Barn eller ikke barn?

[Gjest Dilla]

Hvorfor blir en del (ganske mange faktisk) mennesker sinte på oss som ikke vil ha barn? Er det et problem for dere?

[Gjest gjest1]

Det vet man ikke før man sitter der med barnet i armene. *smil* Det er først når man ser ned på det lille vidunderet man har skapt at man finner meningen med livet og føler seg komplett som kvinne. Jeg har foreløpig fire barn og det er like fantastisk hver gang.

←

meningen med livet? Det er ta litt hardt i vel. Ikke alle føler det sånn.

Komplett som kvinne? Har aldri følt det på den måten, og jeg har tre barn.

[Kafka]

(jeg har postet denne utenfor barn og familie, fordi jeg har inntrykk av at alle der inne har barn allerede)

Jege har aldri hatt drømmer om å bli Mor. Eller Mamma.

Jeg synes babyer er skremmende i all sin avhengighet, og jeg synes små barn er uinteressante.

Jeg er blitt 33 år gammel, og innser at NÅ må jeg faktisk ta et valg veldig snart. Jeg er et ansvarsfullt menneske, men jeg er ikke noen omsorgsperson som liker å ta vare på folk.

Jeg har flott samboer, en jobb jeg trives i, og som kan kombineres med små barn, og økonomi til barn. Det er ingenting i veien, egentlig.

Bortsett fra at jeg ikke har lyst til å gå gravid eller få en baby. Jeg synes livet er fullkomment akkurat slik det er nå! Men jeg vet at jeg vil føre et savn når jeg er 50 år gammel og barnløs.

Noen flere som har (eller har hatt) det som meg?

←

Men da venter du bare. For det er jo ikke værre enn det. Du MÅ ingen verdens ting, og du må det iallefall ikke NÅ.

Dersom, eller når du dog en dag får barn, så tror jeg mulighetene er tilstede for at du vil merke deg en forskjell mellom hvem du hentyder til når du ordlegger deg i form av 'folk' i dine utrykk for omsorg. 'Folk' og ens eget barn vil nok kunne oppleves en smule forskjellig så jeg tror ikke du skulle trenge å tenke slik.

Videre tror jeg hva man finner interessant/uinteressant har med mye å gjøre. Og jeg tror også her at du vil kunne komme til å oppleve ditt eget barn som mer interessant enn være seg din venninnes.

Men det er inget du MÅ gjøre, nå.

[TT]

Men det er inget du MÅ gjøre, nå.

←

Vel, kvinner har en biologisk klokke som tikker, og allerede ved fylte 32 begynner fruktbarheten å stupe, så jo, jeg vil si at man bør i hvertfall ta en avgjørelse i 32-34 års alderen.

Når det gjelder alt dette andre: selvfølgelig kan man ha et fullverdig liv uten barn. Tilogmed ved fylte 50. Det er jeg helt overbevist om. Men da må man sørge for å pleie vennskap og ha et godt nettverk. At småbarnsforeldre eller andre ikke kan takle det, hadde jeg bare oversett glatt. De føler seg litt usikre siden du velger annerledes (hvem er dette mennesket, og hva skal vi prate om hvis hun ikke har barn). Dette opplevde jeg mye før jeg fikk barn selv, og det irriterte meg grenseløst.

Men når det er sagt, må jeg også si alle disse "muschi stuff". Det er noe helt spesielt ved det å få barn da. Jeg fikk barn relativt sent (32), og hadde allerede "realisert" meg selv med utdannelse, karriere og levd livet osv. Når jeg fikk barn fikk livet en helt ny altoverskyggende dimensjon. Jeg fikk to på en gang for sikkerhets skyld, og det har vært hektisk, slitsomt, kaotisk og smertefullt, MEN jeg elsker disse to høyere enn meg selv. De betyr alt for meg, og selv om jeg er tilbake i jobb, og karrieren går sin vante gang, så er fokus flyttet en smule. Alle klisjeene som jeg HATET å høre før, viste seg seg å være sanne. Andres unger var ikke så ekle når man bare begynte å innse at barn er små mennesker med helt egne tanker og følelser, som man kan kommunisere med hvis man bare klarer å komme seg på deres nivå.

En graviditet vare i 9 mnd, så det er plenty med tid til å venneseg til tanken.

Man trenger ikke endre seg så mye selv om man får barn. Man kan forsette å følge med i aviser, nyheter, film, media, man kan OGSÅ prate om andre ting enn barn. Det kommer litt an på en selv, og jeg vet at jeg ikke har forandret meg noe særlig som person,venninne eller kone. De fleste av mine venninner er på samme måte. når vi er sammen kan vi gjerne prate om barn, men vi prater like ofte om politikk, samfunn, bøker, musikk, sminke, klær eller dype diskusjoner om livet (universet og alt).

Hvis du, når du ser for deg et lite barn, ser for deg et vakkert barn som sover søtt, så glem det. Våkenetter, fett hår, sliten og gråtende barn er mye mer reelt det første året.

Mine små håpefulle er begynt å komme i trass, og det er gjerne en liten kamp for å komme oss ut døren. Men nå vi sitter om ettermiddagen og leser bok, og de er så ivrige, og kan navnet på alt, og suger til seg kunnskap, da er alt glemt. Da er hjertet mitt bløtt og stort, og jeg får bare lyst til å knuge dem inntil meg for alltid.....

Valget er ditt!!!!!

lykke til!

[Gjest Gjesta]

Jeg synes du skal velge å få barn. Jeg hadde ville gjort det med en gang om jeg var i din situasjon. Jeg vil også ha barn, men jeg er i en mye mere komplisert situasjon enn din. Hadde jeg vært deg, hadde jeg satt igang med en gang

[Gjest Gjest]

Enig med foxylady - det er vel bare å hoppe i det?

Det høres ut som om du vil, de fleste som ikke vil, er nemlig sikre på det!

[Gjest Melk]

Om jeg skulle ombsestemme meg ang barn, skulle det ikke vært pga egoistiske grunner.

←

Alle får vel barn av egoistiske grunner? Man ønsker vel ikke å få barn for å være snill mot barnet?

[Cata]

Det finnes folk som ikke liker barn (ikke tull!)

Det finnes folk som aldri vil ha barn!

Det er mange som ikke har barn og likevel har et svært meningsfylt liv.

For en del mennesker er det å ikke få barn det beste valget for dem.

←

Helt riktig. Jeg er en av dem. Jeg liker ikke barn og har ingen problemer med å innrømme det. Skulle jeg vært mor måtte jeg fått ungen avlevert i 8-årsalderen når det verste søle/grise/gulpe/trasse-stadiet er over. Siden det er en biologisk umulighet så: Ingen barn her i gården.

Riktig igjen. Vil ikke ha barn pga. argumentene nevnt i forrige punkt.

Jeg vil ikke påstå livet mitt er særlig meningsfylt, men det å ha barn ville ikke gitt meg mer mening i tilværelsen. Det ville vært noen å passe på, føle ansvar for og oppdra, men jeg tror ikke jeg ville følt det som "meningen med livet" - bare noe jeg måtte gjøre.

Som en konsekvens av punktene ovenfor så mener jeg absolutt at det å ikke få barn er den beste løsningen for meg. Intet barn ville vært tjent med å ha meg som mor. Jeg ville nok gitt dem det som trengtes av stell og stimulans, men jeg kan ikke tro jeg ville følt særlig stor glede ved å gjøre det. Dermed ville det heller ikke vært riktig mot barnet.

[Amber]

Jeg klarer ikke å forstå... Tror nok aldri jeg vil forstå de som velger å ikke få barn.

Jeg var ikke spesielt verpesyk, og ikke likte jeg barn spesielt... men jeg ville bli mor, og jeg har nå en datter på 3 år. Ja det har vært slitsomt noen ganger, og ja man må sette seg selv til side. Men den gleden og kjærligheten datteren min gir meg ville jeg aldri være foruten, og bare tanken på å miste henne gjør meg helt gal... Og ja jeg tror du kommer til å angre. En eller annen gang...

Jeg klarer å forstå at du ikke liker barn spesielt... men det er overhode ikke det samme som å få et selv. Garantert. Barna er ikke meningen med livet, men de gir livet ny mening.