Jeg får ikke space

[AnonymBruker]

Vi har vært sammen i noen år nå (ikke samboere), og jeg TROR jeg er på vei ut av forholdet. Har følt meg litt lei i det siste, men ikke helt der enda at jeg kan si "Jeg vil gjøre det slutt". Han merker det på meg, at det er litt mindre kontakt og initiativ fra min side, men jeg føler ikke at han gir meg noe space til å finne ut av det heller.

I denne prosessen jeg nå befinner meg i, har jeg begynt å prioritere meg og mitt eget liv mer, fordi jeg trenger det. Altså, at jeg er flinkere til å legge vekk tlf på ettermiddag/helger, for å kunne fokusere på ting jeg gjør med barna mine. Han blir sur for at jeg kan bruke 1t på å svare han, men jeg sitter da for faen ikke med tlf i hånda til enhver tid! I tillegg jobber jeg mer for tiden, og jeg bruker ikke tlf på jobb, utenom i pausen. Og når jeg kommer hjem, er det middag, lekser, tid med barna og tidlig i seng. Alt dette burde være logisk for han, men han føler seg likevel "ignorert"..

Vi har det greit når vi møtes, men vi ses lite i ukedagene, nettopp pga mye jobb og barn, så jeg kjenner at akkurat nå orker jeg ikke klaging fra han. Jeg har snakket MASSE med han om at jeg er misfornøyd med hvordan forholdet vårt er og de utfordringene vi har, så det er ikke tvil om hvorfor jeg er litt "off". Og utfordringene vi har, skyldes han, ikke meg. Men han går tydeligvis å tenker på dette non-stop, og vil prate og tekste på tider hvor jeg har annet å gjøre. Her om dagen hentet han meg fra jobb, og begynte en dyp samtale i bilen, mens jeg var sliten og klarte ikke helt å engasjere meg, samtidig som det kun er uker siden vi hadde samme samtale, og jeg har ikke noe nytt å si.. Samme kveld, rett etter jeg har skrevet "god natt", får jeg mld'er om samme tema, og at "hvis du er i en slutt-prosess nå, kan du like gjerne avslutte forholdet". På én måte ga han meg en fin innledning til å avslutte det, men samtidig ble jeg så irritert over at han ikke tåler å stå i litt motgang/dårlig periode, og liksom leder meg i den retningen, akkurat som at jeg ikke hadde klart å si at jeg vil gjøre det slutt selv. OG - hvis han ønsker det, så kan jo HAN si det?! Jeg har stått i mange dårlige perioder med han, men min første tanke er ikke at det skal bli slutt! Synes dette er litt svakt av han..

Hva er rett å gjøre her? Jeg vil ikke ta forhastede slutninger ift. å gjøre deg slutt, men kan heller ikke holde han på "pinebenken", hvis dette er så ille for han. Og jeg blir sliten av dette.. Føler jeg aldri får ro, og blir stressa av å måtte være tilgjengelig 24/7, for å slippe å få "kjeft". Skal sies at jeg har stått på pinne for han i alle år, og prioritert han over alt annet, og at nå når jeg ikke gjør det lenger, sliter han tydeligviz veldig med det..

Anonymkode: 14506...28e

[AnonymBruker]

Høres ikke ut som forholdet er liv laga. 

Anonymkode: 19c3d...f87

[AnonymBruker]

Så bra at du har innsett at man ikke kan prioritere kjæresten 24/7. Dette gjelder selv når man ikke har barn og jobb/skole. Hva er det han innbiller seg? At han er en gud som skal tilbedes, og at du er i sekten hans og at han skal prioriteres over jobb og barn? Du skal prioritere barna dine først, og så deg selv. Og normale folk krever ikke oppmerksomhet når partneren jobber! Du har gjerne prioritert han litt mindre enn normalt nå, men det er ikke rart når du føler at du kveles... Jeg hadde en type, og jeg kunne ikke snakke med andre enn han på fest. Ikke venninnene mine en gang uten at han satt i et hjørne og var dritsur for at jeg ikke ga han 100% oppmerksomhet hele kvelden. Vi var i samme vennegjeng, så det var liksom ikke slik at han ikke hadde noen å snakke med 🙄 Han fikk klar beskjed om at jeg ikke godtok slik barnslig oppførsel!

Anonymkode: 258d4...4fc

[AnonymBruker]

Har han barn selv? 

Det høres ut som det passer deg og ditt liv bedre at du for en periode har kun deg og ditt å tenke på.

Med mindre dette faktisk er en mann du kan tenke deg å dele livet med når ungene blir større, virker det som det er best for dere begge å avslutte her. 

Anonymkode: c415c...7b2

[AnonymBruker]

Slipp han fri, ingen av dere har det bra i dette forholdet 

Anonymkode: 9ce38...d98

[MizzVic]

Det er jo også dårlig gjort at du skal tenke og evt sørge deg ferdig, og SÅ gå.

Om du var veldig forelsket i han, hadde ikke du likt at han skulle ta mer og mer avstand, og sakte seile ut av forholdet for å slippe en brå overgang.

Du får bare si det er slutt. 

Så kan begge gå videre. 

[AnonymBruker]

Hvorfor har du stått på pinne for han i alle år? På hvilken måte har du gjort det?

Anonymkode: 1952f...54f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 1/16/2022 den 20.17):

Hvorfor har du stått på pinne for han i alle år? På hvilken måte har du gjort det?

Anonymkode: 1952f...54f

Alltid satt han først, over alt og alle. Avslått venner, jobber, fester. Alltid vært rask på tlf og generelt tilgjengelig, for at "han skal føle seg viktig". Dette har også ofte gått utover barna mine, fordi jeg stadig er på tlf å tekster. Han setter ikke meg først, så derfor har jeg begynt å prioritere meg selv og mitt liv, etter mange år. Og det tålte han visst ikke.. Men hvis hele livet mitt skal sirkle rundt han, for at han skal bevare interessen, så kommer jeg til å slite meg ut! Jeg sliter allerede med psyken, og føler at han stresser meg, og jeg føler meg liksom ikke "fri".. Jeg føler meg helt låst, og savner glede i livet.

TS

Anonymkode: 14506...28e

[AnonymBruker]

Vil du gjøre det slutt eller vil du ikke gjøre det slutt? 

 

Han lot deg få en mulighet til det, men du greip den ikke. Da tenker jeg at du er usikker. 

 

Vet han at du føler han ikke har satt deg først? Har dere en åpen kommunikasjon og har dere hatt det hele veien? Det er SÅ viktig.

Jeg og min samboer er på samme sted som dere nå, bare her er det han som er usikker. Vi har satt hverandre først hele veien, men vært dårlige på å virkelig pleie parforholdet, så nå får vi igjen for det, i en dårlig periode... Jeg blir da automatisk på fordi jeg vil på en måte overbevise han på at han vil egentlig velge meg. Så blir vi gående og dra i hver vår ende. Det er ikke sunt og jeg er veldig klar over det, så jeg prøver mitt beste for å la han få tid for seg selv og tid til å tenke over hva han vil med fremtiden sin. 

 

Du sier du sliter med psyken - gjør du noe for at den skal bli bedre? Snakker du med noen? Mentaltrener, psykolog osv? Om ikke, så start der. Du vil uansett få igjen for det.

Anonymkode: 63b11...34f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (33 minutter siden):

Alltid satt han først, over alt og alle. Avslått venner, jobber, fester. Alltid vært rask på tlf og generelt tilgjengelig, for at "han skal føle seg viktig". Dette har også ofte gått utover barna mine, fordi jeg stadig er på tlf å tekster. Han setter ikke meg først, så derfor har jeg begynt å prioritere meg selv og mitt liv, etter mange år. Og det tålte han visst ikke.. Men hvis hele livet mitt skal sirkle rundt han, for at han skal bevare interessen, så kommer jeg til å slite meg ut! Jeg sliter allerede med psyken, og føler at han stresser meg, og jeg føler meg liksom ikke "fri".. Jeg føler meg helt låst, og savner glede i livet.

TS

Anonymkode: 14506...28e

På hvilken måte setter han ikke deg først om han vil ha kontakt hele tiden?

Anonymkode: 1952f...54f

[MizzVic]

AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

Alltid satt han først, over alt og alle. Avslått venner, jobber, fester. Alltid vært rask på tlf og generelt tilgjengelig, for at "han skal føle seg viktig". Dette har også ofte gått utover barna mine, fordi jeg stadig er på tlf å tekster. Han setter ikke meg først, så derfor har jeg begynt å prioritere meg selv og mitt liv, etter mange år. Og det tålte han visst ikke.. Men hvis hele livet mitt skal sirkle rundt han, for at han skal bevare interessen, så kommer jeg til å slite meg ut! Jeg sliter allerede med psyken, og føler at han stresser meg, og jeg føler meg liksom ikke "fri".. Jeg føler meg helt låst, og savner glede i livet.

TS

Anonymkode: 14506...28e

Usunt forhold med andre ord.

Da er det jo ikke noe å tenke på.

På tide å bytte han ut.

[AnonymBruker]

Jeg har vært sammen med min samboer i 16 år, og kjenner svært ofte både hjertebank og kribling i kroppen når jeg kjører forbi jobben han. Vi jobber på ulike tidspunkt svært ofte, men jeg må kjøre forbi hans arbeidsplass to ganger hver dag. Det er ikke ofte vi rekker å sende hverandre meldinger på jobb, men jeg blir vanvittig glad om jeg mottar en fra han ❤️ 

Jeg syns ikke det virker som om dette er rette mannen for deg. 

*L*

Anonymkode: 9b732...cd4

[AnonymBruker]

Du kan ikke legge all skyld på han, du har også vert med på å forme forholdet til det det er nå. Du har tillat at det ble slik. Sett de grensene Du trenger.

Anonymkode: c8ccb...2b3

[Engel]

AnonymBruker skrev (På 15.1.2022 den 23.18):

Vi har vært sammen i noen år nå (ikke samboere), og jeg TROR jeg er på vei ut av forholdet. Har følt meg litt lei i det siste, men ikke helt der enda at jeg kan si "Jeg vil gjøre det slutt". Han merker det på meg, at det er litt mindre kontakt og initiativ fra min side, men jeg føler ikke at han gir meg noe space til å finne ut av det heller.

I denne prosessen jeg nå befinner meg i, har jeg begynt å prioritere meg og mitt eget liv mer, fordi jeg trenger det. Altså, at jeg er flinkere til å legge vekk tlf på ettermiddag/helger, for å kunne fokusere på ting jeg gjør med barna mine. Han blir sur for at jeg kan bruke 1t på å svare han, men jeg sitter da for faen ikke med tlf i hånda til enhver tid! I tillegg jobber jeg mer for tiden, og jeg bruker ikke tlf på jobb, utenom i pausen. Og når jeg kommer hjem, er det middag, lekser, tid med barna og tidlig i seng. Alt dette burde være logisk for han, men han føler seg likevel "ignorert"..

Vi har det greit når vi møtes, men vi ses lite i ukedagene, nettopp pga mye jobb og barn, så jeg kjenner at akkurat nå orker jeg ikke klaging fra han. Jeg har snakket MASSE med han om at jeg er misfornøyd med hvordan forholdet vårt er og de utfordringene vi har, så det er ikke tvil om hvorfor jeg er litt "off". Og utfordringene vi har, skyldes han, ikke meg. Men han går tydeligvis å tenker på dette non-stop, og vil prate og tekste på tider hvor jeg har annet å gjøre. Her om dagen hentet han meg fra jobb, og begynte en dyp samtale i bilen, mens jeg var sliten og klarte ikke helt å engasjere meg, samtidig som det kun er uker siden vi hadde samme samtale, og jeg har ikke noe nytt å si.. Samme kveld, rett etter jeg har skrevet "god natt", får jeg mld'er om samme tema, og at "hvis du er i en slutt-prosess nå, kan du like gjerne avslutte forholdet". På én måte ga han meg en fin innledning til å avslutte det, men samtidig ble jeg så irritert over at han ikke tåler å stå i litt motgang/dårlig periode, og liksom leder meg i den retningen, akkurat som at jeg ikke hadde klart å si at jeg vil gjøre det slutt selv. OG - hvis han ønsker det, så kan jo HAN si det?! Jeg har stått i mange dårlige perioder med han, men min første tanke er ikke at det skal bli slutt! Synes dette er litt svakt av han..

Hva er rett å gjøre her? Jeg vil ikke ta forhastede slutninger ift. å gjøre deg slutt, men kan heller ikke holde han på "pinebenken", hvis dette er så ille for han. Og jeg blir sliten av dette.. Føler jeg aldri får ro, og blir stressa av å måtte være tilgjengelig 24/7, for å slippe å få "kjeft". Skal sies at jeg har stått på pinne for han i alle år, og prioritert han over alt annet, og at nå når jeg ikke gjør det lenger, sliter han tydeligviz veldig med det..

Anonymkode: 14506...28e

Utfordingene skyldes han alene? Den tankegangen der vil gjøre at du mislykkes i alle forhold. Det er alltid to parter i en konflikt i et parforhold. Det er ikke HAN som er problemet. Og det er ikke du som er problemet heller. Problemet er at dere er to mennesker med svært ulike behov, og dere klarer tydelig ikke å forstå den andres behov og finne en løsning som fungerer for begge. Man må gi og ta i et forhold. Men hvis du føler at du har gitt veldig mye i forhold hva han gir, og du har tatt det opp uten at det er noe tegn til bedring, så er det helt innafor å si at dette fungerer ikke for meg. Jeg tror problemet her er at du har vært "grenseløs" overfor deg selv i starten av forholdet. Du har ikke satt grensene og sagt "nå trenger jeg alenetid" "nå vil jeg prioritere ungene" fra starten. Når du plutselig begynner å gjøre dette nå så er det en så stor endring at det er naturlig at han får litt panikk. Hva om dere setter dere ned i ro og mak og snakker skikkelig om dette. At du sier hva du har behov for, og at han får si hva han har behov for, og så kan dere se om det er mulig å finne en felles løsning. Her kan dere lære mye og kanskje oppdage nye sider ved hverandre også. Og hvis dere fortsatt ser at ulikehetene er for store, så er det i alle fall enklere for dere begge å se hvorfor det blir brudd, og at det er beste løsning. Og du kan lære en god del til neste forhold så du ikke havner i samme situasjon igjen. Man har veldig lett for å gjenta mønster ubevisst. (tro meg, jeg har også vært grenseløs i tidligere forhold)

[miss summers]

For det første; jeg forstår godt behovet for space, jeg er ikke en samboertype og trenger MIN tid. Så alt det der, det forstår jeg godt.

Så kommer det andre, og det jeg ikke forstår; du har vært 24/7 for han hele tiden dere har vært sammen, du har VIST han at dette er slik du er, og nå er du sur fordi han fortsatt forventer at du er denne dama han ble sammen med? Hvorfor har du latt deg oppsluke slik, om du faktisk trenger alenetid? Det er jo ikke rart han blir frustrert, du har endret hele dynamikken og han forstår ikke hva som har endret seg. Du kan ikke bruke din tid nå, på å gjøre deg klar for å være fri og frank mens du fortsatt er sammen med han. Ta en beslutning, slipp han fri. Du innleder jo hele tråden med å si at du er på vei ut, hvorfor holder du han på pinebenken?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Du sier du sliter med psyken - gjør du noe for at den skal bli bedre? Snakker du med noen? Mentaltrener, psykolog osv? Om ikke, så start der. Du vil uansett få igjen for det.

Anonymkode: 63b11...34f

Har gått til psykolog. Det går på sosial angst og angst fordi han stresser meg når jeg ikke "gjør ting riktig", og samtaler blir til krangler. Væremåten hans stresser meg ofte.

Vi omgås sjelden mennesker, fordi jeg alltid har prioritert han når jeg har fri, så jeg savner andre mennesker, venner, ha det gøy. Etter så mange år sammen, er det vanskelig å plutselig skulle forandre livsstil og personlighet, og jeg forstår at han sliter med det. Men jeg kan ikke leve et så begrenset liv.

TS

Anonymkode: 14506...28e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

På hvilken måte setter han ikke deg først om han vil ha kontakt hele tiden?

Anonymkode: 1952f...54f

Han er jævlig "på" og vil snakke, når han føler at jeg distanserer meg, men aldri ellers. Har prøvd å gjøre det slutt et par ganger, og da er det ikke måte på til initiativ og pågangsmot.. 

På en vanlig uke, er det som oftest jeg som har tatt kontakt, initiativ og holder hjulene i gang. Han bare stepper inn når han ser at det VIRKELIG trengs.

TS

Anonymkode: 14506...28e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Har gått til psykolog. Det går på sosial angst og angst fordi han stresser meg når jeg ikke "gjør ting riktig", og samtaler blir til krangler. Væremåten hans stresser meg ofte.

Vi omgås sjelden mennesker, fordi jeg alltid har prioritert han når jeg har fri, så jeg savner andre mennesker, venner, ha det gøy. Etter så mange år sammen, er det vanskelig å plutselig skulle forandre livsstil og personlighet, og jeg forstår at han sliter med det. Men jeg kan ikke leve et så begrenset liv.

TS

Anonymkode: 14506...28e

Hadde du sosial angst eller noe som helst psykiske problemer før du traff han? Hvorfor treffer du ikke andre mennesker? Får du ikke lov? Hva skjer om du gjør det likevel? Hvordan påvirker dette barna?

Anonymkode: 258d4...4fc