Engstelig 11-åring

[lady90]

Har en gutt på 11 som er godt likt og fungerer helt supert på skolen.

Hjemme har han ikke så stort sosialt behov. Liker best å sitte og spille online med venner og tar sjelden initiativ til å leke med noen. Men han blir alltid med når noen spør. 

Han liker Ikke konflikter og hvis det har vært en situasjon hvor noen av vennene feks har kranglet litt så er det nok til at han ikke vil leke med dem på lang lang tid. Må da klare å snu tankene hans før han prøver igjen. 

Tidligere var han sosial hver dag, nå har han mistet den gode kontakten han hadde med flere av vennene sine. Tror han sliter med å finne plassen sin i gjengen. 

Han krever også veldig stor forutsigbarhet, liker å ha alt klart i hodet på forhånd hvis vi skal noe. Skal han noe nytt som han synes er ubehagelig som feks å spille fotball med andre enn de han pleier kan han gå helt i kjelleren. Han er da engstelig og redd og sliter med å sovne 3-4 dager i forkant. Sover urolig og. Han har masse katastrofetanker og er redd for å gjøre feil. Tror alltid det verste. Kan ende opp med at han ligger i gråter på sofaen før vi skal dra. Men når han først er i gang går det alltid fint. 

Vi har søkt hjelp hos familieterapeut men synes det er så vanskelig, får så vondt av ham og at han lar tankene styre alt. 

Noen andre som har hatt barn med lignende utfordringer? Er så rådvill. 

[AnonymBruker]

Mine barn har ikke slitt så mye på den fronten som sønnen din, men min sønn har hatt litt tendenser til å gå i kjelleren når det er ting han gruer seg til, eller som føles uoverkommelig å ta fatt på.

Det som har hjulpet her, er å stadig minne på om de gangene det gikk helt fint selv om han grudde seg på forhånd. Så har det også hjulpet (for meg selv som voksen også) å bryte det ned i enkeltdeler. Ta trinn for trinn og identifisere konkret HVA det er som gjør at han gruer seg. Da plukker man bort mange ting, slik at det som anses skummelt krymper.

Jeg kan prøve å ta et eksempel som gjelder meg selv. Vi har feriehus på ei øy man bare kommer til med egen båt. Jeg er såååå pingle med å kjøre båt alene, og det må jeg gjøre noe med så jeg får større frihet. Jeg grudde meg fryktelig til å kjøre båten alene, det ble et uoverstigelig fjell. Så prøvde jeg å ta tak i HVA som var bøygen. Jeg ville kjøre alene en dag været var bra og sjøen rolig. Å ta båten ut av båsen i småbåthavna er litt stress, men ikke uoverkommelig. Å finne veien mellom holmer og skjær og unngå grunner er også greit, jeg har jo vært med i maaangeee år. Å legge til ved flytekaia ved øya vår: grudde meg for er ikke god på det, men hvis det allerede ER båter som tar plass der, så er det også folk som kan ta imot båten. Er det tomt ved kai, må jeg bare prøve og prøve til jeg får det til. Det hele kokte ned til at jeg grudde meg kun til å legge til i båsen igjen når jeg kom tilbake fra hytta. Det ble kun en liten del av hele turen.

Vet ikke hvor godt det eksemplet var, men kanskje du klarer å overføre det til konkrete situasjoner for sønnen din. 

Nå er min sønn 21 år, og jeg syns han vokste av seg mye av dette. Istedet for å gråte og rase av frustrasjon klarte han etterhvert å regulere seg selv ned uten min hjelp (og må understreke at sønnen min ikke har vært noen trøbbelmaker eller kranglefant). 

Anonymkode: d4645...b45

[AnonymBruker]

10-11 års alder er alderen der de endrer vennskap. Man kan få nye venner, og vokse fra de gamle. 

Han er vel ellers litt som dagens oppvoksende generasjon. Mye engstelig og bekymret. Dette er hele samfunnet som skaper, og er ikke din sønn sin feil. 

Dessverre får barn lite trening i å utforske, få prøve seg, og lære mestring i dag, kontra før. Det er alltid noen som " Passer" På, og organiserer og ordner opp. Da får barna aldri mulighet til å prøve dette selv. 

Anonymkode: b362c...e20

[AnonymBruker]

Barn har ulik personlighet, og ulikt sosialt behov. Men den engsteligheten du beskriver ville jeg forsøkt å ta tak i, det har du forsåvidt også. Her jeg bor tilbys det noe som heter Cool kids på oavterskel, som er en type gruppebehandling for angst/enstelse, kanskje din kommune har det?

Anonymkode: 6a12f...60a

[AnonymBruker]

Hadde det vært mitt barn ville jeg synes det var såpass alvorlig at jeg hadde oppsøkt profesjonell hjelp.

Anonymkode: f8d2c...1f2

[AnonymBruker]

Det er ikke helt uvanlig at barn i den alderen går gjennom en litt vanskelig fase. Det kan være alt fra det du beskriver til lette tvangstanker. Mitt barn var heller ikke særlig sosial i den alderen men når hen begynte på ungdomsskole og fikk litt nye kretser endret det seg. Jeg tror du gjør lurt i å kontakte familiesenter for å få hjelp til både dere og barnet for å komme gjennom dette. 

Anonymkode: c8f77...a26

[AnonymBruker]

Dette var som å lese om min sønn på samme alder. Veldig mye likt, og vi er også fortvilet og usikre, og skjønner at vi *må* ta tak i dette på en eller annen måte. Jeg sender deg gjerne en pm om det er greit. Må bare samle meg litt.

Anonymkode: 8f137...395

[lady90]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Dette var som å lese om min sønn på samme alder. Veldig mye likt, og vi er også fortvilet og usikre, og skjønner at vi *må* ta tak i dette på en eller annen måte. Jeg sender deg gjerne en pm om det er greit. Må bare samle meg litt.

Anonymkode: 8f137...395

Ja bare å sende meg en pm. Vi har vært i kontakt med barne og familieenheten i kommunen og hatt noen samtaler uten sønnen vår, men nå skal vi ha med ham neste gang