Farmor vs Mormor

[tommeline]

Som liten hadde jeg et nærmere forhold til farmoren min enn mormoren min. Geografi hadde nok en sammenheng, men det var også sånn at farmor hadde mer tid til å være bestemor. Men har alltid hatt et godt forhold til mormor også.

Hvordan forholdet blir mellom besteforeldre og barnebarn tror jeg har mye med både foreldre og besteforeldre. Jeg har f.eks hatt et nærmere besteforeldreforhold til morfars kone (gift på nytt) enn morfar selv fordi hun var mer opptatt av oss enn han.

[Nala]

Ungene våre har to veldig engasjerte bestemødre. Eller nei, farmor er nok litt mer engasjert faktisk. Hun har vært helt fabeltaktig hele veien. Joda, det hender at dama irriterer meg. Men gudene skal vite at mamma gjør det samme. Den dama får meg til å ville rive av meg alt håret på hodet innimellom altså.

Jeg kunne aldri tenkt meg å legge hidringer i veien for at farmor skulle bli like godt kjent med ungene våre som mormor. Men mye er selvsagt opp til farmor selv. Og mormor så klart. Jeg spør faktisk mye heller farmor om å passe de små, jeg. Rett og slett fordi jeg vet at hun så gjerne vil. Mamma stiller gjerne opp hun også. Men hun passer på å få med at hun jo egentlig blir litt sliten av det da...

[Gjest Gjest]

Hos oss er det mine foreldre (altså mormor og morfar) som har stillt opp mest. De er her mest på besøk (bor omtrent like langt unna). Når mine foreldre er på besøk ei helg er de veldig ivrig på å ta med jenta vår ut, leke med henne. De synes det er veldig stas å ha henne litt for seg selv. De tilbyr seg av og til å stå opp om morgenen også, så vi får sove litt lenge. De hjalp oss også med å pusse opp leiligheten vi bor i . Når mannens foreldre er her på besøk (som de ikke har vært på 1 år) er de gjester, særlig han, som må "underholdes", taes med på biltur osv

Vi reiser omtrent like mye på besøk til begge parter. Men om jeg og datteren vår reiser alene, reiser vi til mine. Mannen min har aldri reist alene (med barn) til sine, han synes det blir bare slitsomt. Jenta vår er nok glad i alle fire, men det er nok mine foreldre som står henne nærmest.

Men dette er jo ikke fordi den ene er farmor og den andre er mormor, men rett og slett fordi familiene våre er veldig forskjellige.

[Gjest Gjest]

Jeg liker ikke min svigermor. Hun har alle de verdiene jeg stritter imot hva angår arbeidsdelingen i hjemmet og likestilling, og jeg hater å være på besøk og være på kjøkkenet, mens gutta sitter og leser avisen. Hun er skeptisk til innvandrere, barnehager og alt som truer hennes verdensbilde.

Men det er ikke tvil om at hun kommer til å være verdens beste farmor. Hun kommer til å skjemme dem bort etter alle kunstens regler, bake boller og sy dukkeklær.

Og jeg tror ikke barna kommer til å påvirkes av hennes verdisyn. Jeg hadde et "likestilt" hjem med radikale verdier, og selv om jeg tilbragte mye tid hos besteforeldre med helt andre verdier, tar jeg fortsatt etter mine foreldre.

Besteforeldrene mine representerer noen av de aller beste minnene jeg har fra min barndom, og det ville ikke falle meg inn å berøve mitt barn for sine besteforeldre!

[Gjest Gjest]

Jeg er kjempe glad for både min farmor og mormor. Hele barndommen min, og n å som voksen har jeg masse god kontakt med de. Og de er like mye verdt for meg.

Men dessverre er det ikke slik for mine barn. Der er det slik at farmor (og farfar)rett og slett ikke gidder å gi noe som helst for å være sammen med barnebarna. Kommer ikke på besøk til oss eller vil sitte barnevakt. Det er vi som skal komme til henne. ( og det gjør vi selvfølgelig for barnas skyld, selv om jeg mest har lyst til å bli hjemme og tvinge henne til å komme til oss, men da tror jeg aldri mine jenter hadde blitt kjent med henne).

Men når det gjelder de barnabarna hun er mormor til så er det anderledes....dit drar hun på besøk, sitter barnvakt og "låner" barna.

[Gjest Gjest]

Jeg vokste opp med mormor og morfar og farfar som var enkemann, og hadde like god kontakt med dem alle. Mamma og farfar var nesten "bitre fiender", men de var veldig flinke til å holde den konflikten unna oss barn, og min mor var aldri på besøk hos farfar heller så det var på en måte en "sovende konflikt", og jeg hørte heller aldri dem si et vondt ord om hverandre slik at vi som barn hørte eller måtte ta direkte stilling til deres barnsligheter. All ære til dem for det!

Jeg er glad for at jeg fikk lære dem alle å kjenne såpass godt, og det går an å få det til selv om det ikke er så rosenrødt i familien.

[monja]

Mine foreldre og mannens mor bor bare 300 meter unna hverandre, så vi prøver å være like mye til farmor som til mormor. Begge er i tillegg like velkomne hjemme hos oss, og vi gjør ikke forskjell på noen.

Jeg var selv like glad i min farmor som i min mormor, men siden min farmor bodde i samme hus som oss hadde vi naturlig nok mer kontakt med henne enn med mormor som bodde 12 mil unna.

Er glad for at begge bestemødrene engasjerer seg i vår lille sønn. Det er rørende synes jeg.

Da er jeg mer usikker på svigerfars nye kone. Har ikke like godt forhold til henne.

[Lillie]

slettet

Endret 23. august 2007 av Lillie