40 åra - fortsatt mulig å finne den store kjærligheten?? Eller den store kjærligheten en uoppnåelig fantasi?

[AnonymBruker]

Etter å ha lest utall av tråder på KG, snakket med venniner, og lest Thuen og Kjøs sine innlegg så blir jeg veldig usikker. Har alderen rett og slett innhentet meg? Slik at valget står mellom å ta til takke med hva som helst eller leve alene resten av livet?

Jeg er ikke noe spesielt, helt ordinært utseende, høy utdannelse, god jobb og høy inntekt. Er av den mer reflekterte og filosofiske typen, elsker å prøve å forstå andre sine synspunkter og deres "blikk" på livet og tilværelsen. Samfunnsengasjert og ønsker ikke flere barn. Utfordringen min er at jeg alltid har hatt lav selvtillit og selvbilde. Husker veldig godt tenårene og hvordan jeg var sikker på at det aldri var noen som kom til å synes at jeg var interessant, så når jeg da fikk en kjæreste så slapp jeg ham aldri selvom vi aldri har vært like og ikke har hatt felles interesser siden videregående. Vi har forsåvidt er velfungerende AS, men det har aldri vært den store kjærligheten og vi har aldri hatt noe å snakke om. Vi er begge enige om at dette ikke er det helt store, men det gir en stabilitet i hverdagen og er praktisk.

Jeg har i grunn tenkt at det ikke finnes noe bedre alternativ for min del. Men nå har jeg imidlertid fått en svært god mannlig venn, og innsett at det finnes menn som er mer like meg selv. Det er ingen flørting der, men vi matcher veldig godt. Vi er på samme nivå og  snakker om alt og ingenting i timesvis. Han er rett og slett en type mann som jeg ikke trodde fantes, og selv om det ikke er noe flørting der så har jeg jo på en eller annen måte klart å fange hans interesse.

Så da begynner jeg å lure på om det er mulig å finne den store kjærligheten i 40 åra? Eller er det nesten utopi å finne en som matcher?

Hva er deres erfaringer? Finnes det noen som kan passe bedre der ute? Eller er en dømt til å enten ta til takk med noe eller leve resten av livet? Hvis det er vanskelig å finne noen så er det jo bedre å ta til takk med det vi har i dag.

Og hvor mange er det egentlig som lever i mer givende forhold enn det jeg beskriver? Har snakket med noen nære venniner og heller ikke de har egentil funnet den store kjærligheten, på tross av at de alle har vært gift lenge og har barn....

Anonymkode: 35320...cba

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke du kan forvente at en partner skal dekke alle dine behov. Du kan ha venner i tillegg. 

Det er sannsynligvis mindre sjanse for å finne noen på din andre, men ikke umulig. Det kommer an på hva du vil ha. 

Personlig hadde jeg aldri tatt «hva som helst», jeg vil heller være alene. 

Anonymkode: 54dc2...3e2

[AnonymBruker]

Jeg er i samme livssituasjon som deg, minus mannlig venn. Traumer fra barndommen har riktignok gjort det vanskelig for meg å gå inn i et forhold. Jeg har nå jobbet meg gjennom det og er klar for et forhold, men lurer på om jeg er for sent ute. Er jeg verdt noe på datingmarkedet om jeg prøver meg? For jo ikke inntrykk av det når man leser det som har stått i media og i innlegg her på kv. 

Sitter igjen med en god jobb og bra lønn da. Og noen venninner. 

Anonymkode: 189b7...466

[AnonymBruker]

Hva er «den store kjærligheten»? Hverdagen innhenter alle. Visst du har det bra i det forholdet du er i hadde jeg aldri gått på søken etter «den store kjærligheten». Det er tøft «der ute»! Å fu risikerer å finne en mann med en «haug» med små barn. Så blir det «dine og mine», ekser og alt som følger med. Altså, kaos. 
 

Anonymkode: aac81...674

[Gjest AprilRyan]

Dette har jeg også tenkt på og nå nærmer jeg meg 40. Jeg har vært singel i noen år nå, men har vært i et lignende forhold. Usikker på om jeg tror på den store kjærligheten, men ønsker meg nok en mann jeg fungerer litt bedre sammen med. 

Jeg har heller ikke særlig god selvtillit eller et godt selvbilde og det har jeg egentlig aldri hatt, så blir jo litt påvirket av om jeg er for gammel. Jeg synes egentlig ikke at jeg kan gå noe ned på krav og forventninger til en ny partner. Da blir det sånn at jeg tar til takke med noen og det ønsker jeg ikke. 

Jeg var kanskje finere utseendemessig da jeg var yngre, men har egentlig aldri vært spesielt pen. Men jeg tror jeg hadde vært en bedre kjæreste nå enn som 20-åring

Håper at man kan få noen konstruktive svar i denne tråden og ikke mye av det vanlige oppgulpet enkelte kommer med. 

[AnonymBruker]

Tenker det kommer an på hvor sosial du er, venner/nettverk. En må tørre å vise at man er interessert.

Anonymkode: b3c1c...e27

[AnonymBruker]

Min erfaring er at jo eldre man er når man møter sitt livs kjærlighet, jo større er den nesten. Sjansen for å gjøre det synker derimot med alder... 

Jeg møtte min ved 39. 

Anonymkode: 6f547...903

[AnonymBruker]

Min mor traff sitt livs kjærlighet i en alder av 58. Hun var skilt fra min far i 4 år før hun traff stefaren min. 

De har nå vært gift i 9 år og begge to oppfører seg fremdeles som nyforelsket tenåringer. 

Mye fnising, kjærlighetstegn, flørting og diverse innrømmelser som er litt utenfor min komfortsone. Som f. eks at de ofte sniker seg ned på den lokale stranda før sola står opp og nakenbader.

Så ja, min anektodiske erfaring her har har hvert fall overbevist meg om at alder virkelig ikke har noe å si.

Anonymkode: 1723b...19f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (51 minutter siden):

Etter å ha lest utall av tråder på KG, snakket med venniner, og lest Thuen og Kjøs sine innlegg så blir jeg veldig usikker. Har alderen rett og slett innhentet meg? Slik at valget står mellom å ta til takke med hva som helst eller leve alene resten av livet?

Jeg er ikke noe spesielt, helt ordinært utseende, høy utdannelse, god jobb og høy inntekt. Er av den mer reflekterte og filosofiske typen, elsker å prøve å forstå andre sine synspunkter og deres "blikk" på livet og tilværelsen. Samfunnsengasjert og ønsker ikke flere barn. Utfordringen min er at jeg alltid har hatt lav selvtillit og selvbilde. Husker veldig godt tenårene og hvordan jeg var sikker på at det aldri var noen som kom til å synes at jeg var interessant, så når jeg da fikk en kjæreste så slapp jeg ham aldri selvom vi aldri har vært like og ikke har hatt felles interesser siden videregående. Vi har forsåvidt er velfungerende AS, men det har aldri vært den store kjærligheten og vi har aldri hatt noe å snakke om. Vi er begge enige om at dette ikke er det helt store, men det gir en stabilitet i hverdagen og er praktisk.

Jeg har i grunn tenkt at det ikke finnes noe bedre alternativ for min del. Men nå har jeg imidlertid fått en svært god mannlig venn, og innsett at det finnes menn som er mer like meg selv. Det er ingen flørting der, men vi matcher veldig godt. Vi er på samme nivå og  snakker om alt og ingenting i timesvis. Han er rett og slett en type mann som jeg ikke trodde fantes, og selv om det ikke er noe flørting der så har jeg jo på en eller annen måte klart å fange hans interesse.

Så da begynner jeg å lure på om det er mulig å finne den store kjærligheten i 40 åra? Eller er det nesten utopi å finne en som matcher?

Hva er deres erfaringer? Finnes det noen som kan passe bedre der ute? Eller er en dømt til å enten ta til takk med noe eller leve resten av livet? Hvis det er vanskelig å finne noen så er det jo bedre å ta til takk med det vi har i dag.

Og hvor mange er det egentlig som lever i mer givende forhold enn det jeg beskriver? Har snakket med noen nære venniner og heller ikke de har egentil funnet den store kjærligheten, på tross av at de alle har vært gift lenge og har barn....

Anonymkode: 35320...cba

Dette er nesten så det kunne vært skrevet av meg selv. Jeg har høy utdanning/jobb/lønn/ er slank og alt det der. Ønsker ikke flere barn. Og er 40+   
Mannen min og jeg kommer nok til å skille lag snart (etter bortimot 20 år), fordi jeg ikke vil mer. Vi ble er par som unge og er helt andre personer i dag. Vi er veldig gode venner, men det er alt. 
Men selv om jeg vet jeg ser bra ut for min alder og har mye å by på, så har jeg blitt så usikker etter «markedsverdi»maset til peder kjøs og han andre. To menn som ikke finnes kjekke i det hele tatt! Fy faen. 
Så kanskje jeg bare skal bite det i meg. Bli værende i er sexløst ekteskap. Og før noen naive bedrevitere svarer meg: Vi har vært sammen i snart 20 år, hatt opp og nedturer. Det kommer ikke på tale å ha sex igjen. Han er som en bror for meg. Og ikke engang med en kropp som tiltrekker meg.

Anonymkode: e9315...b36

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Min mor traff sitt livs kjærlighet i en alder av 58. Hun var skilt fra min far i 4 år før hun traff stefaren min. 

De har nå vært gift i 9 år og begge to oppfører seg fremdeles som nyforelsket tenåringer. 

Mye fnising, kjærlighetstegn, flørting og diverse innrømmelser som er litt utenfor min komfortsone. Som f. eks at de ofte sniker seg ned på den lokale stranda før sola står opp og nakenbader.

Så ja, min anektodiske erfaring her har har hvert fall overbevist meg om at alder virkelig ikke har noe å si.

Anonymkode: 1723b...19f

Det er dette jeg drømmer om. En jeg kan ha det gøy sammen med, en som er lik meg i hodet og aller helst en som jeg er tiltrukket av.

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Dette er nesten så det kunne vært skrevet av meg selv. Jeg har høy utdanning/jobb/lønn/ er slank og alt det der. Ønsker ikke flere barn. Og er 40+   
Mannen min og jeg kommer nok til å skille lag snart (etter bortimot 20 år), fordi jeg ikke vil mer. Vi ble er par som unge og er helt andre personer i dag. Vi er veldig gode venner, men det er alt. 
Men selv om jeg vet jeg ser bra ut for min alder og har mye å by på, så har jeg blitt så usikker etter «markedsverdi»maset til peder kjøs og han andre. To menn som ikke finnes kjekke i det hele tatt! Fy faen. 
Så kanskje jeg bare skal bite det i meg. Bli værende i er sexløst ekteskap. Og før noen naive bedrevitere svarer meg: Vi har vært sammen i snart 20 år, hatt opp og nedturer. Det kommer ikke på tale å ha sex igjen. Han er som en bror for meg. Og ikke engang med en kropp som tiltrekker meg.

Anonymkode: e9315...b36

Sitat slutt fra meg også. Nå som jeg er i 40 årene savner jeg også sex, men orker ikke det med mannen. Gidder det bare ikke når jeg aldri får utbytte (ingen orgasmer sammen på 20 år), ikke er fysisk tiltrukket eller ikke lengre har et ønske om å gjøre det fordi han har lyst (for å være snill med en jeg er glad i).

TS

Anonymkode: 35320...cba

[AnonymBruker]

Det eneste jeg har i dag er en snill mann som er flink til å bidra praktisk med AS familien, men det er jo ikke nok når vi skal sitte det som pensjonister å aldri ha noe å snakke om. Må da finnes mer, og særbo er jo en god løsning for ikke å gå hverandre på nervene i hverdagen.

Anonymkode: 35320...cba

[Røkelse]

Når flere av dere skriver at dere har snille menn, eller at as familien fungerer og derfor velger dere å bli. Ja, så lurer jeg virkelig på om kvinner har for høye forventninger ref den nylige debatten i media. Livet skal vel være noe mer? Eller handler alt bare om å videreføre gener?

[AnonymBruker]

Håper da virkelig det. Hilsen 46 og singel, kvinne

Anonymkode: 35923...6e8

[Gjest Anonymdame@]

Jeg er 37 og har nylig kommet ut av et forhold som varte i 11 år. Har to barn 50%. Jeg aner ikke hvordan det kommer til å gå å evt. finne en ny kjæreste. Jeg synes nettdating og dating generelt kan være utrolig kleint. I tillegg har jeg full jobb i to-delt turnus, så det å finne tid til å møte en mann kan bli vanskelig. Har også lite vennenettverk, så har ikke mulighet til å møte en mann gjennom venninner, mest sannsynlig. Ikke en veldig enkel situasjon. Jeg ønsker å møte en mann uten å måtte ty til nettdating. Jeg er i hvert fall ferdig med egne barn, så har ingen biologisk klokke som tikker sånn sett heldigvis.

[AnonymBruker]

2 hours ago, AnonymBruker said:

Etter å ha lest utall av tråder på KG, snakket med venniner, og lest Thuen og Kjøs sine innlegg så blir jeg veldig usikker. Har alderen rett og slett innhentet meg? Slik at valget står mellom å ta til takke med hva som helst eller leve alene resten av livet?

Men er det så oppsiktsvekkende at du blir mindre attraktiv med alderen da? Det betyr jo ikke at du ikke får kjæreste, det betyr bare at utseendekravene må være realistiske. Krav på andre områder enn utseende er ikke noe problem.

Det er jo ikke noe annerledes for menn med tanke på høyde etc. Det er ikke sikkert du kan få en av de høyeste, største og mest maskuline mennene på din alder, på samme måte som små, unge menn må være realistiske.

Anonymkode: b9573...07b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Men er det så oppsiktsvekkende at du blir mindre attraktiv med alderen da? Det betyr jo ikke at du ikke får kjæreste, det betyr bare at utseendekravene må være realistiske. Krav på andre områder enn utseende er ikke noe problem.

Det er jo ikke noe annerledes for menn med tanke på høyde etc. Det er ikke sikkert du kan få en av de høyeste, største og mest maskuline mennene på din alder, på samme måte som små, unge menn må være realistiske.

Anonymkode: b9573...07b

Kan ikke se at jeg har skrevet noe som helst om utseende......

Anonymkode: 35320...cba

[AnonymBruker]

Røkelse skrev (43 minutter siden):

Når flere av dere skriver at dere har snille menn, eller at as familien fungerer og derfor velger dere å bli. Ja, så lurer jeg virkelig på om kvinner har for høye forventninger ref den nylige debatten i media. Livet skal vel være noe mer? Eller handler alt bare om å videreføre gener?

Enig, jeg står midt oppi samlivsbrudd nå å blir misunnelige som har snille familiekjære menn😔  Jeg skulle gjort alt for å være familie å jeg har fortsatt lyst på han min, men han respekterer ikke meg å mine følelser å blir så ufin hver eneste gang vi er uenig + han jobber hele tiden, så vi får det bedre uten han!

Anonymkode: 440e9...3be

[Lovis Fenja]

Herregud, så trist å lese denne tråden!

Jeg håper dere klarer å gå fra mennene deres, så dere har mulighet til å oppleve noe mer. Spesielt TS, der dere begge er enige om at det ikke er noe særlig. Altså, hva søren??

Selvsagt har du mye å by på! Men ikke akkurat nå kanskje, når du er i et livtrøtt forhold av frykt for å være alene. 

Jeg håper alle dere over klarer å rette ryggen, se på dere selv med snillere øyne, og ta for dere av livet mens dere kan.

Sender styrke og gode tanker!

❤️

[AnonymBruker]

Nei, det er ikke en uoppnåelig fantasi. Men det krever mye av deg, blant annet må du elske deg selv - noe de fleste ikke gjør. Så skjer livet i tillegg, og det kreves arbeid for å ta vare på hverandre (og seg selv) gjennom et helt liv sammen. 
 

Men du kjenner den igjen ved at den ligger der som et varmt, trygt slør uansett hva du går gjennom. Du har alltid en som er der for deg, og som hver dag velger deg. Og du klarer ikke tanken på livet uten han. ❤️

Anonymkode: af35f...042

[DS7350]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Etter å ha lest utall av tråder på KG, snakket med venniner, og lest Thuen og Kjøs sine innlegg så blir jeg veldig usikker. Har alderen rett og slett innhentet meg? Slik at valget står mellom å ta til takke med hva som helst eller leve alene resten av livet?

Jeg er ikke noe spesielt, helt ordinært utseende, høy utdannelse, god jobb og høy inntekt. Er av den mer reflekterte og filosofiske typen, elsker å prøve å forstå andre sine synspunkter og deres "blikk" på livet og tilværelsen. Samfunnsengasjert og ønsker ikke flere barn. Utfordringen min er at jeg alltid har hatt lav selvtillit og selvbilde. Husker veldig godt tenårene og hvordan jeg var sikker på at det aldri var noen som kom til å synes at jeg var interessant, så når jeg da fikk en kjæreste så slapp jeg ham aldri selvom vi aldri har vært like og ikke har hatt felles interesser siden videregående. Vi har forsåvidt er velfungerende AS, men det har aldri vært den store kjærligheten og vi har aldri hatt noe å snakke om. Vi er begge enige om at dette ikke er det helt store, men det gir en stabilitet i hverdagen og er praktisk.

Jeg har i grunn tenkt at det ikke finnes noe bedre alternativ for min del. Men nå har jeg imidlertid fått en svært god mannlig venn, og innsett at det finnes menn som er mer like meg selv. Det er ingen flørting der, men vi matcher veldig godt. Vi er på samme nivå og  snakker om alt og ingenting i timesvis. Han er rett og slett en type mann som jeg ikke trodde fantes, og selv om det ikke er noe flørting der så har jeg jo på en eller annen måte klart å fange hans interesse.

Så da begynner jeg å lure på om det er mulig å finne den store kjærligheten i 40 åra? Eller er det nesten utopi å finne en som matcher?

Hva er deres erfaringer? Finnes det noen som kan passe bedre der ute? Eller er en dømt til å enten ta til takk med noe eller leve resten av livet? Hvis det er vanskelig å finne noen så er det jo bedre å ta til takk med det vi har i dag.

Og hvor mange er det egentlig som lever i mer givende forhold enn det jeg beskriver? Har snakket med noen nære venniner og heller ikke de har egentil funnet den store kjærligheten, på tross av at de alle har vært gift lenge og har barn....

Anonymkode: 35320...cba

Du har jo et godt utgangspunkt med denne mannlige vennen. Det er jo sånn kjærlighet kan utvikle seg. Når dere har så god kjemi mellom dere, så ville jeg holdt på det. Hadde ikke kommet til å vente å se om det er noen andre der ute nei. Kanskje er det dette som blir din store til slutt.