Gift men forelsket

[AnonymBruker]

Jeg må ha hjelp til å sortere følelsene mine her...

Jeg og mannen har to barn og han har et særkullsbarn. Vi er gift, eier bolig sammen og har generelt hatt mye utfordringer de siste årene med nav, familievernkontor, advokater, samværssabotasje, økonomi, husbygging, krevende barn, lang uføreprosess (meg). Noe som har selvsagt krevd sitt og vi har generelt vært slitne, følt motstand fra mange kanter og det er klart det tærer på forholdet at de eneste ledige stundene når barna endelig har sovnet (jeg sier endelig for det har vært mye styr på den kanten også), så er vi utslitte og må ta tak i alt som har men ovennevnte problemer, dokumentere, skrive, snakke, finne ut avtale osv osv. De siste årene har ihvertfall ikke jeg følt på den gode følelsen av kjærlighet oss imellom som par, kun et team som skal igjennom alt og få alt til å fungere.

Min mann har vært mye borte på kveldstid også for å ta på seg ekstra jobb i og med at økonomien har vært hard med advokater, barnebidrag som er feil (HELT feil, en stor sak) og at jeg er ufør på minstesats. Dermed har mye falt på meg med hus og hjem, handling, planlegging osv. 

Generelt har jeg følt på mye dårlig stemning i hjemmet, mye diskusjoner, en del av "jeg orker ikke diskutere dette nå, diskusjon ferdig", mye uro rundt dette med unger og stress, kjefting, krangling... Han gjorde også noe som har gjort meg usikker på hvor mye jeg kan stole på han, ikke utroskap eller noe sånt, men en ting som gjør at jeg føler meg sviktet. Jeg føler meg også maktesløs av denne samværssaken med hans særkullsbarn som preger hele familien både økonomisk og følelsesmessig, søsken som sitter med mye følelser osv. Jeg sitter på utsiden og får ikke gjort mye og mener han må ta tak i ting fortere, være mer på, mens jeg skjønner at dette tærer på han og at alt er overveldende. Til slutt drukner man jo i telefoner, brevskriving og dokumenter fra instanser...Jeg er rett og slett i gata "jeg har gitt opp" ang denne saken dessverre ...

Så til saken.. Jeg har forelsket meg i en annen (NN). Ingen vet, ikke han nye, ikke mannen, kun jeg. Det er en jeg må møte i forbindelse med barna, og må møte ihvertfall et par år til. Jeg har hatt følelser for han i snart ett år nå. Jeg vet ikke om NN har merket noe på meg, og jeg vet ikke om det er innbilning men jeg føler det er en gnist der fra hans side. Om denne forelskelsen kommer fordi ting er som de er på hjemmebane, at jeg i underbevisstheten prøver å få en grunn til å dra, eller om dette er noe helt annet vet jeg ikke. Men jeg har aldri følt noe sånt i et forhold før, jeg har heller aldri vært utro i forhold før, har ikke vært interessert i noen andre, men med NN sa det pang og jeg har falt så voldsomt for han at det gjør vondt. Jeg tenker på han hele tida, det føles som jeg sørger, for at jeg mest sannsynlig ikke kan få han (han er i et forhold samt at jeg vet ikke en gang om han er interessert i meg) samt at jeg sørger for familielivet som føles over nå 

For det er slik det føles for meg, det føles over. Jeg er glad i mannen og elsker barna våre, og det eneste som har "skjedd" er at jeg mest sannsynlig har falt ut av kjærligheten...

Jeg har snakket med mannen om mine følelser men holdt saken om NN helt utenfor. Nå våkner mannen? Han har sett at jeg har vært "off" men ikke ant at jeg har hatt det jævlig. Han sier han skal jo bli gammel med meg. Han har blitt mer kjærlig, men jeg klarer ikke motta. Vi har ikke hatt sex på en stund. Vi sover i samme seng. Jeg føler meg helt jævlig for at jeg ikke kan gjengjelde alt til mannen, men han har jo gjort meg utrolig trist også, uten å spørre hvordan jeg har det eller villet snakke om det. Jeg har grått, jeg har trukket meg unna. Jeg hadde forventet at han hadde vist meg omsorg og snakket med meg. Men han har ikke villet snakke om noe. Nå har jeg kommet så langt at jeg ser for meg hvordan livet vil bli alene, selge huset, flytte ut... Ikke kunne se barna mine hver dag. Hadde han snakket med meg og vært emosjonelt tilgjengelig, hadde jeg sluppet å komme så langt i følelsene mine helt alene.

Jeg sørger, samtidig som jeg får en opptur hver dag når jeg møter NN. Så sørger jeg igjen når jeg drar, over livet som det har blitt hjemme og over en forelskelse som er "feil".

Når det gjelder NN føler jeg ikke for å fortelle om følelsene mine, i respekt for hans forhold og mitt eget. Den "riktige" rekkefølgen vil være å ordne opp hjemme først, men samtidig kan jeg ikke noe for å tenke, enn om han føler det samme og ingen av oss kan gjøre noe med det.

Hjelp meg å sortere følelsene

Anonymkode: f8809...38f

[AnonymBruker]

Har du i det hele tatt økonomi til å klare deg selv da? Du skriver du er ufør på minstesats og det holder vel knapt til å leie en liten bolig med ett enkelt soverom. Og dette skal du forsørge to barn på 50% og deg selv? Det høres ikke ut som det vil gå særlig bra.

Jeg kan ikke skjønne hvordan du skal klare deg uten din manns inntekt å dele på livets utgifter i det daglige.

Anonymkode: 02880...d30

[AnonymBruker]

Høres ut som både du og mannen er dauslitne. Nå som du har fått innvilget ufør, kan ihvertfall den saka bero. Og du kan bruke tid på ordentlig avslapping, trening, hobby og å ivareta deg selv og familien. Om mannen din må jobbe mye, må han også sørge for ordentlig hvile, ellers kan han bli syk. 

Er det barnas lærer du er blitt betatt av? Det er lett å bli småbetatt av dem som er "utenfor" en litt krevende hverdag, men det stikker som regel ikke så dypt når ting ordner seg på hjemmebane. 

Anonymkode: 077bf...aa7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Har du i det hele tatt økonomi til å klare deg selv da? Du skriver du er ufør på minstesats og det holder vel knapt til å leie en liten bolig med ett enkelt soverom. Og dette skal du forsørge to barn på 50% og deg selv? Det høres ikke ut som det vil gå særlig bra.

Jeg kan ikke skjønne hvordan du skal klare deg uten din manns inntekt å dele på livets utgifter i det daglige.

Anonymkode: 02880...d30

Jeg e usikker på dette selv. Men å holde sammen for økonomiens del er feil det også...

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Høres ut som både du og mannen er dauslitne. Nå som du har fått innvilget ufør, kan ihvertfall den saka bero. Og du kan bruke tid på ordentlig avslapping, trening, hobby og å ivareta deg selv og familien. Om mannen din må jobbe mye, må han også sørge for ordentlig hvile, ellers kan han bli syk. 

Er det barnas lærer du er blitt betatt av? Det er lett å bli småbetatt av dem som er "utenfor" en litt krevende hverdag, men det stikker som regel ikke så dypt når ting ordner seg på hjemmebane. 

Anonymkode: 077bf...aa7

Jeg trener, prøver å bli mer frisk enn det jeg har vært, ordner i huset, men jeg blir ikke mer lykkelig av det.

Det er noe sånt. Det er ikke "småbetatt", jeg har aldri kjent en slik kjemi og tiltrekning før og jeg er godt voksen..

Anonymkode: f8809...38f

[Nooni]

Ja hva skal man si .... 
Jeg forstår godt at du har det vanskelig og føler at du holder på å drukne i hverdagen. Sånn sett så er det også lett å forstå at din forelskelse er en kjærkommen flukt. 

Når jeg skal svare på spørsmålet ditt så slites jeg mellom å si hvordan JEG ville gjort det/tenkt og hvordan jeg tenker er fornuftig å gjøre det. For i dette tilfellet er det to forskjellige ting

Hvis du har det slik jeg opplever det så ville jeg personlig tatt beina på nakken og flyttet. Det fordi livet mitt er fylt av utfordringer (de fleste positive) og jeg har verken overskudd, energi eller lyst til å deale med andre sin drit. Jeg støtter gjerne og kan trå til, men hvis jeg kommer dit hen at andres drit påvirker mitt liv på en sånn måte at jeg ikke har det bra over tid, så går jeg. Så er det selvsagt gråsoner. Jeg tror ingen vil beskrive meg som en person som gir fan i min familie og venner (heller motsatt), men jeg håper du forstår meg rett. Jeg har ansvar for mitt liv og min lykke. 

Men er det det riktige å gjøre? Kanskje ikke. Det riktige vil kanskje heller være at du forteller mannen din at du nå har nådd en grense og at du opplever at du ikke orker mer. Kanskje finnes det en objektiv tredjepart som kan bistå dere (familievernkontoret?) . Jeg leser at du ikke lengre har følelser i relasjon med mannen din og det kan jeg forstå. Samtidig så er det mange som forteller at det er mulig å finne tilbake til dette når man har fått ryddet bort all støy. Kan det være mulig for dere? Kan du huske hva du en gang forelsket deg i og at dere setter av tid til hverandre, eller har du kommet så langt at du ikke er interessert i dette? 

Jeg tror at spørsmålet nå handler om hvor langt du har kommet i prosessen og om du i det hele tatt er interessert i å reparere. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det er ikke "småbetatt", jeg har aldri kjent en slik kjemi og tiltrekning før og jeg er godt voksen..

Anonymkode: f8809...38f

Poenget er at det kan kjennes ekstra intenst ut fordi du ikke liker hverdagen din. 

Anonymkode: 077bf...aa7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Poenget er at det kan kjennes ekstra intenst ut fordi du ikke liker hverdagen din. 

Anonymkode: 077bf...aa7

Det kan være .. Men hvorfor akkurat han, jeg møter andre menn også men har ikke følt noen tiltrekning til noen av disse, i noen av årene vi har hatt disse utfordringene ...

Anonymkode: f8809...38f

[AnonymBruker]

Nooni skrev (1 time siden):

 

Hvis du har det slik jeg opplever det så ville jeg personlig tatt beina på nakken og flyttet. Det fordi livet mitt er fylt av utfordringer (de fleste positive) og jeg har verken overskudd, energi eller lyst til å deale med andre sin drit. Jeg støtter gjerne og kan trå til, men hvis jeg kommer dit hen at andres drit påvirker mitt liv på en sånn måte at jeg ikke har det bra over tid, så går jeg. Så er det selvsagt gråsoner. Jeg tror ingen vil beskrive meg som en person som gir fan i min familie og venner (heller motsatt), men jeg håper du forstår meg rett. Jeg har ansvar for mitt liv og min lykke. 

Men er det det riktige å gjøre? Kanskje ikke. Det riktige vil kanskje heller være at du forteller mannen din at du nå har nådd en grense og at du opplever at du ikke orker mer. Kanskje finnes det en objektiv tredjepart som kan bistå dere (familievernkontoret?) . Jeg leser at du ikke lengre har følelser i relasjon med mannen din og det kan jeg forstå. Samtidig så er det mange som forteller at det er mulig å finne tilbake til dette når man har fått ryddet bort all støy. Kan det være mulig for dere? Kan du huske hva du en gang forelsket deg i og at dere setter av tid til hverandre, eller har du kommet så langt at du ikke er interessert i dette? 

Jeg tror at spørsmålet nå handler om hvor langt du har kommet i prosessen og om du i det hele tatt er interessert i å reparere. 

Takk for utfyllende svar! Ja jeg er enig med deg. Men om jeg flytter, vil fortsatt mine barn preges av f.eks dette med samværssaken. De vil fortsatt måtte forholde seg til det. Dette sliter jeg med, da kan jeg ikke være der for dem og gi dem omsorg i dette ..

Familievernkontoret har vi gitt opp, de har oppført seg særdeles lite hjelpsom i denne saken, de har rett og slett motarbeidet oss og gjort ting værre... Men det finnes sikkert andre terapeuter å snakke med. Men mannen har ikke en gang nevnt det, og jeg er usikker på om det er i det hele tatt noe de kan gjøre ..

Anonymkode: f8809...38f

[Nooni]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Takk for utfyllende svar! Ja jeg er enig med deg. Men om jeg flytter, vil fortsatt mine barn preges av f.eks dette med samværssaken. De vil fortsatt måtte forholde seg til det. Dette sliter jeg med, da kan jeg ikke være der for dem og gi dem omsorg i dette ..

Anonymkode: f8809...38f

Snakker du da om dine særkullsbarn eller at dine og din ektefelles barn vil preges fordi det er en konflikt rundt særkullsbarn? Jeg ble plutselig litt usikker på om jeg har forstått det riktig. 

Ja du har nok rett i at barna fortsatt vil påvirkes uavhengig av om det er "mine, dine eller våre barn". På den annen side så skal det heller ikke undervurderes at de vil få et tilleggs-hjem (ditt) som er mer harmonisk og uten konstante gnisninger. En glad mor med overskudd kan kompensere for mye og gi barna den resiliensen de trenger fremover. Målet skal jo aldri være at barn ikke skal se eller være vitne til utfordringer - det som er viktig er at de ser og lærer hvordan man kan håndtere dette. 

Jeg mener ikke at dette er uproblematisk, for du vil få nok utfordringer om du flytter, men om du virkelig mener at du ikke har en fremtid med han du er gift med syns jeg det er greit å ta grep før atmosfæren blir altfor giftig. Å flytte og ta ut separasjon kan i prinsippet også forstås som en prøveperiode, ikke sant? 

Når det gjelder familievernkontor så er mitt inntrykk at tilbudet og kvaliteten er varierende, det var derfor jeg nevnte det. Selv har jeg ingen gode erfaringer med dem. 

[AnonymBruker]

Nooni skrev (7 minutter siden):

Snakker du da om dine særkullsbarn eller at dine og din ektefelles barn vil preges fordi det er en konflikt rundt særkullsbarn? Jeg ble plutselig litt usikker på om jeg har forstått det riktig. 

 

Jeg har ingen særkullsbarn, mannen har ett og det utføres samværssabotasje fra barnets mor så barnet er her sjelden og så plutselig skal det hit, ungene våre og vi blir maktesløse og ungene våre savner søskenet og er lei seg pga dette. Mannen betaler fullt barnebidrag pga at barnets mor påstår barnet ikke er her i det hele tatt. Advokaten koster, barnebidrag koster, mannen tjener heller ikke så mye akkurat. 

Ja jeg tenker også at barnet kan få et mer harmonisk hjem om vi flytter fra hverandre ... Men kanskje det blir værre også, jeg vet ikke 😢

Anonymkode: f8809...38f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Jeg  tenker også at barnet kan få et mer harmonisk hjem om vi flytter fra hverandre ... Men kanskje det blir værre også, jeg vet ikke 

Anonymkode: f8809...38f

Rettelse, barnA

Anonymkode: f8809...38f

[Nooni]

Jeg skjønner. 

Jeg tror du må bestemme deg for hva du ønsker. Jeg ser alle de hensyn du må ta, men like fullt så må du ta stilling til om du ønsker å bo sammen med/være gift med denne mannen. Elsker du han fortsatt? Tror du det er mulig å finne tilbake til hverandre? Ønsker du det? 

Det er en grunn til at jeg ikke skriver om og/eller har en mening om forelskelsen din. Det er fordi jeg tror det er lite lurt å gjøre noe pga han og følelser du har for han. Alt du skal foreta deg nå fremover må handle om i hvilken grad det er mulig å redde forholdet til din mann. Hvis ikke, så går du. 

Hvis du velger å gjøre det så ville jeg personlig forsøkt å tilnærme meg dette forsiktig. Med forsiktig så mener jeg direkte/tydelig, men uten å gå i konflikt. Snakk pent om og med han, ikke legg skylden på han. Svelg gjerne kameler hvis det gagner saken. Jeg ville også holdt armene åpne for at alle barna kan møtes og at dere kan samarbeide om dette når hans barn er hos han. Jeg personlig ville også sagt at jeg vil fortsette å støtte han i saken han står i, hvis du mener det og hvis det er mulig. 

Dette handler om to ting:
1. Om dere skal fortsette å leve sammen
2. Hvis nei, hvordan skal dere organiserer dere mtp barna. 

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg e usikker på dette selv. Men å holde sammen for økonomiens del er feil det også...

Jeg trener, prøver å bli mer frisk enn det jeg har vært, ordner i huset, men jeg blir ikke mer lykkelig av det.

Det er noe sånt. Det er ikke "småbetatt", jeg har aldri kjent en slik kjemi og tiltrekning før og jeg er godt voksen..

Anonymkode: f8809...38f

Sånn som du beskriver det med de følelsene ts med han andre sånn har jeg også kjent på i forhold til en annen. Jeg fikk kjærlighetssorg også og det varte i 2år sånn ca. 
 

Anonymkode: 44b59...b1a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Har du i det hele tatt økonomi til å klare deg selv da? Du skriver du er ufør på minstesats og det holder vel knapt til å leie en liten bolig med ett enkelt soverom. Og dette skal du forsørge to barn på 50% og deg selv? Det høres ikke ut som det vil gå særlig bra.

Jeg kan ikke skjønne hvordan du skal klare deg uten din manns inntekt å dele på livets utgifter i det daglige.

Anonymkode: 02880...d30

Ts igjen. Om vi selger huset, tror jeg jeg vil sitte igjen med 1-1,5 mill, og det vil jeg tro er nok egenandel til å kunne ta opp et lite boliglån. Jeg får dessuten litt mer i barnetillegg siden mannens inntekt da ikke lengre skal regnes med, litt mer i ufør siden jeg er alene, en ekstra barnetrygd, evt barnebidrag fra mannen, jeg kan få bostøtte og kanskje Husbanklån om ikke banken gir meg lån.

Så sånn egentlig tror jeg ikke det er klin umulig å få til

Anonymkode: f8809...38f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg må ha hjelp til å sortere følelsene mine her...

Jeg og mannen har to barn og han har et særkullsbarn. Vi er gift, eier bolig sammen og har generelt hatt mye utfordringer de siste årene med nav, familievernkontor, advokater, samværssabotasje, økonomi, husbygging, krevende barn, lang uføreprosess (meg). Noe som har selvsagt krevd sitt og vi har generelt vært slitne, følt motstand fra mange kanter og det er klart det tærer på forholdet at de eneste ledige stundene når barna endelig har sovnet (jeg sier endelig for det har vært mye styr på den kanten også), så er vi utslitte og må ta tak i alt som har men ovennevnte problemer, dokumentere, skrive, snakke, finne ut avtale osv osv. De siste årene har ihvertfall ikke jeg følt på den gode følelsen av kjærlighet oss imellom som par, kun et team som skal igjennom alt og få alt til å fungere.

Min mann har vært mye borte på kveldstid også for å ta på seg ekstra jobb i og med at økonomien har vært hard med advokater, barnebidrag som er feil (HELT feil, en stor sak) og at jeg er ufør på minstesats. Dermed har mye falt på meg med hus og hjem, handling, planlegging osv. 

Generelt har jeg følt på mye dårlig stemning i hjemmet, mye diskusjoner, en del av "jeg orker ikke diskutere dette nå, diskusjon ferdig", mye uro rundt dette med unger og stress, kjefting, krangling... Han gjorde også noe som har gjort meg usikker på hvor mye jeg kan stole på han, ikke utroskap eller noe sånt, men en ting som gjør at jeg føler meg sviktet. Jeg føler meg også maktesløs av denne samværssaken med hans særkullsbarn som preger hele familien både økonomisk og følelsesmessig, søsken som sitter med mye følelser osv. Jeg sitter på utsiden og får ikke gjort mye og mener han må ta tak i ting fortere, være mer på, mens jeg skjønner at dette tærer på han og at alt er overveldende. Til slutt drukner man jo i telefoner, brevskriving og dokumenter fra instanser...Jeg er rett og slett i gata "jeg har gitt opp" ang denne saken dessverre ...

Så til saken.. Jeg har forelsket meg i en annen (NN). Ingen vet, ikke han nye, ikke mannen, kun jeg. Det er en jeg må møte i forbindelse med barna, og må møte ihvertfall et par år til. Jeg har hatt følelser for han i snart ett år nå. Jeg vet ikke om NN har merket noe på meg, og jeg vet ikke om det er innbilning men jeg føler det er en gnist der fra hans side. Om denne forelskelsen kommer fordi ting er som de er på hjemmebane, at jeg i underbevisstheten prøver å få en grunn til å dra, eller om dette er noe helt annet vet jeg ikke. Men jeg har aldri følt noe sånt i et forhold før, jeg har heller aldri vært utro i forhold før, har ikke vært interessert i noen andre, men med NN sa det pang og jeg har falt så voldsomt for han at det gjør vondt. Jeg tenker på han hele tida, det føles som jeg sørger, for at jeg mest sannsynlig ikke kan få han (han er i et forhold samt at jeg vet ikke en gang om han er interessert i meg) samt at jeg sørger for familielivet som føles over nå 

For det er slik det føles for meg, det føles over. Jeg er glad i mannen og elsker barna våre, og det eneste som har "skjedd" er at jeg mest sannsynlig har falt ut av kjærligheten...

Jeg har snakket med mannen om mine følelser men holdt saken om NN helt utenfor. Nå våkner mannen? Han har sett at jeg har vært "off" men ikke ant at jeg har hatt det jævlig. Han sier han skal jo bli gammel med meg. Han har blitt mer kjærlig, men jeg klarer ikke motta. Vi har ikke hatt sex på en stund. Vi sover i samme seng. Jeg føler meg helt jævlig for at jeg ikke kan gjengjelde alt til mannen, men han har jo gjort meg utrolig trist også, uten å spørre hvordan jeg har det eller villet snakke om det. Jeg har grått, jeg har trukket meg unna. Jeg hadde forventet at han hadde vist meg omsorg og snakket med meg. Men han har ikke villet snakke om noe. Nå har jeg kommet så langt at jeg ser for meg hvordan livet vil bli alene, selge huset, flytte ut... Ikke kunne se barna mine hver dag. Hadde han snakket med meg og vært emosjonelt tilgjengelig, hadde jeg sluppet å komme så langt i følelsene mine helt alene.

Jeg sørger, samtidig som jeg får en opptur hver dag når jeg møter NN. Så sørger jeg igjen når jeg drar, over livet som det har blitt hjemme og over en forelskelse som er "feil".

Når det gjelder NN føler jeg ikke for å fortelle om følelsene mine, i respekt for hans forhold og mitt eget. Den "riktige" rekkefølgen vil være å ordne opp hjemme først, men samtidig kan jeg ikke noe for å tenke, enn om han føler det samme og ingen av oss kan gjøre noe med det.

Hjelp meg å sortere følelsene

Anonymkode: f8809...38f

Greia med de fleste menn, mannen din inkludert er at det nytter ikke hinte om at du har det jævlig, du MÅ si det, for menn tar ikke hint. De ser hva de ser og thats it. Om du ikke viser at du har det jævlig og holder maska så vil mannen tro at du har det sånn tålig greit, mens du på innsiden har det rævva. 

Alltid si hva du føler, rett ut til dem du er sammen med fordi ellers kommer du ingen vei og blir bare såret for du føler partneren ikke ser deg.

Når det gjelder han du er forelsket i så la det bare bli en fantasi du kan varme deg en stund til ting hjemme blir bedre. Tro meg, det kommer aldri til å funke, men kun bli kortvarig forhold med begjær om noe skulle skje, og sannsynligvis er han forelska i dama si hjemme og at du føler det er noe gnist er kun hodet dit som lager fordi du føler deg så kvelt av alle problemene rundt deg.  Det er så lett å bli betatt og forelsket i noen andre når ting hjemme er dritt. Har vært selv gjennom det og det at jeg faktisk var utro lagde bare mer problemer for meg enn jeg noen gang kunne tenkt. Så anbefales ikke. 

Synes du burde ellers skrive dagbok, få ned dine følelser på papir hver kveld. Og ha en time til deg selv et par ganger i uka, enten spa på badet, eller bare gå ut et sted, la mobil være hjemme, og hver kun for deg selv og tenk på de gode minner fra fortiden. 

Men husk, om du føler deg jævlig, si det til mannen din!

Anonymkode: b72e0...1ee

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det kan være .. Men hvorfor akkurat han, jeg møter andre menn også men har ikke følt noen tiltrekning til noen av disse, i noen av årene vi har hatt disse utfordringene ...

Anonymkode: f8809...38f

jeg ble forelsket og mega betatt av en som jeg vanligvis aldri ville sett på to ganger, han var ikke kjekk engang, men han hadde en måte å snakke på, se meg på som gjorde at jeg falt for han. Og når jeg ser tilbake på det så tror jeg han bare brukte meg i en sårbar situasjon så jeg var et lett bytte. 

Ikke gå i fella og tro at forelskelsen er sååå intens, det føles slik ut fordi alle problemene gjør at du søker etter noe som kan gi deg lykke. 

Anonymkode: b72e0...1ee

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Greia med de fleste menn, mannen din inkludert er at det nytter ikke hinte om at du har det jævlig, du MÅ si det, for menn tar ikke hint. De ser hva de ser og thats it. Om du ikke viser at du har det jævlig og holder maska så vil mannen tro at du har det sånn tålig greit, mens du på innsiden har det rævva. 

Alltid si hva du føler, rett ut til dem du er sammen med fordi ellers kommer du ingen vei og blir bare såret for du føler partneren ikke ser deg.

Når det gjelder han du er forelsket i så la det bare bli en fantasi du kan varme deg en stund til ting hjemme blir bedre. Tro meg, det kommer aldri til å funke, men kun bli kortvarig forhold med begjær om noe skulle skje, og sannsynligvis er han forelska i dama si hjemme og at du føler det er noe gnist er kun hodet dit som lager fordi du føler deg så kvelt av alle problemene rundt deg.  Det er så lett å bli betatt og forelsket i noen andre når ting hjemme er dritt. Har vært selv gjennom det og det at jeg faktisk var utro lagde bare mer problemer for meg enn jeg noen gang kunne tenkt. Så anbefales ikke. 

Synes du burde ellers skrive dagbok, få ned dine følelser på papir hver kveld. Og ha en time til deg selv et par ganger i uka, enten spa på badet, eller bare gå ut et sted, la mobil være hjemme, og hver kun for deg selv og tenk på de gode minner fra fortiden. 

Men husk, om du føler deg jævlig, si det til mannen din!

Anonymkode: b72e0...1ee

Jeg føler liksom ikke at jeg har hinta heller 🤔 Jeg har sagt at jeg syns hele samværssaken er noe dritt og st jeg hater at jeg ikke får gjort noe annet enn å være med på å dokumentere, lese, skrive, tenke osv. Jeg har sagt at det preger meg og barna i like stor grad som han. Jeg har sagt at det er noe drit at vi aldri kan gjøre noe sammen som kjærester, at han er mye borte, og når han først er hjemme kan vi ikke snakke om noe. At alt blir et ork.

Men av en eller annen grunn har han ikke trodd det var så ille. Jeg spør han; men hva med deg da? Syns du vi har det greit eller fint du da..? Han syns vel vi har det greit. Noe som for meg er helt uforståelig ..

Men la meg få si at angående NN så ville jeg aldri funnet på å være utro hvis det nå skulle dukket opp en slik "mulighet". Jeg vet ikke om jeg ville uttrykket mine følelser ovenfor NN om jeg hadde flyttet alene heller 🤔 Men så tenker jeg, enn om han også sitter i et dårlig forhold han ikke kommer seg ut av, og tenker på meg 😅 Jeg kan ikke noe for å tenke sånn 😖

Huff jeg er lei av meg selv, og hele tilstanden i rundt. Det er også sykt tungt å bære disse tankene alene. Ikke noen jeg kan fortelle dette om

Anonymkode: f8809...38f

[AnonymBruker]

Forelskelsen din er ikke noe å spekulere så voldsomt over. Bare se på det som et lite krydder i en grå hverdag. Det vil gå over.

Leit å høre at du er syk. Hadde du klart deg alene da? Tenker ikke økonomisk, men i forhold til hjelp og pleie.

Hvis du virkelig er glad i mannen din og ønsker å forsøke med ham, så må dere gjøre noe helt annerledes. Hva med å droppe hele samværssaken? Slutte å kjempe med nebb og klør og bare heller ta i mot barnet når det kommer? For det er jo hos dere innimellom tydeligvis. Kan godt være at en slik strategi faktisk vil øke samværet også. Ellers skal du ikke se bort ifra at den dårlige stemningen og all krangling er en medvirkende årsak til at barnet ikke kommer.

Anonymkode: fc1f5...95a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

jeg ble forelsket og mega betatt av en som jeg vanligvis aldri ville sett på to ganger, han var ikke kjekk engang, men han hadde en måte å snakke på, se meg på som gjorde at jeg falt for han. Og når jeg ser tilbake på det så tror jeg han bare brukte meg i en sårbar situasjon så jeg var et lett bytte. 

Ikke gå i fella og tro at forelskelsen er sååå intens, det føles slik ut fordi alle problemene gjør at du søker etter noe som kan gi deg lykke. 

Anonymkode: b72e0...1ee

Han her ER kjekk, har en utstråling som er helt utrolig vakker, snille øyne, når han ler lyser hele ansiktet opp, han er så omsorgsfull og hele hans vesen gir en glede når han bare er til stede.

Det finnes andre kjekke menn også, men jeg har ikke tenkt annet enn det.

Han her er det noe spesielt med . . 

Anonymkode: f8809...38f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Han her ER kjekk, har en utstråling som er helt utrolig vakker, snille øyne, når han ler lyser hele ansiktet opp, han er så omsorgsfull og hele hans vesen gir en glede når han bare er til stede.

Det finnes andre kjekke menn også, men jeg har ikke tenkt annet enn det.

Han her er det noe spesielt med . . 

Anonymkode: f8809...38f

Skjønner du ikke at han er på jobb?

Anonymkode: fc1f5...95a