skal, skal ikke?

[Gjest ureg.]

Jeg innser at jeg har et problem.

Har samboer og et barn. Vi har det på mange måter veldig bra. Han er en god far og han vil oss alle kun det beste. Han er utrolig snill og skjønn. Likevel er det problemer. Føler at det er litt for mye, jeg ender alltid opp med å føle meg som den slemme selvom jeg mange ganger har rett. Han vila ldri diskuterre og lukker seg inne i sitt skall. Han vil også ha langt mindre kos og nærhet enn det jeg vil ha, selvom det seksuelle fungerer godt når vi begge vil. Føler at vi er mer gode venner og foreldre enn vi er kjærester. Vi er sammen om å drive as familien og vi gjør det godt. Vi fremstår bra utad. Samtidig er det stort forventningspress i forhold til hav vi driver med på jobb.

Den senere tiden har jeg begynt å lure på om det er dette jeg vil med livet. Har hatt en tung periode hvor alt var ork. Det er bedre nå, men jeg vet ikke hv ajeg vil. Vil jeg ha det trygge og gode eller det nye og ukjente?

Jeg har nettopp truffet en nydelig person som jeg ahr hatt gleden av å tilbringe litt tid med. Jeg kunne gjerne tenke meg å bli bedre kjent. Men det er jo også galt føler jeg. Vi har vel egentlig lite tilfelles, men vi er begge lystne på å treffes og se om dette kan være noe mer. det ligger ett eller annet der som kan utvikles. Vi har "rotet", og blitte nige om å glemme, men det går ikke.

Ikke skaper det tillitt til min samboer og ikke til den andre heller.

Aner ikke hva jeg skal gjøre. Gresset er ikke grønnere på andre siden nødvendigvis, men kanskje jeg vil få realisewrt meg selv mere.... eller er det spenningen jeg søker....

Ødelegge familien as og prøve friheten, glemme frihet og bli hos familien eller gjøre begge deler på samme tid...

Noen som kan hjelpe meg?

[Gjest Gjest]

Hei

Jeg kan ikke råde deg til å gjøre det ene eller det andre, men jeg er i akkurat samme situasjon som deg.

Sitter og føler at livet er for kort til å ha det greit, men samtidig får jeg fryktelig dårlig samvittighet for mann og barn.

man vet hva man har, men ikke hva man får osv....

H.

[Gjest ureg.]

frustrerende...

Man kan ikke få i pose og sekk, men hva gjør man da?

[Gjest _Gjest_]

Jeg kan heller desverre ikke gi deg noen råd om dette.

Vi sitter nemlig i samme båt. :cry:

Har det så fryktelig vanskelig nå for tiden, blir gal snart! Vet ikke om jeg skal, eller skal ikke jeg heller.

Gress er kanskje ikke alltid grønnere på den andre siden, men livet er for kort til å tenke sånn og.

Man vet hva man har, men vet ikke hva man får, men tenk om det man får er bedre enn det man har??

Sånn har jeg sittet og tenkt i et halvt år nå.

men uansett hva du gjør,

Lykke til!

[Gjest ureg.]

Kanskje vi skal danne en egen msn-gruppe for sånne håpløse som oss

[Gjest _Gjest_]

ja, kanskje det.

[Gjest Gjest]

Ja da vil jeg være med også...

Trenger nok det med det frustrerte hodet mitt.

[Nabodama]

En ting som ofte går igjen i alle disse innleggene om "bryte ut eller ikke" er spørsmålet først dukker opp når en ny potensiell partner har dukket opp/er inne i bildet.

Hvorfor vurderes det ikke å bryte ut før den nye er inne i bildet?

Var det ikke aktuelt da? Skulle tro problemene med partneren var de samme da som nå.

En annen ting som er typisk er at i starten på disse innleggene ramses partnerens dårlige egenskaper opp, før den nye partnerens gode sider blir framhevet.

Husk nå på at det var en grunn til at du falt for han du nå bor sammen med også, og at den nye ikke nødvendigvis er bedre. Han er bare ny og ennå ikke utforsket når det kommer til dårlige sider. Og akkurat nå viser han kun de gode sidene overfor deg, han er i reklamefasen.

Men tro meg, han har nok noen mindre gode på lur! Det har vi alle.

Og kanskje partnerens dårlige sider tross alt er bedre enn den nyes dårlige sider?

Det finner man som regel ikke ut før det er for seint å velge hvem man vil ha av de to.

[Flowery]

Godt skrevet av Nabodama.

Jeg tenkte akkurat det samme: hvorfor er det aldri snakk om å gå ifra samboer/mann før en ny dukker opp? For meg virker det litt desperat. At man må hoppe fra den ene til den andre. Man tør ikke å være alene. Selv om det ofte er det som skal til etter et langt forhold hvis man velger å gå ut.

[Gjest utlogget nå]

Jeg er også i samme situasjon. , så jeg kan heller ikke råde deg til det ene eller det andre, dessverre.

Min situasjon er kanskje den verste her, fordi jeg har vært utro, og fortsatt er dessverre.

I 5 måneder har jeg gått bak ryggen på typen min.

Jeg får ikke bestemt meg. Vet at ingen kan få pose og sekk, men det er en situasjon som bare er så vanskelig å finne ut av. Og tiden går. Jeg har flere ganger lovet meg selv at nå skal jeg bestemme meg hvem av de to jeg vil ha, men det er ikke bare bare.

Han nye vet at jeg har type hjemme. Det visste han fra da jeg ble kjent med han.

Men det har vært sånn med meg i 5 måneder nå faktisk, at, skal jeg?, eller skal jeg ikke gå?

Jeg har også tenkt så mye. blir gal snart jeg og.

Har også tenkt mye på akkurat disse: Tenk om det man får er bedre enn det man har?, og er gresset virkelig grønnere på den andre siden?

Så dette er ingen lett situasjon, ihvertfall den situasjonen som jeg er i nå.

Så da er jeg også enig i at vi skal kanskje danne en sånn msn gruppe eller noe, for oss håpløse ja.

[Gjest Gjest]

Har vært der jeg og i fjor Og kan med hånden på hjertet si at gresset er absolutt ikke grønnere Var heldig å fikk komme til bake der jeg slapp til min mann og min sønn

[Gjest Gjest]

Gresset er absolutt ikke grønnere på den andre siden. Man vet ikke hva man har før man har mistet det. Og du har ingen garanti på at din kjære tar deg tilbake, hvis den andre ikke var så bra som du håpte på. Hvorofor søke etter noe nytt,og risikere å miste det man har, når man har det trygt og godt i forholdet? Når man har tatt et valg, altså giftet seg eller fått barn med en person, får man ta det til etterretning. Man har da valgt å slå seg til ro med den personen, og tida da man utforsket og flørtet er nå forbi. Jeg snakker av erfaring. Ikke forlat din mann!

[Gjest Gjest]

Jeg er en av de som har skrevet innlegg om skal, skal ikke de siste mnd på KG.

For min del er det en annen involvert nå, men alle de nettene jeg har sittet hos gode venner eller foreldrene mine og grått fordi jeg ikke har det noe bra har det ikke vært en annen.

Ja kanskje man faktisk er så feig at det er lettere å gå til enn fra... det virker sånn.

Det at man skal gå ut av et ekteskap og være helt alene er en skremmende tanke. Ja jeg vet at nesten alle forhold hvor man går til en annen ryker, men jeg prøver bare å skrive ned det jeg tenker, som jeg kanskje ikke tør si til noen engang.

Jeg er ikke fysisk utro, men psykisk. Jeg har fått følelser for min aller beste venn her i verden som jeg har kjent i 10 år. det er gjensidig, og det er vanskelig.

Vet ikke hva jeg skal gjøre, men jeg har bestemt meg for at jeg skal bruke tiden frem til neste sommer å tenke på så får jeg se om den andre fortsatt er der da.

jeg tror overhodet ikke gresset er noe grønnere, men når man har forsøkt og vanne der man er et par år allerede hvor man føler at det er nytteløst.. ja da vet jeg jommen ikke. Kanskje det er grønnere da, eller at man ihvertfall kan få et forhold hvor man føler man blir satt pris på, og man har en og komme hjem til som man kan snakke med alt om. For det har jeg ikke nå, og uansett hvor mye mannen min forsøker å ta seg sammen så vil han aldri bli noe samtalepartner for meg. ... og ja jeg har giftet meg med mannen. Kanskje det var en alt for rask avgjørelse... men gjort er gjort.

Jeg er voksen og jeg må stå for mine valg, det har jeg tenkt til.

Og ja.. for meg er det lettere å gå til enn fra.. selv om jeg er 38 år og har litt livserfaring.

Det var noen tanker fra meg en mandag..

[Gjest Gjest_Hanne_*]

jeg tror overhodet ikke gresset er noe grønnere, men når man har forsøkt og vanne der man er et par år allerede hvor man føler at det er nytteløst.. ja da vet jeg jommen ikke. Kanskje det er grønnere da, eller at man ihvertfall kan få et forhold hvor man føler man blir satt pris på, og man har en og komme hjem til som man kan snakke med alt om.

←

Dette er jeg faktisk veldig enig i.

Når man har forsøkt å vanne gresset der man er i et par år alt, og fortsatt føler at det er nytteløst, så er vel kanskje gresset på den andre siden grønnere allikevel.

[Bonnie]

Vil overhodet ikke komme med noen moralistisk skjennepreken, trådstarter. Føler med deg og håper du finner ut av det.

Slik du har det med din samboer, kjenner jeg meg godt igjen i, selv om det ikke er en tredjepart i bildet for min del.

Tenker det ofte er slik i perioder i et samliv, bølgedaler. Noen ganger fungerer man som et lag; foreldre/venner, mens man i perioder er mer som kjærester. Denne variasjonen veksler frem og tilbake over mange år, det gjør det ihvertfall hos oss.

Akkurat nå har vi det litt trått, men jeg vet etter mange års samliv at det vil bedre seg.

Og det er ingen klisje, gresset er faktisk ikke grønnere på den andre siden.

[Gjest Gjest]

Takk for fint svar Bonnie.

Jeg vet at ting går i bølgedaler og jeg vet at gresset ikke nødvendigvis er grønnere, men som sagt. Jeg vet at jeg har funnet en soulmate her som gir meg mere enn hva mannen min gjør nå. Ja det høres ut som en klisje, men jeg vet for jeg har kjent denne andre personen i mange år, og de aller fleste rundt oss har nok alltid lurt på hvorfor vi ikke er sammen.

Så stakkars mannen min, og barna våre ikke minst for de blir jo lidende for de avgjørelsene jeg evnt måtte ta.

For meg så har det kommet litt dit hvor jeg må ta en avgjørelse på om det er greit for meg å ha det "greit" eller om jeg vil ha mer. mannen min gir meg et helt ok liv, vi samarbeider som sagt helt greit, om vi blir gamle sammen er jeg meget usikker på. Tror nemlig ikke at vi har nok felles i livene våre til det.. utenom barna våre som selvsagt holder oss sammen nå.

Jeg lurer noen ganger, for jeg hører om folk som går fra hverandre og jeg vet jo at det er 50% skilsmisser.. er det så enkelt? Hvordan klarer folk det egentlig? Jeg snakker jo om det og har gjort det i lang tid, men vet jo faktisk ikke om jeg klarer å gjennomføre det? Hvordan skal jeg som mor kunne ta avgjørelser som påvirker barna mine resten av livet og stå for de... skjønner?

Vi har jo det jo ikke såååå dårlig... alt fungerer jo som jeg har sagt før, helt greit.

Nei livet er ikke lett... en onsdag.

[Gjest Gjest_Trude_*]

Har vært i en liknende situasjon for et par år siden.

Min daværende kjæreste og jeg bodde sammen i 5år, og har vært sammen i 7 år. Vi hadde det veldig fint sammen i alle de 7 årene. Hadde aldri noe voldsom krangling, hadde likestilling, ble alltid enig om nesten alt, og vi hadde mye til felles. Det var nesten som om vi hadde "det perfekte forholdet". Jeg trodde DET skulle vare livet ut..men nei

Etter de 7 fine årene, hadde jeg faktisk klart å forelske meg i en annen; som jeg har jobbet sammen med i ett år. Utroskapen hadde foregått i 2 måneder.

Jeg var også dratt mellom to, og var veldig usikker på hvem jeg skulle velge. Om jeg skulle velge han som jeg har vært sammen med lenge, eller han nye. Var også veldig redd for å såre han som var hjemme hvis jeg skulle gå/flytte fra han. Men jeg var nødt til å måtte ta et valg. Jeg valgte kollegaen min. Og det var ikke lett å måtte si det til min daværende kjære. Men jeg hadde jo tross alt gått bak ryggen hans i 2 måneder, så jeg følte at det var riktig å måtte gå fra han. Jeg fortalte da det hele til min daværende kjære etter 2 måneder, og han mente at jeg burde gå hvis hjertet mitt tilhørte et annet sted. Fxfxxx! Så vondt var det å høre han sa det , men...tiden leger alle sår. Nå er det 2 år siden ca det her skjedde. Jeg traff/snakket med min daværende kjære for et halvt år siden, og "Det er så herlig å være singel!!! " kom det fra han da. Jeg ble ihvertfall så glad å høre det. Han hadde visst bare vært singel siden det skjedde til da.

Og det går bare fint med meg og min nåværende kjære. Vi har også hatt det kjempefint, i 2 år nå.

Og for å si det sånn, så synes jeg at jeg og min nåværende har det mye bedre sammen, enn det jeg og min daværende hadde. Nå har vi jo bare vært sammen i to år, så jeg kan egentlig ikke sammenligne det med de 7 årene jeg hadde med min forrige kjære. Men jeg føler at jeg har det mye bedre nå. De to årene nå har vært supert! Min nåværende er bedre enn han forrige på alle måter, synes jeg. Kanskje det er fordi det er i begynnelsen av samlivet ennå, men jeg får vel nyte det så lenge det varer.

Jeg også tenkte at hvis jeg skulle "bli" i et forhold der jeg synes bare er "greit", selv om vi hadde det fint sammen da, så er livet for kort asså. Jeg ville ha noe mer enn det! Derfor bestemte jeg meg om å gå. Og det "mere" som jeg ville ha fikk jo jeg av min nåværende. Jeg får bare håpe dette samlivet med min nye varer.

Det er et veldig stor skritt å ta egentlig, særlig når det er unger med i bildet.

Men føler du fortsatt noe for mannen din? For du kan jo begynne herfra. Du kan ta deg noen ukers ferie, med/uten barna, og finne ut hva du vil. Hvem savner du mest? Hvem vil du ha fremtid med? Faren til ungene dine, der du føler deg trygg, eller han nye som gir deg det "mere" du ville ha.

Men bli aldri i et forhold for barnas skyld. Det ender aldri bra. Min venninde gjorde det, men det ble heller bare utroskap, som allikevel førte seg til skilsmisse. Og hvis barna er store nok, så forstår de det. At dere holder dere bare sammen pga dem.

Jeg håper du finner ut av denne vasnkelig situasjonen.

Jeg føler med deg, trådstarter.

Lykke til.

[Gjest Meg]

Godt skrevet av Nabodama.

Jeg tenkte akkurat det samme: hvorfor er det aldri snakk om å gå ifra samboer/mann før en ny dukker opp? For meg virker det litt desperat. At man må hoppe fra den ene til den andre. Man tør ikke å være alene. Selv om det ofte er det som skal til etter et langt forhold hvis man velger å gå ut.

←

Tanken på å bli alene er skremmende.

Jeg er der nå hvor jeg ønsker å bryte ut av et over 10 år gammelt forhold. Aldri vært alene før, så jeg er redd!!

Har ingen andre i ermet i det hele tatt, men skulle nesten ønske jeg hadde det i overgangen til å bli alene.

[Gjest Gjest]

Jeg er helt enig med det mange av dere skriver... at man viker desperat fordi man går fra en til en annen. Ja da, men jeg er som siste gjest her livredd for å bli alene. Tror aldri jeg har vært alene jeg! Ihvertfall ikke lenge av gangen.

for meg så må jeg faktisk si at dersom jeg ikke hadde hatt følelser for denne andre, så hadde jeg nok blitt i forholdet mitt en god stund. da hadde jeg nok slått meg mye mer til ro med at det er greit å ha det greit!

Jeg vet at jeg må ta en avgjørelse snart.. min beste venn her i verden sitter på andre siden og venter, og jeg vet ikke hvor lenge han vil gjøre det. Samtidig så vet jeg at denne avgjørelsen skal taes på bakgrunn av meg, og hvordan jeg vil ha det, ikke fordi jeg tror jeg kan få det bedre med en annen.

men det er lettere sagt enn gjort. Jeg vet at jeg sikkert burde ta med mannen min og reist bort noen dager. Bare han og jeg... men jeg vet jo uansett hva jeg gjør nå at hjertet mitt er et annet sted. Jeg klarer ikke kutte kontakten helt med den andre,(fordi vi er så gode vennner) og jeg vil jo ikke det heller.

Og det er et vanskelig og stort valg man skal ta, og vil man bli 100% sikker på at dette var rett for meg, og stå for det resten av livet??

Jeg er ikke trådstarter selv om jeg har skrevet flere innlegg i denne diskusjonen.

torsdaghilsen fra meg

[Gjest ureg. trådstarter]

Ja kanskje man virker desperat ved å gå fra den ene tild en andre. Men, det er ikke alltid lett å bryte opp fra noe som er bra hvis man ikke har en "god" grunn. Ofte kan ting være bra, selvom det ikke er det man vil. Jeg ahr aldri vært alene over lengre tid. Kanskje det erd et jeg trenger. Være for meg selv å finne ut hva jeg vil...

Har lest alle svarene og det kommer frem mye klokt.

Føler at å bli har både positive og negative sider. Det samme har det om jeg skulle velge å gå. Og ja, gresset blir grønnest der man vanner det. Det er bare ikke alltid at det er så lett å vanne på hjemmebane. Og hva når friminuttene ikke er nok, når det å reise bort fungerer over kort tid, men ikke i lengden?

Uansett valg er det noe jeg må stå for ovenfor mitt barn og kanskje senere hen flere barn. Jeg kan stå for at jeg tror å bli vil gi de en god oppvekst. Samtidig kan jeg absolutt gi de en god oppvekst alene eller ie t annet forhold.

Jeg tenker også på at har dette skjedd nå så kan det skje igjen senere. Dette gjelder jo enten jeg blir eller går. det er skummelt å tenke på. Det akn jo også skje meg, å bli utsatt for et slikt svik. Det er heller ikke godt å tenke på. Det er jo også vanskelig å vite at jeg sårer andre.

Jeg har bestemt meg for å ikke si noe før jeg vet. det får være min byrde å bære. Egentlig har forholdet vårt blitt bedre enn på lenge etter dette har skjedd. Hvorfor vet jeg ikke. Jeg må bare vente å se. Jeg er usikker på hva jeg føler for han. er dte bare en bølgedal, og hvor lenge skal den vare? Er nok for meg å vite at han er en god far og vil oss det beste? Er det nok om 40 år?

Den andre tror jeg ikke jeg kommer til å bygge et varig forhold med. Men, jeg vet ikke. Er veldig usikker på mine følelser. Vi har ikke sett hverandre mye. det er kanskje like greit. Kjenner likevel at hjertet hopper et slag om vi snakkes eller at det daler når vi ikke gjør det. Kanskje jeg treffer han om ikke lenge. vet ikke hva jeg skal si eller hvordan jeg skal oppføre meg.

Det verste er at jeg lurer alle parter og også meg selv. Alt er blitt ett rot som jeg ikke kommer ut aa. frustrert. Har det bra, men bra på samme tid. Jeg må vel ta tiden til hjelp. Tenke litt mer. Tror ikke jeg skal sjekke ut den andre i mellomtiden. Treffe han kommer jeg nok til gjennom felles venner, men... Om han er der når jeg har bestemt meg så er han det, om ikke så står jeg på egne ben. Og i teorien burde jeg klare det fint. Det er kun jeg vet hva jeg vil og kun jeg som kan ta mine valg... Jeg håper bare ikke jeg sårer for mange på veien og heller ikke ødelegger mer enn jeg bygger.

Vanskelige valg å ta, særlig når det er barn i bildet. Tila lle dere andre i samme båt. Det er godt å vite man ikke er alene og at det ikke er så uvanlig. Vi kan jo ha vår egen frustrasjonstråd foruten msn-gruppen.