Såkalte begavede barn - varer det?

[AnonymBruker]

For å ikke avspore en av de andre trådene om såkalte begavede barn, så har jeg et spørsmål til dere som enten har barn som var veldig tidlig ute med alt mulig eller som var et sånt barn selv… Varer det? Tenker da spesielt på de som var tidlig ute med lesing og skriving, regning og slike ting. 

Fortsetter disse barna å være «foran» aldersgruppen sin gjennom barndommen, og blir de ekstra flinke som voksne? Eller blir de normalt sett «tatt igjen» av de andre og ender opp helt på snitt i løpet av barneskolen? 

Og et bonus-spørsmål til de som har opplevd det selv: Hvordan påvirker det deg psykisk at du var flink? Var det mye fokus på det? Ble det lagt større press på deg? Hvordan fungerte du sosialt feks i klassen når var flinkere enn de andre? Knytter du i dag egenverdien din til å få til ting og være «flink»? 

Anonymkode: a36ca...133

[AnonymBruker]

Jeg var skikkelig skoleflink på barne- og ungdomskolen. Det gjorde skolen skikkelig uinteressant, jeg kunne alt fra før. Det sklei ut for å si det sånn, fest og rus ble mye mer spennende. I dag er jeg i 30årene og helt vanlig. Logisk anlagt og "tar ting lett", men utover det er jeg heeelt gjennomsnittlig.

På skolen var det ikke noe problem å være flink, vi hadde faktisk veldig sunn konkurranse i min klasse. Det hjalp ikke når innholdet var uinteressant. 

Anonymkode: 3e69b...89c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg var skikkelig skoleflink på barne- og ungdomskolen. Det gjorde skolen skikkelig uinteressant, jeg kunne alt fra før. Det sklei ut for å si det sånn, fest og rus ble mye mer spennende. I dag er jeg i 30årene og helt vanlig. Logisk anlagt og "tar ting lett", men utover det er jeg heeelt gjennomsnittlig.

På skolen var det ikke noe problem å være flink, vi hadde faktisk veldig sunn konkurranse i min klasse. Det hjalp ikke når innholdet var uinteressant. 

Anonymkode: 3e69b...89c

Interessante betraktninger! Nå tenkte jeg først og fremst på de som var unormalt tidlig ute med å være flinke, så jeg vet ikke om du var blant dem? Men uansett veldig interessant altså. 

Selv var jeg nokså gjennomsnittlig de første årene på skolen, og altså ikke spesielt tidlig ute med noe. Men så ble jeg veldig skoleflink etter det. Det er absolutt veldig interessant i hvilken grad skolen klarer å ta vare på de skoleflinke barna. Jeg synes også skolen var ganske kjedelig (det synes vel alle, enten man er flink, gjennomsnittlig eller under snitt), men jeg likte å være flink og få gode karakterer - så det var motivasjon for meg. 

Anonymkode: a36ca...133

[Queen of the North]

Jeg lå alltid fremst i klassen både på karakterer, modenhet, vekst osv (bortsett fra å lære å lese og gym- det sleit jeg med. Men når jeg hadde knekt koden....) . Hvis jeg bare gadd å følge med med ett halvt øre så fikk jeg med meg nok til å ligge i toppsjiktet. I ettertid så skjønner jeg att jeg var det som kalles en underyter da det ble for lett. Som igjen medførte att jeg hadde horrible arbeidsvaner da jeg begynte på vgs og høyere utdanning, og da det plutselig ble stilt større krav så ramla jeg bakpå da jeg ikke var vant til å måtte jobbe for noe på skolen. Så jeg vil heller si at det er en fordel å være litt mindre smart for da må man ha bedre rutiner og vaner og har lettere for å omstille seg til større krav. 

Da jeg begynte å møte større utfordringer i høyere utdanning så stupte motivasjonen, jeg brukte mer tid på deltidsjobben og endte opp med å gi meg da jeg skjønnte at jeg ikke var motivert til å fullføre. 20 år etter har jeg fortsatt ikke funnet motivasjonen tilbake, og det beste jeg har klart å vrenge ut av utdanning etterpå er å ta fagbrev og jeg kjenner fortsatt 3 år etter at jeg får angst bare med tanken på å måtte plukke opp ei studiebok igjen. 

Endret 24. januar 2022 av Queen of the North
Endret innlegg

[AnonymBruker]

Dersom man er begavet er ikke dette noe som forsvinner, men det er skremmende vanlig at barna ikke får nok utfordringer. Resultatet er da at de enten tilpasser seg (en formel1-bil kan kjøre i 60km/t, selv om den har potensiale til mye mer om den får muligheten) eller faller ut av skolen. 

Da jeg var liten tok det en stund før jeg forstod hvorfor jeg følte meg annerledes enn flertallet. Dette skapte utenforskap som jeg ikke forstod. Jeg var stille og sjenert, så ingen rundt oppdaget at jeg var begavet. 

Jeg er en av de som tilpasset seg. Kom gjennom skolen med ok karakterer uten å gjøre særlig med skolearbeid. Hadde jeg fått utfordringer kunne jeg kommet langt, men jeg ente ofte opp som ekstralærer siden jeg tok til meg kunnskapen så fort. 

Anonymkode: f543a...55a

[AnonymBruker]

Jeg var det barnet. 🙋‍♀️
Kjedet meg da jeg begynte på skolen, for jeg kunne jo «alt» fra før (lesing/skriving, elementær matematikk (pluss/minus og gangetabellen) samt snakke og skrive engelsk og noe annen grunnleggende kunnskap) Dette førte jo til at jeg verken fulgte særlig godt med under undervisningen eller gjorde leksene særlig godt (om i det hele tatt) og jeg ble følgelig tatt igjen av skolekameratene, ja. 

Er fortsatt over snittet når det gjelder problemløsning samt å lære meg nye ting, men det hjelper lite når jeg aldri lærte meg å jobbe for å få gode karakterer, og min oppfattelse av å studere stort sett besto av å ta fri hele semesteret og styrtpugge oppsummeringene på slutten av hvert kapittel to dager før eksamen. 🤦‍♀️ Så jeg har er helt gjennomsnittlig jobb, med under gjennomsnittlig lønn. 🤪

Min bror som hadde lærevansker, derimot, har gjort det langt bedre enn meg både når det gjelder utdanning, karriere og lønnsnivå.  

Anonymkode: 20cd2...845

[AnonymBruker]

Tja. Jeg var vel et av disse begavede barn. Leste voksenlitteratur fra fireårsalderen, surfet gjennom alt av skolegang etc. 

Det vedvarte i høyere utdanning, og jeg har aldri jobbet nevneverdig for å surfe gjennom studier (av et helt ordinært vanskelighetsnivå). Er blant de klart dyktigste i jobben min. Men har aldri vært interessert i noen av høystatusyrkene og kan ikke si at det jeg jobber med anses som spesielt krevende (selv om det for så vidt er det). 

Det var aldri veldig fokus på at jeg var skoleflink. Gikk på en liten grendeskole, fikk fri tilgang på skolebiblioteket og satt og leste hva jeg ville mens jevnaldrende jobbet seg gjennom ABC. På ungdomsskolen og videregående strevde jeg mye psykisk, av årsaker knyttet til hjemmeforholdene. Tror jeg fikk mer støtte og interesse fra lærere enn jeg ellers ville fått med min oppførsel og skyhøye skolefravær fordi det fascinerte at jeg likevel gjorde det veldig godt på skolen og skrev ganske avanserte tekster. 

Knytter vel en del egenverdi til retoriske evner, kanskje, men det er på ingen måte en stor del av hvem jeg eller andre ser meg som. 

Anonymkode: 33aee...47a

[AnonymBruker]

Jeg spør litt fordi dette er jo noe foreldre ofte er veldig stolte av. At barna leser når de er 2-3-4 år for eksempel, og at de kan veldig mye når de begynner på skolen. Og det er jo forståelig at man er stolt av det, jeg bare lurer på om de får så mye «ut av det». Om det varer liksom, det at man er så flink i barnehagealder. Eller om det er mest noe man kan skryte av som voksen, men som generelt ikke hadde så mye å si i det lange løp. 

Nå skjønner jeg naturligvis at det er veldig individuelt og ikke minst vanskelig å måle, men synes det er interessant å høre erfaringene. 

Anonymkode: a36ca...133

[AnonymBruker]

Jeg har et barn (vel, snart voksen) med veldig høy IQ som har seilt igjennom skolen men uten noen som helst innsats. H*n gjør ikke lekser i det hele tatt, og det kommer garantert til å bite h*n i baken i fremtiden. Foreløpig er den eneste forskjellen mellom barn og snart voksen at h*n har skjønt hvor langt over normalen IQ h*n har og derfor drar det opp ved enhver anledning. 

Jeg er betenkt, for de i vennekretsen (min) som drev og snakket om hvor høy IQ de har mente de var mye bedre enn andre. Ikke en eneste av dem har lykkes spesielt godt i livet, og de fortsetter som voksne å snakke opp sin egen IQ og ned andres - uten at det gjør dem hverken spesielt sjarmerende, godt likt eller vellykket. 

Jeg har forsøkt å snakke med ungdommen min en rekke ganger om at IQ bare er et tall og at det alene betyr veldig lite, og jeg håper h*n modnes etterhvert og ikke blir som mine bekjente.

Anonymkode: cf31e...05a

[AnonymBruker]

Ja for vår del varte det! Min sønn var en usedvanlig begavet liten gutt, som  cruiset gjennom barne- og ungdomsskolen, såpass begavet er han at på vg merket han at han måtte legge større innsats, og det gjorde han. Han er i dag voksen, tatt en krevende utdanning og har en strålende jobb!

Men jeg orker ikke å delta i skrytetråder hvor jeg legger frem det ene beviset etter det andre... 😉

Anonymkode: ee79e...268

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Ja for vår del varte det! Min sønn var en usedvanlig begavet liten gutt, som  cruiset gjennom barne- og ungdomsskolen, såpass begavet er han at på vg merket han at han måtte legge større innsats, og det gjorde han. Han er i dag voksen, tatt en krevende utdanning og har en strålende jobb!

Men jeg orker ikke å delta i skrytetråder hvor jeg legger frem det ene beviset etter det andre... 😉

Anonymkode: ee79e...268

Du trenger ikke bevise noe for meg, i hvert fall. Bra for han at det varte! 

Anonymkode: a36ca...133

[AnonymBruker]

Jeg er fremdeles lettlært og tilpasningsdyktig. Tar fort til meg ny kunnskap, og har ingen problemer med å lese meg opp på nye temaer. Er ikke redd for å prøve eller feile. 

MEN jeg tenker på mye rart som andre sikkert ikke ofrer en tanke. Jeg har tidvis slitt med angst og depresjoner, også som barn. I ettertid ser jeg at det særlig har vært i perioder der jeg ikke har fått nok "stimuli", og hjernen min begynner å spinne på egen hånd. Nyere studier tyder på at personer med høy intelligens er noe mer disponert for overdreven bekymring, eksistensiell angst, selvkritikk og et negativt menneske- og verdenssyn.

Jeg anbefaler foreldre å støtte opp under at barn får utfordringer tilpasset sitt nivå, både på skolen og ellers. Det er uheldig hvis de kjeder seg mye. Det er best for trivsel og motivasjon hvis de får være i "flyt-sonen". Ha tett dialog på skolen, og la dem utfordre seg på andre ting på fritiden, også på andre områder (fysikk, koordinasjon, praktiske ferdigheter ++) Møt dem i sine avanserte bekymringer, og ikke vær redd for å la dem snakke med noen profesjonelle, før det utvikler seg til et problem.

Anonymkode: 255e4...9a2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Jeg var det barnet. 🙋‍♀️
Kjedet meg da jeg begynte på skolen, for jeg kunne jo «alt» fra før (lesing/skriving, elementær matematikk (pluss/minus og gangetabellen) samt snakke og skrive engelsk og noe annen grunnleggende kunnskap) Dette førte jo til at jeg verken fulgte særlig godt med under undervisningen eller gjorde leksene særlig godt (om i det hele tatt) og jeg ble følgelig tatt igjen av skolekameratene, ja. 

Er fortsatt over snittet når det gjelder problemløsning samt å lære meg nye ting, men det hjelper lite når jeg aldri lærte meg å jobbe for å få gode karakterer, og min oppfattelse av å studere stort sett besto av å ta fri hele semesteret og styrtpugge oppsummeringene på slutten av hvert kapittel to dager før eksamen. 🤦‍♀️ Så jeg har er helt gjennomsnittlig jobb, med under gjennomsnittlig lønn. 🤪

Min bror som hadde lærevansker, derimot, har gjort det langt bedre enn meg både når det gjelder utdanning, karriere og lønnsnivå.  

Anonymkode: 20cd2...845

som å lese om meg selv 🙈 Litt lavere IQ men flittigere og med mer ambisjoner så hadde man nok kommet mye lenger.

 

Anonymkode: 7a71d...7cd

[AnonymBruker]

Min begynte å lese ved 3 års alder, men helt normal nå. Veldig interessert i matte og norsk, men ligger der trinnet er nå.

Anonymkode: 2da5f...642

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

. Jeg synes også skolen var ganske kjedelig (det synes vel alle, enten man er flink, gjennomsnittlig eller under snitt), men jeg likte å være flink og få gode karakterer - så det var motivasjon for meg. 

Anonymkode: a36ca...133

Forskjell på kjedelig som i uinteressant, og kjedelig som i kan alt fra før. 

Problemet med å kunne alt fra før, er at man da ikke lærer seg studieteknikk, og for de aller fleste kommer det og biter enn i rumpa før eller siden. For man kan seile seg gjennom grunnskolen uten å gidde å lese, men høyere studier blir vanskeligere. Jeg seilte meg gjennom sykepleierstudiet på samme måte, det gikk helt fint, men så begynte jeg på juss og følte at jeg fikk et godstog i fleisen. Der hjalp det ikke å ta ting fort og å se logiske løsninger.

Anonymkode: 7a71d...7cd

[AnonymBruker]

Jeg glemte å si mer om meg i voksen alder. Jeg merker jo at jeg fortsatt lett erverver ny kunnskap, samtidig som at jeg anerkjenner at intelligens ikke nødvendigvis er den fremste faktoren for trivsel. Jeg skulle f.eks. ønske at jeg var hakket mer "sosialt smart" (jeg er på ingen måte et utskudd, men jeg merker at enkelte virker til å mestre sosiale sammenhenger bedre enn meg) og at jeg noen ganger skulle ønske at jeg bare kunne være "lykkelig uvitende", bare leve livet uten å tenke for mye. 

Anonymkode: 255e4...9a2

[Irja]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Tja. Jeg var vel et av disse begavede barn. Leste voksenlitteratur fra fireårsalderen, surfet gjennom alt av skolegang etc. 

Det vedvarte i høyere utdanning, og jeg har aldri jobbet nevneverdig for å surfe gjennom studier (av et helt ordinært vanskelighetsnivå). Er blant de klart dyktigste i jobben min. Men har aldri vært interessert i noen av høystatusyrkene og kan ikke si at det jeg jobber med anses som spesielt krevende (selv om det for så vidt er det). 

Det var aldri veldig fokus på at jeg var skoleflink. Gikk på en liten grendeskole, fikk fri tilgang på skolebiblioteket og satt og leste hva jeg ville mens jevnaldrende jobbet seg gjennom ABC. På ungdomsskolen og videregående strevde jeg mye psykisk, av årsaker knyttet til hjemmeforholdene. Tror jeg fikk mer støtte og interesse fra lærere enn jeg ellers ville fått med min oppførsel og skyhøye skolefravær fordi det fascinerte at jeg likevel gjorde det veldig godt på skolen og skrev ganske avanserte tekster. 

Knytter vel en del egenverdi til retoriske evner, kanskje, men det er på ingen måte en stor del av hvem jeg eller andre ser meg som. 

Anonymkode: 33aee...47a

Leste voksenliteratur fra 4 års alderen?! Vær så snill da. 

[AnonymBruker]

Jeg var vel ikke direkte begavet, men jeg lå definitivt i toppsjiktet i klassen. Jeg hadde matematikk for trinnet over, og kjedet meg generelt en del på skolen. 

Endte med at jeg ble fryktelig skolelei, og jeg datt fullstendig av på slutten av ungdomsskolen. Endte opp med å ikke fullføre vgs.

Har angret veldig på det i ettertid. Så i voksen alder har jeg tatt opp vgs, og av 120 elever var jeg en av de som gikk ut med best resultat i samtlige fag, og sammenlagt.  Dette året tar jeg flere realfag, så er ikke helt ferdig med skolegangen enda.

Så i skolesammenheng har jeg i alle fall tydeligvis enkelt for å lære.

Anonymkode: 3057c...913

[AnonymBruker]

46 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg var skikkelig skoleflink på barne- og ungdomskolen. Det gjorde skolen skikkelig uinteressant, jeg kunne alt fra før. Det sklei ut for å si det sånn, fest og rus ble mye mer spennende. I dag er jeg i 30årene og helt vanlig. Logisk anlagt og "tar ting lett", men utover det er jeg heeelt gjennomsnittlig.

På skolen var det ikke noe problem å være flink, vi hadde faktisk veldig sunn konkurranse i min klasse. Det hjalp ikke når innholdet var uinteressant. 

Anonymkode: 3e69b...89c

Akkurat det som skjedde med meg også! Mot starten av vgs var jeg så skolelei og lei av å være "flink" at det sklei helt ut. Er over gjennomsnittet i jobben min men ellers ikke så altfor mye å skryte av.

Anonymkode: e5e3f...47e

[AnonymBruker]

Det å lykkes i utdanning og arbeidsliv påvirket av langt flere faktorer enn hvor begavet man er. 

Anonymkode: 241e9...155