Sønn som plutselig er sint og frustrert

[AnonymBruker]

Jeg trenger virkelig hjelp.

Jeg har en sønn på 11 år som de siste månedene har begynt å oppføre seg vanskelig. Han har i alle år vært en tilfreds og blid gutt, oppegående og pliktoppfyllende og med masse humor. Nå ser jeg disse sidene av ham bare unntaksvis. Han er sur for det meste, det skal ingenting til for å få ham ut av balanse. Om jeg ber ham gå ut med søpla eksploderer han. Lillebror tåler han ingenting fra. Vi kan holde på med et spill, og så spolerer han alt fordi han ikke får det til som han vil. Sier jeg fra går han i full kranglemodus, vrenger og kverulerer på alt jeg sier.

Jeg er til vanlig veldig tålmodig av meg, og har virkelig forsøkt å takle dette på en konstruktiv måte. Jeg har forklart ham rolig hva som er greit og ikke (selv om han vet det). Jeg stryker ham medhårs der det er mulig. Jeg gir ham masse tid og bekreftelse. Ingenting hjelper, og jeg føler jeg går på nåler.

Nå nettopp satt vi og lo sammen og jeg tenkte at dette er en fin dag. Så ble han sint fordi jeg ba ham ta ut søpla (lillebror og jeg er i isolasjon og kan ikke gjøre det). Jeg forklarer ham at alle er nødt til å hjelpe til i blant. Han står i gangen i en halvtime og tramper og sier at han skal slutte hvis han slipper å gå ut. Men jeg stod på mitt. Da sa han at han ville gå til faren sin (vi er skilt og har vært det i to år). Jeg ble lei meg, og det ser han antakelig. Til slutt gikk han ut.

Da han kom inn sa jeg at vi måtte snakke sammen. Jeg spør ham om det er noe galt noe sted. Han sier nei. Det er ingenting galt på skolen, ingenting han er lei seg for eller bekymrer seg for hjemme. "Jeg er bare håpløs", sier han. Jeg sier at han selvsagt ikke er håpløs, han er min nydelige gutt og jeg elsker ham alltid og uansett, men sånn oppførsel er uakseptabel. Til slutt gråter han av frustrasjon, men insisterer på at det ikke er noe galt og bare jatter med fordi han ikke egentlig vil snakke.

Har noen tips å komme med? Jeg blir så fortvilet.

Anonymkode: d00aa...725

[AnonymBruker]

Når barna har vanskelige perioder i livet skal man gi de slakk og øse omsorg og kjærlighet over dem. 
 

Det går over. 

Anonymkode: d2d69...c64

[AnonymBruker]

Pre-teen? De første hormonene begynner å rase. Har han fått noe hårvekst her og der? Det kan tyde på testosteron i omløp, og det er noe som virkelig kan få temperamentet til å rase, særlig i starten når man ikke er vant til følelsene det gir og hvordan å kontrollere det.

Anonymkode: 9c5f5...8d7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Når barna har vanskelige perioder i livet skal man gi de slakk og øse omsorg og kjærlighet over dem. 
 

Det går over. 

Anonymkode: d2d69...c64

Jeg har også tenkt det. Men selv om får slakk kan han ikke få alt som han vil...

Anonymkode: d00aa...725

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Pre-teen? De første hormonene begynner å rase. Har han fått noe hårvekst her og der? Det kan tyde på testosteron i omløp, og det er noe som virkelig kan få temperamentet til å rase, særlig i starten når man ikke er vant til følelsene det gir og hvordan å kontrollere det.

Anonymkode: 9c5f5...8d7

Ingen tegn til begynnende pubertet som jeg kan se. Men det kan kanskje være hormoner likevel?

Anonymkode: d00aa...725

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg trenger virkelig hjelp.

Jeg har en sønn på 11 år som de siste månedene har begynt å oppføre seg vanskelig. Han har i alle år vært en tilfreds og blid gutt, oppegående og pliktoppfyllende og med masse humor. Nå ser jeg disse sidene av ham bare unntaksvis. Han er sur for det meste, det skal ingenting til for å få ham ut av balanse. Om jeg ber ham gå ut med søpla eksploderer han. Lillebror tåler han ingenting fra. Vi kan holde på med et spill, og så spolerer han alt fordi han ikke får det til som han vil. Sier jeg fra går han i full kranglemodus, vrenger og kverulerer på alt jeg sier.

Jeg er til vanlig veldig tålmodig av meg, og har virkelig forsøkt å takle dette på en konstruktiv måte. Jeg har forklart ham rolig hva som er greit og ikke (selv om han vet det). Jeg stryker ham medhårs der det er mulig. Jeg gir ham masse tid og bekreftelse. Ingenting hjelper, og jeg føler jeg går på nåler.

Nå nettopp satt vi og lo sammen og jeg tenkte at dette er en fin dag. Så ble han sint fordi jeg ba ham ta ut søpla (lillebror og jeg er i isolasjon og kan ikke gjøre det). Jeg forklarer ham at alle er nødt til å hjelpe til i blant. Han står i gangen i en halvtime og tramper og sier at han skal slutte hvis han slipper å gå ut. Men jeg stod på mitt. Da sa han at han ville gå til faren sin (vi er skilt og har vært det i to år). Jeg ble lei meg, og det ser han antakelig. Til slutt gikk han ut.

Da han kom inn sa jeg at vi måtte snakke sammen. Jeg spør ham om det er noe galt noe sted. Han sier nei. Det er ingenting galt på skolen, ingenting han er lei seg for eller bekymrer seg for hjemme. "Jeg er bare håpløs", sier han. Jeg sier at han selvsagt ikke er håpløs, han er min nydelige gutt og jeg elsker ham alltid og uansett, men sånn oppførsel er uakseptabel. Til slutt gråter han av frustrasjon, men insisterer på at det ikke er noe galt og bare jatter med fordi han ikke egentlig vil snakke.

Har noen tips å komme med? Jeg blir så fortvilet.

Anonymkode: d00aa...725

Velkommen til puberteten!

Anonymkode: 476be...b59

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Ingen tegn til begynnende pubertet som jeg kan se. Men det kan kanskje være hormoner likevel?

Anonymkode: d00aa...725

Hormoner begynner ofte før andre tegn.

Anonymkode: 476be...b59