mener du vi har fattigdom i Norge?

[Gjest Gjest]

hei alle sammen!

ja,kan man si at det finnes fattigdom her i Norge?da tenker jeg f.eks på narkomane,sosialklienter,trygdede osv.

synes du disse gruppene kan kalles fattige?hvilke samfunnsgrupper vil du karakterisere som fattige?

[AntiAlt]

hei alle sammen!

ja,kan man si at det finnes fattigdom her i Norge?da tenker jeg f.eks på narkomane,sosialklienter,trygdede osv.

synes du disse gruppene kan kalles fattige?hvilke samfunnsgrupper vil du karakterisere som fattige?

←

Det er ikke lov å kalle noen i norge for fattige. Husk at vi bor i verdens beste og rikeste land. Derfor er det ikke lov å si at noen er fattige i norge for det er alltid noen andre i verden som er enda fattigere og har det dårligere. Det er kommentaren du får slengt i trynet dersom du klager iallefall.

Jeg synest vi skal ha forskjellige definisjoner på dette. I verdens rikeste og beste land er man fattig lenge etter at man har fått i seg dagens rasjoner med mat, rene klær og ei seng å sove i. Jeg mener en person er fattig i norge dersom personen har så lite penger at alt går til mat, klær og seng å sove i. Hvem det er vet jeg ikke.

Å bo i norge er dyrt. Veldig dyrt. Mange føler seg nok fattige når de ser hvor mye penger de sitter igjen med etter at man har betalt alle skatter og avgifter

[Gjest Sesselja]

Ja, det er fattige mennesker i Norge. Noen er fattige for en kortere periode pga uheldige omstendigheter i hverdagen, andre er det over flere år. Det er mennesker i Norge som panter flasker for å få penger til mat. Det er de som priser seg lykkelig når de snubler over en femtiøring fordi da fikk de akkurat nok til brød.

Men å si at det er dyrt i Norge er en myte. Det er slettes ikke så dyrt som mange vil ha det til, ikke når vi ser det i forholdt til lønninger. Det er dyrt når du ikke har penger og er fattig, men det er det i alle land.

[Lillesøster]

Fattigdomsbegrepet er relativt og kontekstuelt, dvs. at vi kan ha fattige i Norge. Vi har fattige i norge. Det er skrevet avhandlinger om dette(husker ikke i skrivende øyeblikk hvilke ) basert på en kvalitativ studie der spesielt barn er intervjuet. De beskriver hvordan det er å vokse opp å ikke kunne få nye av godene som alle andre barn nyter i vårt samfunn. De føler seg fattige når de skal sammenligne seg med dem det er naturlig å sammenligne seg med. Men skal man se på oss nordmenn samlet i et globalt perspektiv, så er vi ikke fattige.

[Gjest gjest1]

Anne Lise Flavik har laget en bok som heter Fattig Talt, sammen med Morten Krogvold, Matias Faldbakken, Torill Brekke, Markus Midré, Marie Simonsen, Ann-Magrit Berge og Yngvil Armand.

I sin innledning skriver hun blant annet:

Vi vet at det er meget vanskelig å måle fattigdom. Det dreier seg om enkeltmenneskets behov. Vi vet at noen til og med sammenligner fattigdom i u-land, med fattigdom i Norge. Og at noen tror at det å sove under åpne himmel er den eneste måten å være fattig på. De tar så feil.

Det å være fattig i Norge går i hovedtrekk på å ha mindre til rådighet enn statens satser for hva det koster et menneske å leve.

Unger som aldri kan være med på aktiviteter alle andre er med på, pga manglende penger i heimen.

Personer som har mistet hus og hjem pga sykdom og bor i uisolerte hytter og må kledde i ytterklær inne i huset.

De skriver videre i boken at fattigdom går i arv.

man gjør fattige barn til tapere allerede på folkeskolen, de kan ikke gå på SFO, være med på skoleturer, leirskoler og andre aktiviteter. Det er ikke plass til det i de trygdebeløpene eller de beløpene sosialkontorene utbetaler, sier Marit Solli

Den fattigdomsdefinisjonen staten opererer med er for snever, står det videre, den mangler det sosiale aspektet og barnas behov. De som føler de ikke har nok til å klare en helt normal, vanlig hverdag, definerer jeg som fattige.

De som har for lite å leve av idag er aleneforsørgere, minstepensjonister og trygdede på grunntrygd uten tillegg.

I tillegg kommer folk som er langtidsarbeidsledige, eller i akutte overgangsfaser som kan skyldes sykdom, konkurs eller tap av arbeid.

Politikerne sier fremdeles at det er få fattige i Norge, men vi kan ikke vente til vi får problemer i samme størrelsesorden som USA, vi må gripe fatt i problemet mens det er relativt lite. Det er snakk om prioritering, å dele, å være solidariske med de som ikke har det så bra.

Folk som tjener bra i sin gode jobb og med gode pensjonsavtaler, sier de fortjener det.

betyr det at de som må leve for 90 000 i året fortjener det?

[Gjest Bellatrix]

Ja, vi har fattigdom i Norge. Man er fattig når man ikke har råd til klær, medisiner og til å være med på aktiviteter utenfor hjemmet.

[Gjest gjest1]

Er det riktig å kalle narkomane for fattige når de faktisk HAR penger, men prioriterer å bruke dem på andre ting enn mat? (teoretisk spørsmål)

[Gjest gjest1]

Er det riktig å kalle narkomane for fattige når de faktisk HAR penger, men prioriterer å bruke dem på andre ting enn mat? (teoretisk spørsmål)

←

Ja, man kan egentlig ikke kalle det å VELGE å bruke pengene på dop. Avhengighet er ikke noeman bare kan slå av, den er altoppslukende og de blir syke uten "medisinen" sin.

Vi vet også at ventelistene og kriteriene for å få hjelp til avrusing og behandling her i landet er lang og seig. Så Ja, de kan defineres som fattige.

[AntiAlt]

Men å si at det er dyrt i Norge er en myte. Det er slettes ikke så dyrt som mange vil ha det til, ikke når vi ser det i forholdt til lønninger. Det er dyrt når du ikke har penger og er fattig, men det er det i alle land.

←

Det er ikke lenge siden det ble gjort en undersøkelse av dette. Altså hvor mye penger vi sitter igjen med ETTER at skatter, avgifter osv er betalt. Norge kom veldig dårlig ut. Jeg mener land som england og italia(?) kom bedre ut. Uansett, norge kom langt nede på lista. Har dessverre ingen link til presentasjonen av undersøkelsen, så jeg kan ikke si hvordan den ble gjort. Det er dyrt å bo her, noe må vi betale for å drive dette landet også.

[Gjest gjest i dag]

Det finnes defintivt fattige i Norge i dag.

Selv har jeg vært en av de. Aleneforsørger på overgangsstønad og uten mulighet til å jobbe pga barns sykdom. Det var greit at jeg var fattig, men utrolig sårt å se hva mine barn ikke kunne være med på. De hadde tak over hodet, mat på bordet og klær på kroppen, men det var alt. Min sønn spurte meg engang om hvordan kjøtt smakte. Hva svarer du da?

Min situasjon endret seg og jeg kunne gå ut i jobb igjen. Jeg brukte flere år på å forklare ungene at ja, dette hadde vi råd til. Vi hadde råd til kjøttpålegg. Vi hadde råd til fritidsaktivitet osv.

Selv i dag, mange år senere, så kommer det av og til spørsmål om vi faktisk har råd til dette. Senest for noen dager siden da et av barna ble pålagt vitamintilskudd fra legen. Bekymringen hans var om jeg hadde penger nok til det.

[Gjest Violetta]

Ja jeg synes vi kan si vi har fattigdom i Norge, fordi man må relatere det til samfunnet rundt en.

Når barn ikke kan være med på klasseturer eller andre arrangement resten av klassekameratene er med på fordi foreldrene ikke har råd, må man kunne si at de er fattige.

[Gjest Gjest]

Hmm, ut fra noens definisjoner av fattigdom har jeg vokst opp i et fattig hjem, jeg var fattig da jeg var gift med et barn, og jeg er fattig nå som aleneforsørger for et barn. Så har jeg hatt kortere perioder innimellom hvor jeg ikke har vært "fattig". Jeg har likevel vanskelig for å bruke det begrepet om egen situasjon, føler liksom det er forbeholdt de som har det verre enn slik vi har hatt det.

Forresten, vi er ikke "fattige" per dags dato, og så fremt ikke noe skjer for å snu den situasjonen, skal vi kunne klare å holde oss unna den grensa. Joda, vi har dårlig råd, men vi har så vi klarer oss, og bittelitt til.

[Gjest Gjest]

Selvfølgelig finnes det fattigdom i norge.

[Leo]

Ja, man kan egentlig ikke kalle det å VELGE å bruke pengene på dop. Avhengighet er ikke noeman bare kan slå av, den er altoppslukende og de blir syke uten "medisinen" sin.

Vi vet også at ventelistene og kriteriene for å få hjelp til avrusing og behandling her i landet er lang og seig. Så Ja, de kan defineres som fattige.

←

Jaha... Så når jeg "må" ha to flasker rødvin hver dag for å holde livets realiteter fra livet og bruker de pengene jeg skulle ha brukt til husleie på det, så er det egentlig ikke min skyld at jeg blakk?!? (Jeg må ikke det, men sett at jeg bare MÅTTE!)

Det skal også sies at jeg har stor forståelse for at situasjonen m.h.p. behandling på mange områder kunne ha vært langt bedre, men etter min mening skal vi være forsiktig med å behandle rusavhengige som uskyldige ofre. De er også mennesker som er ansvarlige for sitt eget liv akkurat som oss andre.

Når jeg ser at fattigdom defineres som å ikke kunne være med på fritidsaktiviter og å ikke kunne spise kjøtt, så skjønner jeg at jeg er oppvokst i dyp fattigdom. Når det å ikke ha råd til den årlige sydenturen defineres som fattigdom, begynner jeg faktisk å lure litt jeg da...

Alle som vil i Norge har nok mat, klær og tak over hodet. Som barn fikk jeg forklart at vi hadde ikke råd, så derfor måtte vi finne på ting som ikke koster så mye penger. Hva er galt med å låne bøker på biblioteket, gå på lånte/gratis ski og drikke kakao, lære å lage billig, næringsrik mat osv.?

Jeg har siden opplevd å få svært god råd, men det å vite at man greier seg uansett har aldri føltes som noen ulempe! Sett fra mitt synspunkt oppstår fattigdom først når man blir så ressurssvak at man ikke lenger har krefter til å gi noe til andre, deriblant sine barn. (Skitur i måneskinn med bål og kakao var en billig aktivitet på 70- og 80- tallet og er det vel fremdeles... Likeså badetur med pølsegrilling som bursdagsfeiring...).

[Gjest Gjest]

Et lite paradoks..

De fleste med lave inntekter /trygdete er også de som røyker mest

Min mening er nå at så lenge de har råd ( eller tar seg råd) til det, så er det rett og slett noe feil med prioriteringene også

[Gjest gjest1]

Hmm, ut fra noens definisjoner av fattigdom har jeg vokst opp i et fattig hjem, jeg var fattig da jeg var gift med et barn, og jeg er fattig nå som aleneforsørger for et barn. Så har jeg hatt kortere perioder innimellom hvor jeg ikke har vært "fattig".  Jeg har likevel vanskelig for å bruke det begrepet om egen situasjon, føler liksom det er forbeholdt de som har det verre enn slik vi har hatt det.

Forresten, vi er ikke "fattige" per dags dato, og så fremt ikke noe skjer for å snu den situasjonen, skal vi kunne klare å holde oss unna den grensa. Joda, vi har dårlig råd, men vi har så vi klarer oss, og bittelitt til.

←

Fattigdomsdefinisjonen er kanskje litt annerledes i dag, enn da du vokste opp - den defineres jo i forhold til "normal" standard.

Men har du ikke råd til å la barna ta del i fritidsaktiviteter som koster penger og må holde dem hjemme fra leirskoler (som egentlig skal være gratis) så er du per definisjon fattig.

Jeg har nok også levd som fattig, men jeg har valgt å prioritere at ungene skal få være med på ting, og så har resten av økonomien gått i dass i stedet.

Hvis boka til Anne Lise hadde vært ute for vanlig salg, så burde dere lest den - den er virkelig interessant, og tar for seg en god del enkeltpersoner og familier her i landet som har blitt fattige av forskjellige grunner.

Men jeg tror ikke den er ute i vanlig salg, jeg tror den er laget for myndighetene.

Som sagt, den heter Fattig Talt - den som er interessert kan jo spørre hos en bokhandel.

Rettelse: Den finnes bl.a. hos Bokkilden og koster 198,-.

ISBN 82-92296-05-0

Tilleggsopplysning: Hun har også laget en som heter Fattig Talt - den andre siden. Her tar hun for seg myndighetenes side av saken.

Endret 22. oktober 2005 av mysan

[Elanor]

Når jeg ser at fattigdom defineres som å ikke kunne være med på fritidsaktiviter og å ikke kunne spise kjøtt, så skjønner jeg at jeg er oppvokst i dyp fattigdom. Når det å ikke ha råd til den årlige sydenturen defineres som fattigdom, begynner jeg faktisk å lure litt jeg da...

Alle som vil i Norge har nok mat, klær og tak over hodet.

←

Jeg ser at du er uenig i fattigdomsdefinisjonen, og du kan godt mene at definisjonen er for vid, men det betyr ikke at det ikke fins dem som er enda værre stilt.

Jeg definerte meg selv som fattig en periode. Jeg telte på fingrene, og kjøpte kun det mest nødvendigste, men endte likevel i minus. Husker jeg tydde til tårene en gang, da jeg oppdaget at jeg slapp opp for noe så banalt som salt.

Derfor er det ikke så enkelt å hevde at alle som vil i Norge har nok mat, klær og tak over hodet. Det er ikke alltid snakk om prioriteringer. Det fins fattige som er fattige nok i dine øyne, også her i Norge.

[Gjest Gjest]

Ingen trenger å føle at de er fattige i dette landet. Og har man et problem som fører til at man har mindre penger enn gjennomsnittet - ja da har man jo egentlig valgt det selv. Jfr narkomane, alkiser osv.

Elsker å vise til denne...:

http://www.hegnar.no/Kapital/newsdet.asp?id=150437&cat=31

Trygve er min helt - jeg stusset på akkurat det samme da jeg leste artikkelen i Henne

[Gjest gjest1]

Ingen trenger å føle at de er fattige i dette landet. Og har man et problem som fører til at man har mindre penger enn gjennomsnittet - ja da har man jo egentlig valgt det selv. Jfr narkomane, alkiser osv.

Elsker å vise til denne...:

http://www.hegnar.no/Kapital/newsdet.asp?id=150437&cat=31

Trygve er min helt - jeg stusset på akkurat det samme da jeg leste artikkelen i Henne

←

Nå har jeg lest artikkelen du linket til, Frysepulver - og det er klart at denne alenemoren kunne holdt ungene hjemme fra barnehagen og SFO, men er det bra for barn og bare gå hjemme sammen med mor helt til de begynner på skole, dersom det ikke finnes andre unger og leke med? Barnparker tror jeg ikke eksisterer lenger. Alle her ute er lagt ned i hvert fall, eller bygget om til barnehager.

Denne alenemoren er ikke representativ for de som defineres som fattige.

Du sier at man ikke behøver å føle seg fattig i dette landet. Her utviser du uvitenhet, kjære Pulveret. Det er ikke bare narkomane og alkoholikere som er fattige her i landet. DU er en av dem som absolutt burde lese boken jeg har nevnt. Synd jeg ikke kan sitere hele avsnitt her inne, det skulle jeg gjerne gjort.

[Gjest Gjest]

Boken er jo skrevet av blodsosialister...