeg har sagt "Jeg vil at du skal lytte til meg", og han prøver, men klarer ikke holde ut lenge før han faller vekk og som ser ut som at han ønsker å såre meg enda mer. For han klarer ikke lytte heller!

Men hvis jeg ber han om å hente noe, lage noe mat, gi meg en klem. Da gjør han det med en gang. Det er kun denne måten han kan vise at han vil meg godt.  

Jeg fant boe på youtube som var veldig lærerikt, søk på: Velfungerende autist.

Det er en mann Robin som forklarer om relasjon med asperger. Han er asperger selv.

 

 

Anonymkode: e0585...7aa

[AnonymBruker]

Hei! Her kan det være symptomer både fra autisme og adhd. Det kan også hende at han har ingen av delene. Hvordan foreldrene har ivaretatt han emosjonelt i barndommen tenker jeg også kan ha formet han.

Jeg ser du er inne på narsissisme. Det ene utelukker ikke nødvendigvis det andre. En barndom med omsorgssvikt kan gi en person narsissistiske trekk. Eksen min har vokst opp med en alkoholiker og han har mange narsissistiske trekk. Han hadde nok fått ADHD-diagnose om han hadde blitt henvist til Bup som barn. Sønnen vår har ADHD, og de har veldig like symptomer/vansker. (Sønnen vår har IKKE narsissistiske trekk, altså. Kun faren hans / eksen min)

Uansett hva slags diagnose typen din ville fått om han hadde utredet seg, så vil ikke vanskene/symptomene forsvinne "hos legen". Han vil fortsatt være ufølsom ovenfor deg. Alt det du ramset opp vil fortsette. Vil du virkelig ha det slik resten av livet? Vil du ha en slik far for barna dine? Slike besteforeldre for barna dine?

En dag vil gi en stor hjelp til et barn. Litt hjelp til en voksen i form av stønader og kanskje noe adhd-medisiner, rettigheter, forstå/akseptere seg selv bedre, kurs. Finne likesinnede. Men det er ikke for å få en kur. Han går ikke på DPS, og får hjelp til å bli snill og normal, og en grei kjæreste. Mange Aspergere passer ikke i forhold. Mange gjør det, og har til og med barn. Men han din høres ikke ut som en god kjæreste.

Anonymkode: 24e7f...3be