Hvordan slutte å syns synd på eksen?

[AnonymBruker]

Min eks har alltid vært ganske selvsentrert og egoistisk. Jeg ble uplanlagt gravid og vi fikk en ekstremt krevende baby - og hans egoisme kom til syne enda bedre. Jeg måtte gjøre ALT, jeg måtte lage all mat, ta all klesvask, all nattevåk og alt med babyen, all husvask, handling etc. Han gadd ikke, og satt hele fødselspermisjonen i sofaen og så TV. Til slutt maktet jeg ikke mer, og da baby var 6 mnd flyttet han ut. Da hadde jeg prøvd å prate, prøvd og snakke, prøvd og kjefte til ingen nytte. Han ville med en gang ha meg tilbake, og jeg vet jo at han er en god mann - bare lat og egoistisk. Vi prøvde parterapi, og gav forholdet en sjans til - men det gikk ikke. Det er nå 1,5 år siden jeg gjorde det helt slutt for siste gang. Problemet er at jeg synes så synd på han! Han har ingen familie selv og har hatt en vond barndom - og alt han ønsket seg var jo bare en vanlig familie. Han er kjempe flink med sønnen vår, selv om han også der er egoistisk og selvsentrert i noen situasjoner. Han har barnet annenhver helg, og sier han savner han masse. De snakker mye på facetime, og eksen min ser så stakkarslig ut med de triste dådyrøynene sine. Jeg vet at han virkelig ønsker å være en A4-familie, men jeg klarer ikke forholde meg til en fyr som overhodet ikke ser meg og kun tenker på seg selv. Likevel får jeg vondt av han som ønsker så sterkt, men ikke klarer å forandre seg. Jeg gav han hundre sjanser før jeg ble gravid også, men etter fødsel tok det liksom kaka. 

Jeg synes dette er så vanskelig. På den ene siden hadde han jo fått drømmefamilien sin om han så pittelitt lenger enn egen nesetipp. På andre siden har jeg vondt av han som aldri har lært skikkelig hvordan en familie skal være mtp å ta hensyn osv. Jeg kommer nok aldri til å få følelser for han igjen, da han kjørte meg aldeles i grøfta etter fødselen og jeg ble helt ødelagt av å være helt alene med alt. Men det er så tungt å gå og synes så synd i han hele tiden! Jeg har fått meg ny kjæreste, og skulle ønske jeg klarte å fokusere på han i stede. Hvordan blir jeg kvitt disse følelsene? Vil det gå seg til? Noen som har opplevd lignende?

Anonymkode: f9342...026

[AnonymBruker]

Å hjelp, er som å lese om meg og eksen. Bare at jeg ikke klarer å komme meg unna, han er hos meg hver dag for å ha samvær med sønnen sin fordi jeg synes synd på ham, mens det bryter meg fullstendig ned. Jeg kunne virkelig tenkt meg å gå videre med dating, men det går jo ikke (over ett år siden det ble slutt, og følelsene har vært borte lenger).

Jeg vet det ikke hjelper, men vil bare si du ikke er alene. Det er vanskelig når man må forholde seg til, og såre, folk som omtrent ikke har fått en sjanse i livet før vi ga dem en. Men husk at de fikk en sjanse, og kastet den bort på tull. Det høres også ut som om han fikk flere sjanser (det gjorde min og), og likevel ikke klarte å ta seg sammen. Det kommer han nok heller aldri til å gjøre. Og på et tidspunkt må man faktisk ta ansvar for eget liv og slutte å skylde på oppvekst og ytre faktorer.

Det er i hvert fall sånt jeg sier til meg selv, selv om det åpenbart ikke hjelper 🙈

Anonymkode: 38acd...cfc