Noen som skriver fortellinger for moro skyld her? F eks noveller, romaner.

[AnonymBruker]

Altså ikke for å levere til er forlag, men for å holde på med noe.

Hvordan skriver du? 
Tar du utgangspunkt i eget liv og finner på detaljer?

Lar du inspirere av en bon du har lest og bygger videre på den?

 

Anonymkode: 3f5fe...fd1

[Balian d'Ibelin]

Jeg skriver historier for moro skyld.

jeg bruker historien og historiske personer som inspersion. Enten setter jeg historien til virkeligheten eller til en fantasiverden.

Jeg har skrevet 5 bøker, og 10 korte historier. Siden 2004 

Og bare en av dem er jeg litt fornøyd med

Endret 28. januar 2022 av Balian d'Ibelin

[Gjest AthenaRavenLuna]

Jeg begynte på en krim for ett par år siden, men har ikke gjort den ferdig.

[AnonymBruker]

Interessant å se om det er flere her. 

Jeg har såvidt begynt å skrive litt selv.

Anonymkode: fdad0...d52

[Gjest Paramount]

Jeg er en slags hobbykunstner og skriver utelukkende for moro skyld. Jeg skriver kun erotiske noveller. Jeg skriver noveller fordi jeg er utålmodig av natur, og erotikk fordi det er en enkel og motiverende sjanger. Jeg tenker at det kan være en fin innfallsport for å skrive noe mer seriøst en gang. For meg handler det mye om en evig øvelse i å bruke riktige ord, og sette dem i riktig rekkefølge, for at min Skybert skal "se" og føle, det samme som meg. Skrivetrening altså. 

Jeg kunne selv tenkt meg å få tilbakemeldinger på hvordan andre oppfatter det jeg skriver, ting som gjør inntrykk 😳, ikke setningsanalyser. Kanskje poeng på en skala, eller terningkast, hvorfor ikke? Det ville gjort det enda mer interessant for meg å skrive, og kanskje også til glede for den som likevel har interesse av å drømme seg bort av og til i noen erotiske historier. Det å vite at en skriver ikke bare for seg selv, men også til en annen person, vil gjøre det ekstra spennende, og ekstra vanskelig selvfølgelig. For meg er kun kvinner interessante. Fordi det er de som utgjør den største lesergruppen, og det er selvsagt mer motiverende for meg å skrive til en kvinne da jeg er mann selv. Så, er det noen kvinner som liker å lese erotiske noveller, og kan være interessert i å lese noen av mine, så er det bare å sende en pm. Skrive kommer jeg til å gjøre uansett.

Så dersom du liker å lese erotiske noveller, og har litt lyst, men er veldig usikker på hva dette er for noe, kan du stille spørsmål i denne tråden som anonym. Kanskje er det andre som lurer på det samme som deg. 

Endret 21. mars 2022 av Paramount

[Novellemonster]

Jeg har skrevet helt siden tidlig barndom. Skrevet alt fra dikt til lange historier. Har siden 2015 drevet med et spesifikt univers som jeg har utviklet og skrevet tekster om.  

[BareEtMenneske]

AnonymBruker skrev (På 28.1.2022 den 18.33):

Altså ikke for å levere til er forlag, men for å holde på med noe.

Hvordan skriver du? 
Tar du utgangspunkt i eget liv og finner på detaljer?

Lar du inspirere av en bon du har lest og bygger videre på den?

 

Anonymkode: 3f5fe...fd1

Av og til. Men vet ikke hva det er, eller hva det skal bli - om det i det hele tatt skal bli noe. Stort sett eget liv, og faktiske detaljer. Beskrivelser av det som var, når en lar seg oppsøke øyeblikket igjen, å være der på ny. Og jeg gjør det nok mest fordi det å skrive er som medisin for sjela, eller hjernen og kroppen. Medisin for "meg'et". Men vet ikke hva jeg skulle synes om at andre leser det. Sikkert fordi jeg føler at jeg ikke kan, eller fordi jeg føler det ikke er bra. En slags skam liksom, for å prøve på noe en ikke mestrer - og feiler. Men mest fordi det gir alle som leser, innsyn i meg - det meg'et som egentlig bare er mitt. 

Et tilfeldig utdrag:

"Når vi lå der sammen, i påvente av at pusten og hjerteslagene skulle normalisere seg, og svetten skulle fordampe, mens vi lyttet til fuglene som kvitret i skogen utenfor vinduet som alltid var åpent. Og min årvåkenhet som speidet etter veps eller humler som ved en feiltakelse kunne følge luftstrømmene og ufrivillig fly inn det samme vinduet. Vinduet som inviterte alle som var i nærheten til å overvære de deilige lydene du beriker omgivelsene med når nytelsen, orgasmen – som jeg liker å tenke at jeg gav deg, og ennå gir deg – omfavnet deg. Da, når du så hvor rolig og avslappet jeg var sammen med deg. De gangene jeg slapp masken, og turte å hengi meg til deg og øyeblikkene våre."

[Gjest Ghostface]

Skriver grøsserfortellinger når jeg kjeder meg. Har gjort det helt fra jeg var liten. Ikke noe jeg har tenkt å prøve å gi ut, men mest for å få tiden til å gå.

[AnonymBruker]

Jeg skrev masse før! Det lå så lett for meg, setningene bare skrev seg selv. Skrev mye noveller, men har vel minst tre påbegynte romaner … Skrev også sanger og dikt.

Men etter en heftig sykdomsperiode sliter jeg så med å finne ord. Føler meg rett og slett ikke flink til å skrive lenger.

Så skriv dere som har kan det! 

Anonymkode: 8bac6...876

[Trolltunge]

Jeg gjorde det tidligere, og har planer om å ta opp igjen skrivingen. Har flere romaner som er halvferdige. Fullførte en, og opplevde press på å sende den inn. Gjorde det, og fikk positiv respons, men også flere anmerkninger angående ting som burde endres/utbedres. Jeg var ferdig med historien, og ønsket ikke det. Brukte vel egentlig de endringer de ba om  som unnskyldning til å ikke gå videre med det. Det var en personlig historie, selv om stilert som fiksjon/roman, som jeg ikke ønsket at folk utover venner skulle lese. Definitivt ikke mine foreldre. 😆

Håper å få anledning til å ta opp igjen skriving som hobby, men livet tar meg hele tiden. Nå er hus og hytte snart ferdig, men da vil mannen kjøpe noe som vil kreve min tid og innsats. Kanskje når jeg blir gammel? 😄

(Min kjære synes det er utrolig kjedelig når jeg skriver. Det står ærlig talt mye i veien. )

Endret 24. mars 2022 av Trolltunge

[AnonymBruker]

Fra 1990 til 93/94 tjente jeg litt penger på å selge "noveler" til porno blader, fikk og solgt 2 historier til KK eller noe, " dette hendte meg", husker ikke helt hvilket blad det var men, trur jeg tjente 80 000 på 2-3 år på dette.

Anonymkode: 462de...3c8

[Michaelhe]

Jeg skrev nylig denne novellen. Det er sikkert noen små skrivefeil jeg ikke har fått luket bort ennå.

https://historyradio.org/2022/04/12/the-doctor/

“The Doctor”  by Michael Henrik Wynn

This story begins in the gas-lit and fog-covered alleys of Victorian London. There are prostitutes in the night along  the banks of the Thames, shouting young boys sell newspapers and horses make their way across cobblestones. There is music from a gambling hall, loud cheers and a doctor makes his bet. He is well-dressed compared to the others there, his dark suit and coat are clean and unlike those creatures of the night around him, his grey beard has a healthy well-kept glow.

Dices are thrown, money is exchanged back and forth as the doctor drinks. He becomes intoxicated, not only by the mild beer, but by the perpetual thrill of the game. His roaring laughter is often heard  from a distance, even overwhelming the false notes of the piano and the hum of the anonymous throng. But then suddenly it is as if time runs out, the music stops, the crowds disperse and he left alone with a man holding a quarter of the doctor’s life-savings in his merciless hands.

Being a medical man, the doctor glances at the man’s face, almost trying to analyze away the man’s resolute features, his heavy build and uncompromising stare. But moments later, he is grabbed by men who have crept up on him unseen, and drawn into an alley. One punch to the gut, and the doctor falls over by a dustbin as the heavy wooden door slams shut behind him. There is total silence. He is removed from both streets and shop windows. He looks up, and sees stars glisten as he gets to his feet.

In the morning, he wakes up with a throbbing head-ache in his bed next to his wife. His baby cries in another room. At first, he is filled with joy, thinking how wonderful it is to wake up to such a spectacle. But then he remembers that it might soon be gone.

In the next few weeks, the problem consumes him. He is unable to concentrate on his job. But being a very respected man, none of the patients have the audacity to complain. How would he find the funds to continue? What could he do to undo the damage?

The doctor was in luck. That winter a terrible pandemic hit London. Fever, running noses, coughing – crying babies in his crowded waiting room. It was all very lovely, he thought. But was it enough? He often worked into the night, and sat alone counting coins at his wooden desk by a solitary candle light until dawn.

Walking home as the early morning rays penetrate the smog, standing on Westminster Bridge staring down-stream just as the bending river is revealed by morning, he realizes that it was not enough. He sighs.

But the doctor is in luck again. One day, a new patient enters his room. He notices him immediately because he is much taller and stronger than his usual patients. It has now been half a year since his disastrous gambling loss, but the doctor immediately recognizes the man who ran the game in the gambling hall. He, of course, being a professional thug, does not recognize the doctor. The doctor soon realizes that he is a nobody, just another worthless victim. The man talks to him as if they have never met. Not being very strong or brave himself, the doctor hides his fury behind a polite smile. He listens to the man’s chest, makes the usual examinations. The man has a mild cough, nothing more. He walks over to scribble a prescription in a corner hidden by a screen. But as his pen is about to hit the paper, he thinks: what a pity that the man does not have a more serious illness? Something that could both make him suffer and helpless, the way he had been helpless in that alley, where he lost his financial security, and perhaps even his well-furnished apartment?

For a second, he dismissed the idea, shook his head and resigned to his fate. But then he turned, glanced over the screen and observed the unsympathetic countenance of the man. He was really very ugly in daylight, there were scars on his hand and arm, as if they had been badly cut by a blunt edge years ago, perhaps a broken bottle, and then they had healed very very slowly, leaving an unnecessary blemish on an already rugged appearance.

The doctor was suddenly filled with contempt. He grabs a piece of cloth still dripping with blood from the pregnant consumptive female who had visited his clinic before the thug. When he feels the moist on his fingers, he gets an idea. He grabs a bottle of cough syrup, opens it, places a funnel on top and squeezes the cloth until blood drips down into the interior of the bottle. It is not much, he thinks as darker drops dilutes and vanish in the warm liquid. But if certain unverified theories about the transmission of disease were true, it might be enough. He shakes the bottle, cleans his hands and returns to his patient.

“Sir,” he begins politely, “I have here a bottle of the most common cough syrup. This is what you require in order to regain your health quickly. But it is imperative that you follow my instructions to the letter. This medicine must be stored in a cold room. So every evening, try to lower the temperature in your dwelling a little, perhaps by keeping a door ajar, or not putting as much kindling on your fire as normal.”

The man makes a grunt of dissatisfaction, knowing quite well how uncomfortable the evenings are when the chill of dusk descends. But, like most patients at the time, he also knows that all medicines require suffering. So, he does not protest, but nods and stares to the floor.

The doctor smiles as he realizes his power over the brute.
“This first bottle is not cheap, but it is essential that you take it every evening and morning. You see, there are some – very few don’t worry – who do develop further symptoms. Then you must double your dose.”
“I understand”, the man says and gets up. “What do I pay you?”, he says as his height almost looms over his much smaller physician.
When he hears the sum, he shouts “But Dear Lord!!”. The doctor is suddenly intimidated. What can he do if the man simply beats him to the floor, takes his medicine and departs? But then the thug reaches for coins from his pocket, wipes snot from his mustache, grabs his coat and pays what he is due. The doctor sighs with relief as the man shuts the door behind him.

From his window, the doctor sees him walk down the street, stopping to cough by some derelict barrel and then vanish behind some horse. The doctor smiles, and almost laughs. He draws the curtains and decides to leave work early that day. On his way home, however, he suddenly realizes that his problem is not yet solved. He had inflicted pain on a very evil man, but the debt was still there. Nothing had changed. The joy that he felt was completely gone as greeted his wife. He had still betrayed her, and he could barely look at the baby.

Three weeks later, there is a knock at the door of his clinic, and the brute appears once again. This time his face is covered in sweat. But this was a man of immense strength, so he stood upright still, like some towering bronze pillar.

The doctor let him in, examined him and immediately recognized the early symptoms of consumption. At  first he was a little confused, had to hide behind the screen in the corner again to think. He kept glancing at the man in secret trying to make up his mind. Was he happy, or was he not happy about this? Then suddenly the force of the gut punch came back to him. He was happy. In fact, the doctor was thrilled. He once again looked up at bottles from his previous patient. He remembered that a patient he had bled that morning suffered from the worst case of syphilis he had ever seen. In fact, he had been frightened, and thrown most of the rubbish away immediately. But there was one bloody rag left. The doctor meticulously repeats what he done the first time.

He looks at his sweating patient, but is still nervous. At first he is uncertain about whether he would dare to up the price on his cough syrup. But then he thinks about his wife and child, how they would suffer because of this horrible giant. “This is an extra strong mixture,” the doctor says, “I am afraid it is a little more expensive.” The giant sighs, and the doctor turns to hide his smile as he is paid. “Thank you, Sir, the doctor says. “Come back if you get any worse, Mr Jones-Smythe”.

The brute suddenly smiles, shakes his head and says. “Never mind about those fancy names. Most people just call me Bricklayer-John.”‘

“Bricklayer-John?”

“Yes, I am a brick layer. Big by birth, but work has made me strong, you see. Perhaps I shouldn’t complain. It gives me a few extra bob now and again. I just stand by some door most of time. Some weasel pays me a five bob for this. But only once a month.”

“I see”, doctor says as the man leaves.

The doctor then returns to his family in the evening, but now he is a little confused. Had he done the right thing? What did he really remember from that night he lost his money? So much time had passed that the facts were blurred. Who did what, and when? Was it Bricklayer-John who had hit him? Looking at his baby and his wife, his worries settled. The man was still not a nice person. He was still just as unsympathetic, even if it was all part time. Part-time thug was just as bad as full-time thug.

Now six months passed, and as if by a miracle the doctor managed to get his budget in order. He reckoned that it would take him five years to recover his loss. But he was in charge, and his darling wife and baby would never know. Patients started coming in larger numbers that autumn. There was much to do for an important person. So much responsibility.

One day, a pregnant woman entered his office, the most gorgeous creature put on this earth, he thought. The doctor, however, was a man completely devoted to his wife, both in spirit and in mind. He would recognize beauty wherever he saw it, but that would be as far it would go.

As he treated the woman, he recognized the symptoms of consumption. He almost had to look away  as he informed her of his diagnosis. He heard a sob. He took a seat next to her.

“Will you manage?”, he said.

“I suppose I will have to,” answered the woman, her long black hair slightly lifted by a sudden gust of wind from an open window.

“I will shut the window”, the doctor said and got up.

“You see, my late husband was a hard working man. He would work from morning till evening. He said work made him into a bull. But bricklayers meet a lot of people. Then he had an extra night job sometimes as well. I can forgive John for giving me this plague. But never for being unfaithful to me.”

The doctor turned suddenly towards his patient and stared at her in horror.

“John gave me syphilis, as well, you see. Bricklayer-John, what a monster he was!!! But at least he left me well cared for.”

by Michael Henrik Wynn

[Entern]

Ha, bra skrevet, @Michaelhe👍

[Entern]

For å svare:

Gjorde det når jeg var yngre, har slitt veldig med skrivesperre de siste 10-15 år dessverre  

Skrev dikt i 30åra men det er lenge siden nå  

Veldig synd, har masse ideer inkl. et digert fantasyepos jeg har jobbet med 4ever men  

[Michaelhe]

Entern skrev (5 timer siden):

For å svare:

Gjorde det når jeg var yngre, har slitt veldig med skrivesperre de siste 10-15 år dessverre  

Skrev dikt i 30åra men det er lenge siden nå  

Veldig synd, har masse ideer inkl. et digert fantasyepos jeg har jobbet med 4ever men  

Dikt er det beste, da. Det krever ikke så voldsomt med tid. Det er ikke lett likevel. Jeg har skrevet dikt, men det jo nesten umulig å si noe som ikke er sagt, bruke metaforer som ikke er utvaskede klisjeer. Dikt er litt som visuell kunst - maleri. Det er veldig vanskelig å sette fingeren på hva det egentlig er som er bra i et dikt. Hvorfor er dette diktet bra og et annet dårlig? Jeg har ingen anelse.

[AnonymBruker]

For mange år siden hadde jeg en liten tilleggsinntekt av å skrive "historier fra virkeligheten" til dameblader. Det var jo aldri sanne historier, men de framsto åpenbart som sanne nok til å komme på trykk. Jeg skrev om ting som falt meg inn, og plukket litt herfra og litt derfra av ting som hadde hendt andre, løse rykter, litterære hendelser og rene påfunn fra min side, som jeg satte sammen til "sanne" historier. 

Anonymkode: 4602c...886

[Michaelhe]

Man kan også bruke de samme evnene til oversetting. Her er en novelle av Lovecraft jeg har oversatt. Novellen har utgått opphavsrett, og jeg gjør dette bare for moro skyld. (NAV nekter meg jo nesten å tjene noen penger) Noen flere noveller på denne siden. Novellen er flott, Lovecraft var en fantastisk forfatter på mange måter. Jeg håper folk ser dette. (Det er fortsatt noen småting ved det diktet midt i fortellingen jeg må fikse. Jeg har vært redd for bevege meg for langt bort fra originalen. Men i et slikt dikt er dette uungåelig. Så det er stemingen som må videreformidles, tror jeg?)

https://indieauthor.me/norwegian/?page_id=1529

«Graven» av H. P. Lovecraft (1922)

“Sedibus ut saltem placidis in morte quiescam.”
—Virgil.

 

Når jeg nå skal fortelle om de omstendighetene som har fått meg innesperret i dette tilholdsstedet for de sinnslidende er jeg fullstendig klar over at min situasjon kan kaste en naturlig tvil over min troverdighet. Det er beklagelig at brorparten av menneskeheten er for begrenset i sin mentale tilstand til at de med tålmodighet og kløkt kan vurdere de enkelte fenomenene som bare blir sett og opplevd av et psykologisk følsomt mindretall, og som ligger hinsides opplevelsene til et alminnelig menneske. Mennesker med et åpent sinn vet at det ikke finnes noe skille mellom det virkelig og det uvirkelige. Tingene fremstår som de gjør fordi skjøre medier fysisk og mentalt formidler inntrykkene til vår bevissthet. Flertallets prosaiske materialisme stempler de glimtene av overveldende innsikt som trenger gjennom empiriens åpenbare slør som galskap.
Mitt navn er Jervas Dudley, og jeg har vært en drømmer og en visjonær siden min tidlige barndom. Jeg har vært for velstående til å beskjeftige meg med forretninger, og siden mitt temperament forhindrer meg fra å omgås bekjentskaper med formell utdanning og visse sosiale fritidssysler, har jeg søkt tilflukt i usynlige verdener. Jeg har tilbragt mine unge år blant permene til eldgamle og lite kjente bøker, og drevet rundt på jordene og lundene i nærheten av mine forfedres hjem. Jeg har nok ikke opplevd det samme rundt om på jordene og lundene som andre gutter, eller lest det samme som dem. Men dette kan jeg ikke fortelle noe om, siden en detaljert utgreiing bare vil bekrefte de ondsinnete bakvaskelsene, hånet mot mine åndsevner, som jeg av og til hører fra vokterne som alle lusker her omkring. Det er nok for meg å beskrive begivenheter uten å analysere årsaker.
Jeg har sagt at jeg har bodd adskilt fra den synlige verden, men jeg har ikke sagt at jeg har bodd alene. Det kan ingen menneskelig skapning gjøre, for om han mangler levende vennskap, vil han nødvendigvis søke selskap i ting som ikke lenger lever, eller som ikke er levende. Det ligger et særegent skogkledd søkk ikke langt fra mitt hjem hvor jeg har tilbragt dype skumringer, og lest, tenkt og drømt. Jeg gikk mine første barneskritt nedover de mosegrodde bakkene, og rundt de groteske og krokede eiketrærne spant jeg mine første gutteaktige forestillinger.
Vel, jeg har blitt kjent med skognymfene som hersker over trærne, og mang en gang har jeg betraktet deres ville danser i de siste strålene fra den avtagende månen – men slike ting bør jeg ikke snakke om nå. Jeg vil bare fokusere på den enslige graven ved de tykkeste skogene på bakken, den forlatte graven til familien Hyde, en gammel og fornem slekt. Den siste etterkommeren ble lagt i dets sorte kammer mange tiår før min fødsel.
Hvelvet jeg snakker om er av eldgammel granitt, slitt og utvasket av generasjoners tåke og fukt. Bygningen er et uthugg i selve åskammen og bare synlig fra inngangen. Døren er en massiv stenplate som hviler på rustne hengsler og den er festet på gløtt på et besynderlig og dystert vis ved hjelp av tunge jernkjettinger og hengelåser, i tråd med de makabre tradisjonene de hadde for et halvt århundre siden. Tilholdsstedet til den slekt hvis ætlinger ligger i urner her kronet en gang den skogskledte åsen hvor graven befinner seg, men bygningen har forlengst blitt offer for flammene som fulgte i kjølvannet av et katastrofalt lynnedslag. Eldre innbyggere i egnen demper ofte sine stemmer når de i nervøse ordelag omtaler den stormen som ved midnatt en gang ødela den dystre herregården; de hinter om det de kaller «gudommelig vrede» på en måte som, spesielt i de senere år, bare har gitt næring til min fascinasjon for disse skogsmørke gravkamrene. Bare én mann omkom i brannen. Urnen med asken til den siste av Hyde-slekten ankom fra et fjernt land og ble lagt til hvile på dette rolige og skyggefulle stedet; de hadde trukket seg tilbake dit da herregården brant ned. I dag er det ingen igjen til å legge blomster foran granittdøren, og få drister seg inn i de tunge skyggene som hviler så forunderlig over de vannslitte stenene.
Jeg vil aldri glemme den første ettermiddagen da jeg kom over dette dødens hus, halvt skjult som det var. Det var midt på sommeren og naturens alkymi forvandlet det skogkledde landskapet til en levende og nesten homogen grønn masse, og sansene var nesten beruset av den bølgende sjøen av frodig vegetasjon og markens vage og ubestemmelige lukter. Våre tanker mister sine perspektiv i slike omgivelser; tid og rom blir trivielle og uvirkelig, og fortiden slår som et nådeløst ekko mot vår bevissthet. Jeg vandret dagen lang gjennom de mystiske treklyngene i søkket, og tenkte unevnelige tanker og konverserte med vesener jeg ikke trenger å navngi. Da jeg var ti år gammel hadde jeg sett og hørt mange undre som var ukjente for folk flest, og min alder var på mange vis misvisende. Da jeg tvang meg frem mellom to skarpe tornebusker og plutselig kom over inngangen til hvelvet hadde jeg ingen anelse om hva jeg hadde oppdaget. De dunkle granittblokkene, døren som sto så merkverdig på gløtt og gravskriften i den overhengende hvelvingen vekket ingen sorgfulle eller fryktelige tanker i meg. Jeg hadde mange tanker om graver og mausoleer, men på grunn av mitt særegne temperament hadde jeg blitt holdt borte fra all kontakt med kirkegårder og gravlunder. Det merkelige stenhuset i den skogkledde bakken vekket interesse og satte mine tanker i sving. Jeg ble aldri overveldet av død eller råte når jeg forgjeves speidet inn i stenhusets kalde, fuktige rom gjennom den forlokkende åpningen. Men når interessen min først ble fanget våknet også den forvirrede og irrasjonelle lidenskapen som har bragt meg til dette innesperrede helvete. En stemme som må ha kommet fra skogens heslige sjel ildnet meg opp, og jeg bestemte meg for å trenge inn i det forlokkende mørket – på tross av de tunge kjettingene som sperret veien. Dagslyste falmet, og jeg dro og ristet i de rustne hindringene for å få opp stendøra – forsøkte å presse den smale kroppen min gjennom den tynne sprekken. Anstrengelsene førte ikke frem. Først var jeg nysgjerrig, så ble jeg desperat, og i det jeg kom hjem i det tykke nattemørket, sverget jeg til skogslundenes hundre guder at jeg, hva enn det måtte koste, en dag skulle tvinge meg ned i det svarte, kjølige dypet som hadde påkalt min interesse. Legen med det grå, jernfargede skjegget som daglig stikker innom, fortalte en gang en besøkende at denne avgjørelsen ble begynnelsen på en ynkelig besettelse; men jeg vil la leserne få høre hele min historie og avgjøre selv.
I flere måneder prøvde jeg forjeves å tvinge opp den solide hengelåsen til det halvåpne hvelvet jeg hadde oppdaget, og i all stillhet forsøkte jeg å finne ut hva slags bygg dette var og hvilken historie det hadde. Som unge gutter flest plukket jeg fort opp det som var å lære; skjønt mitt forbeholdne gemytt som vanlig forhindret meg fra å fortelle andre om min hensikt – eller dele min kunnskap. Det er kanskje verdt å nevne at jeg verken ble overrasket eller skremt da jeg fant ut hva dette var for et hvelv. Mine nokså originale ideer om livet og døden fikk meg på et vagt vis til å assosiere den kalde blåleiren med en pustende kropp; og jeg følte nærværet til den stolte, men skjebnessvangre slekten som hadde bodd i den nedbrente herregården i det stenrommet jeg forsøkte utforske. Fortiede fortellinger fra en forgangen tid i den store herregården om rare ritualer og gudløse festligheter gjorde meg enda mer interessert i graven, jeg kunne sitte timevis ved døren hver dag. En gang strakk jeg et stearinlys gjennom sprekken til innsiden, men jeg kunne ikke se noe bortsett fra en klam stentrapp som ledet nedover. Lukten både trollbant og frastøtte meg. Jeg følte at jeg hadde vært her før, i en fortid hinsides alle minner, selv hinsides mitt nåværende legeme.
Ett år etter at jeg oppdaget graven kom jeg over en oversettelse av Plutarks biografier blant de mange mugne bøkene på loftet mitt. Jeg leste om livet til Theseus, og ble mektig imponert av avsnittet om den svære stenen som måtte flyttes for at den gutteaktige helten skulle finne sine skjebnetegn på bakken – den dagen han ble gammel nok til å løfte den enorme vekten. Legenden fortalte meg at tiden ennå ikke var moden, det hastet ikke lengre med jeg å stige ned i hvelvet. Jeg sa til meg selv at jeg etterhvert ville vokse i styrke og oppfinnsomhet, og at jeg en gang lett vil kunne åpne den tungt sikrede døren. Før den dagen kom, var det beste jeg kunne gjøre å godta min skjebne.
Fra nå av ble jeg derfor ikke sittende så lenge når jeg besøkte den klamme porten, og mye av min tid ble tilbragt med andre vel så underlige gjøremål. Noen ganger kunne jeg stå stille opp om natten, og luske meg ut for å vandre omkring på de kirkegårdene og gravstedene hvor foreldrene mine hadde nektet meg å gå. Jeg vet ikke helt hva jeg gjorde på disse stedene, for jeg er usikker på hvor virkelig enkelte ting er. Men jeg vet at dagen etter en slik nattlig utflukt så kunne jeg ofte forbløffe mine nærmeste med kunnskap om ting som hadde vært glemt i mange generasjoner. Det var etter en slik natt at jeg sjokkerte vårt lille samfunn med en besynderlig og fiks ide angående godseier Brewster, en lokalhistorisk skikkelse som ble gravlagt i 1711. Han hadde en gravsten i skifer som sakte ble forvandlet til støv, og under den var det inngravert et dødningehode med to korslagte knokler. Jeg fikk et barnslig innfall og sverget ikke bare på at begravelsesagenten, Goodman Simpson, hadde stjålet skoene med sølvspenner, silkestrømpene og satin – undertøyet fra den døde før begravelsen; men at godseieren selv, ikke fullt avgått ved døden, hadde snudd seg to ganger i sin gravhaug dagen etter han ble lagt til hvile.
Men tanken på å trenge inn i graven jeg hadde funnet var aldri ute av mitt sinn; og ble ytterligere stimulert av en uventet genealogisk oppdagelse: min egen familie hadde – ihvertfall på morssiden – et svakt bånd til den antatt utdøde Hyde-slekten. Som den siste av min fars slekt var jeg også den siste i denne eldre og mer mystiske slektslinjen. Med ett følte jeg at graven tilhørte meg og jeg ble varm om hjertet når jeg så fram til den dagen jeg kunne trenge gjennom stendøren og gå ned de sleipe mørke stentrinnene. Jeg fikk nå for vane å lytte intenst ved den delvis åpne porten, og jeg foretrakk å avholde min uvanlige vake i de stille timene ved midnatt. Da jeg ble myndig hadde jeg kommet så langt at jeg hadde jeg laget en lysning i buskene foran den mugne fasaden på åskammen, slik at den omliggende vegetasjonen tårnet seg opp og hang over området som vegger og tak i et naturlig løvhus. Dette løvhuset ble mitt tempel og den lukkede døren mitt alter, og her ville jeg ligge utstrakt på den mosegrodde bakken mens jeg tenkte merkelig tanker og drømte merkelige drømmer.
Jeg fikk min første åpenbaring en lummer natt. Jeg må ha vært så utslitt at jeg falt i søvne, for da jeg hørte stemmene var jeg sikker på at jeg var iferd med å våkne. Jeg kvier meg for å snakke om tonen og dialektene jeg hørte, eller deres fremtoning; men jeg kan si at de hadde et annet vokabular, en annen uttale, og måte å snakke. Hver avart av New England dialekt, fra de klossete stavelsene til de første Puritanerne til den nøyaktige retorikken som var vanlig for femti år siden, var representert i denne hemmelighetsfulle dialogen, skjønt dette var noe jeg først forsto senere. På denne tiden var det vitterlig et annet fenomen som fanget min oppmerksomhet; et fenomen så flyktig at jeg ikke kan sverge på at det er virkelig. I det jeg våknet skimtet jeg så vidt et lys nede i graven som ble kjapt slukket. Jeg tror ikke jeg var verken lamslått eller i panikk, men jeg vet at den natten endret meg for alltid. I det jeg kom hjem gikk jeg rett til en morken kiste på loftet, og der fant jeg nøkkelen som den påfølgende dagen lett skulle fjerne hindringen som jeg så lenge forgjeves hadde forsøkt å forsere.
Jeg tok mine første steg inn i hvelvet på den forlatte åskammen en sen ettermiddag mens lyset var mykt. Jeg var forhekset – hjertet jublet og banket uforklarlig. I det jeg lukket døren bak meg og gikk ned de våte trinnene i skinnet fra mitt enslige stearinlys virket det som om jeg visste hvor jeg skulle. Veiken freste i den kvelende stanken der inne. Likevel følte jeg meg underlig hjemme i likhusets råte. Rundt meg så jeg mange kister på heller av marmor, eller rester av kister. Noen av disse var forseglede og intakte, mens andre hadde nesten forsvunnet, og bare etterlot seg sølvhåndtakene og navneskiltene henslengt blant noen eiendommelige hauger av hvitt støv. På et skilt leste jeg navnet Sir Geoffrey Hyde, som hadde ankommet fra Sussex i 1640 og gått bort noen år senere. I en iøyefallende alkove lå en relativt vell bevart og ubrukt kiste, utsmykket med et enkelt navn som fikk meg både til å smile og gyse. En innskytelse fikk meg til å klatre opp på den brede marmorplaten, slukke lyset mitt og legge meg ned i den ledige likkisten.
Jeg vaklet fra hvelvet i det gråe dagslyset neste morgen og låste hengelåsen på døren bak meg. Jeg var ikke lengre en ung man, selv om bare en og tyve vintre hadde slitt på mitt legeme. Morgenfugler i landsbyen som så meg gå hjemover sendte meg rare blikk, og undret seg over slike tegn på seksuelle utskeielser hos en som var kjent for sin ensomme og edruelige livsførsel. Jeg viste meg ikke for mine foreldre før jeg hadde sovet lenge og var uthvilt.
Fra nå av besøkte jeg graven hver kveld; jeg så, hørte og gjorde ting jeg aldri kan avsløre. Måten jeg snakket på – jeg hadde alltid vært lettpåvirkelig – var det første som endret seg; og mitt plutselig skift til gammeldagse ordvalg ble fort bemerket. Senere ble jeg besynderlig utfordrende og hensynsløs i min fremferd, inntil jeg til slutt ubevisst antok holdningene til en verdensvant mann i stedet for en som hadde levet i livslang isolasjon. Der hvor jeg tidligere hadde vært taus snakket jeg nå ustoppelig, grasiøst og lett som en Chesterfield, eller kynisk som en gudløs Rochester. Jeg ble besynderlig lærd på et vis som var fullstendig ulikt min ungdoms virkelighetsfjerne kloster kunnskap. Jeg skriblet enkle improviserte epigrammer i mine bøkers flyveblader, som ledet tankene hen på Gay, Prior og de mest livlige Augustinske vidd og versemakere. En morgen ved frokost holdt det holdt på å bære galt av sted da jeg deklamerte i en håndgripelig og glupsk aksent en utgytelse av attenhundretallets bakkanalske munterhet; et stykke Georgiansk lekenhet som aldri før har vært nedskrevet. Det gikk omtrent slik:

Kom hit, mine karer, med deres seidler av øl
og skål for vår tid før den fordufter som søl.
Fyll deres fat med hauger av kjøtt
for det er mat og drikke som skal trøste oss støtt.
Drikk, hva som enn måtte komme
for snart er livet omme.
Hva får deg til å tro
at Døden tar hensyn til adelig blod?

Anacreon hadde en rød nese, blir det sagt.
Han var lykkelig ruset og nær den ypperste makt.
Herre min hatt! Heller rød mens jeg puster og går
enn hvit som en lilje og død om et år.
Så Betty, min kjære,
hva kan et kyss lære?
Der hvor Belsebub rår
er det kjærligheten som forgår!

Unge Harry, rett deg opp om du kan.
Så falt du full under bordet som en mislykket mann.
Fyll koppene og send dem til dem som tror det:
Det er bedre under bordet enn nedgravd i et jorde.
Så fest og spøk
og drikk og flørt:
Du ler ikke så lett
når livet slår full retrett.

Jeg er så dritings nå at jeg nesten ikke kan stå,
og jeg er mutt og kan knapt gå!
Husvert, be Betty hente en stødig krakk!
Dette er hjemmet mitt nå siden ekteskapet sprakk.
Så gi meg en hjelpende hånd
og la oss drikke uten bånd.
Dag må følge dag i en endeløs rad,
men hvorfor er jeg så sjelden glad?

Det var omtrent på denne tiden at jeg utviklet den frykten for brann og tordenstormer som jeg nå sliter med. Tidligere var jeg likegyldig til slike ting, men nå ble jeg paralysert av angst; og ville trekke meg tilbake til husets innerste gemakker hver gang det glimtet i horisonten og drønn buldret over himmelen. Jeg tilbragte mye dagtid i ruinene av kjelleren til den nedbrente herregården, og jeg pleide å se for meg hvordan bygningen så ut i sine velmaktsdager. Ved en anledning skremte jeg en landsbyboer da jeg selvsikkert ledet ham til en grunn ekstrakjeller som jeg visste om – til tross for at rommet hadde vært usett og glemt i mange generasjoner.
Til slutt skjedde det som jeg lenge fryktet. Mine foreldre ble bekymret på grunn av endringer i oppførselen og utseende til deres eneste sønn, og begynte i all vennlighet å overvåke mine bevegelser, noe som kunne endt med katastrofe. Jeg hadde ikke fortalt noen om mine besøk til graven, og hadde religiøst voktet min hemmelighet helt siden barndommen; men nå var jeg tvunget til å utvise aktsomhet når jeg tråkket gjennom labyrintene i mitt skogkledde søkk, slik at jeg kunne bli kvitt de som eventuelt fulgte etter meg. Nøkkelen til hvelvet oppbevarte jeg i en snor rundt nakken, og det var det bare jeg som visste. Om jeg fant noe i graven ville jeg aldri ta det med meg når jeg forlot stedet.
En morgen i det jeg steg ut fra den fuktige graven og festet kjettingen med en ustødig hånd, så jeg i de nærliggende buskene det fryktede ansiktet til en av mine voktere. Sannelig måtte enden være nær; for løvhuset var oppdaget og målet for mine nattlige utflukter avslørt. Mannen konfronterte meg ikke, så jeg skyndte meg hjem for å høre hva han hadde fortalt min forgremmede far. Skulle mine besøk bak den sikrede porten bli avslørt for alle og enhver? Dere aner ikke hvor glad og overrasket jeg var da jeg hørte spionen hviske varsomt til min far at jeg hadde tilbragt natten i løvhuset utenfor graven; mens mine søvndrukne øyne stirret på sprekken og den låste og halvåpne porten! Et mirakel hadde forledet min vokter! Jeg var nå overbevist om at jeg var beskyttet av overnaturlige makter. Nå som jeg var velsignet trengte jeg ikke skjule mine besøk til graven. I en uke nøt jeg lykkelig samkvem med de døde på et vis jeg knapt tør nevne. Men så hendte det som bragte meg hit til dette forferdlige, ensformige og triste fengselet.
Jeg burde ikke ha våget meg ut den natten for det var tordenskyer på himmelen og en morild steg opp fra den range myren ved foten av søkket. De døde påkalte meg heller ikke slik som de pleide. I stedet for graven på åskammen, var det nå den demonen som hersket over den nedbrente kjelleren på toppen av skråningen som vinket meg inn med sine usynlige fingre. Da jeg krysset lunden på flaten foran ruinen så jeg i det tåkefulle måneskinnet det jeg alltid hadde visst. Herregården som hadde vært borte i ett århundre sto stolt gjenreist for mitt begeistrede sinn; bak hvert vindu skinte utallige overdådige stearinlys. Vogner med Bostons kondisjonerte rullet opp innkjørselen, og mange pudrede skjønnheter fra de omliggende godsene ankom til fots. Jeg blandet meg med disse, selv om jeg visste at jeg var en av vertskapet. Det var musikk, latter og vin ved hvert et bord. Jeg gjenkjente flere ansikter, skjønt jeg ville nok ha visst mer om dem om de ikke hadde vært innskrumpet eller fortært av død og råte. Jeg var den mest frislupne og mest ensomme blant en hel hensynsløs mengde; munter og blasfemisk bannskap fløt fra min munn. Mine forbløffede utbrudd trosset alle naturlige, menneskelige eller himmelske lover. Et plutselig tordendrønn som overdøvet selv larmen fra våre ville festligheter, kløvde selve taket på herregården og la et lokk av frykt over det støyende selskapet. Huset ble slukt av røde ildtunger og svulmede hete, og de festkledde ble så sjokkert av dette opptrinnet som trosset naturens lover at de flyktet hylende ut i nattemørket. Bare jeg ble igjen, naglet til min stol av en snikende og fremmed angst. Og så ble jeg grepet av en ny panikk. Ville jeg bli brent levende til det bare var asken igjen? Ville min kropp bli spredt for alle vinder? Ville jeg aldri få ligge i Hyde-slektens grav? Min kiste ventet på meg. Det var min rett å få hvile til evig tid sammen med etterkommerne av Sir Geoffrey Hyde! Jo vitterlig, jeg skulle kreve min hinsidige arverett, selv om min sjel ville måtte reise gjennom århundrer på jakt etter en ny legemlig bolig, som omsider vil kunne ta sin plass i den ledige kisten på hellen i hvelvets tomme alkove. Jervas Hyde skulle aldri lide den samme triste skjebne som Palinurus!
I det bildene av det brennende huset falmet fra mitt sinn oppdaget jeg at jeg skrek og kjempet som en gal mot to menn som prøvde holde meg fast. En av de to var spionen som fulgte meg. Det striregnet og lynglimt kunne skimtes over den sørlige horisonten, tordenskyene som nylig hadde passert. Min fars sorgfulle ansikt betraktet meg mens jeg ropte og forlangte å bli lagt i min grav. Han formanet stadig mine gisseltagere om å behandle meg så skånsomt som mulig. En svart sirkel på gulvet av den nedbrente kjelleren vitnet om et voldsomt lynnedslag; og på dette stedet undersøkte en gruppe av nysgjerrige landsbyboere med lykter et lite antikk skrin som uværet hadde avdekket. Jeg sluttet å vri meg eller kjempe imot, det var fånyttes uansett. Jeg betraktet mengden mens de så nærmere på sin nye skattekiste, og jeg fikk lov til delta i begivenheten. Lynet hadde tvunget opp skrinets hengsler, og det inneholdt mange dokumenter og verdifulle gjenstander. Men det var kun en ting som fanget min interesse: en porselens miniatyr av en ung mann i en smart og krøllet pudder parykk med pose bak, med initialene «J.H.» innskrevet under. Jeg kunne like gjerne stirret inn i mitt eget speilbilde, så likt mitt eget var dette fjeset.
Dagen etter ble jeg bragt til dette rommet med gitter foran vinduene. Jeg blir holdt ajour om visse ting ved hjelp av en aldrende og enfoldig tjener, som jeg har vært glad i siden ungdommen. Som meg elsker han kirkegårder. Det jeg har turt å fortelle om mine opplevelser i hvelvet har bare frembrakt medlidende smil. Min far besøker meg stadig og kan fortelle at jeg aldri på noe tidspunkt var inne i det låste gravkammeret. Han sverger på at den rustne hengelåsen som han undersøkte ikke hadde vært rørt på femti år. Han sier til og med at hele landsbyen visste om mine besøk til graven, og at jeg ofte ble observert mens jeg sov i løvhuset utenfor den den dystre fasaden, mine halvåpne øyne stirret visstnok på døråpningen. Jeg har ikke mulighet til å motbevise disse påstandene siden jeg mistet nøkkelen til hengelåsen i kampens hete den fryktelige natten. De underlige opplysningene som jeg tilegnet meg gjennom mine nattlige møter med de døde avviser han som resultatet av min livslange og altoppslukende interesse for de eldgamle bøkene i familiens bibliotek. Hadde det ikke vært for Hiram, min gamle tjener, ville jeg nå ha vært fullstendig overbevist om min galskap.
Men Hiram, trofast til det siste, har beholdt troen på meg, og har gjort det mulig for meg å gå ut offentlig med deler av min historie i det minste. For en uke siden tvang han opp låsen som har holdt gravkammeret halvåpent i alle disse årene, og med en lykt steg han ned i det mørke dypet. På en helle i en alkove fant han en gammel, men tom kiste med et slitt navneskilt hvor kun ett ord var innskrevet: «Jervas». De har nå lovet meg at jeg en dag skal bli begravet i den kisten og i dette hvelvet.

Oversatt av Michael Henrik Wynn

Endret 22. mai 2022 av Michaelhe

[AnonymBruker]

Har skrevet fanfic siden 2001 😄 

Anonymkode: bc273...4ff