Når datter ikke vil være med mor - er jeg den slemme her?

[AnonymBruker]

Min mor har sinneproblemer. Så små ting som brødsmuler eller én leke liggende på gulvet kunne forårsake voldsomme og høylytte raseriutbrudd. Jeg har med andre ord aldri følt meg så veldig trygg hos henne.
Hun valgte å flytte 1,5 t fra hjembyen vår for å bo med sin nåværende ektemann, og ville at jeg skulle bli med. Da jeg pent avslo (i den grad en 11-åring kan gjøre det) fordi jeg ville beholde vennesirkel og skolesirkel – da utrykte hun skuffelse og sorg. Ikke på en naturlig og vennlig måte, men manipulativt og mål om å frembringe skyldfølelse hos meg.
Nå er jeg 16 år, og skal starte på videregående i hjembyen min til høsten. Jeg har pleid å være hos henne 2 ganger i måneden, og det er allerede nok pes (hun kommer rundt 5 min etter at jeg har kommet hjem, ikke tull). Med rundt 1 times reisevei hver vei fra skolen, vet jeg rett og slett ikke om jeg orker å være hos henne for å få energien sugd ut av meg før en lang skoleuke.
Så hvordan kan jeg ta dette opp på en vennlig måte? Hun kommer åpenbart til å klikke og jeg er ærlig talt litt redd for reaksjonen. Samtidig har hun valgt å flytte vekk fra barnet sitt for å gifte seg og få nytt barn. Dette nye barnet – AKA mitt halvsøsken – snakker hun om hele tiden mens jeg er der. X har savnet deg såååååå mye. X har grått etter deg. Ærlig talt, nå må du tenke deg om, X har ventet på deg.
Dette sier hun mens hun forlanger barnepass (halvsøsken er 3 år gammelt). 
Jeg føler meg egentlig manipulert og brukt hele barndommen. Sliter med psykiske tunge tanker som kan være depresjon, og vil helst bare fokusere på det livet jeg har bygd i hjembyen… men hvordan kan jeg formidle dette til henne uten at hun blir hysterisk? 

Anonymkode: b3338...2b5

[AnonymBruker]

Jeg kan forstå at du ikke vil være hos din mor hvis hun er en så dårlig mamma som du fremstiller henne som.

Men jeg lurer på om det er sånn at du ikke savner søskenet ditt? Og føler du at søskenet ditt skal vokse opp hos en forelder som du ikke orker å være på besøk hos én gang i mnd en gang? 

 

Anonymkode: 73c55...405

[AnonymBruker]

Her bør den forelderen du bor med ta det opp med moren din.

Jeg tok den praten fordi tenåringen min ville være nære i helger. Joda, den andre forelderen ble forbanna på meg, men det fikk jeg tåle. Det viktigste var at tenåringen fikk en godt nok tilværelse.

 

Anonymkode: 99c18...b37

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg kan forstå at du ikke vil være hos din mor hvis hun er en så dårlig mamma som du fremstiller henne som.

Men jeg lurer på om det er sånn at du ikke savner søskenet ditt? Og føler du at søskenet ditt skal vokse opp hos en forelder som du ikke orker å være på besøk hos én gang i mnd en gang? 

 

Anonymkode: 73c55...405

Mamma er gift med en mann som har ett barn fra før, og de har ett felles barn også, i tillegg til mamma sine tidligere barn (meg og myndig bror). Vi er altså fire barn og to voksne der borte.

Det er mest sønnen (altså min stebror) jeg kommer for. Vi har det bra sammen, og jeg vet at han sliter med det samme, bare mye verre. Er en skivebom for mamma sitt sinne, slik som jeg er/var.

Når det kommer til mitt halvsøsken, er jeg selvfølgelig glad i henne på min måte. Jeg har ikke et tett forhold til henne, til dels på grunn av aldersforskjellen (13 år) og bosted. Jeg har empati med at hun vokser opp sammen med mamma, men hva kan jeg gjøre med det? Jeg kan bare endre min egen situasjon - og kanskje det ikke er så ille som jeg fremstiller det. Jeg vet ikke. 

Det er liksom det med foreldre. Det er vanskelig å si at de er "dårlige" for man har levd så tett på dem hele livet. Hun har gode sider også. Gjerne periodevis, hvor hun er veldig glad og veldig munter, til et raserianfall, så blid igjen. 

Anonymkode: b3338...2b5

[Aristoteles]

Videregående er tungt. Det er mye lekser, innleveringer og prøver, og så skal man ha tid til et sosialt liv i tillegg. Og en del jobber litt ved siden av også. Så jeg tenker du kan si til din mor at du ikke vil ha noen fast avtale fordi du ikke vet hvordan arbeidsbelastningen blir på vgs, og at du heller kan komme helger hvor du har tid og overskudd.

[AnonymBruker]

Hei TS, tenker du å bo alene eller hos din far? Det er slik at du kan snakke med problemene dine med helsesøster eller også barnevernet, du kan om ikke din far kan hjelpe deg ha rett på hjelp fra for eksempel NAV for å bo alene i tillegg til stipend / studelån. 

Anonymkode: 0aeab...03b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Jeg kan forstå at du ikke vil være hos din mor hvis hun er en så dårlig mamma som du fremstiller henne som.

Men jeg lurer på om det er sånn at du ikke savner søskenet ditt? Og føler du at søskenet ditt skal vokse opp hos en forelder som du ikke orker å være på besøk hos én gang i mnd en gang? 

 

Anonymkode: 73c55...405

På hvilken måte mener du et barn skal stå ansvarlig for hvordan søskenet skal vokse opp? 

Anonymkode: b1415...abd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (44 minutter siden):

Hei TS, tenker du å bo alene eller hos din far? Det er slik at du kan snakke med problemene dine med helsesøster eller også barnevernet, du kan om ikke din far kan hjelpe deg ha rett på hjelp fra for eksempel NAV for å bo alene i tillegg til stipend / studelån. 

Anonymkode: 0aeab...03b

Jeg bor hos faren min

Vil ikke snakke med barnevernet, ettersom jeg er redd hun blir sint. Jeg tror hun har krav til å vite hvem som snakket med dem, om de velger å snakke med de andre barna..

Anonymkode: b3338...2b5

[Rosatoast]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Jeg bor hos faren min

Vil ikke snakke med barnevernet, ettersom jeg er redd hun blir sint. Jeg tror hun har krav til å vite hvem som snakket med dem, om de velger å snakke med de andre barna..

Anonymkode: b3338...2b5

Nei det har hun ikke krav på, barnevernet er der for å hjelpe DEG

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Min mor har sinneproblemer. Så små ting som brødsmuler eller én leke liggende på gulvet kunne forårsake voldsomme og høylytte raseriutbrudd. Jeg har med andre ord aldri følt meg så veldig trygg hos henne.
Hun valgte å flytte 1,5 t fra hjembyen vår for å bo med sin nåværende ektemann, og ville at jeg skulle bli med. Da jeg pent avslo (i den grad en 11-åring kan gjøre det) fordi jeg ville beholde vennesirkel og skolesirkel – da utrykte hun skuffelse og sorg. Ikke på en naturlig og vennlig måte, men manipulativt og mål om å frembringe skyldfølelse hos meg.
Nå er jeg 16 år, og skal starte på videregående i hjembyen min til høsten. Jeg har pleid å være hos henne 2 ganger i måneden, og det er allerede nok pes (hun kommer rundt 5 min etter at jeg har kommet hjem, ikke tull). Med rundt 1 times reisevei hver vei fra skolen, vet jeg rett og slett ikke om jeg orker å være hos henne for å få energien sugd ut av meg før en lang skoleuke.
Så hvordan kan jeg ta dette opp på en vennlig måte? Hun kommer åpenbart til å klikke og jeg er ærlig talt litt redd for reaksjonen. Samtidig har hun valgt å flytte vekk fra barnet sitt for å gifte seg og få nytt barn. Dette nye barnet – AKA mitt halvsøsken – snakker hun om hele tiden mens jeg er der. X har savnet deg såååååå mye. X har grått etter deg. Ærlig talt, nå må du tenke deg om, X har ventet på deg.
Dette sier hun mens hun forlanger barnepass (halvsøsken er 3 år gammelt). 
Jeg føler meg egentlig manipulert og brukt hele barndommen. Sliter med psykiske tunge tanker som kan være depresjon, og vil helst bare fokusere på det livet jeg har bygd i hjembyen… men hvordan kan jeg formidle dette til henne uten at hun blir hysterisk? 

Anonymkode: b3338...2b5

Ha med deg noen du er trygg på. 

Anonymkode: 0e458...ed7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

Jeg bor hos faren min

Vil ikke snakke med barnevernet, ettersom jeg er redd hun blir sint. Jeg tror hun har krav til å vite hvem som snakket med dem, om de velger å snakke med de andre barna..

Anonymkode: b3338...2b5

Akkurat hva som er i samtale mellom deg og barnevernet har hun ikke krav på. 

Anonymkode: 0e458...ed7

[AnonymBruker]

Rosatoast skrev (13 minutter siden):

Nei det har hun ikke krav på, barnevernet er der for å hjelpe DEG

Ja, men jeg er sikker på at jeg klarer å få overlevert beskjeden på egen hånd. Men hva skal jeg si, og hvordan skal jeg forholde meg til henne i etterkant? Jeg må jo i ettertid sitte 1,5 t i bil med henne på vei hjem...

Anonymkode: b3338...2b5

[AnonymBruker]

Kan du prate med pappsen din først? Få råd fra ham? 

Anonymkode: 77957...89d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Kan du prate med pappsen din først? Få råd fra ham? 

Anonymkode: 77957...89d

Han er total dørmatte når det gjelder ting som dette. Når jeg har vært 9 - 10 år og "kranglet" med mamma (hun som får raseriutbrudd av normale barnestreker) så har han bare sagt at han ikke vil involvere seg. Føler ikke jeg får spesielt støtte egentlig; tror han heller vil at jeg skal mistrives hos henne enn å trappe ned på samværet, fordi han ikke vil ha konflikt.

Anonymkode: b3338...2b5

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Mamma er gift med en mann som har ett barn fra før, og de har ett felles barn også, i tillegg til mamma sine tidligere barn (meg og myndig bror). Vi er altså fire barn og to voksne der borte.

Det er mest sønnen (altså min stebror) jeg kommer for. Vi har det bra sammen, og jeg vet at han sliter med det samme, bare mye verre. Er en skivebom for mamma sitt sinne, slik som jeg er/var.

Når det kommer til mitt halvsøsken, er jeg selvfølgelig glad i henne på min måte. Jeg har ikke et tett forhold til henne, til dels på grunn av aldersforskjellen (13 år) og bosted. Jeg har empati med at hun vokser opp sammen med mamma, men hva kan jeg gjøre med det? Jeg kan bare endre min egen situasjon - og kanskje det ikke er så ille som jeg fremstiller det. Jeg vet ikke. 

Det er liksom det med foreldre. Det er vanskelig å si at de er "dårlige" for man har levd så tett på dem hele livet. Hun har gode sider også. Gjerne periodevis, hvor hun er veldig glad og veldig munter, til et raserianfall, så blid igjen. 

Anonymkode: b3338...2b5

Google skivebom.

Anonymkode: 381f6...576

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker said:

Ja, men jeg er sikker på at jeg klarer å få overlevert beskjeden på egen hånd. Men hva skal jeg si, og hvordan skal jeg forholde meg til henne i etterkant? Jeg må jo i ettertid sitte 1,5 t i bil med henne på vei hjem...

Anonymkode: b3338...2b5

Si de før du slamrer igjen døra

Anonymkode: 381f6...576

[Rosatoast]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Ja, men jeg er sikker på at jeg klarer å få overlevert beskjeden på egen hånd. Men hva skal jeg si, og hvordan skal jeg forholde meg til henne i etterkant? Jeg må jo i ettertid sitte 1,5 t i bil med henne på vei hjem...

Anonymkode: b3338...2b5

Hvorfor må du si det face to face? Du risikerer at hun ikke gidder å kjøre deg, hvis hun sliter med sinne som du sier. 

Hadde jeg vært deg, hadde jeg tatt en prat med faren min. Og fått han til å overlevere beskjeden. Eventuelt sendt en tekst melding eller ringt henne.

[Rosatoast]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Han er total dørmatte når det gjelder ting som dette. Når jeg har vært 9 - 10 år og "kranglet" med mamma (hun som får raseriutbrudd av normale barnestreker) så har han bare sagt at han ikke vil involvere seg. Føler ikke jeg får spesielt støtte egentlig; tror han heller vil at jeg skal mistrives hos henne enn å trappe ned på samværet, fordi han ikke vil ha konflikt.

Anonymkode: b3338...2b5

Må si du har noen tafatte foreldre, ikke alle skulle hatt barn, men det betyr ikke at DU ikke er bra nok. Du virker som en veldig moden, reflektert voksen ung dame og jeg heier på deg! 

Syntes du skal snakke med Typ helsesøster etc på skolen, for det virker som at du trenger å ventilere litt og kanskje få en henvisning til psykolog etterhvert. Jeg er selv oppvokst med en mor med en stor personlighet, som helst aldri skulle fått barn, og jeg har hatt veldig nytte av å snakke med noen angående vårt forhold for å få hun på avstand . 

Du er 16 år , og det er du som hovedsaklig bestemmer hvor du vil bo og være. Faren din burde være mer støttende.

[AnonymBruker]

Det finnes borteboerstipend via Lånekassen. Det er det andre elever søker om når de flytter på hybel.

Anonymkode: a18ae...caf

[AnonymBruker]

Rosatoast skrev (38 minutter siden):

Må si du har noen tafatte foreldre, ikke alle skulle hatt barn, men det betyr ikke at DU ikke er bra nok. Du virker som en veldig moden, reflektert voksen ung dame og jeg heier på deg! 

Syntes du skal snakke med Typ helsesøster etc på skolen, for det virker som at du trenger å ventilere litt og kanskje få en henvisning til psykolog etterhvert. Jeg er selv oppvokst med en mor med en stor personlighet, som helst aldri skulle fått barn, og jeg har hatt veldig nytte av å snakke med noen angående vårt forhold for å få hun på avstand . 

Du er 16 år , og det er du som hovedsaklig bestemmer hvor du vil bo og være. Faren din burde være mer støttende.

(Jeg er TS fra mobilen)

Pappa vil flytte sammen med en liknende dame, og denne dama har ikke vært særlig snill med meg i fortiden. Det virker ikke som han ønsker å blande seg i hennes behandling av meg, eller min mors behandling av meg. 

Jeg tror jeg har depresjon, men veksler mellom å ønske å oppsøke, og tenke at jeg overdriver. 

Mamma sier at jeg er manipulativ.

Anonymkode: 18090...7f4