Vil du ha rett, eller vil du bli elsket?

[AnonymBruker]

Ser at i mange av trådene her inne så er man mer opptatt av å slå andre i hodet med fakta, lover, regler, prinsipper, osv, enn man er av å forsøke å forstå andre menneskers følelser.

Kan ikke annet enn å tenke at dette gjenspeiler hvordan man fungerer, eller, rettere sagt, ikke fungerer, i et samliv.

Vet at det å stille spørsmål vil medføre at man legger et premiss til grunn, og det å legge et premiss til grunn, medfører at noen kommer og slår tvil om premisset. Dere får bare gjøre det, men jeg kommer ikke til å svare på slikt.

Dersom noen har en historie eller eksempel fra virkeligheten, derimot, så hadde det vært fint å høre. 

Anonymkode: 771d8...3a7

[AnonymBruker]

Ha rett selvsagt

 

Anonymkode: 53fce...d0e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Ha rett selvsagt

 

Anonymkode: 53fce...d0e

Kan jeg spørre hvorfor det er mer viktig?

Gjelder det i ekstrem grad, slik at du heller vil ha rett enn å ha noen som helst rundt deg (kjæreste, venner, familie)?

Anonymkode: 771d8...3a7

[AnonymBruker]

Utrolig interessant spørsmål, TS🙂

Jeg vokste opp som "flink pike", så jeg ytret aldri egne meninger eller ønsker. Innrettet meg etter lover, regler og hva andre bestemte. Klarte absolutt ikke debattere, for jeg var så redd for å tråkke på andres tær eller såre andres følelser. Mor og far var glad i meg dersom jeg var ei nikkedukke, så da passet jeg på å være det til enhver tid.

Så ble jeg voksen, da, og innså at jeg hadde mange relasjoner som var basert på at jeg alltid var enig med folk. Jeg klarte virkelig ikke å si "jeg har heller lyst på sushi i dag" dersom ei venninne ville spise pizza med meg. Da jeg først innså hvor selvutslettende det var å være slik, begynte jeg forsiktig med å ytre meninger. Og etterhvert falt noen venner fra. Jeg var ikke lenger kristen nok for dem, føyelig nok for dem, eller overbærende nok for dem. Plutselig var jeg ikke nødvendigvis enig i alt alle andre gjorde og sa.

Spol ti år frem, og jeg har nå ÉN venninne. Ser at jeg faktisk ikke trenger å bli likt av en hel haug, det holder å bli elsket av noen få nære (har mann, barn og øvrig familie også). Jeg har nok aktivt valgt bort flere vennskap fordi jeg ser at meningene våre kræsjer totalt: jeg har fortsatt ikke guts til å være venner med folk som stadig vil diskutere og overkjøre andre pga delte meninger. Jeg kan fortsatt være veldig redd for å såre andre, og holder meg derfor unna en del relasjoner jeg kunne hatt. Kjenner at jeg må være tro mot den jeg innerst inne er, og det er vanskelig når man har relasjoner med folk som slår i bordet for hver minste ting. Noen MÅ jo alltid ha rett, uansett hva det gjelder. 

Forhåpentligvis ser fremtiden litt lysere ut der fremme. Kanskje jeg etterhvert finner flere mennesker som er imøtekommende og åpne for ideer og tanker som ikke alltid er helt A4. Jeg kommer ofte godt overens med litt eldre folk, for livserfaringer gjør ofte at folk blir litt mer åpne med årene. Yngre voksne kan jo lett slå i bordet med noe helt til de erfarer det motsatte, mener jeg tenker det ofte løser seg etter noen år på baken 🙂

 

Anonymkode: 7be39...4fe

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Kan jeg spørre hvorfor det er mer viktig?

Gjelder det i ekstrem grad, slik at du heller vil ha rett enn å ha noen som helst rundt deg (kjæreste, venner, familie)?

Anonymkode: 771d8...3a7

Om noen ikke er i stand til å akseptere fakta, så vil jeg ikke bli elsket av dem.

Anonymkode: 53fce...d0e

[AnonymBruker]

Jeg er ikke så veldig opptatt av å ha rett, selv om jeg veldig ofte har rett, så jeg tenker ofte "hva var det jeg sa?". Og så håper jeg de hører mer på meg neste gang.

Anonymkode: 1bc1d...44a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Om noen ikke er i stand til å akseptere fakta, så vil jeg ikke bli elsket av dem.

Anonymkode: 53fce...d0e

Dette. Det finnes en mellomting. 

Jeg er ikke spesielt opptatt av å ha rett, men dersom kjæresten min stadig hadde benektet fakta i diverse saker, så hadde jeg ikke orket. Men da hadde vi nok også vært for ulike til å fungere, om en hver diskusjon hadde endt slik. Jeg kan jo ikke si meg enig i noe som er direkte feil bare for å tilfredsstille han. På samme måte som at han ikke kan si seg enig i noe jeg sier som er direkte feil, bare for å tilfredsstille meg. 

Anonymkode: e0d9b...0be

[Hr. Aktiv]

Damer drar følelser inn i et forhold, men de aksepterer ikke at mannen skal ha følelser på annet enn det hennes følelser definerer. Dvs. du som mann må gå etter et kart som viser den ruta du skal gå og akseptere at det er kun hennes verden som gjelder fordi damer er emosjonelle vesen og menn er det ikke. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Utrolig interessant spørsmål, TS🙂

Jeg vokste opp som "flink pike", så jeg ytret aldri egne meninger eller ønsker. Innrettet meg etter lover, regler og hva andre bestemte. Klarte absolutt ikke debattere, for jeg var så redd for å tråkke på andres tær eller såre andres følelser. Mor og far var glad i meg dersom jeg var ei nikkedukke, så da passet jeg på å være det til enhver tid.

Så ble jeg voksen, da, og innså at jeg hadde mange relasjoner som var basert på at jeg alltid var enig med folk. Jeg klarte virkelig ikke å si "jeg har heller lyst på sushi i dag" dersom ei venninne ville spise pizza med meg. Da jeg først innså hvor selvutslettende det var å være slik, begynte jeg forsiktig med å ytre meninger. Og etterhvert falt noen venner fra. Jeg var ikke lenger kristen nok for dem, føyelig nok for dem, eller overbærende nok for dem. Plutselig var jeg ikke nødvendigvis enig i alt alle andre gjorde og sa.

Spol ti år frem, og jeg har nå ÉN venninne. Ser at jeg faktisk ikke trenger å bli likt av en hel haug, det holder å bli elsket av noen få nære (har mann, barn og øvrig familie også). Jeg har nok aktivt valgt bort flere vennskap fordi jeg ser at meningene våre kræsjer totalt: jeg har fortsatt ikke guts til å være venner med folk som stadig vil diskutere og overkjøre andre pga delte meninger. Jeg kan fortsatt være veldig redd for å såre andre, og holder meg derfor unna en del relasjoner jeg kunne hatt. Kjenner at jeg må være tro mot den jeg innerst inne er, og det er vanskelig når man har relasjoner med folk som slår i bordet for hver minste ting. Noen MÅ jo alltid ha rett, uansett hva det gjelder. 

Forhåpentligvis ser fremtiden litt lysere ut der fremme. Kanskje jeg etterhvert finner flere mennesker som er imøtekommende og åpne for ideer og tanker som ikke alltid er helt A4. Jeg kommer ofte godt overens med litt eldre folk, for livserfaringer gjør ofte at folk blir litt mer åpne med årene. Yngre voksne kan jo lett slå i bordet med noe helt til de erfarer det motsatte, mener jeg tenker det ofte løser seg etter noen år på baken 🙂

 

Anonymkode: 7be39...4fe

Du har et veldig godt poeng.

Utgangspunktet for tråden var disse som alltid skal ha rett, og som overkjører alle andre, og som ikke er spesielt godt sosialt tilpasset.

Men så har man så klart også den motsatte gruppen, de som utsletter seg selv for å bli likt av andre. Og det er jo slett ikke noe mye bedre liv.

Takk for påminnelsen  

Anonymkode: 771d8...3a7

[AnonymBruker]

Hr. Aktiv skrev (12 minutter siden):

Damer drar følelser inn i et forhold, men de aksepterer ikke at mannen skal ha følelser på annet enn det hennes følelser definerer. Dvs. du som mann må gå etter et kart som viser den ruta du skal gå og akseptere at det er kun hennes verden som gjelder fordi damer er emosjonelle vesen og menn er det ikke. 

Hva slags dame er det du har funnet deg da?

Anonymkode: 1bc1d...44a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Om noen ikke er i stand til å akseptere fakta, så vil jeg ikke bli elsket av dem.

Anonymkode: 53fce...d0e

Jeg ser den, og jeg også kan finne på å droppe mennesker som er direkte sta og immune mot fornuft. 

Likevel, det finnes to ulike momenter som spiller inn her.

For det første er det ikke gitt at man selv har rett, selv om man føler man har rett, og selv om mamma og pappa sa at man hadde rett. Svært mange - og spesifikt dumme mennesker - har en evne til å overvurdere sine egne evner til å ha rett. Sjekk ut Dunning Kruger, som har forsket på nettopp dette.

For det andre finnes det ulike områder hvor man kan tenkes å ville ha rett. Svært mange forventer at de rundt har det samme synet på norsk lov og vitenskap som de selv, og klarer likevel få det til med folk. Mens andre forventer at andre skal være uenig i nokså marginale utsagn, som at «det er greit å gå inn med sko i huset», «man behøver bare dusje en gang i måneden», «damer er slik og sånn» (se eksempel over), «jeg fortjener sex, ellers kan jeg skyte rundt meg», osv.

Det er stort sett de som er mer opptatt av å ha rett enn å få det til med folk, som ender opp i fengsel. 

Anonymkode: 771d8...3a7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Mens andre forventer at andre skal være uenig i

Mente naturligvis ENIG i.

Anonymkode: 771d8...3a7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Jeg er ikke spesielt opptatt av å ha rett, men dersom kjæresten min stadig hadde benektet fakta i diverse saker, så hadde jeg ikke orket. Men da hadde vi nok også vært for ulike til å fungere, om en hver diskusjon hadde endt slik. Jeg kan jo ikke si meg enig i noe som er direkte feil bare for å tilfredsstille han. På samme måte som at han ikke kan si seg enig i noe jeg sier som er direkte feil, bare for å tilfredsstille meg. 

Anonymkode: e0d9b...0be

Det hadde vært nyttig om dere som skriver om «fakta» ville eksemplifisert litt.

Det er jo ikke til å komme forbi at det er svært få vitenskapelig anlagte som snakker om «fakta».

Jo mer man vet, jo mer vet man oftest at man ikke vet, og jo mer åpen er man ofte for andre menneskers tanker og idéer.

Anonymkode: 771d8...3a7

[Hr. Aktiv]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Hva slags dame er det du har funnet deg da?

Anonymkode: 1bc1d...44a

Jeg vil ha ei dame som respekterer meg like mye som jeg respekterer henne og som bidrar til at dette er en fin greie for begge og at begges behov blir ivaretatt på en måte der vi føler oss verdsatt som partner.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Jeg er ikke så veldig opptatt av å ha rett, selv om jeg veldig ofte har rett, så jeg tenker ofte "hva var det jeg sa?". Og så håper jeg de hører mer på meg neste gang.

Anonymkode: 1bc1d...44a

Kjenner til den  

Som regel gir de seg når de innser at jeg hadde rett de siste ti gangene.

Anonymkode: 771d8...3a7

[AnonymBruker]

Dere som er veldig opptatt av å ha rett;

Ville det ikke være en idé om dere lot tiden vise at dere har rett?

Så vil mennesker innse at dere har rett når det stadig viser seg at dere har det?

Ja, for hvis dere har rett, da vil jo mennesker kunne innse at dere har det, når de ser at det dere sa ville skje, virkelig skjedde.

Eller hva? 

Anonymkode: 771d8...3a7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (41 minutter siden):

Utrolig interessant spørsmål, TS🙂

Jeg vokste opp som "flink pike", så jeg ytret aldri egne meninger eller ønsker. Innrettet meg etter lover, regler og hva andre bestemte. Klarte absolutt ikke debattere, for jeg var så redd for å tråkke på andres tær eller såre andres følelser. Mor og far var glad i meg dersom jeg var ei nikkedukke, så da passet jeg på å være det til enhver tid.

Så ble jeg voksen, da, og innså at jeg hadde mange relasjoner som var basert på at jeg alltid var enig med folk. Jeg klarte virkelig ikke å si "jeg har heller lyst på sushi i dag" dersom ei venninne ville spise pizza med meg. Da jeg først innså hvor selvutslettende det var å være slik, begynte jeg forsiktig med å ytre meninger. Og etterhvert falt noen venner fra. Jeg var ikke lenger kristen nok for dem, føyelig nok for dem, eller overbærende nok for dem. Plutselig var jeg ikke nødvendigvis enig i alt alle andre gjorde og sa.

Spol ti år frem, og jeg har nå ÉN venninne. Ser at jeg faktisk ikke trenger å bli likt av en hel haug, det holder å bli elsket av noen få nære (har mann, barn og øvrig familie også). Jeg har nok aktivt valgt bort flere vennskap fordi jeg ser at meningene våre kræsjer totalt: jeg har fortsatt ikke guts til å være venner med folk som stadig vil diskutere og overkjøre andre pga delte meninger. Jeg kan fortsatt være veldig redd for å såre andre, og holder meg derfor unna en del relasjoner jeg kunne hatt. Kjenner at jeg må være tro mot den jeg innerst inne er, og det er vanskelig når man har relasjoner med folk som slår i bordet for hver minste ting. Noen MÅ jo alltid ha rett, uansett hva det gjelder. 

Forhåpentligvis ser fremtiden litt lysere ut der fremme. Kanskje jeg etterhvert finner flere mennesker som er imøtekommende og åpne for ideer og tanker som ikke alltid er helt A4. Jeg kommer ofte godt overens med litt eldre folk, for livserfaringer gjør ofte at folk blir litt mer åpne med årene. Yngre voksne kan jo lett slå i bordet med noe helt til de erfarer det motsatte, mener jeg tenker det ofte løser seg etter noen år på baken 🙂

 

Anonymkode: 7be39...4fe

Signerer mye av dette. Jeg står midt i samlivsbrudd med en mann som alltid skal vinne. Vi kommer ingen vei om vi er uenig og det er ting sm er viktig for meg, så har jeg måttet gitt meg for husfreden skuld. Jeg trigger nok garantert noe i han, men jeg er drittlei av at han skal ha siste ordet i det meste å når han ikke får viljen sin blir han som et barn som vil ha sjokolade som ikke får.... Etter 7 år innser jeg at jeg ikke kan få han til å få respekt for meg å mine følelser!

Anonymkode: b1d6d...f6c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Signerer mye av dette. Jeg står midt i samlivsbrudd med en mann som alltid skal vinne. Vi kommer ingen vei om vi er uenig og det er ting sm er viktig for meg, så har jeg måttet gitt meg for husfreden skuld. Jeg trigger nok garantert noe i han, men jeg er drittlei av at han skal ha siste ordet i det meste å når han ikke får viljen sin blir han som et barn som vil ha sjokolade som ikke får.... Etter 7 år innser jeg at jeg ikke kan få han til å få respekt for meg å mine følelser!

Anonymkode: b1d6d...f6c

Ja, mennesker som alltid skal ha rett tror ofte at de faktisk har rett. Og mennesker som tror de har rett, er ofte fryktelig dumme.

https://snl.no/Dunning-Kruger-effekten

Det er forøvrig bare å se på de innleggene her inne, hvor noen kritiserer andres faktafeil eller skrivefeil. I langt de fleste tilfellene er det den som korrigerer som er lengst ute på viddene.

Det er nærmest umulig å få til noe forhold med en slik person.

Anonymkode: 771d8...3a7

[AnonymBruker]

Jeg er ikke opptatt av å ha rett, men at det skal være rettferdig. 

Da må man kommunisere. 

Da må begge parter være med på det, hvis ikke går det ikke. 

 

Anonymkode: 41f93...cc7

[AnonymBruker]

Jeg må ikke ha rett, men jeg må bli møtt med respekt. Jeg må bli møtt med respekt for at jeg har en annen mening. Dersom jeg faktisk skulle enten ha feil eller kanskje bare ser ting fra en annen synsvinkel så må det bli kommunisert respektfullt til meg. 

Anonymkode: 5b61d...838