Barn, nærhet, kroppskontakt og mangel på egentid

[AnonymBruker]

Hei alle mammaer der ute! Kanskje dere kan hjelpe meg med å sortere tankene litt?

Jeg har små barn som jeg er mye alene med. Barna er etter min opplevelse ganske intense, men sikkert helt normale. De snakker på inn- og utpust, trenger hjelp, trenger kos, trenger oppmerksomhet osv hele tiden. Et av barna sover lite. Når jeg er hjemme har jeg ikke et sekund for meg selv mens barna er våkne. Når de sover er det veldig uforutsigbart hvor lang tid jeg har før minst en våkner, og legging tar fort halvannen time. Hvis vi begge er hjemme, noe som er sjelden, er barna på og rundt meg hele tiden. Far er der, men ingen bryr seg. 

Når jeg har vært hjemme over litt tid føler jeg meg rett og slett ikke som en god mor. Jeg føler ubehag dersom noen nærmer seg meg, og all lyden får meg til å ønske jeg var døv. Jeg elsker å leke med barna og være med dem når jeg har overskudd, men føler jeg sjeldnere og sjeldnere har overskuddet. Ute går det bedre, men det er dessverre veldig begrenset hvor lenge man finner glede i å være ute når man er liten. De får alle behov dekket, men det går hardt utover psyken min til tider. Hvordan takler dere andre mødre denne følelsen? Er det kanskje bare jeg som har det slik? 

 

Anonymkode: 8f3d0...c40

[AnonymBruker]

Synes du er heldig jeg. Dattera mi på 4 er ikke veldig glad i kos.. 

Jeg tror du hadde hatt godt av litt egentid, kom deg ut og gjør noe du liker, få mannen til å være mer aktiv med barna så du kan evt slappe av om du ikke vil gå ut. 

Jeg vet ikke hvor gamle barna er, men har du prøvd å få dem til å gjøre rolige aktiviteter i stillhet? Si til dem at du trenger litt tid til å lese avisen.. 

Anonymkode: bd6aa...9e7

[uglejenta]

Høres ut som de ikke er trygge nok rundt faren sin, antakelig siden han er mye borte. Er det mulig for han å bytte jobb så han er mer hjemme? 

[AnonymBruker]

Hvor gamle er barna?

Jeg kjenner meg igjen. Har en treårig og en fireåring, og en førsteklasse og føler meg så mettet på nærhet om kvelden når de sover. Synes allikevel det har blitt bedre det siste året, sånn bortsett fra at jeg fikk de førsteklassingene i tillegg, så det virker som det sakte men sikkert blir bedre. 

Men jeg har netter nå hvor jeg sover alene på sofaen i stua, bare for å få litt fred fra både mann og barn. 

Anonymkode: 9b9bc...e07

[AnonymBruker]

Du bør jo ta deg en tur ut når mannen er hjemme. Da må de vri oppmerksomheten til ham.

Anonymkode: 90453...670

[Gjest kruspersilletaco]

AnonymBruker skrev (53 minutter siden):

Hei alle mammaer der ute! Kanskje dere kan hjelpe meg med å sortere tankene litt?

Jeg har små barn som jeg er mye alene med. Barna er etter min opplevelse ganske intense, men sikkert helt normale. De snakker på inn- og utpust, trenger hjelp, trenger kos, trenger oppmerksomhet osv hele tiden. Et av barna sover lite. Når jeg er hjemme har jeg ikke et sekund for meg selv mens barna er våkne. Når de sover er det veldig uforutsigbart hvor lang tid jeg har før minst en våkner, og legging tar fort halvannen time. Hvis vi begge er hjemme, noe som er sjelden, er barna på og rundt meg hele tiden. Far er der, men ingen bryr seg. 

Når jeg har vært hjemme over litt tid føler jeg meg rett og slett ikke som en god mor. Jeg føler ubehag dersom noen nærmer seg meg, og all lyden får meg til å ønske jeg var døv. Jeg elsker å leke med barna og være med dem når jeg har overskudd, men føler jeg sjeldnere og sjeldnere har overskuddet. Ute går det bedre, men det er dessverre veldig begrenset hvor lenge man finner glede i å være ute når man er liten. De får alle behov dekket, men det går hardt utover psyken min til tider. Hvordan takler dere andre mødre denne følelsen? Er det kanskje bare jeg som har det slik? 

 

Anonymkode: 8f3d0...c40

Det høres ut som du trenger litt alenetid. Kan du dra ut av huset når far er hjemme?

Ser noen skrev at de sover på sofaen av og til.. Det har jeg også gjort, bare for å få litt fred og ro + jeg er ute av huset et par ganger i uken, eller far og barna er ute av huset litt på dagtid i helgene.. Gjør underverker, og barna og far trenger å være litt alene sammen 

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen! Du er overveldet og trenger nok sårt en pause. Denne følsomheten for lyd og berøring har i alle fall handlet om det for min del. Da har jeg vært utslitt, tom og ganske på randen.

Kan jeg spørre hva som er årsaken til at du har de så mye alene? Far burde ha de mer, for alles del. Tre barn på en voksen gir jo stor slitasje, og far og barn går glipp av viktig relasjonsbygging. 

Ellers er tips å bruke AirPods e.l i små perioder, det gir en liten pause og demper lyder. Og så er det lov å gi seg selv pauser ved å bruke litt skjerm i perioder. Og kom deg ut på tur i naturen og treff venner så ofte som mulig. Den følelsen av klaustrofobi handler også om at man mister seg selv litt når bruker alt man har på å passe på andre. Hva er deg? Hva likte du å gjøre før barn, og hva gir deg skikkelig glede? Få mannen din på banen og skvis inn litt tid på dette! Man må ta på sin egen maske først for å hjelpe andre, som det heter. 

Anonymkode: e1c34...420

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen. For meg er dette typisk vinteren, det blir bedre når våren og sommeren kommer og vi kan være mer ute. 

Anonymkode: 1e099...849

[AnonymBruker]

Far bør engasjere seg mer. Jeg kjenner meg igjen - jeg har 3 som nå er store, og du kommer til å savne dette - enn så utrolig det høres ut nå. 
Pass på å dra på besøk til venninner uten å ha med barna, når far er hjemme. Eller kaféturer, bare ut å handle - gjør ting for deg selv når du kan. 

Anonymkode: 41727...54f