Farmor vs Mormor

[Gjest Piper]

Når et lite barn blir født er det som regel to sett med besteforeldre, men som jeg har forstått det virker det som om mormor er den som mer eller mindre kan komme og gå som hun vil. Hun hjelper til, og er som regel en kjempe støtte for familien.

Så kommer farmor, men hun legger seg bare i, og er tydeligvis ikke til hjelp i det hele tatt. Er dette noe folk vet, eller er det noe de tror?

Er virkelig mormor så mye bedre enn farmor? Eller er det til barna som nekter å gi farmor like mye frihet som det de gir mormor? Selvfølgelig er det spesielt siden mormor er mor til mødrene, men farmor er da mor til fedrene, eller er ikke det så viktig?

På meg virker det som om mødrene er det viktigste i dette, og de styrer og steller som de vil. Har de ikke noe særlig god kontakt med farmoren, så skal hun i alle fall ikke få noe særlig god kontakt med barnet heller. Men er det ikke barnet som blir lidende under dette? Er virkelig mødre så egostiske at de bare ser seg selv og sitt, og bryr seg ikke om andre rundt seg, for nå har de selv blitt mødre?

Jeg håper virkelig jeg får et bedre forhold til min tilkommende svigerdatter, enn det mange av dere har til deres svigermødre. For beklageligvis vil jeg bare bli farmor, og det er utrolig trist å tenke på at jeg kanskje ikke får like mye tid med barnebarnet mitt, som det mormor får.

Selvfølgelig må farmødre gjøre noe for å få den posisjonen også, men dere som ikke har fått barn enda, hvordan vet dere at farmor bare vil blande seg? Hva om hun rett og slett ønsker å hjepe?

Men for å si det mildt, er jeg sjokkert over hvor mange som kritiserer mødrene til den de har valgt å leve med. Lurer på hvordan det ville vært i hjemmet, om fedrene skulle sette de samme kravene som det mødrene gjør.

[Ulrikke]

Jeg har hørt det samme som deg - og har bestandig prist meg lykkelig over at det ikke er sånn her Jeg er av dem som synes svigermor (og svigerfar!) bor altfor langt unna (50 mil).

Mamma venter sitt første barnebarn nå, og er naturlig nok ganske tussete. Det er svigermor sitt 6.barnebarn, så hun er mer "dreven". Men mamma er ikke mer velkommen her enn det svigermor er - her er de jevnstilte... Og det er jeg bare SÅ glad for!

Men det er kanskje noe med at i den situasjonen man er i som nybakt mor, så er det sin egen mor man har et nærest forhold til? Jeg vet ikke, jeg... Farmor er ihvertfall LIKE velkommen her som det mormor er!

[Mrs. K]

Det var kansje litt annerledes hos oss for da var det farmor som var til stede. Hun var med på første fødsel (hjemmefødsel) og var hos oss i de første dagene etter. Hun stilte også opp da nestemann skulle komme.

Det var kjempefint å ha henne der - et roligt og omsorgsfullt menneske som laget mat til oss, vasket litt klær og stelte plantene og puslet om oss.

Min mor ville ha friket oss med ut med stress og hun ville ha omorganisert hele hjemmet vårt mens jeg lå og presset. Etterpå ville hun har overtatt ungen og låst meg inne på soverommet.

[Gjest porselen]

Mine barn har et tettere forhold til farmor enn mormor. Min mor er ikke til noe særlig hjelp egentlig, i motsetning til farmor som viser at hun har glede av barnebarna. Svigermor og jeg er ikke enig i alt og jeg har med tiden lært meg å ta henne som hun er. Og så får hun bare ta meg som jeg er. Hun er min manns mor og er derfor like mye et familiemedlem som min mor.

[Gjest Piper]

Utrolig godt å lese det dere skriver

[Gjest Gjesta]

Nei, i utgangspunktet er ikke en farmor mindre verdt enn en mormor, men her gjenspeiler det seg nok følelsene svigerdøtrene har til sine svigermødre.

Selvsagt finnes det unntak der en farmor ikke bryr seg stort, men i hovedsak ligger det nok forholdet innad i familien som hovedårsak.

Er svigerdatteren glad i sin svigermor, og har et godt forhold, så har også barnebarna et godt forhold til sin farmor. Er forholdet mer kjølig, så vil også barnebarna få et mer avstandsforhold. Selvsagt spiller også farens og farmorens personlighet inn. (og deres vilje til engasjere seg) Nå har jeg ikke så stor erfaring i familiefeider, men jeg kan tenke meg at det må være vondt som farmor og sitte utenfor og se hvor nært og godt forhold mormor har til sine barnebarn. Og farmor har liten eller ingen mulighet til å vise sin kjærlighet og omtanke.

Vi kvinner må nok lære oss til å bruke kvinnelist, også ovenfor våre svigermødre. Være klare over at hun kan være sjalu, føle seg utenfor og såret. Så derfor kan det være lurt å spørre de om råd, spørre om hvordan sønnen var som baby/barn, invitere med på bleieskift fra første dag, gå trilletur sammen, eller spørre om hun vil trille. Selv om man kanskje heller vil ha med sin egen mor, så bør man tenke seg litt om, og også spørre svigermor.

Jeg har vokst opp med verdens beste farmor, og hun har fått lov til å være der for oss, og har tatt like stor del i vår oppvekst som mormor. Min farmor var nok en mektig dame, og gjorde mye som hun ville, men min mor valgte å se på ting litt mellom fingrene.

Med resultat i at vi barna var like glad i farmor som mormor.

[Gjest gjest1]

Piper. jeg tror dette er litt opp til deg også jeg. Hvis du oppdrar din sønn til å bli en familiekjær og omsorgsfull mann, så vil han sørge for god kontakt mellom deg og dine barnebarn. Slik har min svigermor ordnet seg. Mannen min tar støtt med seg sønnen vår hjem til henne. Han er svært engasjert i barnet vårt, og jeg er på ingen måte "hovedforelder" selv om jeg er mor. Derfor blir det heller ingen "hovedbesteforelder". Jeg stoler mest på min egen mor, han stoler mest på sin. I og med at han tar like mye ansvar for barnet vårt som jeg gjør, så blir hans mor like inkludert som min. Han er vant til full likestilling fra han var liten, og dette er en av de positive tingene som kommer ut av det.

[Gjest Piper]

Piper. jeg tror dette er litt opp til deg også jeg. Hvis du oppdrar din sønn til å bli en familiekjær og omsorgsfull mann, så vil han sørge for god kontakt mellom deg og dine barnebarn. Slik har min svigermor ordnet seg. Mannen min tar støtt med seg sønnen vår hjem til henne. Han er svært engasjert i barnet vårt, og jeg er på ingen måte "hovedforelder" selv om jeg er mor. Derfor blir det heller ingen "hovedbesteforelder". Jeg stoler mest på min egen mor, han stoler mest på sin. I og med at han tar like mye ansvar for barnet vårt som jeg gjør, så blir hans mor like inkludert som min. Han er vant til full likestilling fra han var liten, og dette er en av de positive tingene som kommer ut av det.

←

Jeg tror du har mye rett i dette, for enkelte menn tar ikke like mye ansvar.

[Malama]

Jeg har et like godt forhold tl farmor som mormor, og er like glad i begge to, og anser dem begge som en del av min oppvekst. Mine foreldre bygget hus i hagen til farmor og farfar da, så vi bodde meget nært dem. Også mormor og morfar i nærheten (15 minutter å gå eller en minimal biltur)

I vårt tilfelle (vi er enda barnløse) bor vi langt unna både mine og ans foreldre, en agsreise uansett hvem, men når den tid kommer vil jeg forsøe å behandle alle besteforeldrene likt. Selv om selvsagt, det er lettere for meg å spørre min mor enn hans når jeg lurer på noe. Og jeg har et nærmere forhold til mine foreldre enn han har til sine. Men, de er en del av min familie de også.

[Gjest gjest1]

Kjenner meg litt igjen i det du skriver i ditt første innlegg. Men tror at veldig mye er opp til farmor også!

Jeg og svigermor har aldri hatt noe nært forhold, vi har forskjellig syn på det meste og selv om det aldri har vært noen åpen konflikt, så er vi ikke akkurat perlevenner.

Da vi fikk barn, var jeg og mannen enige om at barna trenger besteforeldre, og vi ønsket å involvere foreldrene på begge sider. Han ønsker selvsagt at barna skal ha et godt forhold til hans slekt. Men jeg synes denne prosessen stort sett har vært enveis. Vi har dratt på besøk, invitert, osv. (Vi bor ikke så nær hverandre at vi bare kan "stikke innom"). Svigermor har såvidt jeg kan huske aldri tilbudt seg å være barnevakt. Og hvis vi har spurt om hjelp, har det vært mye sukk og stønn. Så det har vi stort sett sluttet med.

Ikke vet jeg hvorfor svigermor tilsynelatende ikke ønsker å involvere seg noe særlig. Eldstemann var hennes første barnebarn, og de andre hun har nå, bor langt unna, så dem ser hun enda sjeldnere enn våre. Og selv om hun måtte ha vært uenig med oss i barneoppdragelse, så har faktisk våre to utviklet seg til å bli blide, åpne, tillitsfulle barn, som fungerer godt i samspill med andre barn. Eldstemann er også flink på skolen, hvis det skulle bety noe (yngstemann går i barnehage). Det virker vel som hun er stolt av dem på sin måte, hun skryter i alle fall til venninner osv, ifølge mannen.

Sånn som det er blitt, har altså barna et nærere forhold til min mor, men de er alltid fornøyde med å besøke farmor også. Jeg og mannen har så godt det lar seg gjøre skjult overfor barna at vi er uenig med mor/svigermor om mye, og tildels skuffet over henne.

[Gjest Gjest]

Jeg tror noe av problemet ligger i forventninger om at det er "mor" som skal stå for pleie av familiebånd også for barna.

Jeg tror at mye ligger i å få far på banen i dette området. Da vil (så lenge han har et godt forhold til sin mor) farmor bli involvert også via den kanalen.

[Gjest Gjest]

Min mann var "hjemmepappa" et helt år da vi bodde 30 minutters kjøring unna hans foreldre. Så her er farmor blitt veldig viktig.

Selv vokste jeg også opp men verdens beste farmor, mens min mormor fremdelese (etter mye innsats far min side også som voksen) er en fjern figur.

Jeg tror altså dette har mest med tilfeldigheter, geografi og personligheter å gjøre. Ikke med om man er farmor eller mormor.

[Manon]

Dette er et interessant tema, jeg er ganske oppmerksom på det, ettersom jeg har et litt anstrengt forhold til min svigermor. Men jeg er nøye på at det ikke skal gå ut over datteren vår. Hun kan ha så mye kontakt med sin farmor hun bare vil (bare jeg slipper...). Så jeg passer på at besteforeldrene er her omtrent like mye, at vi er like mye på besøk hos dem osv.

Jeg hadde et veldig nært forhold både til min mormor og farmor da jeg vokste opp. Begge bodde i nærheten, og jeg var mye på besøk, helt til jeg flyttet hjemmefra, ble student og etterhvert begynte å jobbe.

[Holly Hobbie]

Den dagen vi faar barn, saa blir det (sannsynligvis) mine foreldres foerste barnebarn, mens det blir mine svigerforeldres syvende. Saa av den grunn tror jeg at jeg kommer til aa prioritere kontakt med mine foreldre - uten aa hindre besok fra svigers, selvsagt. Det er vel litt mer spesielt naar det er foerste barnebarnet det dreier seg om? Men min mann har et veldig naert forhold til sine foreldre, saa det blir nok nesten 50/50. Men kanskje helt i begynnelsen, saa ville jeg tatt imot besok fra mine foreldre foerst.

Kommer ogsaa til aa dra paa litt lengre besok hjem til Norge i permisjonstiden for aa bo paa hytta/hos mine foreldre....men jeg regner med at mine svigerforeldre synes det er helt naturlig!

Kan legge til at mine svigerforeldre er utrolig snille. Selv om jeg noen ganger irriterer meg over dem (over smaating) saa vil jeg proeve aa ikke formidle det videre til mine barn!

[Gjest Gjest]

Jeg tror mange farmødre kan takke seg selv, et godt forhold kommer først og fremst dersom hun har et åpent og godt forhold til sønnen.

Slik jeg kjenner sånne ting, så er sønnen perifer og lever sitt liv helt på siden av familiens i det øyeblikket han blir tenåring. Når han så gifter seg er det kona hans som plutselig sitter der og har ansvaret for at kontakten blir jevn med alle, også hans familie... Skjærer seg himmelhøyt fordi hans familie stort sett er så forskjellig fra henne og hennes folk. Og mannen. Han distanserer seg fra alt. Eller bagatelliserer.

[Tusenfryd]

Min svigermor er ikke mer vedrt enn min mor - selvsagt er hun ikke det. Men for meg er selvsagt min mor nærmest. Forøvrig er de skvær gærne begge to, jeg har bare et par tiår lenger erfaring med å takle mamma...

Men besteforeldre er ikke foreldre eller svigerforeldre. Om jeg har et aldri så anstrengt forhold til min svigermor, betyr ikke det at hun ikke ville vært en fabelaktig farmor for vårt barn. Og jeg ser at min mor (som allerede er farmor) er en super farmor til mine nieser - om enn min svigerinne har et anstrengt forhold til henne som svigermor.

Så - farmorer og mormorer er absolutt like mye verd for barnebarna - svigermødre er simpelthen bare en annen diskusjon.

Vær som svigerdatter voksen nok til å holde voksentemaer og konflikter unna, ikke holde barnebarn og besteforeldre unna hverandre.

Endret 19. oktober 2005 av Tusenfryd

[Gjest Leola ii]

Det er ihvertfall ikke bare svigermorens feil. Trenger ikke gå lenger enn til alle de diskusjonene som har vært her angående noe så banalt som julefeiring. Jeg fikk nesten sjokk av å lese alle de medlemmene her som ikke kunne feire jul uten mamma .. jul uten mamma var jo ikke noe jul. Hvis man har en sånn en innstilling til livet så er det ikke rart at forholdet til svigermor blir så som så.

[Varja]

Jeg har en mor og en svigermor som begge bor i en annen by (samme by). Moren min kommer hit ofte, gjerne på eget initiativ for å være sammen med barnebarnet sitt. Det har hun gjort helt siden barnet ble født. Det samme gjelder min far, han er nok her ennå oftere (de er skilt). Svigerforeldrene mine synes derimot tydligvis det er for lang og strevsom vei å komme hit bare for å hilse på noen timer. Jeg tror jeg nevner det nesten hver gang jeg ringer for at datteren skal få snakke med bestemor og bestefar i telefonen (de ringer aldri selv) at de er hjertlig velkomne og at barnebarnet gjerne vil ha besøk. Det hjelper ikke.

Svigermoren min er også mormor til et barn på omtrent samme alder som dattern min. Hun ser dette barnebarnet hver uke. De bor riktignok ikke like langt unna som oss, men det er slik at hun må sette seg i bilen og kjøre 1/2 time for å komme dit også. Må si jeg faktisk er litt trist for dette. Særlig når jeg ser hvordan dattern min gleder seg når hun en sjelden gang skal få møte besteforeldrene på farssiden.

[Gjest Gjesta]

Mine barn har ingen farmor som bryr seg, hun bor så langt vekk og gir aldri lyd fra seg. Mormor derimot......... Hånden på hjertet, jeg ANER ikke hva vi skulle gjort uten henne. Hun har vært alfa og omega for at småbarnsperioden ble gjennomførbar her i huset. Og heldigvis fikk vi en ekstra bonus, en ekstremt vidunderlig og ikke minst elsket og populær tante! Så ungene mine har tante og mormor istedet for farmor, og det gjør ingenting

[Glitter]

Jeg har selv like godt forhold til farmor som jeg har til mormor.

HEr er det oftest at jenta mi ser mormoren,men det er fordi hun bor i nærheten,og farmoren 30mil unna.

Men svigermor er så god og vi gjør vårt beste for at jenta vår skal få god kontakt med henne og.

Og hun stiller opp når det trengs.Da jeg ble innlagt på sykehus med alvorlig lungebetennelse kom svigermor så raskt hun kunne.For å støtte og avlaste mannen min.Noe som var kjempeflott for jeg lå på sykehuset i 2 uker.