Barn eller ikke barn?

[Gjest Nå eller aldri?]

(jeg har postet denne utenfor barn og familie, fordi jeg har inntrykk av at alle der inne har barn allerede)

Jege har aldri hatt drømmer om å bli Mor. Eller Mamma.

Jeg synes babyer er skremmende i all sin avhengighet, og jeg synes små barn er uinteressante.

Jeg er blitt 33 år gammel, og innser at NÅ må jeg faktisk ta et valg veldig snart. Jeg er et ansvarsfullt menneske, men jeg er ikke noen omsorgsperson som liker å ta vare på folk.

Jeg har flott samboer, en jobb jeg trives i, og som kan kombineres med små barn, og økonomi til barn. Det er ingenting i veien, egentlig.

Bortsett fra at jeg ikke har lyst til å gå gravid eller få en baby. Jeg synes livet er fullkomment akkurat slik det er nå! Men jeg vet at jeg vil føre et savn når jeg er 50 år gammel og barnløs.

Noen flere som har (eller har hatt) det som meg?

[Gjest Gjest]

Nja, delvis... Jeg har heller ikke et enormt ønske om å måtte t vare på et annet menneske i mange år fremover, og jeg er egoistisk og liker å ha det slik jeg har det. Likevel har jeg vel et ønske om å reprodusere meg selv.

Jeg tror at dersom du får ditt eget barn så vil du elske det betingelsesløst, men hvorofr skal du absolutt få barn?

Jeg synes det virker som om du har reflektert fint over det hele - men du er den eneste som kan svare på det du spør om. Du må vel veie for og imot, og se hva du ender opp med.

Er mange som får barn litt sånn "for å få det" har jeg inntrykk av, da er det jo mye flottere med folk som har vurdert slik du gjør!

når du er femti og barnløs er det jo ikke sikkert at du vil savne et barn. Og jeg har stor tro på at det vil være måter å fylle et evt slikt savn på.

Men som sagt; jeg tror ingen ANGRER på at de får barn.

Ta en helhetsvurdering; både slik livet er nå og slik du tror det vil arte seg om 20 år

[Gjest Aldri, tror jeg]

Ja, jeg har det litt som deg. (Bortsett fra at jeg gjerne skulle hatt en annen og bedre betalt jobb ) Økonomien roper ikke akkurat "ja, jeg vil ha barn", men jeg er 31 år, og har samboer. Men jeg kjenner ikke det klør i eggstokkene akkurat.. Nå er jeg heldigvis i den situasjonen at min samboer heller ikke har spesielt lyst på barn.

Jeg syns det er deilig å ha den friheten man kan ha uten barn. Og jeg tror ikke det nødvendigvis er "det eneste riktige" for alle å få barn heller. Er du nå så sikker på at du kommer til å savne det når du er 50? Du vil sannsynligvis ha enda bedre økonomi, kan bruke pengene på å reise, eller gjøre andre ting du liker. Mange sier: "men du vil jo bli så ensom når du blir gammel".. Men har vennene ikke tenkt å bruke tid på oss barnløse når vil alle blir gamle? Skal de bare være sammen med barna sine? Er de bare sammen med sine foreldre idag? Neppe..

Nei, man kan ikke få i både pose og sekk.. Men jeg mener helt ærlig at man kan ha et like rikt og flott liv uten å få barn. Bare et annerledes liv

[Gjest Nå eller aldri]

Hei og takk for gode svar.

Ja, jeg tror nok at jeg kommer til å bli lei meg for at jeg ikke fikk barn. Jeg har ikke noe særlig familie, og har alltid gått rundt og trodd at lysten på barn skulle komme.

Jeg har lyst til å ha en familie. Jeg jobbet på et dagsenter for eldre en gang (hatet det), og alle de kvinnene jeg faktisk likte, var de som ikke hadde hatt barn. De hadde flotte personligheter og var lette å komme overens med, de var morsomme og ga meg noe. Men alle som en, fortalte de meg at det de angret på i livet, var at de ikke fikk barn.

Min konklusjon av det hele var at uten barn har man et interessant liv, og man blir en interessant person; men tydeligvis er det ikke nok...

Skrekken er å se tilbake på livet, som jeg tross alt bare er halvveis i (og knapt nok det) og si; hvorfor tenkte jeg ikke fremover? Hvorfor var jeg så ung og dum?

[Gjest Gjest]

Da må jo evt løsningen for deg være å få barn. Lysten vil nok komme, særlig etterhvert som svangerskapet skrider frem og barnet etterhvert kommer.

Ihvertfall siden du så sterkt mener at du vil angre senere.

Men er viktig å reprodusere deg selv/mannen sin, eller kan du evt ha omsorg for et annet barn?

Bare tenkte, det går jo an å være besøkshjem osv i regi av barnevernet. Da vil du knyttes til et yngre menneske, samtidig som du slipper det daglige.

Du vil sannsynligvis da også ha kontakt med det mennesket så lenge du lever.

Flere i min familie er/har vært fosterforeldre, besøkshjem osv. Disse barna sees jo på som fullverdige familiemedlemmer, jeg omtaler de ihvertfall som "fetteren min" (de er gutter).

Er du besøkshjem er det jo da kanskje snakk om annen/tredjehver helg, samt kanskje noe utenom. Og da har ofte ikke barnet SÅ store problemer, det kan rett og slett være snakk om å avlaste litt for en sliten alenemor.

[Gjest Gjest]

Moderator: Er dette Skråblikk og Generaliseringer????

[Gjest Violetta]

Har jeg uttalerett her selv om jeg er mor selv?

Jeg tror en del mennesker kan ha det helt fint selv uten barn. Jeg kjenner flere som ikke har barn og som har et helt fullverdig liv likevel.

Det jeg imidlertid tror er viktig er å da sørge for å ha et sosialt liv, og ikke gå helt opp i jobb eller lignende selv om man har all anledning til det. Når man har barn kommer man gjerne mer i kontakt med likesinnede utenom jobb enn man gjør uten barn? Jeg ser at det som ikke har barn gjerne er på jobb "hele døgnet", det vil si at hele deres liv dreier seg rundt jobb, både sosialt og ellers. Og om jobben da skulle ryke av en eller annen grunn sitter de der...

Vel, dette var bare noen av mine tanker rundt temaet.

[Gjest Gjest]

Jeg tror nok man får et veldig bra liv uten barn hvis det er frivillig. Det er liksom forventet av samfunnet å få barn og mange får barn kanskje pga det.

Jeg har venner og bekjente som fikk barn sent, mest fordi det ble forventet at de skulle få barn og de ventet til siste sjanse og noen av disse skulle aldri hatt barn. De er nok glad i barna sine, men de tar ikke vare på dem som de burde ha gjort, de gjør ikke noe med dem, de må klare seg selv og det er veldig trist.

Det blir litt for egoistisk å få barn bare fordi man blir redd for å bli alene, eller at samfunnet forventer det. Man burde være 110% sikker på at man virkelig vil ha barn og man klarer å ta vare på dem skikkelig, ikke bare gi dem mat og klær, men alt det andre som de også trenger.

Jeg synes du vurderer det bra, man skal gå litt i seg selv når man tar en så stor avgjørelse som innebærer andre mennesker også.

[Gjest Aldri, tror jeg]

Jeg ser at det som ikke har barn gjerne er på jobb "hele døgnet", det vil si at hele deres liv dreier seg rundt jobb, både sosialt og ellers.

Ja, det er nok mange barnløse som har det sånn. Heldigvis ikke jeg Men det er nok riktig som du sier - som forelder kommer man i kontakt med andre foreldre gjennom barnehage, skole osv, og det er nok viktig at man som barnløs sørger for å ha et godt sosialt nettverk. (Og ja, Violetta - jeg syns du har rett til å uttale deg her selv om du er mor )

[Gjest Violetta]

(Og ja, Violetta - jeg syns du har rett til å uttale deg her selv om du er mor )

←

Takk for det.

[Gjest Aldri, tror jeg]

Du vet, Violetta - vi barnløse kan jo ikke uttale oss om hvordan det er etter man har fått barn Så det må jo være greit å få synspunkter fra "begge leire"..

[Leo]

Ja, jeg har følt nøyaktig det du føler nå! For temmelig nøyaktig to år siden var jeg nettopp fyllt 33 og hadde "alt på G", men fremdeles ikke lyst på barn. (Jeg har også hele tiden vært sikker på at jeg kommer til å angre hvis jeg aldri får...).

I de to årene som har gått har det skjedd mye. Tanken har fått lov til å modne og nå har jeg lyst. Jeg er fullstendig på det rene med at det ikke er bare å knipse med fingrene når man er i sitt 36. år, men jeg kommer nok aldri til å bli desperat. Blir det ingenting her i løpet av et år eller to, har vi blitt enige om å bli fossterforeldre/adoptere. Eget kjøtt og blod er ikke så viktig siden det egentlig er et lite menneske som vi kan gi noe vi ønsker oss.

Du skal i hvert fall ikke forsøke å få barn bare fordi du er sikker på at du kommer til å angre siden. Selv om du venter så lenge at det er vanskelig å få dine egne, så finnes det mange måter å få barn på.

[Gjest gjest1]

Jeg har tre barn. Hadde ingen spesielle ønsker om å få barn, men ingen ønsker om ikke å få barn heller. De kom bare - det er sånn jeg er, jeg seiler avgårde på den flåta som kommer seilende forbi... null mål og mening...

Når jeg nå sitter her med tre voksne unger, og ser tilbake på alt arbeidet så tar jeg meg i å ønske at jeg hadde en søster, og at de var hennes. Jeg ville ikke vært uten dem når jeg først har dem, for det er jo mennesker jeg elsker høyere enn meg selv. Men hadde jeg fått valget på nytt, med den kunnskapen og alt jeg har i dag, så skulle jeg tenkt meg veldig godt om før jeg valgte å få barn.

jeg føler liksom at jeg fremdeles sitter der jeg var for tjuefire år siden, da eldstemann ble født. Jeg ville vært et helt annet sted i livet i dag, uten de barna, men jeg ville sannsynligvis også ha angret på at jeg aldri fikk barn. Man vet jo ikke bedre holdt jeg på å si, uten at det var ment å høres helt forferdelig ut.

Nå er vel ikke jeg helt representativ heller, når jeg tenker meg om - jeg fikk jo barna med en mann som tok null ansvar, og som heller ville sitte på puben med gutta etter jobb enn å være hjemme og ta del i familielivet, så forsåvidt. Ting hadde nok vært annerledes hadde jeg vært litt eldre og mer moden før jeg fikk barn, da hadde jo aldri han blitt far til mine unger. men så hadde jeg ikke hatt de ungene heller da... jaja.. en umulig tanke uansett hvordan man snur og vender på den.

men vet du at du kommer til å angre, så burde du kanskje? Du ender opp med å forelske deg i ungen din uansett...

[Gjest LoisLane]

Jeg hadde ikke videre sansen for barn før jeg fikk mitt første. Hadde aldri skiftet en bleie, tror ikke jeg hadde holdt en baby noen gang. Skjønte ikke hva folk syntes var så nydelig med dem.

Det er noe helt annet når det er din egen baby, et menneske du har laget og som har vokst inni deg (uten forkleinelse for adoptivforeldre!). Det kommer!

Mitt råd: Slutt å gruble. Gjør det.

[Diktern]

Barn er hyggelige. Så vidt meg bekjent har ingen angra på at de fikk barn. Noen passer bedre som omsorgspersonar enn andre, så det må du sjølsagt vurdere. Trur du at et barn ville fått et godt liv med deg og samboaren din som forelde, bør du prøve.

Endret 23. oktober 2005 av Diktern

[Hildegard]

Skjønner veldig godt hvordan du har det. Jeg har hatt det sånn selv, og har det litt ennå. Jeg har aldri (før nå) hatt lyst på barn. Det har vært en så sterk del av min identitet, at når det begynte å nappe i eggstokkene tok jeg det som et nederlag.

Nå har jeg lyst på, men vet ikke om jeg tør. Vi er begge oppegående personer, så vi hadde nok klart å ta oss av et barn. Men så spør jeg meg selv: Har jeg samvittighet til å sette et barn til verden, slik verden er i dag? Hvordan kan jeg forsvare det valget overfor barnet, den dagen en terroristhandling råker nabolaget? Hvordan kan jeg trøste og gi barnet trygghet i en sånn verden som dette? Vil jeg utsette et uskyldig barn for utrygghet og angst? Er det egoistisk av meg å sette unger til verden fordi det napper i eggstokkene?

Hvorfor vil jeg egentlig ha barn? Det kan jeg ikke forklare, jeg vil bare ha. Jeg vil oppleve spenningen med å gå og undres over om jeg kanskje er gravid. Jeg vil gå på apoteket og kjøpe gravi-test med håp i hjertet. Jeg vil tisse på pinnen og se prikken/streken/hva det nå måtte være og bli glad for resultatet. Jeg vil kjenne liv i magen, se det første smilet, høre første ordet osv osv.

Jeg skifter mening ca en gang hver fjortende dag, og hver gang kjennes det beroligende og rett ut. Vil ha/skal ikke ha, puste lettet ut. Jeg er redd hormonene tar over den kritiske tankegangen til slutt.

Men jeg vet ikke om jeg tørr....

[Gjest Nå eller aldri]

Tusen takk for gode svar!

Jeg lurer på om jeg ikke bare må stupe i det og satse på at morsinstinktet kicker inn.

Mne det er skremmende, har snakket med flere kvinner som innrømmer at de angrer på at de fikk barn (men flere som angrer på at de ikke fikk det, da).

Huff. Hvorfor kan vi ikke få barn til vi er 50?

[Gjest Dilla]

Jeg er 37 år og jeg og min samboer har bestemt oss for ikke å få barn. Vi har ikke noe i mot barn og har nieser og nevøer som vi er glade i. De fleste av våre venner har også barn. Vi føler derfor at vi får "nok" av barn gjennom andres. Jeg forstår godt at dere som har barn ikke ville vært foruten, men det er noe annet når man aldri har hatt dem. Da er de på en måte ikke noe savn. Men vi vil ikke ha barn bare fordi det er "forventet" og fordi "alle andre" synes vi burde. Vi har tatt et valg og det synes jeg andre skal respektere, på samme måte som vi respekterer de som velger å få barn. I et av innleggene her var det en som skrev: "Jeg ser at de som ikke har barn gjerne er på jobb "hele døgnet", det vil si at hele deres liv dreier seg rundt jobb, både sosialt og ellers." Vel, for vår del kan jeg i hverfall si at det er så langt fra sannheten som man kan komme. Vi er på jobb når vi er der i 8 timer pr dag, ellers ikke. Vi er mer opptatt av å kose oss sammen, være sosiale, reise på deilige ferier osv. Det er sikkert mange som er mer opptatt av jobb, men det er det også folk med barn som er. Spesielt menn kanskje. Og en annen ting, en del av dere med barn er veldig "flinke" til å mase og si feks. "ååå dere må jo få barn, det er jo så koselig, dere kommer til å angre, bare vent til du får ditt eget, osv. osv." Det er jeg lei av å høre. Hva om jeg skulle sagt til dere: "ååå jeg skjønner ikke at du gidder, det kommer sikkert til å bli mye trøbbel med ungene dine, du skulle sikkert ønske du ikke hadde dem, osv."

Kan vi ikke bare respektere og godta at vi har forskjellige ønsker og mål med livet vårt?

[tobo]

Her kommer en som angra på at hun fikk barn. I 2 år, faktisk. Men ikke nå. Mye bedre, men kan ikke si at jeg ELSKER barnet mitt bestandig. Synes det er fryktelig slitsomt. Og mange ganger så tenker jeg at her skulle jeg trengt en fra nannyhjelpen (skrekk!).

Likevel ønsker jeg meg et barn til. Det er så komplett uforståelig. Men det er altså det jeg ønsker meg mest her i verden.

Så vær forsiktig. Vekker du først mammainstinktet, kan du komme til å ønske deg fler. En er som ingen og 2 er som 10 - er det ikke det de sier?

[Gjest Nå eller aldri]

Her kommer en som angra på at hun fikk barn. I 2 år, faktisk. Men ikke nå. Mye bedre, men kan ikke si at jeg ELSKER barnet mitt bestandig. Synes det er fryktelig slitsomt. Og mange ganger så tenker jeg at her skulle jeg trengt en fra nannyhjelpen (skrekk!).

Likevel ønsker jeg meg et barn til. Det er så komplett uforståelig. Men det er altså det jeg ønsker meg mest her i verden.

Så vær forsiktig. Vekker du først mammainstinktet, kan du komme til å ønske deg fler. En er som ingen og 2 er som 10 - er det ikke det de sier?

←

Oi - jeg skulle gjerne hørt mer om hvorfor du angret - og hva det var som gjorde at ting ble bedre?

Fortell, vær så snill?