Tør jeg spørre om vi skal være særboere?

[AnonymBruker]

Hei, jeg og samboeren lever et liv med mine, dine og våre barn, total 4 barn tilsammen. 2 bor fast hos oss, 1 50% og siste er flyttet på egen hybel. 

Jeg står nå i følgende dilemma: 

Elsker samboeren, og vil for all del ikke miste han, samtidig får vi det ikke til å fungere med alle i samme hus. Jeg har i det siste året tenkt mye på at vi kan bo hver for oss og fortsatt være kjærester. Jeg vet at jeg vil dette, men er redd for å miste han om jeg spør. Hvordan ville du gått frem?

Anonymkode: 4e665...98b

[AnonymBruker]

Du, jeg har tenkt på en ting. Jeg er veldig glad i deg og har lyst til å være sammen med deg. Men jeg synes ikke ting fungerer helt med barna ++. Kanskje vi skulle ha to boliger i stedet? Så kan vi gi barna litt ro, og vi kan møtes og overnatte når det passer? Jeg tror det kan være bra for oss alle sammen. Jeg sier ikke det fordi jeg ikke vil være sammen med deg, for det vil jeg absolutt. 

Anonymkode: ee921...a89

[AprilLudgate]

Hadde spurt jeg.

Vil bo med deg, men opplever at ungene ikke trives sammen i denne ordningen her.

Ønsker å være med deg/elsker deg/vil være med deg livet ut, men tror at det beste for ungene og kjæresteforholdet er å droppe samboerskapet med ungene. 
 

[AnonymBruker]

Vi gjorde det, flyttet hver for oss for å ivareta egne barn (vi har ingen felles). Å være særboer er tøft til tider, veldig uøkonomisk, og man mister endel av den gode kontakten. Man glemmer hverandre litt i den travle hverdagen. MEN det er skikkelig skikkelig DIGG med sitt eget. Egne rutiner, rydde sitt eget rot, sove når man vil/trenger det, spise hva man vil, osv osv. Begge må ville det såklart, for at det skal kunne fungere. Vi vet enda ikke om det kommer til å fungere for oss å fortsette slik. For jeg ser at jeg klarer meg så innmari godt alene. Mens han savner hushjelpa, kokken, organisatoren og sykepleieren.

Anonymkode: abf5d...764

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 27.1.2022 den 12.12):

Hei, jeg og samboeren lever et liv med mine, dine og våre barn, total 4 barn tilsammen. 2 bor fast hos oss, 1 50% og siste er flyttet på egen hybel. 

Jeg står nå i følgende dilemma: 

Elsker samboeren, og vil for all del ikke miste han, samtidig får vi det ikke til å fungere med alle i samme hus. Jeg har i det siste året tenkt mye på at vi kan bo hver for oss og fortsatt være kjærester. Jeg vet at jeg vil dette, men er redd for å miste han om jeg spør. Hvordan ville du gått frem?

Anonymkode: 4e665...98b

Bare spør rett frem, og forklar hvorfor. Jeg har en samboer som var negativ først, men etter flere samtaler og forsikring om at jeg ikke er på vei ut av forholdet så ser han ikke negativt på det lener og det er noe som vil skje når vi etter hvert skal flytte - hver for oss

Anonymkode: 922db...50e

[AnonymBruker]

Særboer er en god løsning for mange. Men hvordan blir det praktisk når dere har barn sammen? Skal barna flytte mellom? Blir de mer lykkelige av det? 

 

Anonymkode: 18004...b7e

[AnonymBruker]

Hva med å bli mer felles for å løse problemene dere har med barna? Jeg ser ikke at å bryte opp enda mer for enda fler. Alternativt kan den som bor 50% bo mer hos den andre forelder. Vi valgte det, fordi barnet trengte mer stabilitet i hverdagen og syntes det var vanskelig med småsøsken. 

Vanskelig å si, når man ikke vet hvem som sliter mest med ordningene deres. Men tenker jo at om det er de som for halve tiden er de som sliter mest, så kan det være at de har det bedre med mindre tid. Og evnt heller stiller som selvfølge med ekstra dager når den andre forelderen trenger det 

Anonymkode: 298ce...16b

[AnonymBruker]

Vi valgte særboløsningen i en tilsvarende situasjon, og det har fungert helt perfekt for oss. Jeg ville ikke ha nølt med å ta det opp..å presse barna til å leve i en bosituasjon de ikke trives i burde ikke være et alternativ.

Anonymkode: 4b7c3...622

[AnonymBruker]

Eg har så ufattelig lyst til å spørre om det same.. Så kjem til å lese råda du får! 

Elskar mannen, men halve tida, når alle ungane er her, tar sakte livet av meg (mange grunnar til det..) 

Saknar sårt å vere åleine av og til, det skjer aldri. Saknar å forholde meg til mitt eige rot, ha eigne rutinar osv. 

Ser føre meg at det hadde vore mykje betre for forholdet og, å ikkje sjå kvarandre heile tida.

Så ein dag når eg finn motet... skal eg spørje. Viss han elskar meg og vil at eg skal ha det bra, så burde det jo gå greit! 

Anonymkode: 9559f...299

[AnonymBruker]

Dere har felles barn også? Da hadde jeg heller gjort noen andre tiltak enn å flytte fra hverandre. 

Anonymkode: c7578...6a8

[AnonymBruker]

Mine og dine og våre barn. Flytter sammen. Vil ikke bo sammen likevel. Tør ikke snakke med mannen.

For et kaos!

Det første som må på plass her er innsikten i at du er et voksent menneske med ansvar for dine barn, og at du dermed ikke kan dille og dulle med gutteproblemer som om du var 13.

Har du i det hele tatt et bevisst forhold til dine barn, i betydningen at du forstår de er egne mennesker med egne behov, og ikke brikker i et eller annet sykt spill om å få en mann eller beholde en mann?

Som du jo ser nå så vil den metoden uansett feile til slutt.

Det riktige her er selvsagt å ta hensyn til hvordan ungene dine har det, og bygge opp familien rundt tanken om at de skal ha en best mulig barndom og oppvekst.

Det er DERES tur til å være barn og ungdom nå, ikke din.

Anonymkode: 43f78...3e1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 27.1.2022 den 12.17):

Du, jeg har tenkt på en ting. Jeg er veldig glad i deg og har lyst til å være sammen med deg. Men jeg synes ikke ting fungerer helt med barna ++. Kanskje vi skulle ha to boliger i stedet? Så kan vi gi barna litt ro, og vi kan møtes og overnatte når det passer? Jeg tror det kan være bra for oss alle sammen. Jeg sier ikke det fordi jeg ikke vil være sammen med deg, for det vil jeg absolutt. 

Anonymkode: ee921...a89

Den siste setningen der skal jeg i hvert fall bruke

AnonymBruker skrev (På 29.1.2022 den 13.44):

Mine og dine og våre barn. Flytter sammen. Vil ikke bo sammen likevel. Tør ikke snakke med mannen.

For et kaos!

Det første som må på plass her er innsikten i at du er et voksent menneske med ansvar for dine barn, og at du dermed ikke kan dille og dulle med gutteproblemer som om du var 13.

Har du i det hele tatt et bevisst forhold til dine barn, i betydningen at du forstår de er egne mennesker med egne behov, og ikke brikker i et eller annet sykt spill om å få en mann eller beholde en mann?

Som du jo ser nå så vil den metoden uansett feile til slutt.

Det riktige her er selvsagt å ta hensyn til hvordan ungene dine har det, og bygge opp familien rundt tanken om at de skal ha en best mulig barndom og oppvekst.

Det er DERES tur til å være barn og ungdom nå, ikke din.

Anonymkode: 43f78...3e1

Nå er det mest jeg som som vil være særboer, mine barn trives godt de. Hadde å bo hver for oss vært et ønske fra mine barn, så hadde ting vært enklere, da hadde jeg gjort det for lenge siden. En av konsekvensene av mine, dine og våre barn er at ungene ikke er i samme situasjon, noe som så klart kompliserer ting. For det barnet som går under betegnelsen våre barn, så vil dette være vanskelig, men her er det viktig å poengtere at vi IKKE snakker om samlivsbrudd, men annen boform.

Anonymkode: 4e665...98b

[Gjest Dævendøtte]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Nå er det mest jeg som som vil være særboer, mine barn trives godt de. Hadde å bo hver for oss vært et ønske fra mine barn, så hadde ting vært enklere, da hadde jeg gjort det for lenge siden. En av konsekvensene av mine, dine og våre barn er at ungene ikke er i samme situasjon, noe som så klart kompliserer ting. For det barnet som går under betegnelsen våre barn, så vil dette være vanskelig, men her er det viktig å poengtere at vi IKKE snakker om samlivsbrudd, men annen boform.

Dine barn trives, fellesbarnet trives. Det siste har kanskje flyttet ut, som du skriver.

Så det er du som ikke trives da? 

[AnonymBruker]

Jeg tenker særboer burde vært mer vanlig. 

Men for din del er det for sent siden dere har felles barn. Dere gjør fellesbarnet til skilsmissebarn i praksis. 

Hvor gamle er barna? 

Anonymkode: dd0a1...4f5

[AnonymBruker]

Forstår også det slik at det er du som ikke trives, og det funker jo ikke.

Tenker derimot at det kanskje kan finnes en annen løsning dersom du likevel ønsker å være sammen med din kjære videre? Har du for mye ansvar hjemme slik det er nå? Kanskje han ikke drar lasset slik han burde, og der får deg til å tenke at det er lettere dersom dere bor fra hverandre?

 

Anonymkode: 33142...c45

[AnonymBruker]

Med fellea barn, bør dere holde sammen. Men ti alle som har mine og dine, er særboere å anbefale. Jeg og kjæresten min flyttet sammen, jeg med min 100% og han med sine 40%. Jeg ble kvalt, jeg klarte ikke mer. Det ødela hele forholdet. Tok til slutt steget og flyttet. Det er det beste jeg kunne gjort for meg og mine. 

Anonymkode: 2f360...15d

[AnonymBruker]

Hvor gamle er de forskjellige barna? Jeg får ikke helt oversikten over hvor mye hans barn er hos dere, og dine barn? Er de der samtidig, så dere har noe tid sammen med bare fellesbarn (entall eller flertall?) ?

Et alternativ er kanskje å finne en hel tomannsbolig, så dere er rett i nærheten? Da kan fellesbarnet gå litt mellom som den (de) ønsker, og særbarna kan fortsatt ses. Alternativt vil kanskje særbarna miste litt kontakten med hverandre? 
Tomannsbolig gjør det også enkelt å f.eks ha fellesmiddager uten at man må tenke på transport osv. 

Anonymkode: 00c1f...84c

[AnonymBruker]

Mine foreldre valgte å være særboere i en del år.. De hadde vel vært gift i 24år når de fant ut at de ville bo hver for seg. (Ingen mine, dine og våre barn, bare meg og min bror, som var hhv. 23og 20 år da  😉 ) Det fungert utmerket, de levde separat, men samtidig "sammen" , altså de ferierte sammen i 3-4 uker, og så var de borte fra hverandre i 3-4 mnt, før de møttes igjen. De levde slik i 10 år ca. Nå bor de sammen på heltid igjen. Verken min bror eller jeg bodde hjemme da de bestemte seg for denne løsningen, og vi blandet oss ikke opp i hva de bestemte seg for. 

Anonymkode: 891b9...5d3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Nå er det mest jeg som som vil være særboer, mine barn trives godt de. Hadde å bo hver for oss vært et ønske fra mine barn, så hadde ting vært enklere, da hadde jeg gjort det for lenge siden. En av konsekvensene av mine, dine og våre barn er at ungene ikke er i samme situasjon, noe som så klart kompliserer ting. For det barnet som går under betegnelsen våre barn, så vil dette være vanskelig, men her er det viktig å poengtere at vi IKKE snakker om samlivsbrudd, men annen boform.

Anonymkode: 4e665...98b

Akkurat. Alt handler om mor. Ungene må pent finne seg i hva mor vil, enten det er å få seg kjæreste, flytte sammen, flytte fra hverandre.

Men å miste mannen, det er hva mor er mest bekymret for.

Stakkars unger. 

Anonymkode: 43f78...3e1

[AnonymBruker]

Start med å spør hvordan han synes det går. På den måten få en snakk omkring det. Da kan dere diskutere muligheter for hvordan få det til å fungere beste - inkludert ditt forslag om to hjem.

Anonymkode: 2348c...e3a