Føler jeg må kjempe for å møte venner

[AnonymBruker]

Det slo meg i går kveld at jeg kan ikke huske sist jeg var ute med en vennegjeng eller var sosial uten barn. Har to barn, hus, jobb og lever et godt liv men jeg har et lite nettverk og klager ikke..  Har nettopp startet på jobb igjen og jeg er utsultet på sosial kontakt så jeg er super glad for å være tilbake i jobb.. Bare håper jeg kan knytte noen nye vennskap der🙂

Men, jeg har hele livet som voksen (ikke som barn) måtte kjempe for å finne på noe med venner føler jeg. De vennene jeg har hatt i voksen alder er enten veldig lite spontan, har ikke tid, eller bare har ikke mulighet eller lyst til å finne på noe med meg. De har gjort så vondt se gangene jeg virkelig har prøvd å invitere, finne på noe og jeg alltid har måttet kjempe for å få til noe fordi jeg må alltid bøye meg etter de.. Oftw har de avlyst eller gjort om på avtalen i siste sekund så har jeg sittet der som en idiot. Flere har jeg valgt å kutte ut, men slik har mange vært hos meg. 
De gangene jeg har vært sosial som er ytters sjeldent har jeg invitert meg selv på besøk hos ei venninne som aldri orker å møte meg med mindre jeg kommer flygende hjemme hos henne.. 

Nå har jeg friskt mot å har avtalt å dra på teater med ei gammel venninne, men jeg sitter å bare venter på at hun skal avlyse eller ikke gidde.. Har liksom brent meg så mange ganger at jeg har nesten sluttet å forvente mer. Har tenkt på å prøve å bli kjent med flere på jobb samt være litt frampå men er redd for å drite meg ut eller å bli avvist.. Er ikke på utkikk etter bestevenner men å ha noen å henge med å ta et glass vin med en gang i blant hadde vært super koselig🙂 

Hvordan går jeg fram? Vil ikke virke desperat

Anonymkode: 1f447...bf0

[AnonymBruker]

Hm 

 

Anonymkode: 1f447...bf0

[AnonymBruker]

19 minutter siden, AnonymBruker said:

Det slo meg i går kveld at jeg kan ikke huske sist jeg var ute med en vennegjeng eller var sosial uten barn. Har to barn, hus, jobb og lever et godt liv men jeg har et lite nettverk og klager ikke..  Har nettopp startet på jobb igjen og jeg er utsultet på sosial kontakt så jeg er super glad for å være tilbake i jobb.. Bare håper jeg kan knytte noen nye vennskap der🙂

Men, jeg har hele livet som voksen (ikke som barn) måtte kjempe for å finne på noe med venner føler jeg. De vennene jeg har hatt i voksen alder er enten veldig lite spontan, har ikke tid, eller bare har ikke mulighet eller lyst til å finne på noe med meg. De har gjort så vondt se gangene jeg virkelig har prøvd å invitere, finne på noe og jeg alltid har måttet kjempe for å få til noe fordi jeg må alltid bøye meg etter de.. Oftw har de avlyst eller gjort om på avtalen i siste sekund så har jeg sittet der som en idiot. Flere har jeg valgt å kutte ut, men slik har mange vært hos meg. 
De gangene jeg har vært sosial som er ytters sjeldent har jeg invitert meg selv på besøk hos ei venninne som aldri orker å møte meg med mindre jeg kommer flygende hjemme hos henne.. 

Nå har jeg friskt mot å har avtalt å dra på teater med ei gammel venninne, men jeg sitter å bare venter på at hun skal avlyse eller ikke gidde.. Har liksom brent meg så mange ganger at jeg har nesten sluttet å forvente mer. Har tenkt på å prøve å bli kjent med flere på jobb samt være litt frampå men er redd for å drite meg ut eller å bli avvist.. Er ikke på utkikk etter bestevenner men å ha noen å henge med å ta et glass vin med en gang i blant hadde vært super koselig🙂 

Hvordan går jeg fram? Vil ikke virke desperat

Anonymkode: 1f447...bf0

Jeg kjenner en som har det på akkurat samme måte. Personen føler at det alltid er dem som må finne på ting, dem som må få andre gira, dem som må legge ut for ting.
Personlig så har jeg en drøss med venner og det er alltids en eller annen som vil finne på noe. 
Jeg har jo personlige venner med den andre personen, og dem er ikke så særlig begeistret over væremåten og følelsen av stress, mas og kjas ifra personen. 

Anonymkode: 5e73a...68b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg kjenner en som har det på akkurat samme måte. Personen føler at det alltid er dem som må finne på ting, dem som må få andre gira, dem som må legge ut for ting.
Personlig så har jeg en drøss med venner og det er alltids en eller annen som vil finne på noe. 
Jeg har jo personlige venner med den andre personen, og dem er ikke så særlig begeistret over væremåten og følelsen av stress, mas og kjas ifra personen. 

Anonymkode: 5e73a...68b

Hadde mange venner i oppveksten og ungdomsårene men nå er det besten ingen. 
 

Har følt at det er bedre å kutte ut alle som ikke gir meg noe, og heller bare finne meg folk på jobb samt møte noen bekjente og andre perifere venner en sjelden gang. 
 

Jeg orker virkelig ikke å mase på folk for å møte de, fordi det er så vondt. Om de blir irritert over at jeg maser så kan de heller få null interesse fra meg så kan vi heller la vennskapet fase ut. 
 

Har ikke tid til venner uansett, men hadde ikke skadet om noen andre tok iniativ en gang i ny og ned.

Anonymkode: 1f447...bf0