Samboer med asperger

[AnonymBruker]

Kan du fortelle utfordringene ved å ha en samboer med aspergers? Jeg er ganske sikker på at min samboer har denne diagnosen, vi har vært samboer i mange år. For meg er det vanskelig. Det betyr utrolig masse å få litt erfaring fra andre. 

Anonymkode: e0585...7aa

[AnonymBruker]

Jeg har det selv, og skjønner godt det er vanskelig å leve med. Det viktigste er å snakke sammen. Jeg merker at jo samboer er frustrert og sint, men skjønner ofte ikke hvorfor. Dette gjør at jeg bruker mye tid på å tenke negativt om meg selv, og mye energi på å gjette og analysere egen oppførsel, men det blir stort sett skudd i blinde om du skjønner hva jeg mener. Derfor er det superviktig at samboeren min forteller meg HVA som er feil og HVORDAN jeg kan forbedre meg. Hint og passiv aggressivitet funker ikke. Kun åpen, direkte kommunikasjon. 

 

 

Anonymkode: b9be7...0fa

[AnonymBruker]

Min har Asberger. Skjønner behovet for å høre andres erfaringer. Hadde trengt det selv men har ikke alltid visst hva det var. Sammen i veldig mange år.

Han har mye humørsvingninger og blir raskt sliten av sosiale sammenhenger. Han forstår seg selv og det har hjulpet utrolig med god kommunikasjon. Han forstår bare ting som er tydelig og rett frem, og er ikke så glad i kos/flørting.  Savner den lekete måten å være på som jeg har opplevd med andre.

Han ser virkelig ikke poenget med mye som er en selvfølgelig del av et vanlig liv, men han deltar på det han må. Han er veldig pliktoppfyllende og samvittighetsfull, men han tåler overhode ikke krav og press.

Vet ikke hva du egentlig lurte på, men her var et lite utdrag av mine erfaringer. 

Anonymkode: f675d...e95

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Dette gjør at jeg bruker mye tid på å tenke negativt om meg selv, og mye energi på å gjette og analysere egen oppførsel, men det blir stort sett skudd i blinde om du skjønner hva jeg mener. Derfor er det superviktig at samboeren min forteller meg HVA som er feil og HVORDAN jeg kan forbedre meg.

Dette er det jeg ser på som mest problematisk, for min egen del, det at h*n blir så ekstremt fokusert på seg selv.

Hadde det vært mulig om du, hver gang du begynte å tenke på deg selv, fant noe annet å bruke energien din på, enn deg selv?

Anonymkode: e59ad...4a5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Dette er det jeg ser på som mest problematisk, for min egen del, det at h*n blir så ekstremt fokusert på seg selv

Anonymkode: e59ad...4a5

Det er ikke egentlig "selvet" de fokuserer på, men å tolke hva som skjer sosialt. 

Anonymkode: 3b370...b19

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Det er ikke egentlig "selvet" de fokuserer på, men å tolke hva som skjer sosialt. 

Anonymkode: 3b370...b19

Det går for det samme.

Nokså eiendommelig at du sier "de", når du selv sliter med å fortolke det mennesker skriver.

Anonymkode: e59ad...4a5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Det går for det samme.

Nokså eiendommelig at du sier "de", når du selv sliter med å fortolke det mennesker skriver.

Anonymkode: e59ad...4a5

Nokså eiendommelig at du føler behov for å latterliggjøre folk som bare prøver å bidra med sine tanker om saken.

Men ja, åpen og direkte kommunikasjon, som en nevner over her, er jo det viktigste. Si i fra hva du har behov for i form av helt konkrete handlinger. Istedenfor å si at du trenger at han bryr seg mer, så bør du heller si at du trenger at han gir deg en klem hver dag, tar oppvasken annenhver dag, eller hva det enn måtte være.

Vær åpen om hvordan du har det, vær transparent og tydelig. Ikke vent med å si i fra til det koker over, si i fra der og da i situasjonen.

Spør ham om hvordan han aller helst ville hatt det i forholdet dersom han fikk det nøyaktig som han ville. Fysisk, intellektuelt, emosjonelt, sosialt, seksuelt, arbeidsmessig osv. Deretter forteller du hvordan du ideelt sett ville hatt det. Sammen prøver dere deretter å finne kompromisser og se om det er noe som er fullstendig inkompatibelt. Hvis det viser seg å være tilfelle, må dere prøve å finne en løsning på det, eller bare godta at dere ikke klarer å finne en løsning på akkurat den saken.

 

Anonymkode: 6d65c...270

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

folk som bare prøver å bidra med sine tanker om saken.

Det vet du virkelig ingenting om!

Anonymkode: e59ad...4a5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (50 minutter siden):

Det går for det samme.

Anonymkode: e59ad...4a5

Det er ikke helt det samme, selv om det kan se likt ut og være sårt når man opplever noe som slett ikke er vanlig med nevrotypiske. Det er ikke mangel på empati, men tolkning. 

Dette sier jeg ut fra erfaring med et familiemedlem som har diagnosen Asperger, i motsetning til oss andre i familien. Vi må være rause for å få ting til å funke, og har også benytta megling/terapi. 

Anonymkode: 3b370...b19

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Dette sier jeg ut fra erfaring med et familiemedlem som har diagnosen Asperger, i motsetning til oss andre i familien. Vi må være rause for å få ting til å funke, og har også benytta megling/terapi. 

Anonymkode: 3b370...b19

Ja, jeg synes det er veldig leit at han er blitt utredet og får hjelp, og ikke hans søster får samme hjelpen. Dessverre mange kvinner som flyr under radaren når det kommer til asperger syndrom.

Men nå var det altså en annen person jeg henvendte meg til, og ikke deg. Det må du forholde deg til. 

Anonymkode: e59ad...4a5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (47 minutter siden):

Ja, jeg synes det er veldig leit at han er blitt utredet og får hjelp, og ikke hans søster får samme hjelpen. Dessverre mange kvinner som flyr under radaren når det kommer til asperger syndrom.

Anonymkode: e59ad...4a5

Han ble utredet blant annet på grunn at min hjelp, jeg la merke til at han ikke naturlig skjønner kroppsspråk slik jeg og andre barn gjorde. Selv som voksen "pugger" han  kroppsspråk, som et fremmedspråk. 

Anyway, det er gjerne samme typen utfordringer som går igjen i oppvekstfamilie som med en partner. Det er bla derfor vi legger sånn vinn på å forstå ham, så han kan bruke noen av de samme erfaringene med en kjæreste etthvert. 

Ts, hva sier familien hans til de utfordringene dere har sammen? Hvordan kommuniserer de selv med ham?

Anonymkode: 3b370...b19

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Han ble utredet blant annet på grunn at min hjelp, jeg la merke til at han ikke naturlig skjønner kroppsspråk slik jeg og andre barn gjorde. Selv som voksen "pugger" han  kroppsspråk, som et fremmedspråk. 

Anonymkode: 3b370...b19

Klassisk idealistiske foreldre som ikke legger merke til hvordan det går med egne unger. Håper søsteren hans før eller siden oppsøker hjelp selv.

Anonymkode: e59ad...4a5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 timer siden):

Han ble utredet blant annet på grunn at min hjelp, jeg la merke til at han ikke naturlig skjønner kroppsspråk slik jeg og andre barn gjorde. Selv som voksen "pugger" han  kroppsspråk, som et fremmedspråk. 

Anyway, det er gjerne samme typen utfordringer som går igjen i oppvekstfamilie som med en partner. Det er bla derfor vi legger sånn vinn på å forstå ham, så han kan bruke noen av de samme erfaringene med en kjæreste etthvert. 

Ts, hva sier familien hans til de utfordringene dere har sammen? Hvordan kommuniserer de selv med ham?

Anonymkode: 3b370...b19

Ts her. Skal forklare litt mye nå:

Familien hans er ganske overfladiske om jeg kan si det sånn. De snakker ikke om følelser og om hverandre som person. De snakker mer om andre og om hva som skjer rundt dem. De pleier også å ikke snakke i det hele tatt. De ser på tv og ingen sier ett ord.

Min familie er livlig og sosiale, vi virker litt mer ekte og personlig. Jeg syns det er rart å være med hans familie.

Det eneste som har skjedd er at vi har kranglet og samboer har gått til familien og lagt all skyld på meg. Hvis jeg feks ikke orket å bli med i selskap pga krangel, da forklarer han dem at jeg er problemet.

Derfor vet ikke familien hans hvordan det egentlig fungerer mellom meg og samboer. Jeg har prøvd mitt beste for dette forholdet i mange år, men blir bare sliten.

Nå senere tid har jeg fått tanken om han kan være asperger. Men jeg er ikke 100% sikker. Jeg vet bare at han ikke forstår normale sosiale tolkninger som andre. Han forstår feks ikke at jeg er sliten og trøtt etter jobb, da kan han tro at jeg er sur på han. Han kan også gå inn i sosiale situasjoner og tydelig ikke se den sosiale koden. Han stresser veldig i sosiale situasjoner, snakker når han ikke burde. Sier også ting som ikke passer inn. Han smiler og tuller når det ikke passer inn, og noen ganger syns jeg det er skremmende. Smilet hans føler jeg av og til er tilgjort, at han ikke egentlig smiler, men tsr på en maske.

Når vi går vedsiden av hverandre så går han ikke vedsiden av meg, han går alltid foran eller på en klomsete måte. Det er stressende å gå vedsiden av han. Ofte trakker han på meg. Han forstår ingenting når jeg snakker om følelser og tanker. Han sier enkle ting som "vi må ikke si dumme ting til hverandre, vi må heller si oppmuntrende ting"

Han har også ofte problemer med å regulere følelser, tolker ofte ting negativt og går i forsvar, blir lett såret. Han er enkel og kjedelig, ingen fantasi eller tanker om livet, kun interessert i det han liker, fotball feks.

Når han skal gå tur, da går han turen rett fram også snur han og går tilbake. Når jeg går tur med andre så er vi mer utforskende og vi snakker og nyter den på en annen måte.

Jeg vet ikke om alt dette er typisk asperger, men prøver å forklare så godt jeg kan.

Når jeg prater med han om ting som ikke er hans interesse, da sovner han. Vi har uløste konflikter som er umulig å ta tak oppi, fordi han ikke klarer å bidra i samtalen. Han blir også veldig lett opprørt om ikke ting går slik han har forventet at det skulle. Skikkelig opprørt og klarer ikke glemme det, dagen er ødelagt hvis vi ikke kjørte det klokkeslettet som han hadde forestillt seg. Han blir passiv aggresiv og en tikkende bombe. Da er det egentlig best å avlyse avtalen, siden det ikke vil være noe god stemning. Han klarer bare ikke tenke "Nå ble det sånn, jaja, da får vi gjøre det beste ut av det" Det ble ikke sånn som han forventet og da er alt ødelagt. 

Men han er glad i nærhet, han liker å klemme meg og at jeg ligger oppå han og holder rundt han. Han viser kjærlighet til meg ved å lage mat, gjøre praktiske ting for meg. Flink å kjøpe fine gaver. 

Han er ekstremt nøye på at ting skal være rettferdig. Hvis vi har vært med min familie en gang for mye enn hannes, da MÅ vi besøke hans familie før vi besøker noen av mine. Dette er ekstremt slitsomt, fordi noen perioder er man mer med noen personer enn andre.

Han klarer ikke følge med på en film som har en handling på det personlig plan, han faller ut og forstår ikke noe av filmen.  Han liker å utenom fotball se programmer feks "kongen befaler", humor og enkle ting som han kan klare å forstå.

Han er veldig opptatt av hva andre tenker om han og er redd for at andre skal tenke at han er unormal. Han prøver å virke perfekt på overflaten, ingen skal se at noe er anderledes. Han følger reglene sterkt og er veldig opptatt av å se "Hva gjør de andre?, vi må gjøre som de andre, vi kan ikke gjøre det anderledes"

Han virker som å ha dårlig selvtilitt pga han ikke har noen venner. Han har kun familien. Han klarer ikke skape noe relasjoner. Han er også enten for nær de han snakker med, eller trekker seg vekk. Det er ikke noe mellom ting. Ofte er det svart/hvit han ser på ting.

Han klarer ikke trøste meg når jeg er såret, han forstår ikke at han burde være forsiktig når jeg er såret, han kan begynne å diskutere når alt tydelig viser at han burde stoppe, at jeg ikke klarer å snakke nå når jeg er lei meg.

Når jeg kjører i frustrasjon fordi jeg må bort fra hans frekke oppførsel, da ringer han meg nesten med en gang og sier "hei vennen, hvor er du?" som om ingenting har skjedd. Han er redd for å bli forlatt og han vet ikke hva han skal si til meg når jeg kjører i frustrasjon og tårer.

 

Hva sier dere?

Anonymkode: e0585...7aa

[AnonymBruker]

Han gidder ikke lytte når jeg snakker. Eller som han selv sier «90% av det du sier er uviktig»

han klarer ikke ta imot beskjeder. Glemmer alt hele tida.

han henger ikke med i samtaler hvis vi har besøk/er på besøk. Kan svare på noe vi er ferdige med å snakke om for lenge siden.

han misliker alt av besøk. Vil helst folk skal dra med en gang. Bortsett fra sine egne foreldre.

han eier ikke sosiale antenner. Kommer med upassende kommentarer hele tida i sosiale sammenhenger!

han blir fort furten og grinete og går da i lås. Kan sitte og gynge på gulvet selv om det er folk rundt.

han tar alt som personlig kritikk. Å si at han må huske å sette to kjeller oppå hverandre feks, er å kritisere han for å ikke klare å gjøre jobben riktig.

samme hvem som har sagt noe til han opp gjennom årene, så er det aldri hans skyld. Det er alle andre sin skyld. Alle andre er idioter. Ødelegger han noe, så er det produsentens feil. Får han en klage på jobb, er det kundenes feil osv.

han ser ikke ting som må gjøres. Så veldig mye faller på meg. Alt jeg ber han om å gjøre er mas.

han gjør alt halvveis. River han ned noe, så rydder han ikke etter seg. Skal han ta oppvaska, står det alltid igjen en kjele eller to osv.

han har veldig snevre interessefelt og har en utrolig dårlig oppfatning av livet. Alt dra økonomi til ferier.

minimal forståelse for mine følelser. Han mener all gråt er utpressing for å få viljen min. Da jeg mistet pappa, fikk jeg ikke så mye som en klem av han. Og etter to uker fikk jeg høre at nå var det lenge siden han døde, så nå trengte jeg ikke å være lei meg lenger.

han sovnet i sofaen en gang vi hadde besøk fordi «emnet vi snakket om ikke var interessant for han»

Anonymkode: 0fb79...9a1

[AnonymBruker]

Han høres egentlig mest ut som en dust. Uavhengig av diagnose. 

Anonymkode: 39cc4...95f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Han høres egentlig mest ut som en dust. Uavhengig av diagnose. 

Anonymkode: 39cc4...95f

Ja, han er en dust, jeg føler meg ensom emosjonelt ilag med han. Jeg savner å prate ut om ting og utfordre meg intellektuelt. Savner forståelse og ett kroppspråk som speiler tilbake til meg. Han er for meg i en helt egen boble som virker ganske ensformig og gørr kjedelig. Familien hans er også gørr kjedelig. Han spør alltid om det gikk fint på jobben min, men han klarer ikke høre hvordan det gikk, derfor må jeg bare si "ja" eller si 'en ting som skjedde. Han irriterer meg, han etterligner lydene på katten og lydene som kommer fra tlf min. Hvis jeg stønner eller hoster skal han alltid kommentere det, han reagerer på bevegelsene mine og lydene. Hvis jeg klør sier han "klør du?" Jeg koker innvendig. Han er sensetiv for alle lyder og bevegelser og jeg klarer ikke slappe av når han reagerer på ting jeg ellers siler ut.

Jeg er selvfølgelig glad i han og det er mye positivt som gjør at jeg er med han. Men det er veldig vanskelig. Om jeg fikk vite at han haddr aspergers, da hadde jeg følt en ro med en gang. Jeg vet ikke hvorfor, men vi ønsker alle ett svar på ting som føles håpløst. Dette er ikke normalt, han ønsker jo veldig dette forholdet, han viser at jeg betyr alt for han, på sin rare idiotiske måte. Jeg kan kansje klare å takle utfordringene hans om jeg vet hvordan jeg må snakke til han, om han har en diagnose. Vil gjerne vite mer om forhold med asperger...

Anonymkode: e0585...7aa

[AnonymBruker]

Det høres veldig ut som Asperger.

Ta AQ testen online!

Anonymkode: a0166...3a9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (38 minutter siden):

Ja, han er en dust, jeg føler meg ensom emosjonelt ilag med han. Jeg savner å prate ut om ting og utfordre meg intellektuelt. Savner forståelse og ett kroppspråk som speiler tilbake til meg. Han er for meg i en helt egen boble som virker ganske ensformig og gørr kjedelig. Familien hans er også gørr kjedelig. Han spør alltid om det gikk fint på jobben min, men han klarer ikke høre hvordan det gikk, derfor må jeg bare si "ja" eller si 'en ting som skjedde. Han irriterer meg, han etterligner lydene på katten og lydene som kommer fra tlf min. Hvis jeg stønner eller hoster skal han alltid kommentere det, han reagerer på bevegelsene mine og lydene. Hvis jeg klør sier han "klør du?" Jeg koker innvendig. Han er sensetiv for alle lyder og bevegelser og jeg klarer ikke slappe av når han reagerer på ting jeg ellers siler ut.

Jeg er selvfølgelig glad i han og det er mye positivt som gjør at jeg er med han. Men det er veldig vanskelig. Om jeg fikk vite at han haddr aspergers, da hadde jeg følt en ro med en gang. Jeg vet ikke hvorfor, men vi ønsker alle ett svar på ting som føles håpløst. Dette er ikke normalt, han ønsker jo veldig dette forholdet, han viser at jeg betyr alt for han, på sin rare idiotiske måte. Jeg kan kansje klare å takle utfordringene hans om jeg vet hvordan jeg må snakke til han, om han har en diagnose. Vil gjerne vite mer om forhold med asperger...

Anonymkode: e0585...7aa

Nei. En diagnose vil ikke endre på noenting. Du vil fortsatt føle på alt du føler på nå. Han vil oppføre seg helt likt. Du får ikke behovene dine dekt og det vil ikke endre seg. 

For meg høres dette forholdet helt jævlig ut. 

Men det er ditt valg å være med denne mannen. 

Anonymkode: 39cc4...95f

[AnonymBruker]

Innimellom syns jeg min samboer er utfordrende og vanskelig. 

Etter å ha lest dette, innser jeg at han er som prinsen i Askepott.

Orker du virkelig dette?? (Du skriver ingenting om dere har barn. Hadde virkelig ikke orket å ha barn med en sånn fyr. Beklager!)

Anonymkode: 071d6...63a

[AnonymBruker]

Jeg ville tenkt Asperger, men også muligens andre ting.

Om han aldri har fått trening/veiledning i noen situasjoner og foreldrene er såpass løker som de virker er det jo ikke rart at trekk forsterkes og får totalt fritt utløp. 
 

Men, han virker ganske kjip i tillegg egentlig. 

Anonymkode: 39cb8...4e6