Noen som har sett for seg flere barn, men bare har endt opp med/vil ende opp med 1 barn?

[AnonymBruker]

Jeg har alltid sett for meg 2-3 barn, og landet etterhvert på to - og nå som jeg har et barn, lurer jeg på om det holder for meg. Ikke fordi jeg ikke nødvendigvis vil ha en til, men med tanke på økonomi, kapasitet og hva som kanskje passer oss som familie. 

Men jeg kjenner det sitter veldig langt inne å slå meg til ro med at det kanskje bare blir én. Derfor lurer jeg på om noen har vært i samme situasjon, og sittet med de samme følelsene? 

Hjertet sier et barn til, hodet sier at ett kanskje holder.

Anonymkode: cea9f...929

[AnonymBruker]

Eg er i same situasjon.

Men eg blir ikkje enig med meg sjølv. Må finne ut av det snart..

Anonymkode: b686f...e32

[AnonymBruker]

Om du har mest lyst på flere sånn innerst inne, og mannen er villig, tilsier all statistikk at du kommer til å få det. Snart tar biologien overhånd og fikser problemet. 

Utrolig få kvinner som er ettbarnsmødre uten at mannen har satt seg kraftig på bakbeina, samlivsbrudd, andre kriser, fikk ikke til pga alder, eller lignende. De finnes, men de er sjeldne. 

Folk tror alltid at de skal trosse statistikker, men det skjer sjelden. 

Anonymkode: be999...ec4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Eg er i same situasjon.

Men eg blir ikkje enig med meg sjølv. Må finne ut av det snart..

Anonymkode: b686f...e32

Ikke jeg heller, merker jeg 😔 føler det som en slags sorg å ikke skulle ha flere (les: én til), samtidig som fornuften forteller meg at jeg skal si meg fornøyd med det barnet jeg har..

Ts

Anonymkode: cea9f...929

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Om du har mest lyst på flere sånn innerst inne, og mannen er villig, tilsier all statistikk at du kommer til å få det. Snart tar biologien overhånd og fikser problemet. 

Utrolig få kvinner som er ettbarnsmødre uten at mannen har satt seg kraftig på bakbeina, samlivsbrudd, andre kriser, fikk ikke til pga alder, eller lignende. De finnes, men de er sjeldne. 

Folk tror alltid at de skal trosse statistikker, men det skjer sjelden. 

Anonymkode: be999...ec4

Nå går jeg på prevensjon, så ser ikke helt for meg at «biologen» tar over sånn helt uten videre.. 🤔 men kanskje du har rett.

Ts

Anonymkode: cea9f...929

[AnonymBruker]

Jeg så for meg mann og barn, hus og hytte, og lykkelig familieliv. Men her ble det verken mann eller barn, dessverre. Dere er heldige som har møtt partneren deres og stiftet kjernefamilien, antall barn man ender opp med, tenker jeg blir som det blir, eller? ❤️

Anonymkode: 1d237...b0e

[AnonymBruker]

Tror du at du kommer til å angre senere for at du ikke fikk ett barn til? Hadde jeg følt så, om så bare litt, så hadde jeg nok valgt ett barn til. Selv har jeg ett barn og har ikke mulighet på fler, men jeg er veldig takknemlig for det ene, og føler ingen sorg for at det ikke ble fler. Hvis du tror at du kan kjenne på at det vil oppleves som sorg å ikke få flere, så kanskje det vil være riktige for deg å få fler. 

Bare noen tanker fra meg 💕

Anonymkode: 52158...671

[AnonymBruker]

Jeg har étt barn selv på snart 5 år, og er veldig i tvil. Jeg er 35 år, og må snart bli gravid dersom jeg skal få flere. 

Jeg hadde en vanskelig fødsel og barseltid, følte meg veldig syk både fysisk og psykisk. Så ille at det har satt varige spor i både kropp og sinn. Permisjonen var vond, på grunn av dette. Ingenting galt med barnet jeg fikk, dette gikk kun på meg og min tilstand. 

Jeg synes det er tøft nok å være i full jobb, ha étt barn og hund, og en mann offshore. Jeg er mye alene med alt. Jeg tror ikke jeg har helse til å gjennomgå det samme en gang til, med samme forutsetninger. 

Men jeg er veldig i tvil. Mer enn to barn har jeg aldri ønsket meg uansett. Jeg vet at den største belastningen ved å prøve på et barn nummer to, vil ligge på meg.

Så jeg forstår tankene dine veldig godt. Temaet er veldig vanskelig. 

Anonymkode: e1f95...709

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Tror du at du kommer til å angre senere for at du ikke fikk ett barn til? Hadde jeg følt så, om så bare litt, så hadde jeg nok valgt ett barn til. Selv har jeg ett barn og har ikke mulighet på fler, men jeg er veldig takknemlig for det ene, og føler ingen sorg for at det ikke ble fler. Hvis du tror at du kan kjenne på at det vil oppleves som sorg å ikke få flere, så kanskje det vil være riktige for deg å få fler. 

Bare noen tanker fra meg 💕

Anonymkode: 52158...671

Det er det jeg frykter.. 💗 om jeg ikke bare trenger tid til å «omstille» hodet om vi først bestemmer oss for at det bare blir med det vi har. Jeg vet ikke. 
 

Ts

Anonymkode: cea9f...929

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har étt barn selv på snart 5 år, og er veldig i tvil. Jeg er 35 år, og må snart bli gravid dersom jeg skal få flere. 

Jeg hadde en vanskelig fødsel og barseltid, følte meg veldig syk både fysisk og psykisk. Så ille at det har satt varige spor i både kropp og sinn. Permisjonen var vond, på grunn av dette. Ingenting galt med barnet jeg fikk, dette gikk kun på meg og min tilstand. 

Jeg synes det er tøft nok å være i full jobb, ha étt barn og hund, og en mann offshore. Jeg er mye alene med alt. Jeg tror ikke jeg har helse til å gjennomgå det samme en gang til, med samme forutsetninger. 

Men jeg er veldig i tvil. Mer enn to barn har jeg aldri ønsket meg uansett. Jeg vet at den største belastningen ved å prøve på et barn nummer to, vil ligge på meg.

Så jeg forstår tankene dine veldig godt. Temaet er veldig vanskelig. 

Anonymkode: e1f95...709

Huff, slike ting gjør det jo hvertfall ikke noe lettere å gå for en nummer 2. Jeg hadde selv en litt annerledes barseltid, så jeg skjønner hva du mener 💗 også har man jo et barn fra før å tenke på.

Vanskelig valg…

Ts

Anonymkode: cea9f...929

[AnonymBruker]

Kan også legge til at barnet mitt blir 4 år i sommer. Skal jeg ha en til, må det bli senest i løpet av de neste to årene, ellers synes jeg aldersforskjellen blir for stor.

Ts

Anonymkode: cea9f...929

[AnonymBruker]

Jeg hadde sett for meg en flokk. Elsket å være gravid, spedbarnstiden var den fineste tiden i livet, barnehageperioden var herlig... Jeg er veldig glad i barn, følte meg som en super mamma og kunne gjerne tenkt meg minst to men gjerne fire. 

Hadde helt grei økonomi men var veldig opptatt av trygghet, og følte for å "vente litt" med barn nr 2.. Så røk samlivet. Da hadde jeg allerede satt det på vent lovlig lenge. Ny mann kom inn i livet mitt, uten barn. Han elsker mitt barn som sitt eget og har ikke behov for flere, sa heller ikke nei til barn. Men nå var mitt barn  plutselig 10 år, jeg bekymret meg for aldersforskjell, barn med to forskjellige fedre, hva hvis det ryker, hvordan føles det for barn én å ikke være en del av vår "kjernefamilie" helligdager, ferier, annenhver uke...osv osv. 

Så plutselig hadde jeg tenåring og var passert 40 gitt. 

Trøster meg med at jeg forhåpentligvis blir bestemor en dag. Men det er en sorg, kunne jeg endret noe hadde jeg fått to tette. Selv om det var med feil mann..

Anonymkode: 36902...cf5

[AnonymBruker]

Står i akkurat samme dilemma nå. Så for meg to tette, nå er førstemann 2,5 år og jeg er veldig usikker. Har lyst på en til, men fornuften sier nei. Vi er slitne, hadde det veldig tøft med søvn i 1,5 år, og nå er det intens trass som sliter oss ut. Tenker ofte at vi ikke er «lagd» for å være foreldre. Men så tenker jeg også at når «alle» ande klarer det, så gjør vel vi også det? 🤷‍♀️

Anonymkode: d6f2c...e0c

[Majott]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Kan også legge til at barnet mitt blir 4 år i sommer. Skal jeg ha en til, må det bli senest i løpet av de neste to årene, ellers synes jeg aldersforskjellen blir for stor.

Ts

Anonymkode: cea9f...929

Jeg fikk selv barn nr 2 med 4 års aldersforskjell. De to har hatt så mye fellesskap både som barn og i voksen alder. 

De er veldig ulike, men de har så nært forhold til hverandre, og det har de hatt siden de var små.

Nå er jeg mormor, og begge døtrene mine har også fått barn med 4 års forskjell. Og de har også et godt søskenforhold.

Når det er såpass aldersforskjell får det første barnet sine foreldres oppmerksomhet og oppfølging uten å måtte dele den med en baby, mens den er omtrent en baby selv. Det barnet får sine foreldres oppmerksomhet de første 4 årene, og det er en veldig viktig periode. 

Det kan sikkert sies at barn som er født tett før en like god oppfølging, men da er de ikke alene om den. Et lite barn krever mye, og etter min mening bør de få det før de får et søsken som de må dele oppmerksomhet og oppfølging med. 

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Nå går jeg på prevensjon, så ser ikke helt for meg at «biologen» tar over sånn helt uten videre.. 🤔 men kanskje du har rett.

Ts

Anonymkode: cea9f...929

Mener mer at du kommer til å helle mer mot at det er en god idé etter hvert, og at praktiske forhold som økonomi havner i bakgrunnen. 

Anonymkode: be999...ec4

[AprilLudgate]

Ja, vi planla to og prøvde lenge på et søsken.

Men det gikk ikke, og jeg ble veldig syk langvarig av å miste i svangerskapet. Så det utelukket å prøve lengre. 
 

Jeg var jo litt i samme tankebane som deg, «klarer vi to, hva om barseltiden som var grusom gjentar seg». Men for meg ble det jo helt katastrofalt og banalt på måter jeg aldri hadde kunnet se for meg. 
 

En slitsom barseltid hadde vært ingenting i sammenlikning sånn sett. 
 

Mottoet er at man vet ikke hva morgendagen bringer, man tar de sjansene man får og ser hvor det bærer 🤷‍♀️

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Kan også legge til at barnet mitt blir 4 år i sommer. Skal jeg ha en til, må det bli senest i løpet av de neste to årene, ellers synes jeg aldersforskjellen blir for stor.

Ts

Anonymkode: cea9f...929

For stor aldersforskjell? For stor for hva da?

Det er 10 år mellom meg og min søster. Vi hadde ikke noe særlig forhold da vi var små men har et utrolig godt forhold som voksne 😊 

 

Selv trudde jeg at jeg ville ha mange barn. Sitter her med 1 barn og er veldig usikker på om vi orker fler...Veldig tøff permisjon samt et barn som enda ikke sover skikkelig på natten (snart 5 år) har slitt oss mer ut enn hva vi så for oss 😜 Jeg vet rett og slett ikke om jeg orker den runden en gang til...er redd for å angre meg men jeg kan ikke kaste bort livet på anger. Man får kose seg med det man har 😊

Anonymkode: 215a7...a13

[Fone]

Jeg ville ha tre før jeg fikk jenta mi. Hadde verdens letteste baby, sov hele natta, lett å bare ta med på ting og har vært en lek som mamma. Men etter jeg fikk henne kjente jeg at en var nok. Mannen min vil egentlig ha en til, men jeg har virkelig ikke lyst på, ikke på grunn av noe logisk. Økonomien og alt anna hadde ikke vært noe problem. Føler meg bare helt sikker på at dette var rett og jeg elsker min lille familie. 

Er du i tvil så er det nok kanskje smart å få en til vil jeg tro, for jeg har vært 100% trygg på at dette er rett for meg hele veien. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Jeg har alltid sett for meg 2-3 barn, og landet etterhvert på to - og nå som jeg har et barn, lurer jeg på om det holder for meg. Ikke fordi jeg ikke nødvendigvis vil ha en til, men med tanke på økonomi, kapasitet og hva som kanskje passer oss som familie. 

Men jeg kjenner det sitter veldig langt inne å slå meg til ro med at det kanskje bare blir én. Derfor lurer jeg på om noen har vært i samme situasjon, og sittet med de samme følelsene? 

Hjertet sier et barn til, hodet sier at ett kanskje holder.

Anonymkode: cea9f...929

Har alltid følt for å ha 3 eller 4, men kroppen min tillater ikke flere fødsler. Jeg har to, så jeg skal ikke klage. 

Anonymkode: 4cbf1...f03

[AnonymBruker]

Majott skrev (1 time siden):

Jeg fikk selv barn nr 2 med 4 års aldersforskjell. De to har hatt så mye fellesskap både som barn og i voksen alder. 

De er veldig ulike, men de har så nært forhold til hverandre, og det har de hatt siden de var små.

Nå er jeg mormor, og begge døtrene mine har også fått barn med 4 års forskjell. Og de har også et godt søskenforhold.

Når det er såpass aldersforskjell får det første barnet sine foreldres oppmerksomhet og oppfølging uten å måtte dele den med en baby, mens den er omtrent en baby selv. Det barnet får sine foreldres oppmerksomhet de første 4 årene, og det er en veldig viktig periode. 

Det kan sikkert sies at barn som er født tett før en like god oppfølging, men da er de ikke alene om den. Et lite barn krever mye, og etter min mening bør de få det før de får et søsken som de må dele oppmerksomhet og oppfølging med. 

 

Takk for du at deler - og jeg synes du har noen gode poenger. Å få to tette var aldri et alternativ for oss (uten at jeg dømmer de som får det!).

Nå blir min 4 i juni, og om det skulle bli en til, kjenner jeg at jeg ikke er klar for å bli gravid riktig enda. «Passer» ikke helt heller akkurat nå med tanke på praktiske ting, vil derfor vente litt til. Derfor vil det nok bli nærmere 6 års alderforskjell mellom mine om det skulle bli en til - og det er maks, tenker jeg. 

Ts

Anonymkode: cea9f...929