De første ukene med nyfødt

[AnonymBruker]

Hvordan var de første ukene for deg og partner med nyfødt baby? 
har så mange spørsmål og tanker som jeg kunne tenke meg å hatt svaret på før babyen kommer om noen uker. Vet at dette er forskjellig fra person til person, men kanskje det beroliger meg å høre andres historier

Anonymkode: cd5c2...f2a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

Hvordan var de første ukene for deg og partner med nyfødt baby? 
har så mange spørsmål og tanker som jeg kunne tenke meg å hatt svaret på før babyen kommer om noen uker. Vet at dette er forskjellig fra person til person, men kanskje det beroliger meg å høre andres historier

Anonymkode: cd5c2...f2adu

Hei og gratulerer som nybakt mamma ganske snart! ❤️😍

Du vil høre mange gode historier og mange mange skrekkhistorier. Jeg opplever at folk trekker frem mye negativt og det mest brutale ved deres opplevelser for og være helt ærlig. Men du må kanskjd stålsette deg med at det blir veldig veldig veldig lite søvn når baby er ankommet. Og da er det kjempe viktig at du ikke overkjører deg selv når du har født baby. Dette kommer selvsagt helt an på hvordan helsen din er hvordan fødselen gikk og hvilke støtte du har hjemme når du opplever den første tiden. 

 

Du kommer kanskje til og havne i eei skikkelig hormon eksplosjon og gråte så mye og så intenst når du ser på babyen din. Av alt. Og der kan jeg berolige deg med at det er helt helt normalt. Babyen din har en magesekk på størrelse med en morell eller en bitteliten plomme så det blir mating og sovi g konstant. Da er det viktig at du har ei Vannflaske på deg og veldig godt med mat. Iallefall under barseltiden som er de førti første dagene. Du kan få brystbetennelse og det kan bli mye smerter men tross alt du opplever så vil morsinstinktet ditt være der. 

Men! Husk på deg selv alltids underveis. Ta en prat med jordmor hvis du føler for det. Ikke legg press på følelsene dine. Må du snakke med noen så gjøre det! Du er også like viktig som barnet ❤️spør om hjelp fra pappa. Og prøv og ikke stress! Det er så vanskelig i starten for man er redd engstelig man kanikke lese babyen så godt og du bekymrer deg for alt som er. Men jeg kan love deg en ting. Og det er at for hver mnd som går og t. Om uker så blir det bedre. Det kan ta lang tid og det kan ta kortere tid. Din baby er jo ikke som noen andres. Jeg måtte gjennom keisersnitt men fikk god hjelp av pappa og pumpet en del i starten. Fikk brystbetennelse men heldigvis antibiotika mot det. Det er tøft. Det er det. Men det er ingen garanti for hva du vil oppleve. Det beste er og la naturen gå sin gang. Og ta alt som det kommer.  samtidig så går det vanvittig fort mellom ukene og vipps så er baby blitt så stor. 

Du må gjerne legge meg til om du ønsker så. Jeg kanskje kan være til hjelp når baby er her. 

Lykke til

Anonymkode: ac926...49e

[AnonymBruker]

Har to barn og venter tredje nå. Med førstemann var jeg overbevist om at jeg kom til å få fødselsdepresjon. Gruet meg i flere måneder i forkant. Men jeg var deprimert som gravid, og hatet hele opplegget. Da babyen kom, 7 dager på overtid og etter 35 times fødsel, var det som om noen dro opp en svart rullegardin jeg hadde hatt foran øynene hele svangerskapet. Alle mørke tanker forsvant på et blunk. 
 

Opplevde aldri hverken sårbarhet eller barseltårer, det var mer «herregud, jeg har laget dette mennesket og presset det ut av kroppen min, jeg er et overmenneske». Det tok litt tid før ammingen kom i gang med første, og vi hadde mange våkenetter, men jeg tror at siden forventningen mine var så lave i forkant føltes alt bare som en tur i parken. 
 

 

 

 

Anonymkode: 2015b...77b

[AnonymBruker]

I min vennegjeng kom det mange barn på kort tid, og alle opplevede det forskjellig selvfølgelig.

For min del  så gikk fødsel veldig fint, følte meg fin i kroppen etterpå og fikk ammingen i gang ganske bra med en gang på sykehuset. Syns babyen var helt fantastisk og ble helt forelsket med en gang. Likevel hadde jeg en slags "uro" i kroppen som jeg ikke helt kan forklare, litt følelsen av at jeg syns det hele var overveldende uansett om alt gikk ganske greit. Fødte på natten og første natt utenfor magen sov hun nesten ikke, så noen første døgn der uten mye søvn gjorde meg jo sikkert litt utafor. Denne uroen jeg beskriver varte vel et par uker og gjorde at jeg syns det var vanskelig å å slappe av selv om baby sov og slet også med å orke å spise så mye osv. Følte meg også veldig "låst" da baby ville amme veldig mye og ville helst sove på meg.

Ble nok litt overmannet av den følelsen av at det var mitt hovedansvar med baby (selv om pappaen prøvde å gjøre det han kunne og stilte opp) fordi jeg hadde puppen og ammet og baby ville helst ligge på puppen hele tiden. 

Men alt i alt kan jeg vel ikke klage  Venter nr 2 nå om 2 mnd, og håper denne uroen jeg kjente på sist ikke vil være til stedet denne gangen, da jeg er litt mer klar over hva man kan forvente. 

 

Lykke til! De første ukene kan bli veldig intense eller veldig rolige og fine. Men uansett hva slags start man får, så er det veeeldig mye som går seg til de første par ukene. 

Anonymkode: 9fbf2...ca4

[AnonymBruker]

De første ukene var litt kaos, mye vi skulle finne ut av, selvom vi følte oss forberedte. Vi var slitne og trøtte, men koste oss samtidig så veldig med den lille. En lykkelig liten familie der og da, sett i ettertid kan jeg ikke skjønne at vi var så rolige med alle utfordringene vi hadde. Vi stengte døra for besøk når vi hadde behov for det, og konsentrerte oss om det nye livet. Nyt det du kan, og stå i det som føles slitsomt og overmannende. Plutselig har man funnet ut av ting og har kapasitet til annet enn å bare se på den lille nyfødte hele tiden. Lykke til!

Anonymkode: f729a...07d

[AnonymBruker]

Jeg opplevde de første ukene med første baby som veldig fine. Jeg kjente meg kanskje litt nummen, i mangel på bedre ord. Altså, det var et etterlengtet barn, og jeg var glad, men klarte ikke å kjenne den overveldende morskjærligheten og lykken jeg forventet. Likevel var det altså veldig fint. Det var litt ammetrøbbel, men det løste seg. Det ble litt nattevåk, men jeg sov bedre og tålte lite søvn bedre enn forventet. Jeg opplevde ikke barseltårer. Jeg syntes det var litt vanskelig med bleieskift og amming og bading, for jeg kunne ikke noe på forhånd. Men læringskurven var bratt. Da babyen var snart 3 mnd., reiste vi på ferietur, og jeg husker at da tenkte jeg ikke på noe rundt det å ha baby som vanskelig mer. Vi hadde altså en "lett" baby, uten noen spesielle plager. 

Med nr. to var mye likt. Men da fikk jeg barseltårer, som jeg ikke var forberedt på. Jeg gråt veldig mye de to første ukene. Denne babyen sov mye på dagtid, men var mye våken om natten. Nå visste jeg imidlertid av erfaring at søvntrøbbel kommer i perioder, det går over. Så det var lettere å ta ting som de kom, og tenke at nattesøvnen kommer tilbake senere. Denne gangen syntes jeg alt av praktisk stell var lett. Ammetrøbbelet som oppstod hadde jeg erfart før, og jeg visste hvordan jeg kunne forholde meg til det. 

Jeg ser tilbake på nyfødttiden til våre to som nydelig, noe jeg gjerne skulle opplevd en gang til. Men din og mannens opplevelse av det vil bli bare deres. Folk kan si både "nyt det!" og "gru deg!", og mest sannsynlig blir det noe midt i mellom. Med fantastiske stunder og tunge stunder. Det er veldig mye som er normalt. 

 

 

Anonymkode: d8594...475

[AnonymBruker]

De var første ukene syns jeg var fantastiske  Men begge mine babyer sov masse i begynnelsen, de var omtrent bare våken for mat og bleieskift, fram til 4-5 uker. Fødslene gikk fort og jeg hadde lite smerter. Som en annen over sa, ha alltid vannflaske i nærheten når du ammer hvis du blir å amme, blir utrolig tørst av amming!! 

Og husk at dersom det blir en periode med mye gråt, søvnvansker eller andre ting, så går det over det også  Hilsen mor til ei på 10 mnder som vi har ventet på at perioden med å ikke sove om natta skal gå over siden hun var 6 måneder.

Anonymkode: 374bc...5e0

[AnonymBruker]

Med første barn var de første ukene preget av ammetåke, vanskelig amming på grunn av utrolig såre brystvorter, mye hormoner. Og veldig mye lykke ☺️ Det var en utrolig spesiell følelse å se barnet for første gang, og spennende å bli kjent med baby og starten på en ny hverdag. Følte mer og mer mestring for hver dag, tok sikkert tusen bilder av nurket og koste meg i bobla mi ❤️

Anonymkode: 30b6e...12b

[AnonymBruker]

Åååååh det er helvete!! gud hjelp meg

håper årene går fort

Anonymkode: 088ea...e1a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Åååååh det er helvete!! gud hjelp meg

håper årene går fort

Anonymkode: 088ea...e1a

De gjør ikke det! Jeg har en 3-åring og føler at jeg har vært mamma i ti år 😅

Anonymkode: d0156...856

[AnonymBruker]

Jeg ble veldig overrasket over hvor «lett» det var. Babyen sov masse masse, og selv om vi sleit litt med ammingen de første par ukene og jeg hadde sprengte pupper og sånn, så synes jeg babyen var helt uproblematisk. Sov og våknet for å spise, skifta bleie og sov igjen. Gråt knapt de første ukene. Det vanskeligste å venne seg til var at noen alltid måtte passe på henne, man kunne ikke være spontan og selvstendig på samme måte som før. Samboer og jeg måtte begynne å avtale hverdagen på en måte vi aldri hadde gjort før, og det var vanskelig for begge to i grunn.
 

Men vår hadde litt gulsott og var litt tidlig, så når hun kviknet til rundt 2 mnd og fikk kvedsuro og ikke lenger sovnet av seg selv når som helst og hvor som helst, så ble det verre synes jeg. Men det gikk jo også fint, man tilpasser seg hele tiden og lærer seg å leve med at ting endres litt stadig vekk

Anonymkode: b0ad6...a82

[AnonymBruker]

Den første måneden var et helvete, delvis min egen feil (dårlig forberedt), og delvis fordi jeg ikke pleide å fungere uten 9 timer sammenhengende nattesøvn 😅 tror kroppen gikk rett i forsvarmodus, koblet helt ut og jeg har nesten fortrengt alt😅 men kontrollfrik som jeg er har jeg tracket alle måltider og søvn fra den første tiden (for det er det det kommer til å gå i: måltider, dupp og bleieskift). Vi tok oss også vann over hodet og slapp alle som ønsket inn på besøk, med middag og full pakke, i tillegg til at jeg har støv på hjernen og omtrent vasket huset rundt med babyen på ene hånda før hvert besøk. Kommer til å gjøre ting anerledes neste gang, for å si det sånn😅

 

men det er også en veldig fin tid, fordi du er nyforelsket i det lille mennesket du akkurat har skapt🥰 (eller ikke, du kan jo få fødselsdepresjon, og det er helt greit, det kommer til å gå over❤️). Fødsel og barseltid er det vanskeligste jeg har gjort, men gud så fint det var å endelig bli mor😍 lykke til! 

Anonymkode: 65b15...3cd

[AnonymBruker]

Er over 30 siden jeg fikk min min datter. Og jeg elsket babytiden, de første ni månedene var bare lykke og kos, var en runde med kolikk og sprutgulp, men bortsett fra det, så koste jeg meg hele tiden ❤️ 

Hadde mamma og mormor rundt meg hele tiden, var bare 20 da jeg fikk henne, hadde hatt en turbulent og utagerende ungdomstid og det å få ansvaret for en liten baby gjorde at jeg slo meg til ro og tok ansvar for den lille. Og det var så koselig å se hvor godt forhold vi alle fire fikk i denne tiden. 

Ante ikke hva jeg gikk til, hadde ikke begrep om svangerskap eller fødsel og det tok et par dager før jeg forstod at det lille nurket var min baby. Da det gikk opp for meg, ble jeg fylt av lykke og gråt av glede. Var deilig å være så ung, jeg var uredd og tok alt på sparket, var ikke redd for å gjøre noe galt.

Ser jo nå at mye av det vi gjorde for 30 år siden, hadde skapt huskestue i dag 🙈 Tenker på sikring i bil og diverse barnestoler, bæremeiser og leker som var greit å bruke da, men overhodet ikke greit nå. 

(Mormor ble jo oldemor da jeg fikk barn og rakk å bli tippoldemor før hun døde, i alle år var hun svært knyttet til barnet mitt. Og samme andre veien, den kontakten de hadde, var neste uforståelig for oss andre. De var bestevenninner og var sammen ukentlig til det siste.)

Datteren min ble også første babyen i familien vår siden jeg ble født, er enebarn og hun skapte et helt nytt samhold i familien vår. 

Anonymkode: 32fb5...260

[AnonymBruker]

Jeg synes det var helt jævlig, men jeg tror de fleste trives! Min var ikke sånn typisk nyfødt som sov, og mannen meldte seg ut, så det var litt spesielt her. De aller fleste jeg kjenner elsket babytiden 😊

Anonymkode: d0156...856

[AnonymBruker]

2 hours ago, AnonymBruker said:

Den første måneden var et helvete, delvis min egen feil (dårlig forberedt), og delvis fordi jeg ikke pleide å fungere uten 9 timer sammenhengende nattesøvn 😅 tror kroppen gikk rett i forsvarmodus, koblet helt ut og jeg har nesten fortrengt alt😅 men kontrollfrik som jeg er har jeg tracket alle måltider og søvn fra den første tiden (for det er det det kommer til å gå i: måltider, dupp og bleieskift). Vi tok oss også vann over hodet og slapp alle som ønsket inn på besøk, med middag og full pakke, i tillegg til at jeg har støv på hjernen og omtrent vasket huset rundt med babyen på ene hånda før hvert besøk. Kommer til å gjøre ting anerledes neste gang, for å si det sånn😅

 

men det er også en veldig fin tid, fordi du er nyforelsket i det lille mennesket du akkurat har skapt🥰 (eller ikke, du kan jo få fødselsdepresjon, og det er helt greit, det kommer til å gå over❤️). Fødsel og barseltid er det vanskeligste jeg har gjort, men gud så fint det var å endelig bli mor😍 lykke til! 

Anonymkode: 65b15...3cd

Men hvordan klarte du det, rent praktisk? Babyen er jo limt til kroppen min døgnet rundt. Skjønner ikke når jeg skulle fått det til, sånn rent praktisk.

Anonymkode: 13e82...df2

[AnonymBruker]

😪😪😪😪😪

De første 4 mnd har alltid hvert helt forferdelige for meg, Det er søvnmangelen som tar knekken på meg. Har aldri hatt sovebarn. De har alle hvert glad i å være våkne mest mulig 😄

For meg og mine ble det bedre ved 4-5 mnd alder. Bedre og bedre. Altså da sov de hvertfall 3-4 timer sammenhengende 👏🏻. 

Alt annet gikk strålende. Det er kun søvnen som var utfordrende for vår del. 

Anonymkode: 8f265...d5f