Det perfekte familielivet. Finnes det??

[H a n n e]

Som f.eks det som vises i SoMe? 

[AnonymBruker]

Spørs jo hvordan man definerer perfekt. 

Anonymkode: fa65b...63a

[Axa]

Jeg vet ikke.  Har en bekjent som legger ut perfekte bilder av familien. Og når hun forteller om f eks hytteturene høres alt så perfekt ut. En helg ble vi invitert med på hyttetur. Var langt i fra perfekt. Ungene hennes kranglet og var sure veldig mye

[AnonymBruker]

Det lurer jeg også på! Hvordan er familier flest? 

Anonymkode: 51229...725

[AnonymBruker]

Jeg kommer fra en dysfunksjonell familie som er langt ifra perfekt og med en usunn dynamikk. Mamma og pappa hadde et særdeles usunt forhold med manglende kommunikasjon og tillit, noe som så klart påvirket oppdragelse. Voks ikke opp med omsorgssvikt, min mor var alltid til stede, men min far var svært fraværende. Voks opp med tradisjonelle kjønnsroller - mamma var hjemmeværende og tok seg av oss og hus, pappa tjente penger og var opptatt av at vi ikke skulle mangle noe av det materialistiske. For meg ble det et hardt møte med livet når jeg kom i puberteten og utviklet meg, og innså at jeg avviket en del fra hvordan mine søsken og foreldre, er. Jeg er emosjonell, følsom og sensitiv, noe som ikke var akseptert i min familie. Det var ikke ok å vise følelser og alt av negative følelser ble kategorisert som "sur", og mine reaksjoner og tanker/følelser var tåpelige. Utad kunne vi virke perfekte på grunn av god økonomi og ressurser, og jeg fikk hele tiden høre at min familie er "ressurssterk". Det mener jeg ikke selv den dag i dag. Vi har mye penger på grunn av en hardtarbeidende far, ja, så sånn sett er vi nok ressurssterke, men mentalt sett.... Nei. Jeg har aldri blitt "sett" av min familie. Jeg er ikke 100% akseptert av mine foreldre og mine søsken. De vil kanskje påstå noe annet, men mine erfaringer tilsier akkurat dette. 

Jeg tror et perfekt familieliv kan etableres om foreldrene har gjensidig respekt for hverandre, og ikke minst stoler på hverandre. Et sunt forhold med gjensidig kjærlighet. Det vil påvirke barna, de vil se at kjærlighet mellom mennesker er normalt og det å snakke sammen og være tillitsfulle i det lange løp vil skape gode relasjoner. Vokser man opp med foreldre som krangler, er passivt aggressive mot hverandre (det var mine foreldre), så vil det også påvirke ens egne relasjoner til andre. Aksept for hverandres forskjeller og at man er ulike, ikke sette hverandre i båser.

De "perfekte" familiene er i mine øyne mentalt ressurssterke og intelligente. Da snakker jeg ikke om at foreldrene har akademiske utdannelser og mye penger på bok, men at de rett og slett er gode, reflekterte mennesker som ikke lar dårlige følelser og tanker påvirke handlingene sine. Ingen er per definisjon perfekte og alle foreldre gjør feil i oppdragelsen, det kommer man aldri fra, men hvordan man takler disse feilene er essensielle. Det man ser i sosiale medier er aldri 100% sannheten, og om en mor deler bilder og ord fra sitt familieliv så må en huske at det alltid er hennes versjon man hører. Aldri barnas og aldri mannens, med mindre de deler egen informasjon og erfaring på egen plattform, ufiltrert. Og det ser man jo ikke. I sosiale medier presenteres ofte glansbilder, men de siste årene har det blitt en trend å også dele nedturer. 

Finnes det "perfekte" familier? Joda, helt sikkert. Men de er ikke feilfrie likevel, og alle familier går gjennom gode og dårlige perioder, basert på utfordringer i livet. Noen takler ting dårlig, andre takler ting bra. Sannheten er at vi vil aldri vite ALT om hva som foregår bak kulissene uansett hvor mye en part av familien deler.

Jeg vil tørre å påstå at gresset er aldri grønnere på den andre siden. 

Anonymkode: 7642d...60d

[AnonymBruker]

Kommer nok an på hvordan man ser det selv.

Ei venninne synes livet sitt er perfekt, drømmemannen og det antall barn hun ønsker seg. «Alt» virker perfekt, men når man er sammen med dem så føles alt bare kaotisk ut på utsiden.

Så for meg hadde det ikke vært perfekt, men for dem er det perfekt. Det er vel det viktigste eller?

Anonymkode: a911f...cb0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Kommer nok an på hvordan man ser det selv.

Ei venninne synes livet sitt er perfekt, drømmemannen og det antall barn hun ønsker seg. «Alt» virker perfekt, men når man er sammen med dem så føles alt bare kaotisk ut på utsiden.

Så for meg hadde det ikke vært perfekt, men for dem er det perfekt. Det er vel det viktigste eller?

Anonymkode: a911f...cb0

Haha, ikke sant? 

Noen ganger får jeg inntrykk av at det liksom er så koselig i de fleste familier, med barn. Det er lite trassalder, barna og de voksne har det alltid koselig på tur, barna vil alltid være med på tur. Aldri problemer med legging, rekke fritidsaktiviteter etc. 

Men så kan man jo se ut i samfunnet og se hvor mye skriveri det er om barneoppdragelse, hvor mange bøker det er om barneoppdragelse... Alle podcaster. 

Alle har hørt om Hedvig, mange følger henne, mange går til henne... Som en av veldig mange terapauter. 

Innerst inne tror jeg normalen er litt kaos! Ikke kaos hele tiden, men i kanskje perioder, i bestemte situasjoner etc. Søsken krangler og slost, tennåringen er non-verbal og innaktiv, 8-åringen er sinna og sur. Datteren i huset tramper i gulvet når hun ikke får bestemme.... Eller poden har angst og tørr ikke gå på skolen. 

Det er livet, for mange. Men man må for all del ikke vise det... 

Anonymkode: 51229...725

[Maleficenta]

H a n n e skrev (9 timer siden):

Som f.eks det som vises i SoMe? 

set finnes aldri noe som er perfekt

[AnonymBruker]

Vil si vi har en perfekt familie. 
barna er fornøyd, gjør det bra på skolen, har venner. Jeg og mannen har et godt og stabilt forhold, hus, biler, hund og god økonomi. 
vi har det gøy sammen, og vi har gode jobber. 
mer perfekt enn dette vet jeg ikke om vi får til. I vårt hjem kan barna slippe ut alle følelser og tanker. Det er trygt og godt hjemme. 
vi har alle god helse. 
vi er perfekte nok for oss. Hva andre definerer som perfekt vet jeg ikke. 
men å være tilfreds og ha det fint er for meg det perfekte 

Anonymkode: cc818...620

[Tatja]

Axa skrev (14 timer siden):

Jeg vet ikke.  Har en bekjent som legger ut perfekte bilder av familien. Og når hun forteller om f eks hytteturene høres alt så perfekt ut. En helg ble vi invitert med på hyttetur. Var langt i fra perfekt. Ungene hennes kranglet og var sure veldig mye

Haha, men du trodde vel ikke at ungene var blide og omgjengelige hele døgnet? Eller at venninnen din skulle legge ut bilder av sure unger?

Sure unger er en del av et normalt familieliv. 

[AnonymBruker]

Om du ser min instagram så er det lite familieidyll, bare mat og strikking og divese turer/trening, men jeg vil likevel si vi har det rimelig perfekt!

Skikkelig middelklasseliv, men vi koser oss sammen. Vi måler ikke lykke i penger og fancy hus og interiør -men morgenskaffe sammen, tenåringer som motvillig må måkke snø, men som vi likevel ser herje i snøen utenfor og ler. stuebordet vårt er fullt av leksebøker og browniesrester fra i går eller overigår, men det er mer meningsfullt nå at jeg fyrer i ovnen og mannen lager frokost enn å rydde. 

Jeg tror det perfekte familieliv finnes, eller jeg vet det! Men det betyr ikke at ting er feilfritt. Grunnleggende kjærlighet, humor, raushet og omtenksomhet er noe som ikke vises på insta. Men det betyr heller ikke at ikke de som legger ut perfekte bilder IKKE kan ha det perfekt/fint. Det vet man bare om man kjenner menneskene bak bildene. 

 

Anonymkode: 4e320...c86

[AnonymBruker]

Jeg vet om mange perfekte familier. Spesielt en. To voksne, to barn. To gode inntekter, to biler, hytte. Flott fasade på fb feks. Sannheten, begge knuller på hver sin kant, de snakker knapt sammen, sover ikke sammen. 

Anonymkode: 62e8e...5db

[AnonymBruker]

Det tror jeg ingenting på. Men tror på at det finnes mange (kvinner) som prøver å overbevise andre om at de har en perfekt familie. 

Anonymkode: e0106...dc6

[AnonymBruker 31]

Jeg vokste opp med mor og far som kranglet mye og tilslutt forsto jeg at de kun var sammen pga meg. 

Da det ble kun meg og min mor av ulike grunner, så tror jeg de fleste tenkte at vi hadde det veldig fint. Hadde tak over hodet, alltid gode matpakker, godt kledd og var aldri syk på barneskolen. 

Vi reiste i alle ferier og hadde det veldig godt pga jobben til moren min. I tenårene ble det mye sinne, frustrasjon og irritasjon. Hamring med dørene, krangling osv. Idag vet jeg at dette var fordi jeg aldri ble møtt på mine følelser og emosjonelt og psykisk ble jeg aldri sett. I alle situasjoner var det min feil at vi kranglet. 

Dette var det fåtall som visste om. Alle trodde at vi var ganske tette og fin familie på to, siden det var det alle så i det offentlige. Jeg var aktiv og min mor var med på kamper, kjørte hit og dit med meg og noen av jentene. 

Idag står det psykisk og emosjonell omsorgssvikt i mine papirer. Gått mange år til psykolog. Ting man ser på sosiale medier eller ute blant folk gir ikke alltid riktig bilde.

Jeg har idag god jobb, samboer med god jobb og en 1 åring i huset vi begge eier. Jeg har det bra, men for meg er det viktig å ha tryggheten og omsorgen for hverandre. Se hverandre og snakke til hverandre. Jeg ønsker å møte mine barn og deres følelser. Klart det er grenser, men oppi det hele mye kjærlighet. 

 

[Brunello]

Jeg tror mye av grunnen til at så mange går fra hverandre er at de strekker seg etter det perfekte. Men det vil (nesten)alltid mislykkes. Både fordi det perfekte er uoppnåelig og fordi to voksne mennesker ofte har forskjellig syn på hva som er perfekt. 

De som har det best er nok de som klarer å innfinne seg med sitt eget potensial og gjøre det beste ut av det.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Vil si vi har en perfekt familie. 
barna er fornøyd, gjør det bra på skolen, har venner. Jeg og mannen har et godt og stabilt forhold, hus, biler, hund og god økonomi. 
vi har det gøy sammen, og vi har gode jobber. 
mer perfekt enn dette vet jeg ikke om vi får til. I vårt hjem kan barna slippe ut alle følelser og tanker. Det er trygt og godt hjemme. 
vi har alle god helse. 
vi er perfekte nok for oss. Hva andre definerer som perfekt vet jeg ikke. 
men å være tilfreds og ha det fint er for meg det perfekte 

Anonymkode: cc818...620

 

Jeg tror at når barna dine blir 25-30 år vil du få svaret på om familien var så perfekt som du tror. Jeg mener ikke å rakke ned på deg, men vi er alle enkeltindivider og din mening om hva som er perfekt er ikke nødvendigvis det samme som for barna dine. 

Selv trodde jeg oppriktig at jeg hadde hatt en veldig fin oppvekst. Helt til angsten kom og fortalte meg at jeg hadde et system i hodet mitt som ikke var sunt for meg. I godt voksen alder ser jeg foreldrene mine med helt andre øyne. Min far er blitt et ideal for meg. Min mor derimot klarer jeg bare å være sammen med i korte sekvenser. Hun er et fasademenneske. Lenge trodde jeg det var slik verden var. Livet er ganske underfundig.

Anonymkode: 03c78...99f