Hater babytiden, har likevel lyst på flere?!

[AnonymBruker]

Hater den intenst. Ungen er 1 år og fortsatt et helvete å legge. Har ikke gått ned halvparten av babykiloene. Fortsatt vondt i rygg og hofter. Underlivet er ødelagt. Det er bråk og hyling hele tiden. Bruker hele kvelden på å legge og har null egentid, og de gangene jeg får litt tid for meg selv så har jeg ikke lyst til noenting, for jeg er så trøtt og alt det jeg gjorde før av lystbetonte ting er bare meningsløst og ingenting er noe gøy. Så er bare å legge seg og ha akkurat samme dagen igjen neste dag. Hvis ikke det blir bedre etter barnehagestart så vet jeg ikke hva jeg gjør. Angrer på hele greia sånn 70% av tiden.

Så hvorfor tenker jeg så mye på å gjøre det om igjen? Føler kroppen og hjernen forråder meg. Romantiserer hvor liten og søt babyen var. Det var hun jo, men alt var så dritt i barseltiden at jeg rakk jo ikke å nyte det. Helt idiotisk tanke, det hadde jo blitt like ille eller enda verre neste gang, med en unge fra før.

Anonymkode: 79db1...3cd

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker said:

Hater den intenst. Ungen er 1 år og fortsatt et helvete å legge. Har ikke gått ned halvparten av babykiloene. Fortsatt vondt i rygg og hofter. Underlivet er ødelagt. Det er bråk og hyling hele tiden. Bruker hele kvelden på å legge og har null egentid, og de gangene jeg får litt tid for meg selv så har jeg ikke lyst til noenting, for jeg er så trøtt og alt det jeg gjorde før av lystbetonte ting er bare meningsløst og ingenting er noe gøy. Så er bare å legge seg og ha akkurat samme dagen igjen neste dag. Hvis ikke det blir bedre etter barnehagestart så vet jeg ikke hva jeg gjør. Angrer på hele greia sånn 70% av tiden.

Så hvorfor tenker jeg så mye på å gjøre det om igjen? Føler kroppen og hjernen forråder meg. Romantiserer hvor liten og søt babyen var. Det var hun jo, men alt var så dritt i barseltiden at jeg rakk jo ikke å nyte det. Helt idiotisk tanke, det hadde jo blitt like ille eller enda verre neste gang, med en unge fra før.

Anonymkode: 79db1...3cd

Vil bare si at dette er tegn på depresjon (det var mine hovedsymptomer). Kan hende du bare er trøtt men kan hende du bør ta en tur til legen også?

Hvor er mannen oppi dette, har ikke han perm og legger ikke han ungen halvparten av gangene osv? Si at han må komme mer på banen kanskje...

Anonymkode: a37db...db8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Vil bare si at dette er tegn på depresjon (det var mine hovedsymptomer). Kan hende du bare er trøtt men kan hende du bør ta en tur til legen også?

Hvor er mannen oppi dette, har ikke han perm og legger ikke han ungen halvparten av gangene osv? Si at han må komme mer på banen kanskje...

Anonymkode: a37db...db8

Høres ut som normal babytid for meg, ikke depresjon. Men kansje jeg og alltid er deprimert når barna er små??? 

Anonymkode: 4a2b3...291

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Høres ut som normal babytid for meg, ikke depresjon. Men kansje jeg og alltid er deprimert når barna er små??? 

Anonymkode: 4a2b3...291

Det du beskriver er ikke normalt.

Anonymkode: 0e912...b5c

[Kakaoen]

Alle babyer er forskjellige. Man vet ikke hvordan den neste blir. 
Med nr 2 forberedte jeg meg på 6 mnd med unntakstilstand og et lite helvette. Da var det utrolig mye lettere å takle. 
 

Hva med å finne noe positivt å gjøre for bare deg? En gå tur med ei venninne, gå alene, shopping uten barn.. noe som funker. Små pauser i løpet av en uke kan gjøre livet lettere å takle. Jeg ble og lei av å gå hjemme mot slutten. Hjalp veldig å begynne å jobbe igjen og at ungen begynte i barnehagen.

Det rare er at når den mest krevende tiden er over så glemmer man ofte hvordan det var og kaster set utpå igjen.

Jeg ville nok rådet deg til å vente et par år med å få en til. Jeg tenker at det er viktigere med en mamma som har det greit og føler hun takler livet enn at barna er sykt tette i alder. Det har ihvertfall vært viktig for meg 🙂

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (37 minutter siden):

Det du beskriver er ikke normalt.

Anonymkode: 0e912...b5c

Da er jeg også deprimert. 

Anonymkode: 4a2b3...291

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (42 minutter siden):

Vil bare si at dette er tegn på depresjon (det var mine hovedsymptomer). Kan hende du bare er trøtt men kan hende du bør ta en tur til legen også?

Hvor er mannen oppi dette, har ikke han perm og legger ikke han ungen halvparten av gangene osv? Si at han må komme mer på banen kanskje...

Anonymkode: a37db...db8

Vet ikke, depresjon eller bare det at livet suger for tiden. Er i alle fall få ting som er noe vits i å holde på med. Ofre en time søvn for å se på en serie liksom, føles bare ufornuftig.

Mannen tar noen legginger når han er hjemme, men er bortreist på jobb nå så da er det bare meg.

Kakaoen skrev (30 minutter siden):

Alle babyer er forskjellige. Man vet ikke hvordan den neste blir. 
Med nr 2 forberedte jeg meg på 6 mnd med unntakstilstand og et lite helvette. Da var det utrolig mye lettere å takle. 
 

Hva med å finne noe positivt å gjøre for bare deg? En gå tur med ei venninne, gå alene, shopping uten barn.. noe som funker. Små pauser i løpet av en uke kan gjøre livet lettere å takle. Jeg ble og lei av å gå hjemme mot slutten. Hjalp veldig å begynne å jobbe igjen og at ungen begynte i barnehagen.

Det rare er at når den mest krevende tiden er over så glemmer man ofte hvordan det var og kaster set utpå igjen.

Jeg ville nok rådet deg til å vente et par år med å få en til. Jeg tenker at det er viktigere med en mamma som har det greit og føler hun takler livet enn at barna er sykt tette i alder. Det har ihvertfall vært viktig for meg 🙂

Ja, bør komme meg ovenpå før vi i det hele tatt vurderer det. Bare synes det er så ekkelt at det føles som om jeg motarbeider meg selv på en måte. Litt sånn... jada, det var jævlig men det blir sikkert superkoselig neste gang🙄

Anonymkode: 79db1...3cd

[AnonymBruker]

Selv om det ikke er depresjon så kanskje noe av det samme som jeg gjorde kan hjelpe, som egentlig var å tvinge inn litt positive aktiviteter i livet igjen selv om man ikke tror det vil være noe gøy og motivasjonen er ikke-tilstedeværende.. Dra på svømming med ungen, be familie om å være barnevakt så du kan møte en venninne for et glass vin, finn en hobby du kan pusle litt med hjemme etter den kjipe leggingen.. Bare noe så ting ikke er så ensformig hele tiden, etterhvert vil det sannsynligvis gi litt glede også. Det er lov å be familie og venner om hjelp når mannen er bortreist på jobb.

Ikke det du spurte om men bare synes det er kjipt å lese at folk har det sånn ❤️ 

Anonymkode: a37db...db8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det du beskriver er ikke normalt.

Anonymkode: 0e912...b5c

Mer normalt enn du tror  

Anonymkode: 8ca73...bb8

[AnonymBruker]

Mitt barn er 4 år nå og en skikkelig morroklump. Men slik har det IKKE alltid vært! Alle sier «man glemmer hvor vondt/hardt/tungt/slitsomt det er», men jeg har ikke glemt én damn shit. Jeg husker at jeg gråt og gråt under utallige nattamminger, jeg husker godt de mange mnd med maks én times søvn, jeg husker de kroppslige plagene, jeg husker jeg foraktet livet, mannen og de fleste rundt meg for alle skulle «støtte» og være så forbanna positive hele tiden. Jeg husker de tre timer lange leggingene, jeg husker alle tannfrembruddene hvor jeg sov på gulvet i gangen i forsøk på å roe ungen. Jeg husker absolutt alt og det var overhodet ikke hverken koselig eller gøy. 

Men NÅ er det gøy! Nå er det skikkelig gøy. Ungen sover godt, går på do selv, kan snakkes med, kan lokkes og kan forklares. Jeg kan si «lek litt i stua så går mamma i dusjen». Alt er så artig nå, han sier så mye rart og kan tas med på det meste. Elsker denne tiden her! Og har skikkelig lyst å oppleve denne tiden her (og videre frem) flere ganger. Er derfor gravid igjen nå. Jeg gleder meg IKKE til babytiden - ikke til permisjonen i det hele tatt. Jeg gruer meg, og er forberedt på et helvete. Men det er verdt det - for det er så få tunge år kontra lette og artige år 🤩 

Nå kommer garantert noen og sier «men vent til tenårene du!!», men jeg har en stedatter på 16 år som virkelig har vært en prøvelse. Likevel takler jeg MYE bedre tenåringstrass, enn nattevåk og sykt-barn-dager. 

Anonymkode: 7f7fb...772

[AnonymBruker]

Rart det med der. Jeg hadde nok ikke like tung barseltid som du beskriver men syns mye var tungt, slitsomt, vanskelig og overveldende. Men er gravid med nr. 2 nå. Som hun over skriver, så blir alt såå mye bedre når de blir litt større (eller jeg vil tro det gjelder for de fleste hvertfall som har hatt litt tøff baby tid)

Jeg for min del syns permisjon nattevåke, kveldsuro, misfornøyd baby som sov lite var kjempetøft. Men har nå en 2-åring som sover bra, kan prate, tulle, le og vi har det veldig gøy sammen. Gleder meg til tiden fremover. Når jeg tenker på ny baby i magen, så er det tiden etter 1 år jeg gleder meg mest til, også håper jeg at jeg takler det første året litt bedre denne gangen.

Vi hadde snakket om før vi fikk nr. 1 at vi ønsket 2 barn relativt tett (ca 2 år mellom) men da nr. 1 var 1 år som din er nå, var ingen av oss klare for å starte prøvingen på nr. 2. Da følte vi endelig at vi hadde fått hodet litt over vann, baby begynte i barnehagen og vi fikk litt mer av det "normale" livet tilbake. Så vi valgte å utsette prøvingen 1 år, og ble gravid rett før første barnet var 2 år. Det året gjorde veeeldig forskjell for min del mtp på å bli "klar" psykisk for en ny runde med baby-tid

 

 

Anonymkode: ea6ca...4ab

[AnonymBruker]

Det er lov og lurt i drøye litt med å få andremann. Kjenner flere som trodde de ville ha to tette, men som har 3,5-6 år mellom barna fordi de trengte å komme seg ovenpå før de prøvde på andremann. Jeg  trodde jeg ville ha knappe to år mellom mine, men det var absolutt ikke aktuelt å begynne prøvinga da førstemann var ett år. Vi trengte et år til før vi orket å tenke på flere barn, og i dag er jeg glad vi har 3 år mellom våre.

Anonymkode: a158e...d89

[AnonymBruker]

Enig at det er ubehagelig at kroppen liksom arbeider mot din sunne fornuft, men formeringsbehovet er sterkt hos alle skapninger på denne jord, så hjernen din jobber på høygir nå for å overbevise deg om at det er en god idé

Når det er sagt, så med mindre du er 38 år, så tenker jeg at det kan være greit å la være å bale med disse tankene så tidlig. Det er uansett en fordel for ungen å være 3-4 år før han/hun får et søsken, og da kan alt se annerledes ut. 

Jeg opplevde babytiden helt som deg. NEI, jeg var ikke deprimert som folk sier her. Det kunne både fastlegen og psykolog avkrefte.

Takler bare skinnsykt dårlig lite søvn, og når jeg sover dårlig blir alt et slit og ork. Derfor prioriterte jeg alltid søvn, som jeg generelt trenger ganske mye av, og da var det rett og slett ikke nok tid igjen til andre ting til at jeg følte livet var særlig givende. 

Tror det der er VELDIG vanlig. Jeg er så imot at man skal sykeliggjøre at noe som i utgangspunktet er en dritt deal, oppleves lite givende for folk - det er jo Guantanamo-torturstyle på oppvåkningsmønteret til de fleste babyer. Og de fleste finner ikke bleieskift, amming og endeløse trilleturer i alt slags vær, givende nok til at man føler at livet er toppen. 

Når det er sagt, så er jeg gravid igjen nå. 6 år etterpå. Og det skjedde helt frivillig  Men jeg gruer meg skikkelig til babytiden, og belager meg på et helvette. Men som en sier her, så blir det veldig gøy og hyggelig med barn etter hvert. Nå som jeg vet og er forberedt på at det blir 95 % jævlig, så håper jeg at jeg klarer å "nyte" de 5 prosentene bittelitt mer i alle fall  Kanskje. Og om jeg ikke gjør det, så går det greit. Det er i det store og det hele få år av livet, sammenlignet med resten av livet man får sammen med barna, selv om det ikke føles som "kort tid" der og da. 

Men det var totalt uaktuelt for meg å ha baby og småbarn samtidig, for det er som du er inne på, dømt til å bli mer stress og mas. 

Håper du er ung nok til å gi dette litt tid. 

Jeg begynte også å bale med sånne tanker som deg etter ett år, men det var deilig da jeg bestemte meg for å bare legge det bort i i alle fall 2-3 år. Jeg bare bestemte meg for at dette skal jeg ikke tenke på her og nå. Det ga hodet mitt en god pause som jeg trengte.

 

Anonymkode: 22700...a17

[AnonymBruker]

Kan du få litt avlastning fra familie? Kanskje besteforelder som kan sitte barnevakt en dag, evt. søsken?

Anonymkode: a5a26...b9c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Mitt barn er 4 år nå og en skikkelig morroklump. Men slik har det IKKE alltid vært! Alle sier «man glemmer hvor vondt/hardt/tungt/slitsomt det er», men jeg har ikke glemt én damn shit. Jeg husker at jeg gråt og gråt under utallige nattamminger, jeg husker godt de mange mnd med maks én times søvn, jeg husker de kroppslige plagene, jeg husker jeg foraktet livet, mannen og de fleste rundt meg for alle skulle «støtte» og være så forbanna positive hele tiden. Jeg husker de tre timer lange leggingene, jeg husker alle tannfrembruddene hvor jeg sov på gulvet i gangen i forsøk på å roe ungen. Jeg husker absolutt alt og det var overhodet ikke hverken koselig eller gøy. 

Men NÅ er det gøy! Nå er det skikkelig gøy. Ungen sover godt, går på do selv, kan snakkes med, kan lokkes og kan forklares. Jeg kan si «lek litt i stua så går mamma i dusjen». Alt er så artig nå, han sier så mye rart og kan tas med på det meste. Elsker denne tiden her! Og har skikkelig lyst å oppleve denne tiden her (og videre frem) flere ganger. Er derfor gravid igjen nå. Jeg gleder meg IKKE til babytiden - ikke til permisjonen i det hele tatt. Jeg gruer meg, og er forberedt på et helvete. Men det er verdt det - for det er så få tunge år kontra lette og artige år 🤩 

Nå kommer garantert noen og sier «men vent til tenårene du!!», men jeg har en stedatter på 16 år som virkelig har vært en prøvelse. Likevel takler jeg MYE bedre tenåringstrass, enn nattevåk og sykt-barn-dager. 

Anonymkode: 7f7fb...772

Hahaha ja, spot on det med alle de rundt. Mannen min sier at jeg er så flink, jeg sier at jeg suger til denne mammagreia, så sier han at det er nettopp derfor jeg er flink. Fordi jeg hater det intenst men står i det. Men føler ikke det er én eneste ting jeg har prøvd i livet som jeg mestrer dårligere enn dette. Og det kommer fra ei som har starta maaange fag på universitetet som hun aldri fullførte.

Håper veldig veldig at jeg er flinkere mamma til barn som kan konverseres med😅 

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Rart det med der. Jeg hadde nok ikke like tung barseltid som du beskriver men syns mye var tungt, slitsomt, vanskelig og overveldende. Men er gravid med nr. 2 nå. Som hun over skriver, så blir alt såå mye bedre når de blir litt større (eller jeg vil tro det gjelder for de fleste hvertfall som har hatt litt tøff baby tid)

Jeg for min del syns permisjon nattevåke, kveldsuro, misfornøyd baby som sov lite var kjempetøft. Men har nå en 2-åring som sover bra, kan prate, tulle, le og vi har det veldig gøy sammen. Gleder meg til tiden fremover. Når jeg tenker på ny baby i magen, så er det tiden etter 1 år jeg gleder meg mest til, også håper jeg at jeg takler det første året litt bedre denne gangen.

Vi hadde snakket om før vi fikk nr. 1 at vi ønsket 2 barn relativt tett (ca 2 år mellom) men da nr. 1 var 1 år som din er nå, var ingen av oss klare for å starte prøvingen på nr. 2. Da følte vi endelig at vi hadde fått hodet litt over vann, baby begynte i barnehagen og vi fikk litt mer av det "normale" livet tilbake. Så vi valgte å utsette prøvingen 1 år, og ble gravid rett før første barnet var 2 år. Det året gjorde veeeldig forskjell for min del mtp på å bli "klar" psykisk for en ny runde med baby-tid

 

 

Anonymkode: ea6ca...4ab

Høres fornuftig ut sånn. En pause til å ha det litt fint før man kaster seg uti det igjen. Så du ventet til du følte deg helt klar?

Anonymkode: 79db1...3cd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Det er lov og lurt i drøye litt med å få andremann. Kjenner flere som trodde de ville ha to tette, men som har 3,5-6 år mellom barna fordi de trengte å komme seg ovenpå før de prøvde på andremann. Jeg  trodde jeg ville ha knappe to år mellom mine, men det var absolutt ikke aktuelt å begynne prøvinga da førstemann var ett år. Vi trengte et år til før vi orket å tenke på flere barn, og i dag er jeg glad vi har 3 år mellom våre.

Anonymkode: a158e...d89

Ja, tenkte litt sånn at det kunne være greit å bli ferdig med det. Men det er nok dumt å kaste seg uti med én til når man fortsatt sliter etter første. Det er 3 år mellom meg og søsknene mine, det er jo ikke mye i voksen alder. Men litt avstand i barneårene kanskje.

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Enig at det er ubehagelig at kroppen liksom arbeider mot din sunne fornuft, men formeringsbehovet er sterkt hos alle skapninger på denne jord, så hjernen din jobber på høygir nå for å overbevise deg om at det er en god idé

Når det er sagt, så med mindre du er 38 år, så tenker jeg at det kan være greit å la være å bale med disse tankene så tidlig. Det er uansett en fordel for ungen å være 3-4 år før han/hun får et søsken, og da kan alt se annerledes ut. 

Jeg opplevde babytiden helt som deg. NEI, jeg var ikke deprimert som folk sier her. Det kunne både fastlegen og psykolog avkrefte.

Takler bare skinnsykt dårlig lite søvn, og når jeg sover dårlig blir alt et slit og ork. Derfor prioriterte jeg alltid søvn, som jeg generelt trenger ganske mye av, og da var det rett og slett ikke nok tid igjen til andre ting til at jeg følte livet var særlig givende. 

Tror det der er VELDIG vanlig. Jeg er så imot at man skal sykeliggjøre at noe som i utgangspunktet er en dritt deal, oppleves lite givende for folk - det er jo Guantanamo-torturstyle på oppvåkningsmønteret til de fleste babyer. Og de fleste finner ikke bleieskift, amming og endeløse trilleturer i alt slags vær, givende nok til at man føler at livet er toppen. 

Når det er sagt, så er jeg gravid igjen nå. 6 år etterpå. Og det skjedde helt frivillig  Men jeg gruer meg skikkelig til babytiden, og belager meg på et helvette. Men som en sier her, så blir det veldig gøy og hyggelig med barn etter hvert. Nå som jeg vet og er forberedt på at det blir 95 % jævlig, så håper jeg at jeg klarer å "nyte" de 5 prosentene bittelitt mer i alle fall  Kanskje. Og om jeg ikke gjør det, så går det greit. Det er i det store og det hele få år av livet, sammenlignet med resten av livet man får sammen med barna, selv om det ikke føles som "kort tid" der og da. 

Men det var totalt uaktuelt for meg å ha baby og småbarn samtidig, for det er som du er inne på, dømt til å bli mer stress og mas. 

Håper du er ung nok til å gi dette litt tid. 

Jeg begynte også å bale med sånne tanker som deg etter ett år, men det var deilig da jeg bestemte meg for å bare legge det bort i i alle fall 2-3 år. Jeg bare bestemte meg for at dette skal jeg ikke tenke på her og nå. Det ga hodet mitt en god pause som jeg trengte.

Anonymkode: 22700...a17

Virkelig sterkt altså😳 Huff. Kanskje det blir bedre hvis man er innstilt på helvete også blir det ikke fullt så ille. Søvnmangel er bare helt grusomt, jeg tåler også det veldig dårlig.

Jeg er 31, så vi har vel litt tid på oss sånn sett. Skal prøve å legge det helt bort som du skriver. Kanskje bare late som om vi ikke skal ha flere og så ta det opp til diskusjon om noen år😅  Få muligheten til å jobbe litt også, før det blir permisjon og styr igjen.

Anonymkode: 79db1...3cd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hahaha ja, spot on det med alle de rundt. Mannen min sier at jeg er så flink, jeg sier at jeg suger til denne mammagreia, så sier han at det er nettopp derfor jeg er flink. Fordi jeg hater det intenst men står i det. Men føler ikke det er én eneste ting jeg har prøvd i livet som jeg mestrer dårligere enn dette. Og det kommer fra ei som har starta maaange fag på universitetet som hun aldri fullførte.

Håper veldig veldig at jeg er flinkere mamma til barn som kan konverseres med😅 

Anonymkode: 79db1...3cd

Hehe ja jeg forstår deg! Jeg synes absolutt alt har blitt enklere parallellt med at ungen sover bedre, blir mer selvstendig og kan snakkes til 🙈 

Anonymkode: 7f7fb...772