Dette med kjønnsinkongruens

[AnonymBruker]

I norske debatter om kjønn og kjønnsinkongruens blir det sjelden snakket om de som angrer seg. Uansett om de «bare» har fått hormonbehandling, eller gjenomgått kjønnsbekreftende behandling. De som får behandling blir også yngre og yngre.

Da jeg var tenåring hadde jeg angst, var deprimert, ble ertet, hadde bare én venninne. Jeg grublet og trodde jeg var gutt og homo. For jeg visste jeg likte gutter. Jeg visste også at jeg ikke var noe som helst interessert i barn, sminke, moter. Sånt alle jenter skal være. Som barn lekte jeg med biler og andre gutteleker, ikke dukker. Var null interessert i prinsessegreier. Og da kunne jeg vel ikke være jente???? Jeg snørte puppene mine flate ved å bruke et militærbelte, og trodde at hvis jeg ble operert ville alt bli bra. 

Hva skjedde? Jo, jeg ble voksen og mer selvsikker. Jeg er kvinne, jeg er cis, jeg er hetero. Selv om jeg heller ikke nå liker verken barn eller mote. Jeg er neppe den eneste som var kjønnsforvirret som barn og ungdom, og som føler meg hjemme i mitt biologiske kjønn som voksen. Så hvorfor ties vi ihjel?

Jeg støtter at alle skal få være den de er, og selv bestemme juridisk kjønn. Kjønnsbekreftende behandlig er bra for de som trenger det. Men hva med oss som selv tar feil?

 

Anonymkode: 75aee...328

[Renate79]

Synes du også berører et annet spennende tema i det du skriver. Vi har egentlig ganske trange bokser for hva en jente er og hva en gutt er.. Det skal ikke mye fantasi til for å forstå at man lett kan kjenne på at man ikke passer inn i den konstruerte boksen, inn i det aksepterte bildet av hva en jente/gutt er, og dermed begynner å bli usikker på hva man er og ikke er. 
 

Jeg tenker det er helt naturlig at barn er eksperimentelle med både kjønnsroller og opplevelse av kjønn…uten at vi kanskje skal si de har kjønnsinkongurens. Det er etter min forståelse et mangfold her som vi ikke aksepterer, og det å flyte mellom kjønnene eller å angre, som du kaller det, er liksom ikke greit. 
 

Vet ikke helt hvor jeg ville med dette innlegget hehe, annet enn kanskje å si at jeg skulle så veldig ønske at vi kunne være rausere. Rausere med hverandre og med ulikhet. 
 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

I norske debatter om kjønn og kjønnsinkongruens blir det sjelden snakket om de som angrer seg. Uansett om de «bare» har fått hormonbehandling, eller gjenomgått kjønnsbekreftende behandling. De som får behandling blir også yngre og yngre.

Da jeg var tenåring hadde jeg angst, var deprimert, ble ertet, hadde bare én venninne. Jeg grublet og trodde jeg var gutt og homo. For jeg visste jeg likte gutter. Jeg visste også at jeg ikke var noe som helst interessert i barn, sminke, moter. Sånt alle jenter skal være. Som barn lekte jeg med biler og andre gutteleker, ikke dukker. Var null interessert i prinsessegreier. Og da kunne jeg vel ikke være jente???? Jeg snørte puppene mine flate ved å bruke et militærbelte, og trodde at hvis jeg ble operert ville alt bli bra. 

Hva skjedde? Jo, jeg ble voksen og mer selvsikker. Jeg er kvinne, jeg er cis, jeg er hetero. Selv om jeg heller ikke nå liker verken barn eller mote. Jeg er neppe den eneste som var kjønnsforvirret som barn og ungdom, og som føler meg hjemme i mitt biologiske kjønn som voksen. Så hvorfor ties vi ihjel?

Jeg støtter at alle skal få være den de er, og selv bestemme juridisk kjønn. Kjønnsbekreftende behandlig er bra for de som trenger det. Men hva med oss som selv tar feil?

 

Anonymkode: 75aee...328

Takk, jeg var vel egentlig ikke kjønnsforvirret. Men måtte tenke igjennom endel, fordi andre var kjønnsforvirret på meg. Jeg lekte med alt, dukker, biler, elsket og elsker fortsatt Lego osv. Jeg likte å skru på sykkel, og dele opp gamle radioer, hater skjørt, sjukt upraktisk å klatre med. Mote var ikke interessant. Kortklippet hår, pga så sjukt mye napping i hestehalen, sliter fortsatt med nakken. Alt dette førte til at jeg ble kalt guttejente, lesbisk, osv. Jeg var bare rett og slett 100% meg, ei jente som gjorde det hun hadde lyst til å å gjøre. Og som ikke engang hadde begynt å se på gutter å jenter. 

Heldigvis reflektert nok til å stå i det å være hetro jente, til tross for massivt press fra andre, fordi jeg ut fra deres syn er feil. Men kunne ha blitt påvirket til å tro noe annet. 

Skjønner godt hva du mener. Og jeg prøvde å dysse litt ned en mor som fikk en 8 åring som fortalte hen var en gutt og ikke jente. Jeg mente at det var lov å la ungen gjøre de tingene som føles riktig. Men viktig at man ikke styrer så mye med det, ting kan jo snu. 

Anonymkode: ba198...48f

[AnonymBruker]

Jepp, dere er inne på noe. Verdt å merke seg er også at en viss grad av kjønnsinkongruens er en normal del av pubertetsutviklingen for en betydelig andel ungdommer. For de fleste (meg f.eks) går det over etterhvert, hvis de ikke begynner med hormoner og operasjoner. For noen få går det ikke over. 

Men ja - jeg synes det er betenkelig å gjøre inngrep i kroppene til svært unge individer. Jeg tror ikke jeg "fant meg selv" kroppslig og seksuelt før jeg var i 20-årene. 

Til alle tider har det vært en liten gruppe mennesker som har en svært dyptgående kjønnsdysfori, og disse trenger åpenbart hjelp. Men jeg er bekymret for at vi nå behandler en mye større gruppe, der også unge mennesker som kunne funnet seg til rette i sin egen kropp med alder og erfaring gjennomgår irreversible inngrep.

Jeg er også generelt skeptisk til å skjære i friske kropper. Man fjerner noe som er funksjonelt og erstatter det med noe som kanskje ser bra ut, men som i liten grad er funksjonelt. Det er ganske stor forskjell på en ekte vagina og en konstruert vagina, f.eks.

Anonymkode: 39738...c2f

[AnonymBruker]

Hormonbehandling og kirurgisk behandling burde selvfølgelig være forbudt før 20 års alder. 

Anonymkode: 48cc0...fcd

[AnonymBruker]

De fleste som snakker om at de gikk tilbake til å være glad i seg selv / å kunne være seg selv, blir kjeftet på av de som om står midt i det. Stemmene deres blir druknet ned. 
Det er ikke lov å snakke om smertene de får av at livmor råtner inni dem, eller at klitoris ikke har følelse lenger fordi vevet har vokst fra nervene.

Anonymkode: 79b11...84e

[AnonymBruker]

Du har jo veldig snevre bokser på hva som er jente og gutt da, som om det å like mote er uløselig knyttet til å ha en vagina..

Mye av arbeidet ligger jo her, bare i å slutte å putte merkelapper på egenskaper og interesser og knytte dem uløselig til kjønnsorgan og hvem man tenner på seksuelt. Man trenger ikke bli kjønnsforvirret av å like Lego, liksom.. verken du eller de rundt deg. I min barndom var vi mange i gata som var det du ville kalt for guttejenter uten at det var noe problematisk.

Og nå har jeg ikke barn da, men jeg opplever jo fra når venner snakker at det ikke akkurat er helt uvanlig at jentungen proklamerer at i dag vil jeg være en gutt, kall meg for Ola, eller at guttungen vil ha på kjole. Uten at man trenger å dra inn kjønnskifteoperasjoner i det. 

Dette med unge er vanskelig tema da, jo tidligere man begynner på hormoner jo bedre blir resultatet - men kan man ta et så stort valg for resten av livet som prepubertal tenåring? Samtidig er det jo ikke noe de får gjennomført lett håper jeg.

Jeg har for øvrig lest om mange som har angret seg, det er bare tull at de ties i hjel. Her overdriver du.

Anonymkode: bc1f8...faa

[AnonymBruker]

Jeg tror også dessverre de blir hørt i for liten grad. 

Har selv vært (er?) en guttejente. Hadde lyst å være gutt, og lagde "penis" av papir og la i trusa som liten. Brukte gutteklær og følte meg absolutt ikke komfortabel i feminine klær. Gjør fortsatt ikke det siste, men retter meg etter samfunnets forventninger der. I tillegg følte jeg det som fryktelig ekkelt å komme i puberteten og få pupper. 

Har nå et barn/ungdom som sier det er trans. Og har levd som det motsatte kjønn i snart 2 år. Jeg har lenge lurt på om hen bare er som meg. Og vil godta egen kropp med tiden. Både jeg og barnet har/hadde veldig sterkt hat mot egen kropp. 

Største forskjellen på meg og mitt barn er kanskje at jeg aldri hadde hørt om folk som var født i feil kropp da jeg vokste opp. Og jeg tar meg selv i å være livredd for at mitt barn skal gå gjennom inngrep som ikke er reverserbare og angre senere. 

Anonymkode: 18b04...178

[AnonymBruker]

Hvorfor i alle dager ligger hele identiteten til folk i kjønnet? Jeg er den jeg er. Uavhengig av kjønn. Har aldri gått rundt og tenkt på om jeg er gutt eller jente. Jeg er bare meg.

Anonymkode: 97c30...711

[AnonymBruker]

Jeg ønsket også veldig å være gutt fordi jeg ikke passet inn i normene for jente. Hadde litt andre tenåringsproblemer og depresjon til tider, og det å dagdrømme om å være gutt var en måte å drømme om å komme seg ut av depresjonen tror jeg. Var også litt tiltrukket av jenter (og er fortsatt) så drømte liksom om hvordan jeg skulle være som gutt, at jeg skulle være en kul type som sjarmerte jentene litt med humor og hjalp dem med praktiske ting på mopeden og sånn.

Glad for at jeg ikke ble anbefalt hverken medisiner mot depresjon eller kjønnsskifte. Tror ungdommen trenger mer samtalegrupper, lavterskel aktivitetsgrupper og lignende med trygge, erfarne voksne eller unge voksne. Men de voksne er så travelt opptatt med sine egne karrierer, boligkjøp og oppussing og dessuten er det dyrt så da dytter vi i dem medisiner i stedet.

Landet ikke i meg selv før 20+, slik er det vel med mange. 

 

Anonymkode: dd1df...873

[AnonymBruker]

56 minutter siden, AnonymBruker said:

I norske debatter om kjønn og kjønnsinkongruens blir det sjelden snakket om de som angrer seg. Uansett om de «bare» har fått hormonbehandling, eller gjenomgått kjønnsbekreftende behandling. De som får behandling blir også yngre og yngre.

Da jeg var tenåring hadde jeg angst, var deprimert, ble ertet, hadde bare én venninne. Jeg grublet og trodde jeg var gutt og homo. For jeg visste jeg likte gutter. Jeg visste også at jeg ikke var noe som helst interessert i barn, sminke, moter. Sånt alle jenter skal være. Som barn lekte jeg med biler og andre gutteleker, ikke dukker. Var null interessert i prinsessegreier. Og da kunne jeg vel ikke være jente???? Jeg snørte puppene mine flate ved å bruke et militærbelte, og trodde at hvis jeg ble operert ville alt bli bra. 

Hva skjedde? Jo, jeg ble voksen og mer selvsikker. Jeg er kvinne, jeg er cis, jeg er hetero. Selv om jeg heller ikke nå liker verken barn eller mote. Jeg er neppe den eneste som var kjønnsforvirret som barn og ungdom, og som føler meg hjemme i mitt biologiske kjønn som voksen. Så hvorfor ties vi ihjel?

Jeg støtter at alle skal få være den de er, og selv bestemme juridisk kjønn. Kjønnsbekreftende behandlig er bra for de som trenger det. Men hva med oss som selv tar feil?

 

Anonymkode: 75aee...328

Men fikk du behandling? Ble du sendt til utredning og fikk behandling gjennom lege? 

Anonymkode: 5ab2b...d18

[MyMichelle]

Jeg så Debatten på NRK. Jeg synes det virker som om frontene er så steile. Føler man som barn man er født i feil kropp, er det liksom sannheten uansett. Men hvordan skiller barn skarpt mellom kjønn, hvis det ikke er tillært? For å si man tilhører et bestemt kjønn, må vel barnet definere hva som kjennetegner det kjønnet. Og det tenker jeg ikke er så enkelt. Fordi vi mennesker er så forskjellige uansett kjønn.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Du har jo veldig snevre bokser på hva som er jente og gutt da, som om det å like mote er uløselig knyttet til å ha en vagina..

Mye av arbeidet ligger jo her, bare i å slutte å putte merkelapper på egenskaper og interesser og knytte dem uløselig til kjønnsorgan og hvem man tenner på seksuelt. Man trenger ikke bli kjønnsforvirret av å like Lego, liksom.. verken du eller de rundt deg. I min barndom var vi mange i gata som var det du ville kalt for guttejenter uten at det var noe problematisk.

Og nå har jeg ikke barn da, men jeg opplever jo fra når venner snakker at det ikke akkurat er helt uvanlig at jentungen proklamerer at i dag vil jeg være en gutt, kall meg for Ola, eller at guttungen vil ha på kjole. Uten at man trenger å dra inn kjønnskifteoperasjoner i det. 

Dette med unge er vanskelig tema da, jo tidligere man begynner på hormoner jo bedre blir resultatet - men kan man ta et så stort valg for resten av livet som prepubertal tenåring? Samtidig er det jo ikke noe de får gjennomført lett håper jeg.

Jeg har for øvrig lest om mange som har angret seg, det er bare tull at de ties i hjel. Her overdriver du.

Anonymkode: bc1f8...faa

Nå misforsto du dette var andre barn og voksne som maste på meg som liten. Pga disse interessene. Les fødte del en gang til. Og jeg som liten ble jo påvirket. Bla en periode så sammenlignet jeg meg selv mest med å være gutt en periode. Fordi de rundt meg maste så mye om at jeg enten måtte være lesbisk eller gutt i jente kropp. Jeg fikk ikke lov å finne ut av sånt selv, før samfunnet rundt meg presset på meg stempel. Men fant vel ut at iht den tidens norm. Var jeg jo ikke noe annet enn ei jente med deres øyne feil eller uvanlige interesser. Heldigvis er verden gått litt fremover der. Men fortsatt er det for mange rart med damer i gravemaskin. 

I min tid, fant jeg også ut at gutta tjente mer på typiske manne jobber. Så valgte endel slike jobber. Og du skulle bare visst hvor mange jobber jeg ikke fikk pga kjønn, samt fortsatt mindre i lønn, selv om jeg ikke lå etter kara på jobb. Oftest måtte jeg være bedre enn den, for å få aksept, men fikk aldri samme lønna. Det er fortsatt litt sånn, men bedre nå enn tidligere. 

Anonymkode: ba198...48f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Men fikk du behandling? Ble du sendt til utredning og fikk behandling gjennom lege? 

Anonymkode: 5ab2b...d18

Nei gudskjelov. Jeg er glad jeg ikke er ung i dag, for da tror jeg samfunnet hadde forventet at jeg skulle vært gutt.

Anonymkode: 75aee...328

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Nei gudskjelov. Jeg er glad jeg ikke er ung i dag, for da tror jeg samfunnet hadde forventet at jeg skulle vært gutt.

Anonymkode: 75aee...328

Kan legge til at jeg flyttet til en storby da jeg var 20. Da kom jeg bort fra landsbygdas normer om hvordan gutter og jenter «skulle» være.

Anonymkode: 75aee...328

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Nei gudskjelov. Jeg er glad jeg ikke er ung i dag, for da tror jeg samfunnet hadde forventet at jeg skulle vært gutt.

Anonymkode: 75aee...328

Er ikke du da et eksempel på at mange kan føle det du følte på uten at de får behandling for det? Ingen skade skjedde deg, og sannsynligvis ikke mot de fleste andre. Det skal litt mer til for at de tukler med utviklingen altså.

Anonymkode: 5ab2b...d18

[AnonymBruker]

Man kan jo spørre seg om hva som skal skje når alle de som har blitt ledet inn i kjønnskifte fra de er barn av litt for liberale foreldre og et politisk klima som nærmest verdsetter inkongruens over normalitet, når disse blir godt voksne og innser at dette ble jo helt feil. Hvem har ansvaret da?

 

Det at vi ser en oppblomstring i slike saker kombinert med at økningen i psykiske problemer (spesielt blant jenter) kommer ifg forskningsdata av at vi har det for godt, og ungdom spesielt har lite eller ingen reelle bekymringer kontra hva vi hadde for 60-70 år siden. Det blir ikke krig, vi trenger ikke bekymre oss for mat, vi trengen sjelden bekymre oss for sykdom, og ingen lider noen særskilt nød. Den største bekymringen til Noeges befolkning de to siste årene har jo vært om de kan kjøpe alkohol eller ikke.

Anonymkode: 508c7...8da