Var du klar over at du mobbet?

[AnonymBruker]

Jeg ble holdt utenfor hele barneskolen. Baksnakket, fryst ut, og delvis mobbet. Aldri noen å være med etter skolen, og helger/ferier ble tilbrakt i ensomhet. 

Det jeg sitter igjen med er veldig vonde følelser og traumer (som jeg jobber med i terapi), men jeg tror egentlig ikke de som gjorde dette mot meg var klar over hva de gjorde, og hvor mye det ødela meg.

Derfor lurer jeg på om noen har fått høre at de var mobbere, og hvordan dere evt. har sett på skolegangen? Skjønte du at du mobbet? Ser du det i ettertid, eller er det uforståelig at du ble oppfattet som en mobber?

Anonymkode: 0b76d...b80

[AnonymBruker]

Noen kan nok ha gjort dette ubevisst, og derav gjort skade, uten å nødvendigvis mene det. For veldig mange andre er det nok dessverre en bevisst handling. De vet svært godt hva de gjør mot offeret, men velger likevel å fortsette å mobbe. Enten som følge av de selv har det dårlig, og forsøker å hevde seg selv på en lite konstruktiv måte, eller som følge av ren og skjær ondskap og idioti.

 

Anonymkode: 37f5e...69a

[AnonymBruker]

Jeg er redd noen ser på meg som en mobber. 

Jeg har alltid vært rar og upopulær, men jeg fikk etter hvert en slags klovnerolle, og på ungdomsskolen tror jeg jeg var en av "lederne" i en gjeng av "taperjenter" i klassen. 

Men det var ei jente, "Ellinor", som av en eller annen grunn skulle holdes utenfor. Hun var tilflytter en gang på slutten av barneskolen. Jeg kommer fra et lite sted, så i starten var hun veldig spennende og de kule jentene ville være med henne. Men så ble de lei. Jeg vet ikke om de frøs henne ut eller om de bare slutta å inkludere henne, hun var ganske sjenert og usikker, så det kan være hun bare ikke ville trenge seg på. Og da ble det til at hun måtte henge med oss taperjentene. Jeg vet ikke hvorfor eller hva som egentlig var så galt med henne, men noen fant etter hvert ut at vi ikke ville være sammen med henne, og hun ble baksnakket og frosset ut og "delvis mobbet" gjennom hele ungdomsskolen. 

Jeg var ikke så opptatt av drama og sånt, så jeg engasjerte meg ikke så mye i det. Jeg hadde egentlig ingenting imot henne, jeg var ofte sammen med Ellinor hvis det passa sånn, det var som regel jeg som var par med henne når vi måtte gjøre ting to-og-to, og jeg og ei anna venninne pleide av og til å stikke innom og besøke henne når vi gikk turer i området hun bodde i. Men jeg gadd aldri å gjøre noe når de andre bestemte seg for at hun var teit og at vi ikke ville være med henne. Jeg ble også sett på som en av de modne og ansvarsfulle av lærerne, så jeg ble ofte beordra av til å være sammen med henne både på skolen og fritida, og da ble jeg irritert og kunne nekte bare på trass. 

Jeg er yngst av en haug med søsken, og vi har en fleipete/mobbete tone i familien, så det er sånn jeg er vant til å snakke med folk. Jeg hadde slemme/mobbete kommentarer til alle jentene. Men allerede som barn skjønte jeg at Ellinor var for sårbar for at jeg kunne tulle sånn med henne, og likevel klarte jeg ikke å la være. Jeg vet jeg har sagt ting til henne som har såret henne. Jeg strever med det samme som voksen, jeg sier fleipete ting som kan misforstås, men har bedre kontroll på det nå. 

Jeg husker ikke om jeg så på meg selv som en mobber, jeg tror ikke det, men jeg visste at det ikke var greit. Jeg tror jeg alltid hadde dårlig samvittighet for henne, men jeg klarte ikke å skjerpe meg og være ordentlig snill likevel. 

Ellinor flytta vekk for å gå på videregående. Jeg var den eneste hun hadde litt kontakt med etter det. Jeg traff henne et par ganger, og jeg prøvde å snakke litt og be om unnskyldning en gang. Var nok ikke noen god unnskyldning og jeg vet ikke om jeg ble tilgitt. Etter videregående flytta hun enda lenger vekk, og vi har ikke hatt noe med hverandre å gjøre siden. 

Jeg vet Ellinor hadde det fælt, og hun må ha vært veldig ensom. Men jeg følte meg helt alene selv. Selv om jeg hadde venner, så visste jeg hele tiden at de kom til dumpe meg på flekken hvis de populære jentene ville ha dem. Jeg følte meg mobba selv, men på en mindre snikete og mer direkte måte. Jeg fikk stygge ting ropt etter meg av de eldre ungene, men jeg var "tøff" og lata som jeg ikke brydde meg. Jeg lå ofte våken halve natta fordi jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg i friminuttene neste dag. 

Jeg har fortsatt dårlig samvittighet, men nå 20 år senere synes jeg det er litt urettferdig også. Jeg husker jeg fikk kjeft av lærerne fordi jeg ikke hjalp henne. Jeg vet ikke hva Ellinor tenker nå, men jeg er redd hun er bitter på meg. Jeg var jo faktisk litt venn med henne og den eneste som inkluderte henne iallfall litt. Likevel er jeg den slemme, mens de populære jentene ikke har gjort noe galt. Jeg kunne lett ha blitt Ellinor selv, men jeg klarte å tøffe meg til med et skall av klovning og sarkasme. Og da ble det liksom forventet at jeg skulle ta ansvar for henne også, og det synes jeg ikke man kan kreve av en 11-12-13-åring. 

Jeg er veldig lei meg for Ellinor og TS og alle andre som har det sånn. Men selv om jeg har dårlig samvittighet, ser jeg ikke på med selv som noen slem person. Jeg har aldri ment å gjøre noen noe galt, og hvis jeg kunne gått tilbake til skolen med alt jeg vet og kan i dag, så skulle jeg vært bestevenn med Ellinor og støtta henne gjennom alt. Det var ingenting galt med henne, hun fortjente ikke å bli behandla sånn. 

 

Vet ikke hvordan det passer med din situasjon da, TS. 

Hvis du har lyst til å svare meg: Er du sint på alle fra barndommen din? Eller er det noens om er verre/greiere enn andre? 

Anonymkode: 669dc...7cd

[AnonymBruker]

Jeg ble for det meste mobbet selv, fordi jeg bla tok de som mobbet andre. Og ikke var av den kule sorten. 

Men jeg mobbet ei skikkelig bra jente, veldig tidlig på barneskolen. Den dag i dag skammer jeg meg over det. Og aner ikke hvorfor jeg gjorde det, jeg likte henne veldig godt. 

De flyttet og jeg møtte henne på bussen et par 10 år senere. Og da ba jeg om unnskyldning. Jeg tror vi begge syntes det var ok, men skaden er vel skjedd. 

Anonymkode: 9dd85...b1d

[AnonymBruker]

Jeg var ofte nedlatende og frekk mot venner og hvem enn som fant på å ta kontakt med meg da jeg gikk på ungdomsskolen. Vennene mine var like frekke mot meg. Jeg var ekstremt usikker på meg selv og forsto ikke selv at jeg var frekk, tror ikke vennene mine alltid forsto at de var det heller.

Anonymkode: deee4...329

[AnonymBruker]

Nei, jeg visste at det vi gjorde ikke var greit men så ikke selv på det som mobbing. Mobbing var for mitt 12år gamle jeg gjenger som banket opp og spyttet på folk, ikke sånn som oss som frøs ut og tisket og hvisket åpenlyst. Vi frøs ut en jente i klassen på barneskolen da vi ikke likte/var redd moren hennes, i den grad at hun byttet skole. Hun fikk sin revansj på ungdomsskolen, men sliter den dag i dag.

Ellers var jeg veldig ertete av natur, og er nok mange enkeltepisoder som ikke kan ha vært særlig hyggelig for de det rammet. Til mitt forsvar så gikk jeg bredt ut da, så peilet meg ikke ut én hakkekylling men tok for meg "hele trinnet". 

Sistnevnte er ikke noe jeg har bedt om unnskyldning for til de det gjaldt/rammet, men hun jeg var med på å fryse ut har jeg både i ung og voksen alder tatt kontakt med for å be om unnskyldning. 

Anonymkode: 3ea35...785