Hvordan takle sorgen i forhold med stor aldersforskjell på lang sikt?

[AnonymBruker]

Har sett lignende tråder om temaet tidligere, men har aldri sett den eldste parten i slike forhold kommentere hva han/hun tenker om temaet.

Jeg er i et forhold med min store kjærlighet, og tilfeldigvis viste det seg at mannen i mitt liv er 20 år eldre enn meg. Ingen av oss søkte etter noen mye yngre eller eldre, det skjedde likevel. Som mange ting i livet; tilfeldigheter, kjemi, alt bare stemmer.

Han er 60, jeg er 40. Jeg vil ikke plage han med denne formen for sorg jeg føler; altså at han sannsynligvis kommer til å dø lenge før meg, årevis før meg. Siden vi har møttes, klarer jeg ikke se for meg livet uten denne fantastiske mannen.

Kjenner iblant en sorg over at vi ikke møttes tidligere, og kunne fått flere år sammen. Eller en sorg over at jeg ikke ble født tidligere, eller han senere.

Har sett serien "Afterlife" på Netflix, hvor hovedpersonen ikke finner mening i livet sitt etter at kona dør av kreft. Han orker knapt å stå opp om morgenen i første sesong av serien, ønsker å dø. Tenker at jeg kanskje blir sånn om/når kjæresten dør før meg.

Iblant når vi f.eks. spiser frokost sammen, og jeg ser på han og kjenner inni meg hvor intenst jeg elsker han, så gjør det så vondt å tenke på at en dag er han ikke her lenger. Ønsker at jeg dør først, men jeg skjønner at det nok ikke blir sånn. Det er en helt ufattelig tanke, å leve i en verden hvor han ikke lenger lever. Det er ikke noe jeg vil, noe jeg gruer meg til. Skulle ønske jeg var religiøs noen ganger, så jeg kunne trøstet meg med tanken på å møtes igjen...

Han er så energisk, intelligent, snill, omsorgsfull, kjekk, hjelpsom....og jeg blir trist inni meg når jeg tenker på at om kanskje bare 10 års tid vil den flotte, sterke mannen kanskje være fysisk svak, ha dårlig helse, ha vondt i kroppen, og at jeg ikke kan gjøre noe for å stoppe det, hjelpe han. Det er en sånn maktesløs sorg. Noen ganger har jeg tenkt at hva om vi gjorde det slutt, så jeg ikke behøver å se han bli syk og gammel, og dø. Men nei, jeg klarer ikke det heller - vil jo ha et liv sammen med han. Tenker på hva han kommer til å føle når han kjenner aldringen virkelig føles, om han kommer til å synes synd på seg selv, bli bitter? Kjenne tristhet over at han ser meg fremdeles være ung(eller yngre) og frisk?

Vil at vi skal ha et godt lykkelig liv sammen, som vi har nå, men vet ikke hvordan det skal gå når han blir ordentlig gammel og jeg ikke vet hva jeg kan gjøre for han.

Er det noen som er den eldste parten i forhold med stor aldersforskjell, og kan si noe om hva dere tenker om fremtiden i et sånt forhold?

Anonymkode: 3dab0...c37

[micromaya]

Jeg er ikke i et slikt forhold, kjæresten er noen år yngre enn meg – MEN, du: ingen vet hva morgendagen bringer! Ikke ødelegg de fine dagene, ukene, månedene, årene dere får sammen med å gruble over dette. Jeg synes det er fornuftig at du tenker tanken, 20 år er en rimelig stor aldersforskjell, en hel generasjon egentlig. Men vi som er over 40 vet at det å finne kjærligheten ikke er bare-bare ;). 

Selv vi, med relativt liten aldersforskjell "feil vei", skulle ønske vi hadde møttes langt tidligere, og kan føle en slags sorg over de årene vi ikke fikk sammen – men sånn kan man jo egentlig ikke tenke. Man må nyte det man har, her og nå. Det vi har opplevd tidligere har gjort oss til dem vi er i dag osv ;). 

Håper du får svar av den sorten du ønsker deg – jeg ville egentlig bare ønske deg lykke til . Størst av alt er kjærligheten, alltid.

[AnonymBruker]

micromaya skrev (6 minutter siden):

Jeg er ikke i et slikt forhold, kjæresten er noen år yngre enn meg – MEN, du: ingen vet hva morgendagen bringer! Ikke ødelegg de fine dagene, ukene, månedene, årene dere får sammen med å gruble over dette. Jeg synes det er fornuftig at du tenker tanken, 20 år er en rimelig stor aldersforskjell, en hel generasjon egentlig. Men vi som er over 40 vet at det å finne kjærligheten ikke er bare-bare ;). 

Selv vi, med relativt liten aldersforskjell "feil vei", skulle ønske vi hadde møttes langt tidligere, og kan føle en slags sorg over de årene vi ikke fikk sammen – men sånn kan man jo egentlig ikke tenke. Man må nyte det man har, her og nå. Det vi har opplevd tidligere har gjort oss til dem vi er i dag osv ;). 

Håper du får svar av den sorten du ønsker deg – jeg ville egentlig bare ønske deg lykke til . Størst av alt er kjærligheten, alltid.

Takk for oppmuntrende ord. Prøver å nye øyeblikkene og nåtiden, og ikke tenke for mye på "hva om vi hadde møttes for 10 år siden, 20 år siden...".

Ja, 20 års aldersforskjell er mye, men merkelig nok så føler jeg en mye mer inderlig, nær og ekte tilknytning til han enn jeg har opplevd med noen andre tidligere. Føler sånn sett at alderen vår er bare et tall, for å bruke den klisjeen her, vi bare liker hverandre så veldig godt, at forholdet går så lett, nærmest av seg selv.

Derfor det er så vondt, tanken på at han kan dø så lenge før meg.

Anonymkode: 3dab0...c37

[AnonymBruker]

Ingen av oss har garantier for fremtiden. Jeg kan også kjenne meg trist over at jeg ikke møtte min nåværende mann tidligere, da tror jeg livet hadde vært ganske annerledes! Han er noen år eldre, men ingen vet hvordan helsa er om 10 år, hverken han eller jeg. Jeg kan få kreft i 60-årene. Det skjer. Noen menn er fortsatt super-spreke når de blir 80. Det eneste som er sikkert er at det er dagen i dag som betyr noe. 

Anonymkode: 12ce5...3c6

[AnonymBruker]

Samme aldersforskjell her.

Jeg skulle jo ønske at vi var like gamle, og jeg forstår følelsene dine veldig godt. Men jeg ahr ikke gått inn i dem på den måten du har. Min mann er veldig godt trent og vil fortsette med det. Han har sprekere og mer aktiv enn de fleste jeg kjenner. Og klart, om ti år kan det se annerledes ut, men det kan det også gjøre for meg. Jeg kjenner mennesker som har dødd i tjue- og trettiårene. Det finnes ingen garantier.

Jeg hadde valget da jeg traff ham om jeg skulle akseptere denne aldersforskjellen eller ikke. Jeg kom til at det var viktigere for meg å leve i et mindre antall år sammen med akkurat ham, enn i flere år med en annen. Jeg er glad for hvert eneste år jeg får muligheten til å leve med en kjærlighet som dette. Fram til jeg var førti hadde jeg aldri opplevd det, og noen får ikke oppleve det i løpet av hele livet. Jeg er heldig!

Kanskje dør han om fem år, kanskje om tretti. Vi vet ikke disse tingene. Men enten det blir fem eller tretti skal jeg sette maksimalt pris på det.

Anonymkode: e6cca...ce1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Samme aldersforskjell her.

Jeg skulle jo ønske at vi var like gamle, og jeg forstår følelsene dine veldig godt. Men jeg ahr ikke gått inn i dem på den måten du har. Min mann er veldig godt trent og vil fortsette med det. Han har sprekere og mer aktiv enn de fleste jeg kjenner. Og klart, om ti år kan det se annerledes ut, men det kan det også gjøre for meg. Jeg kjenner mennesker som har dødd i tjue- og trettiårene. Det finnes ingen garantier.

Jeg hadde valget da jeg traff ham om jeg skulle akseptere denne aldersforskjellen eller ikke. Jeg kom til at det var viktigere for meg å leve i et mindre antall år sammen med akkurat ham, enn i flere år med en annen. Jeg er glad for hvert eneste år jeg får muligheten til å leve med en kjærlighet som dette. Fram til jeg var førti hadde jeg aldri opplevd det, og noen får ikke oppleve det i løpet av hele livet. Jeg er heldig!

Kanskje dør han om fem år, kanskje om tretti. Vi vet ikke disse tingene. Men enten det blir fem eller tretti skal jeg sette maksimalt pris på det.

Anonymkode: e6cca...ce1

Så enig i dette. Jeg var 38 da vi møttes, så omtrent samme alder som deg. Hadde egentlig mer eller mindre gitt opp å finne kjærligheten, selv om jeg i årevis har drømt meg bort mens jeg har lest romaner, sett filmer om kjærlighet etc.

Det er veldig stort å kunne oppleve det selv, plutselig forstå hvordan det føles å virkelig elske noen, og bli elsket tilbake. Jeg er og glad for hvert år vi får sammen, håper jeg på sikt kan akseptere aldersforskjellen  - at pga. den får vi ikke så mange år sammen som jeg skulle ønske.

Anonymkode: 3dab0...c37

[Eryn]

Nyt tiden HER OG NÅ! 🥰 Grip tiden! Øyeblikkene! 🍃🌅

Hver dag har nok med sin egen plage. Du skal ikke bekymre deg for morgendagen, i dag hjelper Herren! 

Du er så heldig at du har funnet mannen med stor M! Hvorfor skal du plage deg selv og sørge over framtiden? Det er jo helt tåpelig! 😃

Du vet ikke hvem av dere som reiser først, eller når. Så den saken er ute av din kontroll.

Alle valg vi tar i livet har sin egen pris. Men størst av alt er kjærligheten. Den utholder alt, tåler alt. 

Elsk! 💞 I dag. 

[AnonymBruker]

Bare vær glad du har møtt han. Tenk på alle som aldri har vært i et forhold og som er alene hele livet.

Anonymkode: 2783c...4d5

[AnonymBruker]

Heldigvis holder vi oss jo i form ganske lenge, i hvert fall de som har tatt nogenlunde vare på helsa si gjennom livet. Min mors samboer nærmer seg 80 og går fortsatt i fjellet flere ganger i uka, pusser opp og vedlikeholder hus og utleiebolig og er høyst oppegående. Det han har av helseproblemer har lite med alderen å gjøre.

20 år er mye, men dere har fortsatt mange gode år foran dere. Prøv å tenk på at hvert sekund du bruker på å sørge over dette kunne vært brukt på å være lykkelig og skape gode minner. Du korter enda mer ned på den gode tiden dere tross alt har dersom du fortsetter å tenke slik.

Anonymkode: 27165...da9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 18.1.2022 den 22.17):

Har sett lignende tråder om temaet tidligere, men har aldri sett den eldste parten i slike forhold kommentere hva han/hun tenker om temaet.

Jeg er i et forhold med min store kjærlighet, og tilfeldigvis viste det seg at mannen i mitt liv er 20 år eldre enn meg. Ingen av oss søkte etter noen mye yngre eller eldre, det skjedde likevel. Som mange ting i livet; tilfeldigheter, kjemi, alt bare stemmer.

Han er 60, jeg er 40. Jeg vil ikke plage han med denne formen for sorg jeg føler; altså at han sannsynligvis kommer til å dø lenge før meg, årevis før meg. Siden vi har møttes, klarer jeg ikke se for meg livet uten denne fantastiske mannen.

Kjenner iblant en sorg over at vi ikke møttes tidligere, og kunne fått flere år sammen. Eller en sorg over at jeg ikke ble født tidligere, eller han senere.

Har sett serien "Afterlife" på Netflix, hvor hovedpersonen ikke finner mening i livet sitt etter at kona dør av kreft. Han orker knapt å stå opp om morgenen i første sesong av serien, ønsker å dø. Tenker at jeg kanskje blir sånn om/når kjæresten dør før meg.

Iblant når vi f.eks. spiser frokost sammen, og jeg ser på han og kjenner inni meg hvor intenst jeg elsker han, så gjør det så vondt å tenke på at en dag er han ikke her lenger. Ønsker at jeg dør først, men jeg skjønner at det nok ikke blir sånn. Det er en helt ufattelig tanke, å leve i en verden hvor han ikke lenger lever. Det er ikke noe jeg vil, noe jeg gruer meg til. Skulle ønske jeg var religiøs noen ganger, så jeg kunne trøstet meg med tanken på å møtes igjen...

Han er så energisk, intelligent, snill, omsorgsfull, kjekk, hjelpsom....og jeg blir trist inni meg når jeg tenker på at om kanskje bare 10 års tid vil den flotte, sterke mannen kanskje være fysisk svak, ha dårlig helse, ha vondt i kroppen, og at jeg ikke kan gjøre noe for å stoppe det, hjelpe han. Det er en sånn maktesløs sorg. Noen ganger har jeg tenkt at hva om vi gjorde det slutt, så jeg ikke behøver å se han bli syk og gammel, og dø. Men nei, jeg klarer ikke det heller - vil jo ha et liv sammen med han. Tenker på hva han kommer til å føle når han kjenner aldringen virkelig føles, om han kommer til å synes synd på seg selv, bli bitter? Kjenne tristhet over at han ser meg fremdeles være ung(eller yngre) og frisk?

Vil at vi skal ha et godt lykkelig liv sammen, som vi har nå, men vet ikke hvordan det skal gå når han blir ordentlig gammel og jeg ikke vet hva jeg kan gjøre for han.

Er det noen som er den eldste parten i forhold med stor aldersforskjell, og kan si noe om hva dere tenker om fremtiden i et sånt forhold?

Anonymkode: 3dab0...c37

Jeg er i et forhold med stor aldersforskjell; jeg nærmer meg 60, mens kona er 11 år yngre. Vi ble sammen da jeg var noenogførti, og jeg må tilstå at tanken på det problematiske ved aldersforskjellen ikke engang streifet meg da. Nå ser jeg annerledes på det.

Jeg er fortsatt en fysisk og mentalt sprek person, er i full jobb og har en aktiv fritid sammen med min kjære. Samtidig må jeg erkjenne at jeg ikke kan forvente at det skal fortsette slik veldig lenge. Aldring er en aksellererende prosess som statistisk sett begynner å bli merkbar for de aller fleste når man kommer litt inn i 60-årene. Uansett hvor sprek og aktiv man er, og hvor ung man føler seg som 60-åring, er sjansen altså stor for at gammelmannsplager, sykdommer og ulike helseproblemer gradvis kommer gradvis snikende, og begrenser livsutfoldelsen på ulike vis.
 

Jeg har mange interesser utenom arbeidet, og har verken (økonomisk) behov for, eller lyst til, å jobbe noe særlig lenger enn til jeg er 65. Når jeg er 65, er kona imidlertid bare 54. Hun har en fulltidsjobb som hun elsker, og ønsker nok ikke å pensjonere seg 10 år før tiden for å kunne gjøre ting sammen med meg. Økonomisk hadde det ikke vært noe problem for oss, men jobben hennes - både det faglige og det sosiale - en viktig del av hennes identitet. 
 

Jeg må innrømme at jeg temmelig ureflektert har forestilt meg at jeg som relativt «ung» og sprek pensjonist skulle dyrke mine mange fritidsinteresser sammen med min kone; studiereiser, lange opphold på ulike steder rundt om i verden for å oppleve natur og kultur, osv.. Jeg skjønner imidlertid at det vanskelig lar seg gjøre, eller at jeg nok må gjøre det på egenhånd.

I mine tyngste stunder tenker jeg at jeg kanskje burde begynne å forberede en avslutning av forholdet; både fordi en meningsfull fremtid sammen blir vanskelig å gjennomføre, og fordi jeg ikke ønsker å belaste henne med mine kommende aldringsproblemer. De kommer til alle i en eller annen variant. Det er ren ønsketenkning å tro noe annet.

Anonymkode: 94936...c65

[AnonymBruker]

Mannen min er 16 år eldre enn meg, vi har vært sammen i 20. år og har barn sammen. Å ha hatt mange år sammen gjør det ikke lettere. Jeg aner virkelig ikke hvordan jeg skal klare meg uten han. 
Heldigvis er han foreløpig sprekere enn meg som er 40 årene. Føler også at en yngre partner har gjort at han ikke har blitt en «satt gammel gubbe», han er opptatt av de samme tingene som meg og er flink til å ta vare på helse og utseende. 
 

Anonymkode: 49440...438

[AnonymBruker]

Her er det 14 år, kan kjenne på en sorg og tvil pga aldersforskjell, og det å kanskje måtte gå gjennom alderdommen alene dersom jeg mister han mange år før jeg dør. Har et ønske om felles barn slik jeg i hvert fall har noe igjen etter ham, men vet ikke om det bare er egoistisk eller noe vi bør gjennomføre. Jeg har sannsynligvis fortsatt noen år igjen på å rekke den biologiske klokka. Vi har begge barn med tidligere partnere.

Anonymkode: efbc1...8e3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 19.1.2022 den 15.09):

Samme aldersforskjell her.

Jeg skulle jo ønske at vi var like gamle, og jeg forstår følelsene dine veldig godt. Men jeg har ikke gått inn i dem på den måten du har.

Jeg tror du er inne på det viktigste her, som ikke er aldersforskjellen, men måten man tenker om ting.

Hva hvis du hadde funnet en jevnaldrende mann, TS, hadde du da klart å slappe av, eller ville du ha funnet andre ting å bekymre deg for?

Livet passerer i samme tempo forbi deg, enten du bruker tiden på å ha det fint og flott, eller du bruker den på å bekymre deg og ha det ille. 

Anonymkode: f61d2...bbb

[AnonymBruker]

Mine besteforeldre hadde 16 års aldersforskjell. 

De fikk 50 år sammen før min bestefar døde. 

Vel var min bestemor bare 70 da hun ble enke, men de hadde jo virkelig et lykkelig liv før den tid. Det er ikke alle som kan skryte på seg 50 lykkelige år. Uavhengig av aldersforskjell. 😊 

Anonymkode: 9b5a2...cb3

[AnonymBruker]

Ikke lag problemer som ikke er her nå. Alle kan dø plutselig i morgen i en ulykke eller akutt sykdom, uavhengig av alder

Anonymkode: 6ee3f...602