Grunn til bekymring?

[AnonymBruker]

Mannen er stadig bekymret for eldstemann på 12. Han er en stort sett velfungerende gutt, har venner og hobbyer. Han er utrolig negativt innstilt til skolen og hater lekser. Han er skarp, og gjør det godt på kartleggingsprøver i norsk og engelsk, litt mer varierende i matte, fordi han ikke jobber hardt nok til å få god nok progresjon. Merker at han er på vei inn i puberteten, for han blir stadig surere rundt disse temaene. Nå ligger han pottesur i senga si, fordi han ikke har fått korona som mange av de andre i klassen, og derfor må på skolen i  morgen🙄 Han har aldri hatt antydning til skolevegring, og har alltid gått på skolen uten protester. Han har ganske varierende innsats i timene.

Sosialt holder han seg med de kjente. Han liker ikke å snakke med folk han ikke kjenner, f.eks butikkpersonale eller mine venninner, men kan bli kjent med nye barn på nye aktiviteter - jeg antar det krever at de andre er mest aktive i kontaktsøkingen. Han snakker f.eks lite eller ingenting med mange på laget han er en del av. Han er forøvrig ikke supermotivert for sporten sin heller😏 Han snakker heller ikke med jentene i klassen. Han er forøvrig en morsom, pratsom og munnrapp gutt med de han kjenner. 

Mannen er kjempebekymret, og tenker han vil slite på ungdomsskolen, både faglig og sosialt. Jeg er ikke like bekymret, han har alltid fått seg venner når han ikke kjenner noen, som da han begynte på 1.trinn. Faglig blir han neppe noen ener, men han modnes jo, og vil nok ikke like å få dårlige karakterer. Jeg tror han vil trenge en del ytre motivasjon, og er klar for å bidra med dette. Nå mener mannen det må psykologhjelp til. Jeg er ikke negativ til det, men har lite tro på at en psykolog vil kunne «snakke han til rette» ifht skolen, eller endre sosial personlighet. 

Noen som kjenner igjen eget barn her kanskje? Noe som har hjulpet hos dere, eller har dere ev hatt is i magen og latt barnet finne sin egen vei? 

Anonymkode: 0cb92...440

[AnonymBruker]

Minner mye om sønnen vår på 13. Han begynte på ungdomsskolen i høst og det har gått helt fint. Jeg mener mannen din overdriver. La sønnen deres finne sin egen vei. 

Det er forøvrig veeeldig normalt å være negativt innstilt til skolen i den alderen. Sønnen vår hadde inntrykk av at det bare er 10. klasse som teller, ettersom det er de karakterene som gjelder for videre utdanning. Vi har jobbet mye med å få ham til å forstå at det ikke nytter å ta et skippertak siste halvdel av 10. Grunnlaget legger han nå. Vi involverer oss i skolearbeidet hans. Han er smart og kunne, om han ville, fått toppkarakterer i mange fag. Men vi skjønner jo at det nå er kompiser og fritidsinteresser som lokker mer og at vi får si oss fornøyd med midt på treet-karakterer. 

Uansett, sønnen deres høres ut som en helt normal tenåring. Sannsynligheten er veldig stor for at det ordner seg uten profesjonell hjelp. 

Anonymkode: 863d4...11a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Mannen er stadig bekymret for eldstemann på 12. Han er en stort sett velfungerende gutt, har venner og hobbyer. Han er utrolig negativt innstilt til skolen og hater lekser. Han er skarp, og gjør det godt på kartleggingsprøver i norsk og engelsk, litt mer varierende i matte, fordi han ikke jobber hardt nok til å få god nok progresjon. Merker at han er på vei inn i puberteten, for han blir stadig surere rundt disse temaene. Nå ligger han pottesur i senga si, fordi han ikke har fått korona som mange av de andre i klassen, og derfor må på skolen i  morgen🙄 Han har aldri hatt antydning til skolevegring, og har alltid gått på skolen uten protester. Han har ganske varierende innsats i timene.

Sosialt holder han seg med de kjente. Han liker ikke å snakke med folk han ikke kjenner, f.eks butikkpersonale eller mine venninner, men kan bli kjent med nye barn på nye aktiviteter - jeg antar det krever at de andre er mest aktive i kontaktsøkingen. Han snakker f.eks lite eller ingenting med mange på laget han er en del av. Han er forøvrig ikke supermotivert for sporten sin heller😏 Han snakker heller ikke med jentene i klassen. Han er forøvrig en morsom, pratsom og munnrapp gutt med de han kjenner. 

Mannen er kjempebekymret, og tenker han vil slite på ungdomsskolen, både faglig og sosialt. Jeg er ikke like bekymret, han har alltid fått seg venner når han ikke kjenner noen, som da han begynte på 1.trinn. Faglig blir han neppe noen ener, men han modnes jo, og vil nok ikke like å få dårlige karakterer. Jeg tror han vil trenge en del ytre motivasjon, og er klar for å bidra med dette. Nå mener mannen det må psykologhjelp til. Jeg er ikke negativ til det, men har lite tro på at en psykolog vil kunne «snakke han til rette» ifht skolen, eller endre sosial personlighet. 

Noen som kjenner igjen eget barn her kanskje? Noe som har hjulpet hos dere, eller har dere ev hatt is i magen og latt barnet finne sin egen vei? 

Anonymkode: 0cb92...440

Syns han høres ut som en helt normal gutt på 13 som er dritt lei av skolen og plikten til samfunnet. 

Anonymkode: c7fad...899

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Syns han høres ut som en helt normal gutt på 13 som er dritt lei av skolen og plikten til samfunnet. 

Anonymkode: c7fad...899

Skulle selvfølgelig stå 12 og ikke 13. 

Anonymkode: c7fad...899

[AnonymBruker]

Høres ut som en helt vanlig gutt som er på vei inn i pubertet og løsrivelse. Helt normalt.

Anonymkode: dd303...afe

[Silva Pluvialis]

Helt normalt å ikke like skole og lekser i den alderen. Hvem gjør det? Det betyr ikke at han er syk og trenger psykolog.

[AnonymBruker]

Det er gjenkjennelig. Har to gutter som har vært igjennom det "stadiet", men det går mye bedre nå.

Anonymkode: 40472...2a6

[AnonymBruker]

Høres ut omtrent som min 12-åring. Ingen av oss er bekymret for noe som helst.
 

Jeg er forresten helt enig i at lekser er en forhistorisk overlevning som dessverre ødelegger lærelysten for mange av barna. Så jeg forstår sønnen din godt!

Anonymkode: 93abb...c5d

[AnonymBruker]

Minner mye om min gutt på snart 12 dette her. Hvis jeg fanget opp essensen av problemet da; ikke særlig keen på å snakke med fremmede voksne, ønsker seg på død og liv korona, både pga tanken på en uke fri og fordi ungene har hørt så mye snakk om det at det har blitt kult, klarer seg bra i noen fag og ikke like bra i andre (her er det bare å følge opp fra vår side) og har venner, men er ikke supersosial. Brenner ikke for fotballen, men trives der😆 Sånn er min, og sånn er din. Psykolog er overkill mener jeg.

Anonymkode: 62166...8d9

[AnonymBruker]

Ts her, takk for svar😊 Godt å høre at vi ikke er alene😉 Han har hatet skolen siden 1.klasse altså, lekser var en kamp de første årene.. Og han vegrer seg for å snakke med alle ukjente/lite kjente, ikke bare voksne. Han blir usikker og flau tror jeg, og «kobler ut». Tar litt lite initiativ med mange han kjenner også, men gir selv uttrykk for å trives. Spiller mye online med venner, men det er vel typisk..

Anonymkode: 0cb92...440

[AnonymBruker]

Ts igjen. Han kobler også helt ut om vi prøver å ta opp de ovennevnte temaene, sier ja og ha, og ser tomt ut i luften😏 Ser for meg at en psykolog eller tilsvarende vil få samme respons.

Anonymkode: 0cb92...440

[Silva Pluvialis]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Ts igjen. Han kobler også helt ut om vi prøver å ta opp de ovennevnte temaene, sier ja og ha, og ser tomt ut i luften😏 Ser for meg at en psykolog eller tilsvarende vil få samme respons.

Anonymkode: 0cb92...440

Det er normalt at ungdommer i puberteten er litt likegyldig til krav, samt distré. Så lenge han fungerer godt med jevnaldrende og ikke viser tegn til psykiske problemer så er det ingen grunn til å henvises til psykolog.