Vanskelig ekteskap

[AnonymBruker]

Noe må gjøres.

Makter ikke den humørsykheten lengre. Han er verdens beste når han er blid, mett og avslappa, men med litt motgang er det et helvete. 

Vi har tenåringsbarn, så det er ikke småbarnslivet som tynger. Han har alltid vært langsint og veldig lett furt. Mye silent treatment. Ved hver eneste krangel gjennom årenes løp har han alltid sagt at han skal dra, mens jeg da må be på mine knær om at han ikke gjør det. Jeg har alltid fått litt panikk av den trusselen, blir så mye styr liksom. Så blir vi venner igjen, stemningen blir alltid veldig bra hvis jeg tilbyr litt sex, og alt det bra i han kommer fram.

Men, vet aldri når det smeller. I dag, nok en gang. Jeg så hatet lyse i øynene hans, han kalte meg heslig og geipa etter stemmen min. Det starta med at jeg spurte om han kunne hjelpe meg med en tjeneste. Jeg fikk dempa det verste mtp ungene, men han satt i en stol i stua resten av kvelden og skulte på meg.

Jeg tror egentlig han er glad i meg på et slags vis, jeg er nå veldig glad i han når han er bra. Han er sosial, morsom og utadvendt. Jeg har et genuint ønske om at vi skal kunne klare å holde sammen, jeg vil at vi skal kunne bo sammen når vi blir pensjonister og besteforeldre. Men, til hvilken pris.

Jeg lurer på om jeg må tilby han en slags exit, siden han alltid er så på med det når stemninga blir dårlig. Jeg tror egentlig at det er frustrasjon bak den uttalelsen når den kommer, kanskje skremselspropaganda, men uansett kommer den. La meg få dra, jeg må bort. Jeg vet at hvis jeg foreslår dette nå i fredstid kommer han aldri i verden til å kjempe imot. Ikke noe a la; Dette mener jeg egentlig ikke. Han har aldri noensinne sagt at han har gått for langt, aldri bedt om unnskyldning for noe. Så ved et forslag om en exit eller brudd kommer han nok til å akseptere, jeg kommer til å bli møtt med; Hvis det er det du vil. Og det er det jo ikke 😅 Men jeg tror ikke jeg makter det fryktelige humøret lengre, jeg må jo tirre han noe voldsomt. Sånn som i dag, helt tydelig.  Det er visst noe med meg som er voldsomt irriterende. For hans del dette. 

Så noen spørsmål;

Må man gjennom familievernkontoret? Jeg tviler sterkt på at han blir med på det. Barna er under 16. 

Økonomisk sett, hva har jeg som alenemor krav på? 

Og til slutt; tenker dere at det kan være håp her? Jeg vil jo gjerne det, og jeg har som sagt mistanke om at han innerst inne ikke vil miste meg heller. Har vurdert om vi rett og slett kan prøve å fortsette og bo under samme tak som venner frem til barna blir voksne, både økonomisk sett, men også fordi jeg gjerne vil at barna skal ha tilgang til faren sin... 

Vanskelig...

Anonymkode: d3701...303

[AnonymBruker]

Har han hatt en traumatisk barndom? Er noen av foreldrene alkoholikere eller lignende?

Når du tar opp noe som plager deg, får du "timesvis" lange babbeltaler om forvirrende vissvass hvor du ender opp med å klø deg i hodet og glemme hva du klagde på og i verste fall unnskylde deg for en bagatell DU gjorde for 3 år siden?

Anonymkode: 0b135...bb1

[Krakatoa]

 

Dette er bare synsing, men: det kan være håp, men han må i terapi. Han har - basert på det du skriver - en etter min mening umoden måte å håndtere sinne/frustrasjon på. Kan virke som det ikke har modnet eller utviklet seg siden han var barn/ungdom. 

 

Endret 18. januar 2022 av Krakatoa

[AnonymBruker]

La det være mer opp til ham. It takes 2 to tango. Enten skjerper han seg via sinnemestring, terapi, trening eller trommekurs, eller du blir nødt til å rusle en anna vei enn ham. Du kan ikke utsette seg for hans nykker lenger. 

Anonymkode: 86f82...789

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Jeg dør litt inni meg hver gang han får en bye og merker at jeg hae gitt litt opp. Jeg tror ikke et slikt reaksjonsmønster forsvinner over natta og jeg tviler på min samboer vil innse at han trenger hjelp. Vi går på fvk, uten hell så langt.

Anonymkode: ee909...f9f

[Carrot]

Jeg vet ikke hvor sterk du er mentalt sett men jeg ville lsuttet be om godt vær, jeg ville valgt stille og kontrollerte svar av typen "selvsagt er du fri til å dra" og "jeg skjønner du er frustrert men jeg er i grunne ferdig med å være dørmatta di" og ikke mer enn slike konkrete avvisende svar på hans urimelige oppførsel. Ved å trygle om godvær og gi han støtte bygger du indirekte oppunder hans irrasjonelle oppførsel og nærer en ugrei måte å snakke til deg på. Du må sette grenser for hva du finner deg i og de må være uangripelige og rolige i måten du formidler dem på. Si at du ikke ønsker leve slik som dette du heller når han sier han skal dra og spør om han trenger hjelp til å pakke. 

Vil vil uansett få det bedre om han drar, slippe være redd for neste nedtur osv. 

[AnonymBruker]

Ja, dere må ha meklingsattest fra familievernkontoret. Men dersom han nekter å møte opp så får du attest uansett.

Økonomisk sett så er det litt avhengig av hva du tjener selv. Jeg har utvidet barnetrygd og barnebidrag. 

Jeg synes personlig dette høres uutholdelig ut. Jeg hadde også en mann med humørsvingninger, men jeg klarte ikke mer da barnet var to. Da min eks truet med å dra, begynte jeg å si "okei, bare dra. Jeg orker ikke mer" - da var det tydelig at han ikke ville dra likevel, men at det var en måte å manipulere meg på - som garantert også er bakgrunnen til at din mann driver med det. 

Hvordan er stemningen for barna når han oppfører seg sånn? Er det et koselig og varmt hjem?

Anonymkode: 6233f...7b0

[AnonymBruker]

Carrot skrev (14 minutter siden):

Jeg vet ikke hvor sterk du er mentalt sett men jeg ville lsuttet be om godt vær, jeg ville valgt stille og kontrollerte svar av typen "selvsagt er du fri til å dra" og "jeg skjønner du er frustrert men jeg er i grunne ferdig med å være dørmatta di" og ikke mer enn slike konkrete avvisende svar på hans urimelige oppførsel. Ved å trygle om godvær og gi han støtte bygger du indirekte oppunder hans irrasjonelle oppførsel og nærer en ugrei måte å snakke til deg på. Du må sette grenser for hva du finner deg i og de må være uangripelige og rolige i måten du formidler dem på. Si at du ikke ønsker leve slik som dette du heller når han sier han skal dra og spør om han trenger hjelp til å pakke. 

Vil vil uansett få det bedre om han drar, slippe være redd for neste nedtur osv. 

dette

Anonymkode: 5282d...0a8

[AnonymBruker]

Takk for gode og reflekterte svar. Er alltid litt risikosport å be om råd på KG når man ligger nede, er ofte noen som føler behov for trolling og bitching i svarene. Men ikke her, og takk for det! 

Til deg som spurte om stemningen i huset; Jeg tror mye reddes av meg, så jeg vil si det er bra. Jeg dekker over mye, og jeg lever for de gode periodene hans, som det heldigvis er flest av. Det bare slo meg her en dag at jeg har aldri kunnet utagert sånn som han gjør, da hadde vi ikke veksla et ord på en måned sikkert. 😆 Han er en god far og barna trenger faren sin. Men, jeg tror vi ender opp med her at vi to må snakke SERIØST sammen. 

Anonymkode: d3701...303

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Takk for gode og reflekterte svar. Er alltid litt risikosport å be om råd på KG når man ligger nede, er ofte noen som føler behov for trolling og bitching i svarene. Men ikke her, og takk for det! 

Til deg som spurte om stemningen i huset; Jeg tror mye reddes av meg, så jeg vil si det er bra. Jeg dekker over mye, og jeg lever for de gode periodene hans, som det heldigvis er flest av. Det bare slo meg her en dag at jeg har aldri kunnet utagert sånn som han gjør, da hadde vi ikke veksla et ord på en måned sikkert. 😆 Han er en god far og barna trenger faren sin. Men, jeg tror vi ender opp med her at vi to må snakke SERIØST sammen. 

Anonymkode: d3701...303

Er det ikke slitsomt å gå rundt og "redde" stemningen hele tida? Du må jo være utslitt, jeg vet så mye om det der selv ❤️ 

Sikkert lurt å sette seg ned og ta en prat ja. Man begynner å lure på om han egentlig er lykkelig når han holder på sånn? 

Og barna får jo se faren sin om det skulle gå så langt at dere går fra hverandre, det er ikke sånn at han fordufter om dere går fra hverandre   Og han er sikkert en god far, men det virker ikke som han tenker på barna når han behandler mammaen deres sånn som han gjør? 

Anonymkode: 6233f...7b0

[IrisIrene]

Som å lese om oss, bare at barna våre er yngre. Høres ut som du har holdt ut lenge ❤️ 

Tenker også at du har noen traumer fra din barndom ettersom du reagerer som du gjør. Det kalles vel emosjonell avhengighet. Jeg er helt lik, og har startet med meg selv her, mens jeg vurdere om jeg orker å holde ut lenger. 

Det første jeg vil anbefale deg er å ta kontakt med en veileder.  Jeg vet ikke med deg, men jeg har aldri fortalt noen om hvor "gale" det er i de dårlige periodene, mest fordi jeg ikke er klar til å dra fra han, og jeg vet at f.eks mine venner eller søster hadde "krevd" at jeg skulle forlate han om hun visste hvordan han til tider behadlet meg. Derfor har det vært godt for meg å snakke med en nøytral person. Jeg fikk bla time hos veiledningssenteret for pårørende for psykiske sykdommer og alkoholisme tror jeg det var. Men f.eks bipolar foreningen(han har jo mange opp og nedturer høres det ut som) har også gode veiledere du kan snakke med. 

[Carrot]

Etterhvert som, barna vokser til skjønner de mer av den stemingen du tror du redder bare så det er sagt, jeg ser tydelig på egne barn fra tidligere forhold at de er veldig vare på stemningsleiet til menensker rundt seg, nå er de så store at vi har pratet mye om det og de sier selv at de skjønte noe var galt selv om jeg trodde jeg gjorde en god jobb ved å være positiv når partneren slet og var deprimert. Spesielt den yngste sier det er noe med øynene til mennesker som sier hvordan de har det og at det ganske tidlig ble slik at voksne som sa alt var bra mens øynene sa noe annet gjorde barnet usikker, noe som har påvirket hele oppveksten og som jeg ikke var klar over før de ble voksne nok til å sette ord på det selv. Så det er bedre å ikke late som men erkjenne at nå har ikke pappa det helt bra, det er derfor han sitter og sturer men det er helt greit, man har lov å ha ulike følelser uten at vi andre skal la det styre oss liksom.. Og det at det er opp og ned skaper en usikkerhet enten man vil se det selv eller ikke, når du kjenner på det kjenner barna på det - fra de er ganske små. Og han er kanskje en super pappa når han har det bra, men han er ikke en super pappa om han er ufin mot mamma når han har det dårlig med seg selv.

[Loff77]

Dødfødt, DUMP DRITTSEKKEN!

[AnonymBruker]

Carrot skrev (1 time siden):

Jeg vet ikke hvor sterk du er mentalt sett men jeg ville lsuttet be om godt vær, jeg ville valgt stille og kontrollerte svar av typen "selvsagt er du fri til å dra" og "jeg skjønner du er frustrert men jeg er i grunne ferdig med å være dørmatta di" og ikke mer enn slike konkrete avvisende svar på hans urimelige oppførsel. Ved å trygle om godvær og gi han støtte bygger du indirekte oppunder hans irrasjonelle oppførsel og nærer en ugrei måte å snakke til deg på. Du må sette grenser for hva du finner deg i og de må være uangripelige og rolige i måten du formidler dem på. Si at du ikke ønsker leve slik som dette du heller når han sier han skal dra og spør om han trenger hjelp til å pakke. 

Vil vil uansett få det bedre om han drar, slippe være redd for neste nedtur osv. 

Jeg er ikke ts, men hvilken tips har du hva man kan si når han kommer med persongrep å nedvergende ting? Skal man si det stemmer eller bare ikke si noe? Han min er god på å slenge ut masse påstander om meg å legge over sine tabber feks. Han kan si feks at jeg hadde ingen problmer med noe som helst før jeg traff deg, dersom vi diskuterer noe....

Ikke meningen å kuppe tråden din ts🙌

Anonymkode: ee909...f9f

[Carrot]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Jeg er ikke ts, men hvilken tips har du hva man kan si når han kommer med persongrep å nedvergende ting? Skal man si det stemmer eller bare ikke si noe? Han min er god på å slenge ut masse påstander om meg å legge over sine tabber feks. Han kan si feks at jeg hadde ingen problmer med noe som helst før jeg traff deg, dersom vi diskuterer noe....

Ikke meningen å kuppe tråden din ts🙌

Anonymkode: ee909...f9f

Jeg vet ikke hvordan du er som person, eller han, og ikke kjenner jeg settingen for det du opplever men jeg vil råde alle som føler seg fanget i et forhold der de kjenner at dette ikke er greit til å gjøre to ting, beholde roen og søke hjelp. Hjelpen kan være så liten som å føre dagbok over hva som skjer og hva man selv føler for på den måten å beholde seg selv, eller det kan være en stor ting som å snakke med noen, enten det er en venn, fastlegen sin eller en terapeut som psykriatisk sykepleier eller psykolog, ikke alle livsveiledere og coacher har noen solid utdannelse men noen av dem er skikkelig flinke å hjelpe deg til å se ditt eget behov og potensiale - men det kan også en god venn klare, så mitt råd er å snakke med noen slik at du finner en styrke i deg selv før du sier fra. Og samtidig huske når du sier fra at det er absolutt nødvendig å legge følelsene til side i den situasjonene, i det du lar følelsene dine krype inn på deg er liksom kontrollen din borte, da holder det ikke å si tårevått at dette ikke er greit. For at en slik setning skal ha styrke og kraft må den komme rolig og kontrollert og bestemt, på en måte som ikke gir rom for flere angrep. 

Jeg vet det er supervanskelig å beholde troen på seg selv og roen i seg selv når npen står og gjør sitt ytterste for å få deg ut av fatning, og det er jo det slik oppførsel handler om, at du skal ha det ubehagelig, enten fordi de har det vondt selv eller fordi de liker å gjøre andre urolig. Det at du er liten gjør den andre større - så du må gjøre seg selv stor nok til å si "nei" 

Personlig valgte jeg ofte bare å lytte, se og legge merke til hvordan den andre endrer seg, analysere hva som skjedde, hvordan jeg reagerteog hvordan min reaksjon påvirket den situasjonen og stemningen rundt oss. Jeg brukte lang tid på å bli kjent med meg selv i det hele, til jeg en dag innså at jeg var helt rolig, jeg var ikke lei meg eller opprørt eller påvirket lengre, den dagen jeg kjente dette og han sa "jeg klarer ikke dette lengre, du er håpløs, skal du fortsette slik er det bedre vi går hver til vårt" så svarte jeg enkelt "ja vet du, det tror jeg er en god ide" og kun det. Jeg lot han få ut alt han hadde på hjertet, jeg ventet, og etterpå når han var fin igjen sa jeg ingenting. Jeg valgte finne et sted å bo, og først når det var klart sa jeg fra at jeg og barna kom til å flytte ut. Men i den perioden hver gang han sa "orker ikke mer" sa jeg alltid "det er jeg enig i" og kun det - ingen du gjør slik, du sier dette osv - bare "jeg er enig"
Enkelt var det ikke, overhode ikke - og jeg sier ikke at det som virket for meg kan virke for andre, men jeg er ganske sikker på at du må finne din styrke og trygghet, forankre troen på deg selv og få overblikk. Snakk med noen som du kan være helt brutalt ærlig med og som du vet vil deg godt men er i stand til å se deg utenfra og hjelpe deg. 

[AnonymBruker]

Carrot skrev (29 minutter siden):

Jeg vet ikke hvordan du er som person, eller han, og ikke kjenner jeg settingen for det du opplever men jeg vil råde alle som føler seg fanget i et forhold der de kjenner at dette ikke er greit til å gjøre to ting, beholde roen og søke hjelp. Hjelpen kan være så liten som å føre dagbok over hva som skjer og hva man selv føler for på den måten å beholde seg selv, eller det kan være en stor ting som å snakke med noen, enten det er en venn, fastlegen sin eller en terapeut som psykriatisk sykepleier eller psykolog, ikke alle livsveiledere og coacher har noen solid utdannelse men noen av dem er skikkelig flinke å hjelpe deg til å se ditt eget behov og potensiale - men det kan også en god venn klare, så mitt råd er å snakke med noen slik at du finner en styrke i deg selv før du sier fra. Og samtidig huske når du sier fra at det er absolutt nødvendig å legge følelsene til side i den situasjonene, i det du lar følelsene dine krype inn på deg er liksom kontrollen din borte, da holder det ikke å si tårevått at dette ikke er greit. For at en slik setning skal ha styrke og kraft må den komme rolig og kontrollert og bestemt, på en måte som ikke gir rom for flere angrep. 

Jeg vet det er supervanskelig å beholde troen på seg selv og roen i seg selv når npen står og gjør sitt ytterste for å få deg ut av fatning, og det er jo det slik oppførsel handler om, at du skal ha det ubehagelig, enten fordi de har det vondt selv eller fordi de liker å gjøre andre urolig. Det at du er liten gjør den andre større - så du må gjøre seg selv stor nok til å si "nei" 

Personlig valgte jeg ofte bare å lytte, se og legge merke til hvordan den andre endrer seg, analysere hva som skjedde, hvordan jeg reagerteog hvordan min reaksjon påvirket den situasjonen og stemningen rundt oss. Jeg brukte lang tid på å bli kjent med meg selv i det hele, til jeg en dag innså at jeg var helt rolig, jeg var ikke lei meg eller opprørt eller påvirket lengre, den dagen jeg kjente dette og han sa "jeg klarer ikke dette lengre, du er håpløs, skal du fortsette slik er det bedre vi går hver til vårt" så svarte jeg enkelt "ja vet du, det tror jeg er en god ide" og kun det. Jeg lot han få ut alt han hadde på hjertet, jeg ventet, og etterpå når han var fin igjen sa jeg ingenting. Jeg valgte finne et sted å bo, og først når det var klart sa jeg fra at jeg og barna kom til å flytte ut. Men i den perioden hver gang han sa "orker ikke mer" sa jeg alltid "det er jeg enig i" og kun det - ingen du gjør slik, du sier dette osv - bare "jeg er enig"
Enkelt var det ikke, overhode ikke - og jeg sier ikke at det som virket for meg kan virke for andre, men jeg er ganske sikker på at du må finne din styrke og trygghet, forankre troen på deg selv og få overblikk. Snakk med noen som du kan være helt brutalt ærlig med og som du vet vil deg godt men er i stand til å se deg utenfra og hjelpe deg. 

Tusen takk for at du tar deg tid til å svare og med mange gode tips🙏 Det er nok jeg som også er sensitiv og blir trigget av hans reaksjonsmønster. Jeg har sluttet å si fra, for jeg kommer ingen vei. Jeg venter på time til psykolog å tenkte prate en del om dette og sette tydelig grenser..  

Anonymkode: ee909...f9f

[Gjest Skogsalv]

Irritasjon som utløses ut av det blå eller rettet mot partner kommer av og til pga et tomrom i egen livsdrøm.  Noe han ikke får utløp for ifht ambisjon om seg selv. At han egentlig er litt ulykkelig med hvordan livet ble og hvordan det skal bli ifht et viktig mål han ønsker for seg selv. Som synes vanskeligere ettersom tiden går. ... kan det være noe slikt ? 

Silent treatment og frykt for å miste hverdagen er selvsagt ikke det beste for noen av dere. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

La det være mer opp til ham. It takes 2 to tango. Enten skjerper han seg via sinnemestring, terapi, trening eller trommekurs, eller du blir nødt til å rusle en anna vei enn ham. Du kan ikke utsette seg for hans nykker lenger. 

Anonymkode: 86f82...789

Dette.

Du skal ikke måtte be på dine knær og trygle om å få en mann til å bli. 

Enten så går dere eller han i terapi, ellers hadde jeg gjort det slutt. Jeg har vært i samme situasjon (men uten barn), og når han nektet å prate med meg eller noen andre om hva problemet var (det underliggende), så gikk jeg. Hadde da prøvd i flere år, og jeg var den eneste som jobbet for forholdet. Det skal være to som jobber for det. Her er dere ikke det. Jeg innså det til slutt, ga han en siste sjanse, den tok han ikke.

Anonymkode: 6f6b5...302

[AnonymBruker]

Har du pratet med ham når han har en god periode? Spurt ham hvorfor han reagerer slik og vært ærlig om hva det gjør med deg? 

Ellers enig med de som sier parterapi.

Anonymkode: c72b7...f2d

[Pilleville]

Carrot skrev (3 timer siden):

Jeg vet ikke hvor sterk du er mentalt sett men jeg ville lsuttet be om godt vær, jeg ville valgt stille og kontrollerte svar av typen "selvsagt er du fri til å dra" og "jeg skjønner du er frustrert men jeg er i grunne ferdig med å være dørmatta di" og ikke mer enn slike konkrete avvisende svar på hans urimelige oppførsel. Ved å trygle om godvær og gi han støtte bygger du indirekte oppunder hans irrasjonelle oppførsel og nærer en ugrei måte å snakke til deg på. Du må sette grenser for hva du finner deg i og de må være uangripelige og rolige i måten du formidler dem på. Si at du ikke ønsker leve slik som dette du heller når han sier han skal dra og spør om han trenger hjelp til å pakke. 

Vil vil uansett få det bedre om han drar, slippe være redd for neste nedtur osv. 

enig👍