Hvordan styrke henne?

[AnonymBruker]

Vi har ei jente på 11 år som er veldig snill. Jeg sier ikke det fordi hun er barnet vårt (vi har to andre barn som vi ikke alltid kan si det samme om 🙄). Men hun er veldig snill. Mot oss, mot venner, andre voksne. Det blir ofte kommentert av venners foreldre og lærerne. 

Og der er jo fint å være snill, problemet er at hun blir for snill. Hun tør ikke si imot eller stå opp for seg selv. Hun er utadvent, har lett for å komme i kontakt med folk og har mange venner, men noen av disse har null problemer med å snu henne ryggen, avvise henne eller si noe sårende. Når de tar kontakt igjen, oppfører jenta vår seg som om ingenting har hendt. Vi har snakket om det maaange ganger. At det er lov å si ifra om man blir dårlig behandlet, uten at man er slem av den grunn. 

Hva kan vi som foreldre gjøre for å få henne til å bli litt tøffere? Jeg mener på ingen måte at hun skal bli ufin, men heller gi henne motet til å si "Hey, det der er faktisk ikke greit!", når det behøves.

Hun har forresten null problemer med å synge ut om vi eller brødrene gjør noe hun mener er urettferdig. Og selv om man skulle tro hun var trygg på venner hun har hatt i flere år, klarer hun altså ikke å si ifra til dem. 

 

Anonymkode: 2cfa3...054

[AnonymBruker]

Står dere opp for dere selv hjemme da? Altså- har hun egentlig lært å stå opp for seg selv hjemmefra?

Anonymkode: 21741...737

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Står dere opp for dere selv hjemme da? Altså- har hun egentlig lært å stå opp for seg selv hjemmefra?

Anonymkode: 21741...737

Det har jeg egentlig ikke tenkt over, for verken mannen min eller jeg har opplevd å bli urettferdig behandlet av noen utenfor familien. Det hender selvsagt at vi føler det her hjemme og da gir vi beskjed. Og som sagt har hun ingen problemer med å si ifra om hun føler seg urettferdig behandlet av oss eller brødrene sine. 

Jeg tror rett og slett bare at hun er slik av natur. Brødrene hennes er jo ikke slik. 

Anonymkode: 2cfa3...054

[Raven.Writingdesk]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Jeg tror rett og slett bare at hun er slik av natur. Brødrene hennes er jo ikke slik. 

Anonymkode: 2cfa3...054

Jeg tror det er viktig at dere ikke snakker ned denne egenskapen slik at hun begynner å tvile på seg selv. For tro meg, klarer hun å bevare dette uten å bli en «dørmatte» vil hun komme langt i livet.

Så hvordan forhindre at hun blir en dørmatte? - Jo, når hun forteller om konflikt/uvennskap og/eller dere observerer at maktbalansen i forholdet er ujevnt, at hun kanskje blir behandlet dårlig, så skal dere snakke om det.

Spør henne hvordan det får henne til å føle seg, om hun ville behandlet noen slik og om dette er hennes syn på vennskap. Rett rettferdighetssansen og omsorgen hun har, mot seg selv. 
Om hun ikke opplever konflikter kan det være dere skal ha tillit til at hun faktisk sier ifra og setter grenser men dere ser det kanskje ikke så tydelig (ha tillit til henne, ikke undervurder) 

Jeg har to barn og det ene barnet er identisk med det du beskriver. Vi har snakket mye om destruktive og konstruktive relasjoner. Jeg har sagt rett ut at min største frykt er at barnet skal møte en potensiell kjæreste som ikke er snill med barnet og utnytter godheten i barnet. (Om barnet er slik som voksen) Denne samtalen har da «sprunget ut» av et destruktivt vennskap, hvor barnet mitt egentlig visste at det ikke ble behandlet bra, alltid. Barnet vet også at enkelte voksne kan være kjærest med en annen voksen som ikke behandler dem bra, så det var en «forståelig parallell» for barnet, at det ikke ønsket å se seg selv som voksen i et destruktivt voksen-forhold. Skal barnet sette grenser som voksen må det lære seg det som barn. Jeg snakket også litt om at man blir behandlet slik man «aksepterer» å bli behandlet, at man lærer andre hvordan de skal behandle en. Og de som kanskje er slem gjør det noen ganger uten å forstå det selv, så man gjør dem egentlig en bjørnetjeneste om man ikke setter grenser for seg selv. Da lærer de jo aldri.

Barnet brukte selv begrepet «toxic» om slike relasjoner; «jeg skal unngå å havne i toxice forhold, mamma». Barnet har blitt kjempeflink til å grensesette men er fremdeles utrolig empatisk og godt likt. 
 

Lykke til  

Endret 19. januar 2022 av Raven.Writingdesk

[Tvist]

For å bli tryggere på seg selv må hun få mestring utenfor hjemmet. Sport er ofte en god arena. Kampsport, dans, håndball. Noe hun trives med. 

[AnonymBruker]

Raven.Writingdesk skrev (2 timer siden):

Jeg tror det er viktig at dere ikke snakker ned denne egenskapen slik at hun begynner å tvile på seg selv. For tro meg, klarer hun å bevare dette uten å bli en «dørmatte» vil hun komme langt i livet.

Så hvordan forhindre at hun blir en dørmatte? - Jo, når hun forteller om konflikt/uvennskap og/eller dere observerer at maktbalansen i forholdet er ujevnt, at hun kanskje blir behandlet dårlig, så skal dere snakke om det.

Spør henne hvordan det får henne til å føle seg, om hun ville behandlet noen slik og om dette er hennes syn på vennskap. Rett rettferdighetssansen og omsorgen hun har, mot seg selv. 
Om hun ikke opplever konflikter kan det være dere skal ha tillit til at hun faktisk sier ifra og setter grenser men dere ser det kanskje ikke så tydelig (ha tillit til henne, ikke undervurder) 

Jeg har to barn og det ene barnet er identisk med det du beskriver. Vi har snakket mye om destruktive og konstruktive relasjoner. Jeg har sagt rett ut at min største frykt er at barnet skal møte en potensiell kjæreste som ikke er snill med barnet og utnytter godheten i barnet. (Om barnet er slik som voksen) Denne samtalen har da «sprunget ut» av et destruktivt vennskap, hvor barnet mitt egentlig visste at det ikke ble behandlet bra, alltid. Barnet vet også at enkelte voksne kan være kjærest med en annen voksen som ikke behandler dem bra, så det var en «forståelig parallell» for barnet, at det ikke ønsket å se seg selv som voksen i et destruktivt voksen-forhold. Skal barnet sette grenser som voksen må det lære seg det som barn. Jeg snakket også litt om at man blir behandlet slik man «aksepterer» å bli behandlet, at man lærer andre hvordan de skal behandle en. Og de som kanskje er slem gjør det noen ganger uten å forstå det selv, så man gjør dem egentlig en bjørnetjeneste om man ikke setter grenser for seg selv. Da lærer de jo aldri.

Barnet brukte selv begrepet «toxic» om slike relasjoner; «jeg skal unngå å havne i toxice forhold, mamma». Barnet har blitt kjempeflink til å grensesette men er fremdeles utrolig empatisk og godt likt. 
 

Lykke til  

Tusen takk for fint svar og mange gode tips. 😊 

Vi snakker absolutt ikke ned denne egenskapen. Vi roser henne ofte for godheten og omsorgen hun viser for andre. 

Vi har også snakket mye om hver enkelt situasjon der hun opplever å ikke bli behandlet bra. Senest i går opplevde hun å bli avvist av den hun nok anser som sin nærmeste venn. Da snakket vi om at kanskje hun ikke skal komme springende til denne vennen med en gang, men la denne vennen ta kontakt først neste gang. For vi opplever nok at hun lett blir en dørmatte, at vennene ser at de kan behandle henne dårlig uten at det får konsekvenser for vennskapet. At datteren vår tilgir uansett. 

Men skal absolutt ta til oss å snakke om det med destruktive og konstruktive relasjoner. 

Igjen, tusen takk for svar og nyttige råd. 

Anonymkode: 2cfa3...054

[AnonymBruker]

Tvist skrev (2 timer siden):

For å bli tryggere på seg selv må hun få mestring utenfor hjemmet. Sport er ofte en god arena. Kampsport, dans, håndball. Noe hun trives med. 

Hun danser og synger. Spesielt sistnevnte mestrer hun veldig godt. Hun spiller også fotball, men det er nok ikke helt hennes arena. Har faktisk tenkt litt på kampsport, har lest at det kan være med på å bygge opp både barns og voksnes selvrespekt. Skader jo ikke å prøve, tenker jeg. 

Anonymkode: 2cfa3...054

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Vi har ei jente på 11 år som er veldig snill. Jeg sier ikke det fordi hun er barnet vårt (vi har to andre barn som vi ikke alltid kan si det samme om 🙄). Men hun er veldig snill. Mot oss, mot venner, andre voksne. Det blir ofte kommentert av venners foreldre og lærerne. 

Og der er jo fint å være snill, problemet er at hun blir for snill. Hun tør ikke si imot eller stå opp for seg selv. Hun er utadvent, har lett for å komme i kontakt med folk og har mange venner, men noen av disse har null problemer med å snu henne ryggen, avvise henne eller si noe sårende. Når de tar kontakt igjen, oppfører jenta vår seg som om ingenting har hendt. Vi har snakket om det maaange ganger. At det er lov å si ifra om man blir dårlig behandlet, uten at man er slem av den grunn. 

Hva kan vi som foreldre gjøre for å få henne til å bli litt tøffere? Jeg mener på ingen måte at hun skal bli ufin, men heller gi henne motet til å si "Hey, det der er faktisk ikke greit!", når det behøves.

Hun har forresten null problemer med å synge ut om vi eller brødrene gjør noe hun mener er urettferdig. Og selv om man skulle tro hun var trygg på venner hun har hatt i flere år, klarer hun altså ikke å si ifra til dem. 

 

Anonymkode: 2cfa3...054

Typiske autismesymptomer du beskriver der. Tror jenta har autisme.

Anonymkode: 65c96...031

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Typiske autismesymptomer du beskriver der. Tror jenta har autisme.

Anonymkode: 65c96...031

Jada. 🙄 Men om hun hadde hatt det, hadde jeg uansett ønsket at hun klarte å stå opp for seg selv. Så hva er poenget ditt? 

Anonymkode: 2cfa3...054

[AnonymBruker]

Er det noe jeg har lært ungene mine og mine bonusbarn, så er det å stå opp for seg selv! 

Vært rak i ryggen, møt blikkene til folk, stå for meningene dine, men ikke vær redd for å si at du har tatt feil. 

Si fra når du merker noen går for langt, gjør det bestemt og så fort som mulig. Ta andre i forsvar når du ser de blir behandlet feil/urettferdig. 

Si nei når du ikke vil, om de ikke hører da, sørg for at de forstår et NEI! Stol på deg selv og lat som du er sterk, selv om du ikke er det. 

Dette har jeg lært ungene mine fra de har vært rimelig små! Ikke finn deg i dritt! 

Anonymkode: be4df...280