Unnskylder meg selv med at jeg er for travel for vennskap

[AnonymBruker]

Har et godt liv med stort hus, bra jobb, en snill samboer og to barn men jeg har nesten ingen venner.. Har mistet mange venner, så fikk jeg kontakt med noen igjen men jeg innså fort at vi hadde lite tilfelles å vi fadet hverandre ut. Savner ikke vennskapet og er glad vi fant ut av det. 

Skal også sies at jeg ikke er så flink på relasjoner, og jeg har egentlig gitt litt opp. Har blitt utestengt av jentegjengen og fryst ut på ungdomsskolen og det sitter fortsatt igjen! Dessverre opplevde jeg det samme igjen i sommer og traumen ble veldig vanskelig for meg da jeg hadde fortrengt alle årene..

Nå er permisjonen over, og hverdagen har startet igjen. Er også i full gang med oppussing og snart flytting til et flott og nyoppusset hus. Men tiden strekker ikke til, og for meg er dette en «god unnskyldning» ovenfor meg selv fordi jeg har ingen nære venner lengre men de jeg møter en sjelden gang har jeg det supert hyggelig med, men det er veldig sjeldent å det har bare blitt slik.. 

Høres kanskje litt trist ut men jeg trives veldig godt med lite venner, og har vel egentlig i min voksne alder slitt veldig med å finne meg nye og gode venner. Har heller ingen god kjemi med de gamle fordi vi er blitt så forskjellige, og derfor er det kanskje på tide å slå seg til ro med at livet mitt ikke er ment for å ha masse venner osv.. 

Prøver å tenke positivt å heller nyte de få gangene jeg er med noen ekte venner, og heller nyte turene ute med perifert venner i sjeldent gang..  Men nå har jeg begynt å godta at jeg heller møter folk på jobb, har familien og at jeg sjelden en gang i ny og ned møter en venn så er det nok.. Kommer aldri til å leve et slikt instaliv med masse venninner og masse sosialt og masse jenteturer.. Det er ikke meg, og det har jeg godtatt.. 

 

Vet ikke hva jeg vil med dette, men ønsker å diskutere vennskap med andre. Jeg synes det er vanskelig med relasjoner og jeg blir ofte skuffet over folk.. Føler at mange utelater meg fra ting, og at jeg på en måte ikke er bra nok men jeg er jo mer enn bra nok.. 

Anonymkode: 77167...7ae

[AnonymBruker]

Jeg har også vanskelig for å holde på venner. Jeg får dem, men så etter hvert forsvinner de. Jeg vet ikke hva jeg kan gjøre med det, så jeg prøver å ikke la det plage meg for mye. Det er bare sånn det er.

Anonymkode: 00e43...e99

[AnonymBruker]

Jeg har det helt likt: mange vennskap som er blitt perifere, og det er egentlig greit, men jeg har også savnet det å ha nære og gode vennskap. Men jeg vet at jeg ikke klarer å følge opp, og har to venninner hvor det fungerer ned sjelden kontakt. 
 

etterhvert har jeg derimot fått gode vennskap blant foreldrene til barna, de er jeg så glad for. Vet ikke hvor gamle barna dine er, men bruk gjerne tiden godt hvis de fortsatt er så små at foreldre må involveres i aktivitetene deres. Da får du vennskap som kan pleies mens du er med barna🥰

Anonymkode: 2bfb8...8d0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jeg har også vanskelig for å holde på venner. Jeg får dem, men så etter hvert forsvinner de. Jeg vet ikke hva jeg kan gjøre med det, så jeg prøver å ikke la det plage meg for mye. Det er bare sånn det er.

Anonymkode: 00e43...e99

Det er vanskelig.. 

Har du på en måte gjort deg vant med å være alene? 
 

 

Anonymkode: 77167...7ae

[Mamasitas]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Har et godt liv med stort hus, bra jobb, en snill samboer og to barn men jeg har nesten ingen venner.. Har mistet mange venner, så fikk jeg kontakt med noen igjen men jeg innså fort at vi hadde lite tilfelles å vi fadet hverandre ut. Savner ikke vennskapet og er glad vi fant ut av det. 

Skal også sies at jeg ikke er så flink på relasjoner, og jeg har egentlig gitt litt opp. Har blitt utestengt av jentegjengen og fryst ut på ungdomsskolen og det sitter fortsatt igjen! Dessverre opplevde jeg det samme igjen i sommer og traumen ble veldig vanskelig for meg da jeg hadde fortrengt alle årene..

Nå er permisjonen over, og hverdagen har startet igjen. Er også i full gang med oppussing og snart flytting til et flott og nyoppusset hus. Men tiden strekker ikke til, og for meg er dette en «god unnskyldning» ovenfor meg selv fordi jeg har ingen nære venner lengre men de jeg møter en sjelden gang har jeg det supert hyggelig med, men det er veldig sjeldent å det har bare blitt slik.. 

Høres kanskje litt trist ut men jeg trives veldig godt med lite venner, og har vel egentlig i min voksne alder slitt veldig med å finne meg nye og gode venner. Har heller ingen god kjemi med de gamle fordi vi er blitt så forskjellige, og derfor er det kanskje på tide å slå seg til ro med at livet mitt ikke er ment for å ha masse venner osv.. 

Prøver å tenke positivt å heller nyte de få gangene jeg er med noen ekte venner, og heller nyte turene ute med perifert venner i sjeldent gang..  Men nå har jeg begynt å godta at jeg heller møter folk på jobb, har familien og at jeg sjelden en gang i ny og ned møter en venn så er det nok.. Kommer aldri til å leve et slikt instaliv med masse venninner og masse sosialt og masse jenteturer.. Det er ikke meg, og det har jeg godtatt.. 

 

Vet ikke hva jeg vil med dette, men ønsker å diskutere vennskap med andre. Jeg synes det er vanskelig med relasjoner og jeg blir ofte skuffet over folk.. Føler at mange utelater meg fra ting, og at jeg på en måte ikke er bra nok men jeg er jo mer enn bra nok.. 

Anonymkode: 77167...7ae

Var nesten som jeg trodde jeg selv hadde skrevet dette 😊😅

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg har det helt likt: mange vennskap som er blitt perifere, og det er egentlig greit, men jeg har også savnet det å ha nære og gode vennskap. Men jeg vet at jeg ikke klarer å følge opp, og har to venninner hvor det fungerer ned sjelden kontakt. 
 

etterhvert har jeg derimot fått gode vennskap blant foreldrene til barna, de er jeg så glad for. Vet ikke hvor gamle barna dine er, men bruk gjerne tiden godt hvis de fortsatt er så små at foreldre må involveres i aktivitetene deres. Da får du vennskap som kan pleies mens du er med barna🥰

Anonymkode: 2bfb8...8d0

Så glad vi er flere om dette. Hade du problemet her dør su fikk barn, eller ble det slik etter barna? 
 

Jeg har hatt dette problemet hele veien men det ble mer sårbart og vanskelig etter jeg dikk barn, spesielt ettersom jeg ikke har så mange i omgangskretsen eller venner som inkluderes oss med sine barn osv.. Eller jeg har er søskenbarn med helt jevnaldrende barn men selv om jeg har spurt om å finne på ting så ekskluderer de oss🥲

Anonymkode: 77167...7ae

[AnonymBruker]

Mamasitas skrev (Akkurat nå):

Var nesten som jeg trodde jeg selv hadde skrevet dette 😊😅

Så glad jeg ikke er alene om dette. Tenk om vi kunne møttes og vært like ensomme sammen😅🙈

Anonymkode: 77167...7ae

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Så glad vi er flere om dette. Hade du problemet her dør su fikk barn, eller ble det slik etter barna? 

Det var slik før barn, så var nok enda mer ensom da. Merker derfor at jeg er ekstra var på om jeg overtolke situasjoner ifht meg selv og barnas vennskap, ikke alt som oppleves ekskluderende er ment slik.

har derfor jobbet med meg selv ifht å ikke overtenke og tar mye initiativ opp mot andre foreldre. Noen av dem(ikke alle) har etterhvert gitt meg selv gode vennskap som ikke krever så mye planlegging og oppfølging☺️

Anonymkode: 2bfb8...8d0

[Mamasitas]

AnonymBruker skrev (53 minutter siden):

Så glad jeg ikke er alene om dette. Tenk om vi kunne møttes og vært like ensomme sammen😅🙈

Anonymkode: 77167...7ae

Jaa, det hadde vært kjekt!🤣😊 

[AnonymBruker]

Vi er med andre ord flere 

Anonymkode: 77167...7ae

[SnartMammaLykke]

❤️

[AnonymBruker]

Jeg har det likt. Det virker ikke som det finnes venninner som liker meg og som jeg liker tilbake. 

Anonymkode: 4450b...314

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Jeg har det likt. Det virker ikke som det finnes venninner som liker meg og som jeg liker tilbake. 

Anonymkode: 4450b...314

Hvordan da? 
 

Blir vennskapet bare fadet ut eler hva skjer? 

Anonymkode: 77167...7ae

[AnonymBruker]

Med barn og samboer trenger du jo ikke venner.

Du har jo resten av familien og svigerfamilien?

Med jobb, barn, hus, hage, trening ect er det begrensa hva man rekker.  Å møte noen kjente iblant holder da i massevis. 

Anonymkode: 4a9cc...490

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Med barn og samboer trenger du jo ikke venner.

Denne tankegangen har blitt mitt problem. Selv er jeg singel og barnløs, og passert 40. De fleste av mine venner er opptatt med mann, barn og jobb, og i helgene drar de på hytta eller finner på noe annet sammen. Selv er jeg alene stort sett alltid. Jeg ønsker meg virkelig en partner, men finner tydeligvis ikke «den rette».. Samtidig savner jeg veldig litt vennetid. Jeg skjønner at folk er opptatt, men syns det er en rar verden når man ikke skal ha tid til venner. Vær glad dere har mann og barn, i dem har dere rike relasjoner og mye kjærlighet❤️

Anonymkode: c8a92...b4d