Gravid med nr fire, mannen vil ikke beholde (jeg er ikke hun som startet en lignende tråd for noen dager siden)

[AnonymBruker]

Hei.

Litt lignende situasjon som damen som skrev at hun vil beholde men ikke han. Jeg har også to barn fra et tidligere forhold som bor 80% av tiden hos oss. Den eldste er 12 og den yngste av disse er 9 år. Sammen har jeg og samboer et barn på 4 år. Jeg er gravid, på p-piller, i en alder av 37. Absurd, særlig siden jeg strevde med å få to av de tre barna jeg har fra før. Jeg er i uke 8 og må kjappe meg med en beslutning, orker ikke trekke det ut for egen del. Har gitt meg selv noen få dager. Min mann er veldig tydelig på at han tror et siste barn vil velte lasset, særlig siden han jobber mye i utlandet og ettermiddager/kvelder hjemme. Dette låser meg og det er riktig at jeg til tider opplever det som klaustrofobisk og hemmer meg fra sosialt liv, å gå en kjapp tur alene mm. Som gir livskvalitet. Nå som minste er 4 har dette omsider løsnet litt. Han tenker også at det vil gå ut over de andre barna, mht oppfølging, muligheter til litt spennende ferieopplevelser når minste endelig ikke er så liten lengre osv. Han tenker rett og klokt. Likevel synes jeg dette er vanskeligere enn det sikkert burde være. Abort byr meg midt imot (er ikke imot abort!). Og jeg kvier meg enormt for å gjøre det. Tenker likevel at jeg bør og skal gjennomføre. Usikker på hva det gjør med meg i etterkant. Kan godt hende det blir en lettelse altså, men klarer likevel ikke fristille meg fra tanken på det lille fjeset som kunne sitter i sofaen, å ha enda en liten hånd å holde i og enda en å være glad i. Selv tåler jeg kaos godt og tåler mange barn rundt meg. Mannen min trives dårligere enn meg i dette og jeg er klar over at det bør hensyntas på alle vis. Og snur man tankene så vil storesøsken kanskje kunne profitere like mye på enda et søsken som på Hellas-turer mm. Ekstra soverom har vi, gode skoler tett på, tilgjengelig kollektivtrafikk og sånn sett et liv som gjør at de kommende tenåringene kan være mer selvstendige enn om jeg hadde måttet kjøre rundt på dem. Men ja, det er vel mest romantisk tull fra mitt hold og jeg bør være voksen og bare gjennomføre inngrepet. Vet ikke hva jeg skal med innlegget annet enn å lufte tankene. Har kun delt situasjonen med en venninne og min mann. Og så så jeg den tråden om hvor vanskelig og utmattende det er å ha tenåringer her inne og mista litt luften av det, hehe. Jobber med ungdom selv og opplever dem som kjekle folk, men jeg er ikke til stedet i hjemmene deres hvor det sikkert er høyere temperatur. 

Anonymkode: 48a0b...f0a

[AnonymBruker]

Huff det der er en vanskelig situasjon. Jeg vet mange av kommentarene blir «din kropp, du bestemmer» typen, men man har jo gjerne en mann med sine følelser å ta hensyn til også. Syns egentlig han kunne klippet strengen om det er så krise å få flere barn da. 

Anonymkode: 86979...d43

[AnonymBruker]

Hvis du ønsker å beholde barnet ville jeg gjort det. Du blir ikke å angre på barnet ditt, men du kan ende opp med å angre for alltid om du velger en abort. Er fint for 4 åringen også å ha ett søsken som er nært i alder. 

Anonymkode: 1b3f3...3c4

[AnonymBruker]

Ikke gjør det. Du kommer til å angre. Dersom din mann ikke vil beholde, men du vil, kan dette ødelegge forholdet deres dersom du gjennomfører aborten. Det må du i så fall være forberedt på. 
 

Hilsen en som enda sliter etter å ha blitt presset til abort av sin mann.

Anonymkode: d0bed...4c7

[AnonymBruker]

Nei, du skal ikke "være voksen og gjennomføre" inngrepet fordi du tror mannen tenker klarere. 

Snakket med amathea? 

Anonymkode: 46c66...bf7

[Pippi Lotta]

Det kan velte laser med et barn, men om du tar en abort du ikke ønsker kan det velte lastet like fort. Om dette blir en varig sorg som påvirker deg, kan det også påvirke resten av familien.
 

Som en annen sier så kunne mannen tatt ansvar om graviditet var en totalt krise. Alle vet at P-piller ikke er helt sikre. 
 

Forestill deg at forholde til mannen din er over, ville det føles verst om det slutter på grund av at dere får en baby eller fordi du ikke greier å slutte å bebreide han for babyen du ikke fikk? 
 

Det kann gå bra uanset hva du velger da❤️ Mange menn trenger bare litt tid før de vender seg til tanken på en ny baby. Og for noen kvinner er abort uproblematisk, men jeg tror sjansen øker for å bli plaget om man ikke ønsker aborten selv. 
 

Har du snakket med noen andre om dette? Kansje du skal ta kontakt med Amathea. De har erfaring med å gi råd i slike situasjoner.

https://www.amathea.no

[AnonymBruker]

Var nettopp i omtrent lik situasjon, bortsett fra at jeg er et par år eldre enn deg. 
Vi var frem og tilbake noen dager, men kom frem til at den mest fornuftige løsningen var å ikke beholde. 
Jeg synes nok det var vanskeligere enn mannen min hvilket jeg tror er helt naturlig. Jeg var på vei til å utsette det underveis til sykehuset men det endte med at jeg gjennomførte det. Jeg var veldig tidlig gravid, så det gjorde det også litt greiere, hadde det vært noen uker til vet jeg ikke hvordan jeg hadde taklet det.  
Det går bra, og jeg vet at det på mange måter var helt riktig, både for meg, de andre barna og parforholdet som endelig er blåst liv i etter en ganske nylig babyperiode. 
Jeg tenker på det litt nå i etterkant, og synes det er trist, men det må jeg jo bare stå i. 
Jeg er veldig veldig takknemlig for de barna vi har, og det er en lettelse å vite at de ikke blir belastet med enda mindre oppmerksomhet og ressurser. 

Vi var veldig happy med livssituasjonen som den var, og tror også en til hadde velta lasset hos oss. Det er den følelsen av å endelig kunne puste litt igjen når ungene blir mer og mer selvstendige. Det å kunne ha barnevakt en sjelden gang, det ville jo også blitt mye vanskeligere. 
Dette var riktig men også vondt, det aller aller viktigste er at dere kommer til en enighet, uten at du føler deg presset. 
Blir du presset til noe du ikke egentlig er enig i tror jeg det kan bli veldig vanskelig å leve med. 
 
Det er mange følelser som raser rundt i en sånn opplevelse, man må liksom være rasjonell selv om det er omtrent umulig. 
Finnes ingen fasitsvar her, jeg håper dere finner ut av det. 
Ønsker deg masse lykke til med valget, det skal nok gå bra enten det blir det ene eller det andre. ❤️
 

Anonymkode: fe13c...a90

[AnonymBruker]

Det kommer alltid mange sterke meninger i tråder som det her. Jeg skrev i den forrige, men kom ikke med noen konkrete råd. Og det vil jeg ikke gjøre nå heller. Du må kunne leve med valget ditt, uansett hva det er, og det er det ingen av oss kan sørge for.

Jeg synes jo hele familiesituasjonen og mannens vurderinger bør ha noe å si, men ikke på bekostning av hva du selv er villig til å gjennomføre. Men ja, jeg synes det er lurt å tenke langsiktig. Hva med om fem, ti, 15 og 20 år? Lykke til med valget! 

Anonymkode: 0fd22...89d

[AnonymBruker]

Takk damer. Kvinneguiden er ikke så dum når det virkelig kniper. 

Jeg ser begge sider og derfor er det så vanskelig å avgjøre. Har en idé om at å sette meg selv til side og ta abort for å fremme mine barns muligheter for er god liv er riktig. At jeg er den som skal være voksen og «ofre» og sitte med vanskeligheter, ikke dem rundt (potensielt). Da tenker jeg primært på barn og selvsagt også noe på partner. Rent egoistisk er jeg redd for å falle helt av sosialt. At jeg blir hengende igjen i bleier og låste kvelder mens venninnene mine reiser fra meg og ikke inviterer meg lengre. Også redd ingen vil ha oss på besøk mer, enda en unge er mye for andre. Voksenkontakt er mao viktig for meg, kanskje mye fordi partner er mye borte og fordi jeg jobber med ungdom. Bortsett fra dette trives jeg med barn i hus og har ikke problemer med å ha hjemmeboende barn til jeg er 57, som mange av mine venner ville vegrer seg for. Om 10, 15 og 20 år fungerer det nok fint å ha et barn til. Eneste aberet vil vel være økonomi og eventuelle begrensninger enda en unge fører med seg. Problemet er de kommende 4-5 årene. 

Anonymkode: 48a0b...f0a

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker said:

Takk damer. Kvinneguiden er ikke så dum når det virkelig kniper. 

Jeg ser begge sider og derfor er det så vanskelig å avgjøre. Har en idé om at å sette meg selv til side og ta abort for å fremme mine barns muligheter for er god liv er riktig. At jeg er den som skal være voksen og «ofre» og sitte med vanskeligheter, ikke dem rundt (potensielt). Da tenker jeg primært på barn og selvsagt også noe på partner. Rent egoistisk er jeg redd for å falle helt av sosialt. At jeg blir hengende igjen i bleier og låste kvelder mens venninnene mine reiser fra meg og ikke inviterer meg lengre. Også redd ingen vil ha oss på besøk mer, enda en unge er mye for andre. Voksenkontakt er mao viktig for meg, kanskje mye fordi partner er mye borte og fordi jeg jobber med ungdom. Bortsett fra dette trives jeg med barn i hus og har ikke problemer med å ha hjemmeboende barn til jeg er 57, som mange av mine venner ville vegrer seg for. Om 10, 15 og 20 år fungerer det nok fint å ha et barn til. Eneste aberet vil vel være økonomi og eventuelle begrensninger enda en unge fører med seg. Problemet er de kommende 4-5 årene. 

Anonymkode: 48a0b...f0a

Om et år, fem år, hva vil du føle om om mannen om du opplever å gjennomføre inngrepet fir hans del? 

Anonymkode: 46c66...bf7

[AnonymBruker]

Jeg aner ikke hva som er riktig for deg, men jeg vil bare si en ting:

Det går an å ønske at noe var annerledes, det går an å gjøre noe man kanskje innerst inne ikke vil, men samtidig innse at det er det rette for situasjonen. Det går an å være trist for noe man har valgt selv, men allikevel stå for det.

Jeg mener ikke å si at du skal ta abort. Jeg sier bare at det går an å være ambivalent og være trist, men samtidig vite at det er det rette å ikke få flere barn. Det kan godt hende det blir vemodig og litt trist, men det betyr ikke at man ikke kan leve fint med avgjørelsen.

Og ja, jeg snakker av erfaring.

Anonymkode: a5fdb...823

[AnonymBruker]

33 minutter siden, AnonymBruker said:

Takk damer. Kvinneguiden er ikke så dum når det virkelig kniper. 

Jeg ser begge sider og derfor er det så vanskelig å avgjøre. Har en idé om at å sette meg selv til side og ta abort for å fremme mine barns muligheter for er god liv er riktig. At jeg er den som skal være voksen og «ofre» og sitte med vanskeligheter, ikke dem rundt (potensielt). Da tenker jeg primært på barn og selvsagt også noe på partner. Rent egoistisk er jeg redd for å falle helt av sosialt. At jeg blir hengende igjen i bleier og låste kvelder mens venninnene mine reiser fra meg og ikke inviterer meg lengre. Også redd ingen vil ha oss på besøk mer, enda en unge er mye for andre. Voksenkontakt er mao viktig for meg, kanskje mye fordi partner er mye borte og fordi jeg jobber med ungdom. Bortsett fra dette trives jeg med barn i hus og har ikke problemer med å ha hjemmeboende barn til jeg er 57, som mange av mine venner ville vegrer seg for. Om 10, 15 og 20 år fungerer det nok fint å ha et barn til. Eneste aberet vil vel være økonomi og eventuelle begrensninger enda en unge fører med seg. Problemet er de kommende 4-5 årene. 

Anonymkode: 48a0b...f0a

Jeg synes alt er viktige vurderinger å ta med seg, spesielt prioriteringen av de tre barna du allerede har. Gode venner vil du ikke miste, men det er klart det kan bli trått sosialt i noen år. Men det er nok ikke veldig lenge til de eldste uansett helst vil være hjemme, mens du farter med de minste.

Barn koster, mer når de er tenåringer også. Hva tåler du i 5 år, og hva får du kanskje igjen for å "stå i det" om 20 år? Hvor mye ønsker dere eventuelt å bidra med når de blir voksne? Eventuelle barnebarn? Nei, vanskelig det her. Og mange usikre faktorer uansett hvordan man vender og vrir på det.

Anonymkode: 0fd22...89d

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg aner ikke hva som er riktig for deg, men jeg vil bare si en ting:

Det går an å ønske at noe var annerledes, det går an å gjøre noe man kanskje innerst inne ikke vil, men samtidig innse at det er det rette for situasjonen. Det går an å være trist for noe man har valgt selv, men allikevel stå for det.

Jeg mener ikke å si at du skal ta abort. Jeg sier bare at det går an å være ambivalent og være trist, men samtidig vite at det er det rette å ikke få flere barn. Det kan godt hende det blir vemodig og litt trist, men det betyr ikke at man ikke kan leve fint med avgjørelsen.

Og ja, jeg snakker av erfaring.

Anonymkode: a5fdb...823

Og dette synes jeg var et veldig fint innlegg!

Anonymkode: 0fd22...89d

[AnonymBruker]

Jeg har også vært i en ganske lik situasjon som deg. Jeg husker det som veldig tøft. I vårt tilfelle var mannen min støttende og det har jo mye å si. Det var mest jeg som fikk «panikk».

Jeg klarte ikke å ta abort (og det er jeg såå glad for i dag). Det gikk på at vi egentlig ikke hadde gode nok grunner. Vi har god økonomi og kunne tåle at jeg jobbet litt redusert, vi har et godt forhold oss mellom (selv om vi og kan krangle og ha det krevende), vi hadde plass nok osv. Hvordan er dette for dere? 
 

Det viste seg for oss å være den helt riktige avgjørelsen, vår siste er dessertbarnet vårt og er høyt elsket av alle sammen.

Det er en begrenset tid de er så små. Ja, det er endel ting som må stå på vent, og kanskje man ikke skal dra på dyre ferieturer så ofte, kan man finne noen løsninger på det man er utolig for? Søsken, de vil jo bli glad i et søsken til, det har større verdi helt klart enn ferier osv. 

En annen ting er at selv om jeg var «opp i årene», så fikk flere av mine venninner barn etter oss. Ingen som er annet enn forelsket i yngste tilskudd. Hva ville du føle om en nær venninne av deg får baby plutselig etter deg? 
Og poenget er at venner og vennskap kan endre seg, og med et barn blir man jo ofte kjent med flere som kan utvide vennekretsen. Og gode venner er der uansett. 

Så forstår jeg det kan være faktorer som veier andre veien, men jeg tror, som veldig mye annet, at innstilling betyr alt. Masse lykke til ❤️

Anonymkode: c9f93...927

[AnonymBruker]

Jeg hadde tatt abort. Men da skulle mannen sterilisert seg også!

Anonymkode: b0600...4d0

[Festlig]

Jeg tenker at du gjør det som du mener er rett i denne situasjonen.

Det jeg reagerer på er at mannen din nærmest fraskriver seg ansvaret for en evt løsning. 
Det er han som er mest i mot å få et barn til. 
Hvorfor har ikke han sterilisert seg for å være trygg på at det ikke blir graviditeter? 
Å gå på p-piller i evigheter er ikke det beste ? 
 

Det er mannen din som har valgt en jobb med mye reiseaktivitet. 
Han klager allikevel på at det er veldig mye jobb med barna. 
Om han hadde han hatt en jobb der han var mere hjemme, ville det ha betydd kroken på døra med forholdet pga det ville krevd mere av han hjemme? 
Sånn som jeg ser det så legger han de største bekymringene på dine skuldre.

Han er klok sier du, ser alle utfordringer, men er den som tåler minst jobb og ansvar. 
Det  er lett å sitte og peke på hva som er krevende, men det fritar han ikke fra ansvaret     for å redusere presset på deg . 
På grensen til å være feig og selvopptatt . 

Endret 16. januar 2022 av Festlig
Feilskriving

[AnonymBruker]

Ser alle perspektivene dere kommer med. Også siste, som sier noe om hva jeg skal tenke om mannen og om jeg vil ha enda en unge med ham. Tror han prøver å si noe om at han er redd han ikke blir den gode pappaen han ønsker å være om det kommer en til. Og ja, ansvaret både for avgjørelsen og for å sitte låst hjemme faller i hovedsak på meg. Det er jeg imidlertid klar over i det jeg beslutter hva jeg skal gjøre. Hadde han hatt en «vanlig» jobb hadde jeg nok ikke vurdert abort, da kunne vi delt på sosial frihet som andre par. Nå er vi imidlertid litt låst i det som er som det er, skal han endre arbeid og arbeidstider vil lønnen falle drastisk. Vi har et ekstra soverom stående så plass er ikke et problem. Veldig bemidlet er vi ikke og jeg tør ikke ønske meg å jobbe 80% og samtidig få enda en unge (som jo koster penger), men kanskje kanskje går det likevel noen år? Å tenke på at jeg slipper å gjennomføre det inngrepet fredag som kommer er en lettelse av rang. Men det kan hende at det er jeg som lurer meg selv og at jeg bør se lengre og se hvordan det kanskje smeller med hverdag og en ettåring i barnehage, full jobb og barna, klesvasken og livet vi har allerede.
 

Ts
 

 

Anonymkode: 48a0b...f0a

[Furstina]

Tänk på att du har en 9 åring och en 12 åring. De barnen är anar större, kommer inte att behöva lika mycket uppföljning som 4 åringen och en baby. De är också så pass stora att du kan förvänta dig hjälp i hemmet och vardagen. Om det så är att rydde på köket efter maten, köra an sväng med stövsugern eller passa småsyskonen en stund. 
 

Jag har bara två barn men redan vid 10 års ålder tyckte jag att fritiden kom tillbaka, och nu när de är tonåringar på vidaregående är det lätt. Fast då har jag haft snälla och skötsamma barn förstås. 
 

det blir 5 år ca mellan yngste barnet och en eventuell baby. Sammanlikna det med när du fick yngste. Det borde vara 5 år till 8 åringen. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (57 minutter siden):

Ser alle perspektivene dere kommer med. Også siste, som sier noe om hva jeg skal tenke om mannen og om jeg vil ha enda en unge med ham. Tror han prøver å si noe om at han er redd han ikke blir den gode pappaen han ønsker å være om det kommer en til. Og ja, ansvaret både for avgjørelsen og for å sitte låst hjemme faller i hovedsak på meg. Det er jeg imidlertid klar over i det jeg beslutter hva jeg skal gjøre. Hadde han hatt en «vanlig» jobb hadde jeg nok ikke vurdert abort, da kunne vi delt på sosial frihet som andre par. Nå er vi imidlertid litt låst i det som er som det er, skal han endre arbeid og arbeidstider vil lønnen falle drastisk. Vi har et ekstra soverom stående så plass er ikke et problem. Veldig bemidlet er vi ikke og jeg tør ikke ønske meg å jobbe 80% og samtidig få enda en unge (som jo koster penger), men kanskje kanskje går det likevel noen år? Å tenke på at jeg slipper å gjennomføre det inngrepet fredag som kommer er en lettelse av rang. Men det kan hende at det er jeg som lurer meg selv og at jeg bør se lengre og se hvordan det kanskje smeller med hverdag og en ettåring i barnehage, full jobb og barna, klesvasken og livet vi har allerede.
 

Ts
 

 

Anonymkode: 48a0b...f0a

Du har tre barn på 4, 9 og 12. Alle tre er i aldre hvor mye skjer og kroppen vokser.

4-åringen skal begynne på skolen, og da blir det mye lekser, utstyr/klesinnkjøp (han vokser jo!) og tid du må stå på fotballbanen og følge med på kamper, kjøre til venner o.l.

12-åringen går/skal begynne på ungdomsskolen, og igjen er det dette med ny hverdag. Hen får kanskje en ny vennegruppe eller sport? Tenk på at hen fremdeles har mange år igjen før hen er ute av huset og du har ansvaret for "bare" tre.

Når det gjelder å få enda et nytt barn til verden, veier fars involvering i barnets liv tungt for min del. Husk at en baby har behov for mamma OG pappa i livet sitt, og som du sier er han allerede mye bortreist. Fra hans perspektiv er han nok allerede skuffet over å ikke få så mye tid med barnet sitt som han ønsker - kanskje det føles ekstra vondt å vite at du i praksis skal oppdra enda et nytt barn uten han tilstede?

 

Når det gjelder det økonomiske, er det virkelig ingen pris på lettelsen man har av å kunne gi hvert eneste barn en god oppvekst. Det er ikke for gitt at ett ekstra soverom kan veie opp mot alle innkjøpene, barnehagehverdag, matinnkjøp og lekeinnkjøp, bursdagsgaver, julegaver (det kan bli ganske dyrt!). 

Du kjenner selv at du har BEHOV for å være med mennesker på din alder UTENOM barna - altså du ønsker å være sammen med venninner, ikke foreldre på sommeravslutning. Du merker at det kan bli trangt økonomisk. Du vet at du kanskje må trappe ned på jobben din. 

Husk at livet ditt handler om deg og den familien du har nå. 

La meg spørre deg: hva om barnet blir født med en kraftig diagnose / hodefeil som gjør at det ikke kan snakke/formidle seg, eller aldri vil klare å bo for seg selv, eller aldri vil vokse opp (typ 20 år, men mentalt 6 år). Hva ville det gjort med økonomien? Parforholdet? Ditt sosiale liv? OVERSKUDD?

Om svarene er negative, må du kanskje innse at det som gjør fryktelig vondt nå, vil være en enorm lettelse om et par år, når barna er i sving som aldri før, eller du har råd til å gjøre slik som du vil med oppussing/ferier etc, eller du har et styrket parforhold - fordi når mannen din først er der, er ikke all tiden deres brukt på barna. 

Anonymkode: 9e7de...739

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke. Hos oss var det nr 3 som veltet lasset, selv om vi begge følte at vi hadde nok av både tid og energi til tredjemann. Tredjemann hadde kolikk, og samtidig så ble det tydelig at andremann måtte utredes hos PPT og BUP. Vi kom i tillegg i en økonomisk krise pga mannen listet jobben og fikk en annen som var mye dårligere betalt og med dårligere arbeidstider. Vi er stort slett utslitte og nedstemte begge to, og barna vokser delvis opp på ipad.

Anonymkode: 99bd5...c63