Barn eller ikke barn?

[Gjest GreenSky]

Jeg tror det seriøst må være noe feil med meg. Dvs, morsinstingt er mangelvare. Jeg er 27 år gammel (28 til våren) og burde da følt "klokka tikke"? Men ikke i det hele tatt. Har hørt dette meg at "bare vent til du blir 30, DA..." Så, jeg er spent. Kanskje noe plutselig våkner i meg da? Selv om jeg tviler på det. Synes barn er ekle rett og slett, og hadde jeg blitt mor nå, hadde det definitivt vært mitt livs største tabbe.

[Gjest Gjest]

Jeg tror det seriøst må være noe feil med meg. Dvs, morsinstingt er mangelvare. Jeg er 27 år gammel (28 til våren) og burde da følt "klokka tikke"? Men ikke i det hele tatt. Har hørt dette meg at "bare vent til du blir 30, DA..." Så, jeg er spent. Kanskje noe plutselig våkner i meg da? Selv om jeg tviler på det. Synes barn er ekle rett og slett, og hadde jeg blitt mor nå, hadde det definitivt vært mitt livs største tabbe.

←

Bortsett fra det med at barn er ekle kjenner jeg meg ganske godt igjen. Jeg har ikke noe "klokke" som skriker til meg at jeg vil ha barn - selv om jeg er i et godt og stabilt forhold med en snill fyr som sikkert vil bli en god far, og som jeg ser for meg framtida sammen med. Jeg er på din alder også. For min del trives jeg nok så godt med å prioritere meg selv og min egen tid at jeg i hvert fall innbiller meg at et barn ville kommet "i veien", selv om jeg antar at ting ville sett annerledes ut om vi først fikk barn...

[Gjest GreenSky]

Med ekle mente jeg bleieskifting, snørr, grising, osv. Pluss at jeg synes de er irriterende.

Det finnes i alle fall flere av oss.

[Gjest Dilla]

Haha, Grønnsky jeg er også enig med deg. Og som sagt, jeg er 37 og for min del har klokka stoppet. Den tikket veldig når jeg var et par og tyve. Men heldigvis synes jeg da at jeg var for ung og ville vente. Nå har klokka tydeligvis stoppet og det er helt greit. Jeg synes også barn er irriterende i større doser.

[Gjest GreenSky]

Jeg har tenkt som så; - "Hva når jeg blir gammel, da? Ville det ikke vært trist å ikke hatt barn/barnebarn?" Og det ville det absolutt vært. Men - jeg vil ikke ha barn på det grunnlaget. Om jeg skulle ombsestemme meg ang barn, skulle det ikke vært pga egoistiske grunner.

[Gjest Dilla]

Jeg har også tenkt som deg, men hvilken garanti har vi for at de barna/barnebarna tar seg av oss når vi blir gamle? Ingen. Nei så jeg satser heller på å være den kule tanta som kan kjøpe seg hjelp når det trengs.

[tobo]

Oi - jeg skulle gjerne hørt mer om hvorfor du angret - og hva det var som gjorde at ting ble bedre?

Fortell, vær så snill?

←

Hei du.

Jeg kan fortelle. Jeg vet at jeg ikke hører til majoriteten. Egentlig tror jeg ikke det er så uvanlig å ikke oppnå den store morskjærligheten. Men det er et tabubelagt tema som få vil vedkjenne seg.

Hadde vært sammen barnefar i 8 år. Barnet var planlagt og vi hadde et godt samliv. Vi hadde også rike liv utenom parforholdet. Han jobbet som selvstendig næringsdrivende, med noe som også var hans store lidenskap. Vi var økonomisk uavhegige og alt lå til rette for at ting skulle gå bra.

Svangerskapet gikk som en drøm og vi gledet oss. Det var en fødsel med store komplikasjoner. Jeg ble veldig syk, og fikk ikke den hjelp jeg trengte fra helseapparatet. Var syk i 5 mnd, ble sendt hit og dit, det ble tatt prøver overalt. Til slutt fant de ut hva det var, og det viste seg at disse opplysningene satt de på på sykehuset. Nesten 5 mnd med unødvendige fysiske plager, som også smittet mitt barn. Nyfødt barn med store plager og nybakt mamma med store plager, er en skrekkelig dårlig kombinasjon. Rett etter fødselen ble mannen min veldig deprimert. Jeg følte det som om jeg var nybakt mamma til 2- en nyfødt og en på 30. Når jeg i tillegg var syk, maktet jeg ikke så mye for min mann. Konstant underskudd på søvn gjør deg rett og slett litt koko. Jeg ble deprimert. Den 4. mnd

knakk jeg sammen på helsestasjonen, satt på gulvet og skrek: "Det må jo for faen være returrett - jeg vil ha tilbake livet mitt !!!!"(dette synes jeg er utrolig komisk nå, men den gangen var det blodig alvor).

Mannen min var absolutt ingen støtte - han var bare opptatt med seg selv og sin egen depresjon. Han ble ufin, og viste ingen glede overfor barnet. Tvert i mot. Dette la han over på meg - det var min skyld at han hadde det sånn, jeg var for overbeskyttende, lot ikke han ta del i barnet m.m. Etter 3 uker ville han at jeg skulle begynne å jobbe igjen - en gang i uka. Slik at de skulle få alenetid. Jeg var syk og protesterte. Altså.... jeg kan snakke om dette i det uendelige. Det skjedde så mye mellom oss. Far har bedt om unnskyldning for mye. Men han var syk og det var jeg også. I ettertid ser jeg at jeg gikk inn i en føsselsdepresjon som varte i minst 1 1/2 år. Men det skjønte jeg ikke da - jeg har alltid vært sterk. Noen morskjærlighet merket jeg overhodet ikke noe til, og det skapte veldig dårlig samvittighet hos meg. Men et morsINNSTINKT kjente jeg. Og det fortalte meg at slik kan ikke mitt barn vokse opp, med bare krangel og bråk og sirkus. Det endte med at jeg gikk i fra mannen min. Da var det å starte på nytt. Hadde jobbet for min mann - og det ble uaktuelt nå. Hadde ikke egen leilighet eller bil. Det er tungt å starte på nytt. Plutselig var ingen brikker i livet på plass lenger.

Jeg vet ikke helt hvordan det snudde. Det gikk seg bare gradvis til. Fikk veldig god støtte av fastlegen min. Og venninner.

Livet er helt annerledes nå. Jeg er i et forhold som har vart i 3 år. Ønsker meg barn. Føler meg snytt for den gode mammaopplevelsen. Jeg savner den, og vil oppleve det å bli mamma på nytt. Er samtidig kjemperedd. Jeg vet jo at det kan gå galt. Men jeg bare vil. Jobber fremdeles med å få et godt forhold til sønnen min. Jeg er glad i han, men har konstant dårlig samvittighet. Får stadig høre hvor flink mor jeg er, men føler meg ikke slik. Nå har jeg en mann som overhodet ikke vil ha flere barn, så det spørs vel om jeg noen gang vil oppleve å bli mamma på nytt. Men jeg håper det.

Håper ikke jeg tok helt luven fra deg når det gjelder det å få barn. Men jeg tror det går minst 20 lykkelige historier på min ulykkelige. Så... hva skal jeg si... "og sånn går no dagan"...

Lykke, lykke til i valget ditt. Ønsker deg det beste.

[Gjest Leola]

Jeg bestemte meg aldri for å få barn - ble gravid totalt uplanlagt første gangen

(likte igrunnen heller ikke barn før jeg fikk selv)

[Gjest Gjest]

Jeg er 37 år og jeg og min samboer har bestemt oss for ikke å få barn. Vi har ikke noe i mot barn og har nieser og nevøer som vi er glade i. De fleste av våre venner har også barn. Vi føler derfor at vi får "nok" av barn gjennom andres. Jeg forstår godt at dere som har barn ikke ville vært foruten, men det er noe annet når man aldri har hatt dem. Da er de på en måte ikke noe savn. Men vi vil ikke ha barn bare fordi det er "forventet" og fordi "alle andre" synes vi burde. Vi har tatt et valg og det synes jeg andre skal respektere, på samme måte som vi respekterer de som velger å få barn. I et av innleggene her var det en som skrev: "Jeg ser at de som ikke har barn gjerne er på jobb "hele døgnet", det vil si at hele deres liv dreier seg rundt jobb, både sosialt og ellers." Vel, for vår del kan jeg i hverfall si at det er så langt fra sannheten som man kan komme. Vi er på jobb når vi er der i 8 timer pr dag, ellers ikke. Vi er mer opptatt av å kose oss sammen, være sosiale, reise på deilige ferier osv. Det er sikkert mange som er mer opptatt av jobb, men det er det også folk med barn som er. Spesielt menn kanskje. Og en annen ting, en del av dere med barn er veldig "flinke" til å mase og si feks. "ååå dere må jo få barn, det er jo så koselig, dere kommer til å angre, bare vent til du får ditt eget, osv. osv." Det er jeg lei av å høre. Hva om jeg skulle sagt til dere: "ååå jeg skjønner ikke at du gidder, det kommer sikkert til å bli mye trøbbel med ungene dine, du skulle sikkert ønske du ikke hadde dem, osv."

Kan vi ikke bare respektere og godta at vi har forskjellige ønsker og mål med livet vårt?

←

For noe tull. Liker ikke barn, hva slags tankegang er det da. Du kommer til å ville ha barn du og. Det er tross alt derfor vi kvinner er her på jorda.

[Gjest Gjest]

For noe tull. Liker ikke barn, hva slags tankegang er det da. Du kommer til å ville ha barn du og. Det er tross alt derfor vi kvinner er her på jorda.

←

for noe tull? påstå at alle liker barn og at alle vil ha barn, fordi det er vår oppgave som kvinner - DET er tull!

[Gjest Violetta]

For noe tull. Liker ikke barn, hva slags tankegang er det da. Du kommer til å ville ha barn du og. Det er tross alt derfor vi kvinner er her på jorda.

←

Jeg tror ikke du er kvinne.

[Gjest gjest1]

Tja hvem vet. Det er jo noen som synes unger er hele meningen med livet. Kjenner ei som bare venta hele oppveksten på den dagen hun kunne gifte seg og få barn. Alt dreide seg om den dagen hun skulle få unger og bli husmor. Vel, hun fikk det som hun ville. Dem om det, men heldigvis er folk forskjellige.

[Gjest gjest1]

Jeg kan fortelle deg litt om hvorfor jeg skulle ønske at mine tre tilhørte en søster av meg i stedet for å være mine egne i hvert fall. (Skal ikke si at jeg angrer sånn direkte på at jeg fikk barn, men hadde jeg visst da jeg var tjueen, det jeg vet i dag, ville jeg nok passet på å ikke bli gravid)

Det kommer rett og slett av at det er et evig ansvar som aldri tar slutt.

Det er slitsomt. Det er tungt. Da de var små syntes jeg det bare var kos, men fra puberteten og opp har det vært et innmari slit, men så har også mine barn vært uten en far som kunne ta sin del, det har jo noe å si.

Ungene har eid livet mitt i tjuefire år nå, og det ser ikke ut som om det er slutt på en stund ennå.

jeg hadde trodd at livet skulle bli mitt eget igjen når ungene ble store, men så er det jo sånn at man ikke er synsk og ikke kan se hvilke problemer man skal igjennom, og hos meg har det vært litt. Nå er jeg sliiiiten og skulle ønske noen kunne ta over...

[Gjest Gjest]

for noe tull? påstå at alle liker barn og at alle vil ha barn, fordi det er vår oppgave som kvinner - DET er tull!

←

Det vet man ikke før man sitter der med barnet i armene. *smil* Det er først når man ser ned på det lille vidunderet man har skapt at man finner meningen med livet og føler seg komplett som kvinne. Jeg har foreløpig fire barn og det er like fantastisk hver gang.

[Gjest Varg-Menja]

Det vet man ikke før man sitter der med barnet i armene. *smil* Det er først når man ser ned på det lille vidunderet man har skapt at man finner meningen med livet og føler seg komplett som kvinne. Jeg har foreløpig fire barn og det er like fantastisk hver gang.

←

Dette er da helt individuelt. Jeg synes det er nokså tåpelig å tro at ens egne personlige erfaringer er en objektiv sannhet...

[Gjest Gjest]

Jeg har tenkt som så; - "Hva når jeg blir gammel, da? Ville det ikke vært trist å ikke hatt barn/barnebarn?" Og det ville det absolutt vært. Men - jeg vil ikke ha barn på det grunnlaget. Om jeg skulle ombsestemme meg ang barn, skulle det ikke vært pga egoistiske grunner.

←

Alle får da barn pga egoistiske grunner?!

[tobo]

Det vet man ikke før man sitter der med barnet i armene. *smil* Det er først når man ser ned på det lille vidunderet man har skapt at man finner meningen med livet og føler seg komplett som kvinne. Jeg har foreløpig fire barn og det er like fantastisk hver gang.

←

For noe tull

[Gjest Dilla]

For noe tull. Liker ikke barn, hva slags tankegang er det da. Du kommer til å ville ha barn du og. Det er tross alt derfor vi kvinner er her på jorda.

←

Skrev jeg at jeg ikke likte barn? Jeg har aldri sagt at jeg ikke liker barn, men det betyr ikke at jeg vil ha dem selv. Jeg liker hunder og hester også jeg, men vil ikke ha dem av den grunn.

[Gjest Dilla]

Det vet man ikke før man sitter der med barnet i armene. *smil* Det er først når man ser ned på det lille vidunderet man har skapt at man finner meningen med livet og føler seg komplett som kvinne. Jeg har foreløpig fire barn og det er like fantastisk hver gang.

←

Er dette seriøst eller? Jeg har da følt meg som en komplett kvinne bestandig. Kanskje fordi jeg har nok selvtillitt til å vite at jeg er verdt noe for den jeg er. Det har tydeligvis ikke du.

Og meningen med livet undrer vi vel alle over fra tid til annen?

[Gjest Gjest]

Det finnes folk som ikke liker barn (ikke tull!)

Det finnes folk som aldri vil ha barn!

Det er mange som ikke har barn og likevel har et svært meningsfylt liv.

For en del mennesker er det å ikke få barn det beste valget for dem.

Folk er individer, ikke bare biologiske skapninger!! Og du kan ikke gjøre dine egne følelser til almengyldige regler!