Hvorfor mobbet du?

[AnonymBruker]

Tenker at dette går under "sosiale relasjoner", men regner med at noen flytter tråden om de synes den hører hjemme et annet sted.

Det er mange ting man som foreldre tenker over at barna våre kan bli mobbet for. En del av tingene har vi sett at barn har blitt mobbet for tidligere, så det er en reell frykt sånn sett. 

Men jeg er nysgjerrig på hva som ligger bak, og ønsker å høre fra de som faktisk har mobbet. Forstår om folk vil svare som anonym.
Hva gjorde at du mobbet? Ikke den/de spesifike personene du mobbet, men hva fikk du ut av det? Var det for å unngå å bli mobbet selv? For å få ut frustrasjon? Ble du dårlig behandlet hjemme, og kunne ikke ta ut sinnet der? Ble du glad av å se andre lei seg? Ville du posisjonere deg, eller gjøre andre redde (evt at du tolket denne redselen som respekt)?

Hvordan hadde du det inni deg når du mobbet? 

Tenkte du på hvordan ofrene hadde det? 

Anonymkode: 06c8f...b7f

[AnonymBruker]

Og alder 😊

Anonymkode: 679da...dfb

[AnonymBruker]

Fordi jeg ble understimulert. 

Anonymkode: 99846...795

[AnonymBruker]

når jeg gikk på ungdomsskolen (og på videregående) så trodde vel enkelte tullinger at de liksom var "veldig tøffe" når de plagde noen andre.      

Anonymkode: a41bd...331

[AnonymBruker]

Fordi jeg syntes det var morsomt 

Anonymkode: f8c5e...bec

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 17.1.2022 den 18.17):

Fordi jeg syntes det var morsomt 

Anonymkode: f8c5e...bec

Kødder du? 

Anonymkode: ce1b8...584

[AnonymBruker]

Hva gjorde at du mobbet?
Jeg var mobbeoffer i mange år (3. barneskolen  til 9. klasse ungdomsskolen). Jeg var sinna, og ødelagt inni meg. Desperat på å passe inn med de andre. Mangel på tilhørighet. 

Ikke den/de spesifike personene du mobbet, men hva fikk du ut av det?
Annet enn dårlig samvittighet og en viss følelse av tilhørighet, ingenting. 

Var det for å unngå å bli mobbet selv?
Ja, til en viss grad. 

For å få ut frustrasjon?
Sinne.

Ble du dårlig behandlet hjemme, og kunne ikke ta ut sinnet der?
Ja, jeg hadde det ikke bra hjemme heller. 

Ble du glad av å se andre lei seg? 
Nei. 

Ville du posisjonere deg, eller gjøre andre redde (evt at du tolket denne redselen som respekt)?
Nei.

Hvordan hadde du det inni deg når du mobbet? 
Sinne og frustrasjon. 

Tenkte du på hvordan ofrene hadde det? 
Ja, jeg hadde jo vært der selv. 

Anonymkode: a0ab9...3fb

[AnonymBruker]

Jeg mobbet andre da jeg gikk på barneskolen. Ikke fysisk plaging, men kanskje mer i form av utestengelse eller gjorde narr av. Jeg var voksen før jeg begynte å tenke over handlingene mine og at de ikke kan betegnes som noe annet enn mobbing. Jeg manglet empati og forsto ikke at jeg såret andre. Det verste med meg var at jeg var veldig lite inkluderende. Det skjærer meg i hjertet når jeg tenker på dem jeg såret. Jeg tenker veldig ofte på det og lurer på hvor det kom fra. Mor eier ikke empati og jeg husker også vi valgte lag i gymmen. Jeg ble valgt først i alt og sto med de andre og diskuterte hvem vi skulle velge neste gang og det var de samme som ble stående til slutt.

Selv om jeg prøver å være bevisst i voksen alder, hender det jeg utbasunerer meninger jeg vet jeg burde holdt inne. Skulle ønske jeg var av den ydmyke, empatiske og omsorgsfulle typen. I stedet er jeg frittalende, uredd og med selvtillit i bøtter og spann. Huff, jeg vet ikke om jeg ville valgt meg selv som venn😟

Anonymkode: 4a218...0e1

[AnonymBruker]

Hadde en i klassen på barneskolen som var en fullstendig idiot. Jeg anså det ikke som mobbing da, for jeg hatet virkelig fyren. Vi sloss ofte og jeg ble provosert av alt han gjorde. Så og si alle i klassen mobbet både meg og han, kanskje derfor jeg mobbet han selv. 

 

K42.

Anonymkode: 4acd0...445

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (50 minutter siden):

Kødder du? 

Anonymkode: ce1b8...584

Hva er rart med det? Dere som ser på reality-tv er jo også mobbere. 
 

‘hvaa skjer hvis X? Hva skjer hvis Y?’ mens dere setter frem popcornet. 
 

Er jo bare andres reaksjoner det handler om. Dere må ta mer ansvar for å være et underholdende menneske selv. 

Anonymkode: 99846...795

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hva er rart med det? Dere som ser på reality-tv er jo også mobbere. 
 

‘hvaa skjer hvis X? Hva skjer hvis Y?’ mens dere setter frem popcornet. 
 

Er jo bare andres reaksjoner det handler om. Dere må ta mer ansvar for å være et underholdende menneske selv. 

Anonymkode: 99846...795

Hva er det du babler om? 

Anonymkode: ce1b8...584

[AnonymBruker]

On 1/17/2022 at 1:37 PM, AnonymBruker said:

Tenker at dette går under "sosiale relasjoner", men regner med at noen flytter tråden om de synes den hører hjemme et annet sted.

Det er mange ting man som foreldre tenker over at barna våre kan bli mobbet for. En del av tingene har vi sett at barn har blitt mobbet for tidligere, så det er en reell frykt sånn sett. 

Men jeg er nysgjerrig på hva som ligger bak, og ønsker å høre fra de som faktisk har mobbet. Forstår om folk vil svare som anonym.
Hva gjorde at du mobbet? Ikke den/de spesifike personene du mobbet, men hva fikk du ut av det? Var det for å unngå å bli mobbet selv? For å få ut frustrasjon? Ble du dårlig behandlet hjemme, og kunne ikke ta ut sinnet der? Ble du glad av å se andre lei seg? Ville du posisjonere deg, eller gjøre andre redde (evt at du tolket denne redselen som respekt)?

Hvordan hadde du det inni deg når du mobbet? 

Tenkte du på hvordan ofrene hadde det? 

Anonymkode: 06c8f...b7f

Jeg var ikke en av "verstingene" når det kommer til mobbing, men jeg vet jeg hadde en periode på barneskolen hvor jeg gikk over grensen flere ganger.

Uten at det gjør det greit, så tror jeg grunnen i hovedsak bunner i at jeg bodde i et hjem hvor jeg ble grovt mishandlet, både fysisk, men også psykisk (deriblant mobbing). Jeg tror rett og slett det å "mobbe videre" ble et utløp for en enorm frustrasjon og fortvilelse. Tviler egentlig på at jeg fikk noe særlig ut av det, annet en et eller annet i øyeblikket. I ettertid var det kun dårlig samvittighet.

Ja, jeg har tenkt litt på hvordan ofrene hadde det, eller, det var i grunn bare ett offer jeg husker godt. Det var en situasjon som kanskje er typisk; en person stakk seg ut og ble mobbet av resten, og jeg slang meg på. Har tenkt mye på den personen i ettertid, men da jeg endelig kom i kontakt med barnevernet ble jeg flyttet på dagen, til et annet fylke, og har ikke hatt noe kontakt med tidligere klassekamerater eller andre fra barndommen siden den gang.

Anonymkode: 14c48...519

[AnonymBruker]

Skylder rett og slett på at jeg var for ung og ikke visste bedre.

Det skjedde i hovedsak på barneskolen. På ungdomskolen begynte det å gå opp for meg at dette ikke var greit.

Anonymkode: 282f3...065

[AnonymBruker]

Jeg syntes det var gøy. Også fikk jeg et overtak.

Typisk skoletaper som ville jevne ut at noen andre var skoleflink og kunne lese og skrive, mens jeg måtte på idiotgruppe med ufaglært assistent og jobbe med bok 3 nivåer under hva de andre hadde.

Anonymkode: 30208...71d

[AnonymBruker]

Jeg var vel aldri den som mobba. Men jeg var venninne med ei som mobba, så jeg var jo på hennes "side". Husker at ei som ble mobba var ei som tissa seg ut. Tror vi gikk i femte klasse. Men det var også i kombinasjon med at hun hadde en rar familie og at hun hadde rødt hår og mye fregner. Jeg mener jo den dag i dag at det ikke er noe å mobbe for, men jeg var veldig sjenert så jeg ble jo bare med på "leken".

Anonymkode: 6df74...f8f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Skylder rett og slett på at jeg var for ung og ikke visste bedre.

Det skjedde i hovedsak på barneskolen. På ungdomskolen begynte det å gå opp for meg at dette ikke var greit.

Anonymkode: 282f3...065

 

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg syntes det var gøy. Også fikk jeg et overtak.

Typisk skoletaper som ville jevne ut at noen andre var skoleflink og kunne lese og skrive, mens jeg måtte på idiotgruppe med ufaglært assistent og jobbe med bok 3 nivåer under hva de andre hadde.

Anonymkode: 30208...71d

Angrer dere? Tenker dere på det noen gang? Tenker dere at det hadde vært fint å si unnskyld? Lytte til hva dere forårsaket? Det hadde vært på sin plass å få oppleve litt smerte for dere også…

Anonymkode: caa34...b88

[AnonymBruker]

Jeg er født på begynnelsen av 70-tallet, så definisjonen av "mobbing" var annerledes i min skoletid. Men jeg ser jo at det som ble kalt "erting" på den tiden godt kunne gå innenfor dagens mobbebegrep, spesielt fordi det var gjentakende. 

Jeg tror ingen av de jeg vokste opp med ville kalt meg en mobber, men det er mye jeg angrer på fra oppveksten:

*ikke gjøre noe når andre ble plaget - fordi jeg var redd for å bli plaget selv

*slenge kommentarer til de som hadde lavere status for å tøffe meg - fordi å fremstå som bedre og redsel for å bli plaget

*ikke være snill, grei og en god venn rett og slett - jeg snudde kappen etter vinden i mange tilfeller 

Jeg ser som voksen at grunnen til at jeg var så drittsekk var at jeg var usikker på meg selv. 

 

Anonymkode: c94da...bbd

[AnonymBruker]

Jeg har i voksen alder innsett at jeg var en mobber på ungdomsskolen. Jeg klarer ikke å sette meg inn i psyken min da, fordi det er så fjernt fra den jeg er i dag. Det er som om jeg ikke fikk en samvittighet før jeg ble eldre...

Det var spesielt to jenter det gikk ut over. Alle syns de var litt stakkarslige. Hun ene var overvektig, og hadde alltid unnskyldinger for å slippe gym. Husker at jeg ble oppriktig indignert av dette. Jeg var selv håndballspiller med sterk lagfølelse, og så på henne som en unnaslutner som ikke bidro til lagfølelsen, og irriterte meg over at hun fikk lov til det. Vi var ganske stygge mot henne  😞 

Hun andre var jeg ikke pådriveren for i mobbingen, men jeg deltok fordi "det var bare sånn det var".

Det er akkurat som om barne- og ungdomsskolen er en eget mikrokosmos med egne interne regler som man aksepterer som en sosial norm. Jeg hadde aldri dårlig samvittighet, og jeg skjønte ikke hvordan oppførselen min kunne påvirke andre. Men har hatt mye kvaler for hvordan jeg oppførte meg i ettertid, når hjernen og samvittigheten ble koblet på. 

Anonymkode: b3dd5...3c4