Føler meg alene om graviteten, selvom vi gikk all inn begge to.

[AnonymBruker]

Vi er gravide via IVF og er derfor planlagt gravide. Jeg er nå i uke 8 og er skuffet over hvor lite mannen bryr seg eller setter seg inn i ting. Jeg forventer ikke at verden, men noe kan man vel forvente av en voksen mann. Jeg har blandt annet sagt flere ganger at jeg ikke kan spise spekemat, salami og peperoni og dermed så kjøpte han en pizza med peperoni igår og bare "ånei du kan ikke spise sånn du nei" når jeg minnet han på det.  Ellers så tror han ikke på at jeg er kvalm, er trøtt og har litt vondt som i murringer/stikkinger noen ganger- han mener jeg overdriver. I går så fikk jeg noen heftige stikkninger i livmoren som gjorde at jeg måtte slutte å snakke og heller puste litt, da han spurte hva som skjedde og jeg sa hva som var greia så sa han bare "åja" og snakke om noe annet mens jeg satt der og pustet. 

Ellers så er han ikke noe engasjert i noe som helst, og jeg som har fått en haug av kviser og lagt på meg 5 kg pga hormoner og medisiner pga ivf forsøket-føler bare at han går rundt og synes jeg har blitt stygg. Han har ikke en gang satt seg inn i hvor mange uker en kvinne går gravid og mannen er snart 40 år. 

Det som skjer nå er at jeg føler meg veldig alene om alt, og snakker aldri om noe ang gravidteten med han lengre. Men når jeg snakker om helt andre ting føler jeg han er TOTALT uinteressert i alt jeg sier uansett. Jeg har derfor nå blitt deprimert og ensom. I går sa han at det jeg snakket om var lite interessant for han, når jeg bare prøvde å vise han et morsomt humorbilde for at vi kunne le litt sammen. Vi har jo egentlig ganske lik humor, men nå er liksom alt med meg galt. Han gadd ikke å se ordentlig en gang før han ble småsur.

Jeg maser lite på han, er mange av de timene vi er hjemme hvor jeg er i et separat rom for å gi han fred for å drive med sine ting ( det har jeg valgt selv ). Men nå begynner jeg å føle meg ordentlig i veien uansett hva jeg gjør, og det er helt umulig å ta det opp med han for da mener han at jeg bare lager drama enda jeg føler jeg tar opp ting meget bra. Jeg har derfor gitt opp.   

Jeg skjønner nå at jeg virkelig har driti på draget, og ser nå røde flagg jeg har oversett av forelskelse før. Det er akkurat som han også har glemt meg og hvem jeg er, og bare ser på meg som en pest og en plage som alene skal ordne dette her. 

Hva gjør jeg her? 

Anonymkode: 0d88c...2af

[Skylines]

Ikke svar på det du spør om, men det er helt trygt å spise varmebehandlet spekemat, som da pepperoni på en pizza er. Den har jo vært stekt i ovn 🙂 det selges også en salami som er kokt og dermed trygg. 

[AnonymBruker]

Hei du ❤️ Det høres ut som en vanskelig situasjon. Har du noe nettverk rundt deg? Familie, venner? Det kan hende at det er bedre for deg å gå igjennom dette alene, HVIS du finner ut at det er mannen og forholdet deres som er problemet her, og ikke graviditeten og hormonene dine. Hvis du vil gå er det vel fordeler ved å gjøre det nå.

Anonymkode: c6e6d...54d

[AnonymBruker]

Du er jo bare i uke 8, det er nok fremdeles veldig abstrakt for mannen din at du er gravid mens du kjenner det på kroppen hver dag. Så jeg ville gitt noe av det litt tid

Men, han trenger ikke være uempatisk, han bør jo være der for deg når du har vondt feks og iallfall ikke si at du overdriver. Men husk også at du skal være gravid lenge, jeg tenker alltid at man ikke skal overlesse partner med klaging når man har det kjipt og det ikke er noe de kan gjøre (dette er kun basert på at jeg selv blir irritert om min partner etter mitt skjønn sutrer for mye 😄 men mulig jeg er litt kjip). Men igjen det er forskjell på å ikke klare å være verdens mest støttende og sympatiske konstant og å si sårende ting + ikke tro på partner, det siste er ikke greit. 

Kan du ta en liten snakk med ham og si at du føler deg litt alene i graviditeten? Foreslå at dere laster ned appen Helseoversikt og at dere hver uke leser den ukentlige "oppdateringen" om hva som skjer den uken? Den har fane for foster, mor og partner 

Har dere planlagt å ta noen ultralyd før OUL? Det kan hjelpe på å se at det er noe inni der, min mann syntes iallfall det var hyggelig, spesielt uke 12 når han så at det var en bitteliten baby opplevde jeg at han tenkte på graviditet og kommende baby som mer konkret og reelt etter. 

Anonymkode: 25088...689

[AnonymBruker]

Synes kanskje du overdriver litt? At du ikke kan spise salami som er stekt?.. 

 

Alt man skal lage til et problem liksom.

Anonymkode: c01e2...582

[Kakaoen]

Mannen her har aldri satt seg så mye inn i graviditetene. Han har på en måte ikke trodd at jeg er gravid før han har sett det på UL.

Og han brydde seg ikke så mye om at det var liv i magen før han kunne kjenne det fra utsiden selv.

Jeg kan forstå dette. For oss damer er jo dette så ekstremt altoppslukende! Og med tanke på at dere har vært igjennom IVF så tipper jeg det har vært enda mer altoppslukende for deg.

Det må jo være en veldig tøff periode å stå i. Kan det hende mannen kjenner litt på det men at reaksjonene har latt vente på seg?

Nå tipper jeg bare, men kan se for meg at en mann kan føle seg «mislykket» om han ikke får til å gi deg barnet du ønsker deg?

Hva med å ta han med på JM time, eller fastlege, evt par terapi. Få lufta ut grumset. De sier at det finnes ikke barn som er vanskelige, det finnes barn som har det vanskelig. Jeg ser for meg at det også kan gjelde for voksne med plutselige atferdsendringer. Og mange menn er ikke spesielt flinke til å snakke om hvordan de har det.  

 

[AnonymBruker]

Høres ikke noe hyggelig ut!

Men hvordan var han i prøveperioden når dere prøvde å få barn? Snakket han om at han gledet seg og viste at han var forventingsfull og spent på om det gikk osv? og hvordan var han i prosessen med IvF? Var han tilstedet, hjalp å sette sprøyter osv? Hvis han var positiv og engasjert da, så er det kanskje at han syns det er vanskelig å skjønne ennå, eller at han rett og slett er bekymret at det ikke går veien ennå.

Men føler med deg, ikke noe hyggelig å oppleve det som du gjør det nå!

Anonymkode: bf00e...0ac

[AnonymBruker]

Er enda bare uke 8 da..

Anonymkode: 74e8e...75e

[AnonymBruker]

Klem til deg❤

Jeg har og vært gjennom IVF, og er nå i uke 13. Jeg har fått tidlig ultralyd i uke 8 og 12, men mannen hadde ikke mulighet til å bli med. (Pga vårt andre barn) Jeg har så til de grader kjent det på kroppen, vært utslitt, kvalm, redd for spontanabort, hatt smerter i magen osv. Alt dette er det jeg som går gjennom.. Han går på jobb som vanlig, og alt er egentlig som før. Jeg tror ikke han klarer å forstå det helt. Han har og sagt han ikke tør å glede seg før etter uke 12, kanskje er din mann og litt sånn? 

Vi kan nesten ikke forvente at de forstår noe særlig. Men, interesse for deg, og støtte syns jeg du kan forlange. For oss som går gjennom IVF er det og ganske store hormonelle forandringer før graviditeten. Og det psykiske oppi dette er en tilleggsbelastning - som heller ikke mannen fult ut kan forstå. Det er våre kropper som må gjennom alt dette, de står liksom litt på utsiden og ser inn. 

Minn mann var og er litt som din. Virker ikke super interessert. Men, når han ble pappa for første gang var han virkelig verdens beste pappa ❤ Og det vet jeg han blir denne gangen og. 

Husk at alt det du føler både i en IVF prosess og som gravid vil være påvirket av enorme mengder hormoner som skyller gjennom kroppen. Kanskje ser du mannen din med litt andre briller etterhvert. 

Prat med ham om hva du føler, og fortell ham at du trenger han litt ekstra nå. Jeg håper det løser seg for dere ❤

 

Anonymkode: 26e4b...eb8

[AnonymBruker]

Kjære deg, pust med magen! Du er i uke 8! Det er tidlig, og det er ingenting å gjøre fra eller til enda! Du er også full i hormoner som kan gjøre mye rart med følelser, både for situasjonen og mannen. Ta det en dag av gangen, om det var bra før blir det bra igjen! ❤️ 
 

Graviditet er veldig abstrakt for mange, inkludert meg selv, og jeg er faktisk gravid. Han ønsker barn med deg, men det er du som er gravid. Det er ikke egentlig mye å snakke om/gjøre daglig angående en tidlig graviditet. Han kunne selvsagt hatt litt mer omsorg om det var voldsomme smerter du hadde, men kan ikke egentlig huske å ha verken fått eller forventet «sympatierklæringer» for litt ubehag som en uansett ikke kan gjøre noe med.

Og du kan som mange skriver absolutt spise pizza med pepperoni!

Anonymkode: 1be90...816

[AnonymBruker]

Wow, du er bare i uke 8. Virker som du er veldig fokusert på graviditeten og alt rundt det, det kan nok bli slitsomt for din mann.

Anonymkode: 6fdad...9e7

[AnonymBruker]

Du høres faktisk ganske dramatisk ut og jeg kan forstå at mannen da ikke orker å reagere på det. Forhåpentligvis er det bare hormoner og jeg håper du får det bedre om noen uker. 

Heftige stikninger som er så vonde at du ikke kan prate og må fokusere på pusten? Høres ut som fødselen er i gang allerede...? 

Anonymkode: 95ec5...99a

[AnonymBruker]

Jeg tenker at du kanskje må senke forventningene litt, når det kommer til engasjement .. at han ikke vet hvor lenge en graviditet er betyr ikke at han ikke bryr seg om å få et barn. Og han kan ikke ta smerten bort fra deg om du får noen greviditetsplager..

når det komme til pizza - så er det faktisk du som må unnskylde deg- om du var krass, for varmebehandlet pepperoni er helt ok å spise .. Grunnen til at man ikke skal spise spekemat er at dette er ikke-varmebehandlet kjøtt. Når du steker spekemat vil evnt toxoplams dø..

 

masse lykke til med graviditeten.. og uansett urimelig oppførsel mot mannen din så er du som gravid alltid unnskyldt 🤪hormonene kan gjøre den søteste engel til det motsatte..

Anonymkode: f077f...3de

[AnonymBruker]

Du er 8 (!!) uker på vei. Fosteret er helt abstrakt for mannen din, han kan ikke føle det, han kan ikke se det, han kan ikke på noen måte få «bevist» at det er noe der inne. Du kjenner det på en helt annen måte pga symptomer og hormoner. 

Jeg skjønner at svangerskapet er altoppslukende for deg, men du må roe deg ti hakk ned. Graviditeten din er ikke senteret av universet, og du høres sinnsykt dramatisk ut.

Anonymkode: 4b421...34e

[AnonymBruker]

Du skulle jo kanskje tenkt på det før du fikk barn med han. At du ikke likte han, mener jeg.. Høres ut som det ikke er din «type» i det hele tatt. Kanskje det bare er hormonene som gjør det..?

Anyway, fyren har sikkert litt vanskelig for å føle like mye som deg når det ikke vises på magen enda og det er ganske absurd for han. Regner med at han bryr seg mer når det begynner å synes og barnet blir født.

Du bør også lese om de fem kjærlighetsspråkene. Man har ulike måter å vise sin kjærlighet på. Kanskje du misforstår han og hans måte å vise deg kjærlighet.

Anonymkode: 8d2b0...ceb

[AnonymBruker]

Vil bare si at jeg kjenner meg litt igjen mtp. mannens engasjement. Jeg er i uke 7. Jeg trodde mannen ville være engasjert, stille spørsmål og vise oppriktig interesse fra start, men han gjør ikke det. Han har sagt at han synes det er vanskelig å engasjere seg. 

 Jeg ble først skuffa, men har skjønt at det er altfor tidlig og abstrakt for ham akkurat nå. Kanskje det blir bedre når han ser noe på ultralyd eller magen vokser. Gi det litt tid tenker jeg😊

Anonymkode: f892e...9f6

[AnonymBruker]

Først - at du føler deg stygg, redd eller alene er nettopp det - det er dine, personlige følelser.
 

Dersom dette er ting du følte på før graviditeten, slik at du naturlig er et utrygt og engstelig menneske anbefaler jeg absolutt å oppsøke lege og få hjelp slik at du ikke møter den tøffe hverdagen som forelder mens du er utrygg. Det blir veldig oppoverbakke.

Dersom du normalt er et balansert menneske og dette er nye følelser kan du anta det er hormonrelatert. Da bør du ta opp dette på neste kontroll og sikre deg støtte. Det er ikke uvanlig å få negative psykiske reaksjoner på verken graviditet eller fødsel, men det er viktig å vite at det er din oppgave og ditt ansvar å søke hjelp for det om det blir problematisk for eget eller andres livskvalitet. Ingen andre kan be om hjelp for deg og din helse.

Så, når du vet at dette er dine følelser og at følelser gjør at vi opplever verden feil, kan du ta steget videre. Du vet nå at du er innstilt på å se all adferd som bekrefter dine følelser og overse all adferd som ikke passer med dine følelser. Og det er viktig at du forstår at det ikke er samboers jobb å bevise at dine følelser ikke stammer fra han. For det gjør de ikke - de er dine følelser. De stammer fra deg, din redsel, dine holdninger, ditt tankegods. Det er ikke han som synes damer er stygge når de legger på deg - det er din tanke. Det er ikke han som synes du er i veien - det er din ide. Det er, kort sagt, ts, ikke han som er stygg med deg. Det er du som er stygg med deg.

Anonymkode: 4fe8a...d7a

[AnonymBruker]

Har du snakket åpent og ordentlig med ham om hva han føler om graviditeten? Jeg leser her inne at mange får en litt negativ eller apatisk reaksjon når de til slutt blir gravide etter IVF eller lang tids prøving. Det blir et slags antiklimaks og det kan føles overraskende at man ikke umiddelbart kjenner på lykke over graviditeten. For meg høres det nesten litt ut som om mannen din har det slik, men i stedet for å snakke med deg om det (kanskje fordi han er redd for at du skal bli såret?), prøver han å kamuflere det. Det høres uansett ut som om dere bør sette dere ned og snakke ordentlig sammen om dette, lette litt på følelsene og reconnecte litt. Jeg tipper at engasjementet og gleden kommer til å komme hos ham også (kanskje etter en ultralyd hvor han får se at det faktisk er liv der). Men i mellomtiden er det viktig at dere ikke ender opp med å være fiendtlig innstilt mot hverandre. Det innebærer at dere begge må klare å være ærlige og rause mot hverandre, og tåle hverandres følelser.

Anonymkode: c9753...d11

[Gjest EmKay]

Jeg følte det litt som deg, men måtte som de fleste andre her også slå meg til ro med at hele graviditeten var litt uvirkelig for mannen. I tillegg ble det veldig altoppslukende for meg, noe som garantert ble litt mye for han som ikke hang med i det hele tatt. 
Det ble litt bedre på tidlig ultralyd, når han faktisk kunne se at det var en baby der, men jeg følte meg likevel ganske alene i svangerskapet nesten helt til slutten. I rundt uke 27 hadde jeg en liten "scare" med at jeg kjente lite liv, og pga corona fikk han ikke bli med på sjekk. DA gikk det opp for han at vi skulle ha barn, og at det kunne hende ikke alt kom til å gå bra, og han var veldig bekymret. Etter dette kom det seg litt, men han fikk aldri det helt store engasjementet som jeg ønsket. Han fikset ikke sex, fordi det ble for rart at babyen var inni der, og han synes ikke det å kjenne på magen og bevegelser var noe særlig. 

 Jeg pratet litt med han om det, og selv om han forsto så synes han det var vanskelig. Og han gikk med dårlig samvittighet over at han ikke klarte å engasjere seg lite mye som han selv følte at han burde. Men jeg støttet meg på venninner og familie, og vi kom oss fint igjennom det også. 
Nå, når småen er her, er han verdens beste pappa! Han var helt fantastisk gjennom fødselen som ble ganske dramatisk, og har vært fullstendig tilstede og oppmerksom fra første sekund vesla kom til verden. 

Så selv om jeg skjønner at du har det kjipt nå, prøv å finn andre du kan betro deg til, dele opplevelser med og støtte deg på. Del selvsagt med han også, men ikke gå i kjelleren av at du ikke får den responsen du ønsker deg. Det kan hende han ikke helt innser at han skal bli far før barnet er født, som så mange andre menn. Men han ønsker nok barnet like mye som før, og blir forhåpentligvis den aller beste pappaen for deres barn!