Det er et tidsspørsmål før farfar dør. Det gjør meg urolig.

[AnonymBruker]

Han har ikke mye å gå på. I tillegg er det en av hundene i familien som snart må avlives. Jeg blir så trist av alt som kommer til å skje i år. Det er uungåelig. Ønsker på en måte at det skal bli overstått slik at jeg blir ferdig med det. 
 

Men jeg ønsker at farfar skal leve litt til. Det passer ikke at han dør nå. Han lever på overtid, men likevel.

 

Flere som føler på det samme?

Anonymkode: 827ef...07a

[AnonymBruker]

Du klarer det. 

For noen år siden hadde jeg aldri opplevd tap. Så døde tre besteforeldre, så måtte jeg avlive hunden min, og deretter falt plutselig mamma om og døde i relativt ung alder. Alt på to år. 

Det blir faktisk lettere når du er ferdig med det, som du selv skriver. Deretter går det i bølger. Men etterhvert blir det et innkapslet og godt minne. 

Anonymkode: ed11a...be5

[AnonymBruker]

Ventesorg er også sorg. Man går og venter på at noe skal inntreffe, noe uunngåelig.

Anonymkode: d1d10...6e8

[AnonymBruker]

Det er vel et symptom på tidene vi lever i at man ikke aksepterer døden som en naturlig del av livet. 

Alle skal leve så lenge som overhodet mulig, uten tanke på livskvalitet. Man har sperret ned samfunnet i to år slik at pleiehjemspasienter skal få leve noen dager og uker til. 

I stedet for å fokusere på at han skal dø, fokuser heller på livet han har levd og gode minner du har. Og få så mye ut av den tiden som er igjen. 

Anonymkode: 7b64a...e8d

[AnonymBruker]

Ventesorg er vondt. Den er like vanskelig og smertefull som sorg etter døden.Vær hos din farfar så mye du kan. Prøv å fokuser på livet som er levd og de gode minnene dere har sammen. Veien blir til mens vi går, og det blir bedre ❤

Anonymkode: 4c8ae...f67

[AnonymBruker]

Min mormor «lå for døden» i over ett år. Vi fikk beskjed rett før jul ett år om at nå var tiden snart inne, og dersom vi ønsket å ta farvel måtte vi gjøre det raskt. Jeg flydde hjem, og så jo at hun var helt borte. Så frisknet hun til, og var egt i god form en god stund, før hun neste høst ble dårlig igjen. Hun døde den jula. Jeg må innrømme at jeg kjente på en lettelse over at hun omsider fikk slippe mer enn en sorg over at hun døde. Det gjorde det nok lettere å akseptere at hun var borte også.

Anonymkode: 481d7...49e