Hvordan vite hvor mange barn man klarer å følge opp?

[AnonymBruker]

Jeg har noen psykiske utfordringer i livet, som gjør at jeg for eksempel ikke fungerer mer enn 30% i jobb. Har et barn på snart 4 år, og vurderer å etterhvert få nr 2. Men er veldig usikker! Lysten er der (samtidig som tanken på to er litt skummel), men jeg er usikker på om jeg «burde» i forhold til helsa mi.

Kort om mine utfordringer: Jeg sliter i perioder med depresjon, som gjør at jeg i perioder synes hverdagen er nokså tøff. Men etter jeg fikk barn, fungerer jeg mye bedre med diagnosen, da jeg ikke har muligheten til å «legge meg ned» slik som før, da jeg har et barn å ta vare på. Jeg føler derfor ikke at det er et stort problem, og trenger jeg mer tid for meg selv, har jeg en samboer som stiller opp og tar seg av barnet/det som trengs.

Når det gjelder det sosiale, har jeg ingen problemer med å levere/hente i barnehage, være med på foreldremøter og andre ting barnehagen engasjerer - så lenge jeg slipper å snakke i plenium og ingen forventer at jeg blir bestevenn med foreldrene. Jeg klarer ikke at folk kommer for tett på meg, og sosialiserer meg kun med nærmeste familie, men har ingen problemer med å møte folk/småprate med folk o.l.

Så langt føler jeg at jeg takler mammarollen fint, men jeg har kun vært mamma i snart 4 år, og aner jo ikke hvordan det er å være mamma til et større barn, hva som kreves av meg sosialt, hvor mye det er å følge opp osv. Derfor blir jeg usikker, og er redd for å ta meg vann over hodet..

Anonymkode: e5284...4ae

[AnonymBruker]

Jeg har også hatt psykiske plager i perioder. Når vi valgte å få barn så snakket vi om "hva hvis". Og mannen var klar til å kunne ta 100% ansvar og omsorgsrolle om noe gikk galt. Jeg tenker dere kanskje burde ta samme praten. Når du sliter er det desto viktigere at mannen er klar for hovedansvaret ved å være forelder. 

Men mest sannsynlig går det greit. ☺️ Men man vet jo ikke sikkert hvor mange man takler før man for én for mye. Men vær forberedt på å måtte tilpasse. 

Anonymkode: fd016...569

[AnonymBruker]

Hvis du bare kan jobbe 30 % prosent synes jeg det er underlig om du kan klare å ta deg av et spedbarn 24/7. Da er jo arbeidskapasiteten din i grunnen høyere enn 30 % og du burde hatt høyere stillingsprosent.

Anonymkode: 770ef...c9a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Hvis du bare kan jobbe 30 % prosent synes jeg det er underlig om du kan klare å ta deg av et spedbarn 24/7. Da er jo arbeidskapasiteten din i grunnen høyere enn 30 % og du burde hatt høyere stillingsprosent.

Anonymkode: 770ef...c9a

Ofte enig i slike utsagn, men i dette tilfellet syns jeg det virker det som om det er det med å være mye rundt andre folk som gjør at Ts ikke klarer å jobbe mer, ikke det at hun ikke har arbeidskapasitet. Sånn sett kan hun fint ha kapasitet til alt det som er fysisk tungt med å ha barn.

Til Ts: Du er helt avhengig av å ha en god partner som stiller opp for barna uansett hva. Det virker som om du takler begrenset kontakt med andre voksne relativt greit. Man trenger ikke å bli bestevenn med foreldrene til barnas venner, men samtidig vil jo barn, spesielt i grunnskolealder, være sosiale hver eneste dag. Det innebærer å slå av en prat med andre foreldre, følge på aktiviteter og å ha andres barn på besøk stort sett daglig (minst én av tingene, altså). Med to barn blir det dobbelt opp av dette. Takler du det? Eller har du en god strategi for å trekke deg vekk når f.eks huset er fullt av barn? Å begrense barnas sosiale liv er nemlig ikke greit. Du kan jo selvfølgelig oppfordre dem til å dra på besøk i stedet for å være på besøk, men det er jo begrenset hvor mange dager du kan holde på med det. 

Det er dette du trenger å tenke gjennom. I tillegg må du og mannen din tenke godt gjennom sammen hvordan dere gjør det i praksis hvis du er syk i en lang periode, og dere har to små barn. Du er jo f.eks veldig i risikosonen for å utvikle fødselsdepresjon, siden du allerede sliter med depresjon. 

Anonymkode: 81a5e...743

[AnonymBruker]

Det er vel ingen andre enn deg selv som kan vite. Når man får sitt første barn men var jo på en måte på forhånd heller ikke om man har kapasitet til det, eller er 100% klar. Man hoppe ut i det dersom man TROR man føler seg klar, har lyst og TROR man vil få det til. Derfor så er det akkurat din magefølelsen du må stole på.

Anonymkode: ea74f...4db

[AnonymBruker]

Jeg ville oppriktig ikke gått for en til. Har du energi til to barn så synes jeg heller du kan jobbe. Dessuten burde man gi seg mens man enda synes det går greit, synes jeg. Nr.2 kan plutselig velte hele lasset. Husk: 1 er som 1. 2 er som 10. Takler psyken din det?

Anonymkode: 9328d...61c

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg ville oppriktig ikke gått for en til. Har du energi til to barn så synes jeg heller du kan jobbe. Dessuten burde man gi seg mens man enda synes det går greit, synes jeg. Nr.2 kan plutselig velte hele lasset. Husk: 1 er som 1. 2 er som 10. Takler psyken din det?

Anonymkode: 9328d...61c

Jeg har også hørt uttrykket 1 er som 1. 2 er som 10. Men har også hørt de med to som syntes det var enklere enn én, siden de kunne leke med hverandre og foreldrene ikke måtte jobbe like hardt for å stimulere den ene. 

Anonymkode: fd016...569

[Whistler]

Det høres ut på det du forklarer om oppfølging utenfor hjemmet som om spørsmålet er om introverte bør få barn.  Hva tror de introverte?  Jeg har fire.

[AnonymBruker]

For oss var det ikke sånn at en var en og to var ti. Barna går godt overens, det er overhodet ikke noe problem.

Greia for oss er at ett av barna har fått en vanskelig tenåringstid, og det går selvfølgelig ut over begge foreldrene. Det er ikke sånn at man kan si at "Dette er for mye, du får ta deg av det". Det kunne vi i teorien ha gjort hvis en av oss hadde slitt psykisk da barna var små.

Anonymkode: 354fa...9ec

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Jeg har også hørt uttrykket 1 er som 1. 2 er som 10. Men har også hørt de med to som syntes det var enklere enn én, siden de kunne leke med hverandre og foreldrene ikke måtte jobbe like hardt for å stimulere den ene. 

Anonymkode: fd016...569

Min erfaring er at en er som en, og to er som ti. Det var enormt stor forskjell på 1 og 2. Arbeidsmengden var ikke doblet, den var mangedoblet. Det stemmer at de etterhvert kan leke mer sammen og at det avlaster foreldrene, men det tar jo flere år å komme dit. TS vil dessuten få såpass stor aldersforskjell mellom sine barn at det er svært begrenset hvor mye avlastning hun vil få gjennom at barna leker med hverandre. 

Anonymkode: fdd75...024

[Heln]

Jeg synes man også burde tenke på «klarer jeg å ta vare på et potensielt sykt barn?». For de fleste er heldige og slipper enorme bekymringer og arbeid med barna sine, men man vet ikke hva man får. Takler du med depresjonen din en kolikkbaby? En baby som må bo på sykehus store deler av tiden? En femåring som må følges opp av gudene vet hvor mange instanser? En ungdom som ikke har evnet å ta til seg vanlig oppdragelse og som dermed er ekstra vanskelig å håndtere? Klarer du å ta vare på barna alene om det blir slutt med deg og samboern en dag?
Det er bare du som vet svaret, ikke jeg. 

[AnonymBruker]

Har man en for mye så kan man jo bare levere inn den mest slitsomme. 

Anonymkode: 1b5a5...dda

[AnonymBruker]

Du bør alltid planlegge for om du klarer det alene uten en partner. Gjør du det? 

Anonymkode: 42c95...626

[AnonymBruker]

Jeg begynte å slite med angst/depresjon når barnet mitt var ett par år. Pga. helt andre faktorer, ikke pga barnet. Slet med å få meg jobb, hadde ikke utdannelse, var i et dårlig forhold, mistet kontakten med venner og mistet mitt sosiale nettverk. Jeg synes også jeg fungerte mye bedre "før", når barnet var yngre og var mer avhengig av meg. Da var jeg mer aktiv også. Men når barnet ble 7-8år gammel, og mer selvstendig, trengte ikke jeg å delta på alt. Foreldremøter har jeg aldri taklet, men har deltatt på alt annet og fungerer greit. Og jeg kunne fint fått et barn til, men da måtte jeg vært i et godt forhold og livet føles bra. Moralen er: Man får til alt man vil! Og selv om man er kjempelykkelig, jobber 100% og livet smiler, så vet man aldri hva som skjer senere i livet. Så man kan ikke holde tilbake det å få barn, med mindre man er redd for at man skal bli SÅ dårlig at man er i stand til å gi opp barnet sitt..

Anonymkode: 10b22...41f

[AnonymBruker]

Helt ærlig hadde jeg slitt med å stå for å planlegge ti barn men samtidig mene man ikke kan arbeide. Om du er yrkesufør pga psykiske vansker som handler om belastning er det et hån mot oss som tyner ræva for å stå i 100% arbeid i kombo med små barn. 

Anonymkode: 00e02...eb1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Helt ærlig hadde jeg slitt med å stå for å planlegge ti barn men samtidig mene man ikke kan arbeide. Om du er yrkesufør pga psykiske vansker som handler om belastning er det et hån mot oss som tyner ræva for å stå i 100% arbeid i kombo med små barn. 

Anonymkode: 00e02...eb1

Mente to. Hehe sorry.

Anonymkode: 00e02...eb1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Ofte enig i slike utsagn, men i dette tilfellet syns jeg det virker det som om det er det med å være mye rundt andre folk som gjør at Ts ikke klarer å jobbe mer, ikke det at hun ikke har arbeidskapasitet. Sånn sett kan hun fint ha kapasitet til alt det som er fysisk tungt med å ha barn.

Til Ts: Du er helt avhengig av å ha en god partner som stiller opp for barna uansett hva. Det virker som om du takler begrenset kontakt med andre voksne relativt greit. Man trenger ikke å bli bestevenn med foreldrene til barnas venner, men samtidig vil jo barn, spesielt i grunnskolealder, være sosiale hver eneste dag. Det innebærer å slå av en prat med andre foreldre, følge på aktiviteter og å ha andres barn på besøk stort sett daglig (minst én av tingene, altså). Med to barn blir det dobbelt opp av dette. Takler du det? Eller har du en god strategi for å trekke deg vekk når f.eks huset er fullt av barn? Å begrense barnas sosiale liv er nemlig ikke greit. Du kan jo selvfølgelig oppfordre dem til å dra på besøk i stedet for å være på besøk, men det er jo begrenset hvor mange dager du kan holde på med det. 

Det er dette du trenger å tenke gjennom. I tillegg må du og mannen din tenke godt gjennom sammen hvordan dere gjør det i praksis hvis du er syk i en lang periode, og dere har to små barn. Du er jo f.eks veldig i risikosonen for å utvikle fødselsdepresjon, siden du allerede sliter med depresjon. 

Anonymkode: 81a5e...743

Dette er helt riktig. Jeg har god arbeidskapasitet og ingen fysiske begrensninger, men det er det å være rundt mennesker og å føler på et ekstremt press om og prestere. Jeg har ingen problemer med å ta meg av et barn «24/7». Klart jeg blir sliten som alle andre, men det går. 

Å slå av en prat med pedagoger/foreldre/lærere, takler jeg greit. Å følge på aktiviteter skal også gå greit (her tenker jeg min samboer kommer til å være veldig behjelpelig). Og besøk av barn, tenker jeg også går fint. Jeg er oppvokst med to yngre søsken som stadig hadde besøk av venner, så det er ikke helt ukjent for meg. Jeg tenker også at barnet og besøket holder på mest selv, og at jeg bare må takle at vi er flere i hus. 

På de 4 årene jeg har vært mamma, har jeg aldri vært så syk at samboeren min har måttet ta alt. Jeg har alltid klart å bidra/ta meg av barnet. Det har vært tyngre i perioder, men aldri slik at det ikke har gått.

Takk for gode innspill!

Ts

Anonymkode: e5284...4ae

[AnonymBruker]

Det krever mer av deg som forelder når ungene begynner på skolen enn når de går i barnehagen. Det er fritidsaktiviteter, vennetreff, barnebursdager osv osv.. Man må engasjere seg mer enn bare småprat med andre foreldre. Lekser og oppfølging. Som andre her ville jeg også tenkt på om du klarer å ha to barn alene. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle bli skilt (ingen andre rundt oss heller), men det ble jeg. 

Anonymkode: f865f...39a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg ville oppriktig ikke gått for en til. Har du energi til to barn så synes jeg heller du kan jobbe. Dessuten burde man gi seg mens man enda synes det går greit, synes jeg. Nr.2 kan plutselig velte hele lasset. Husk: 1 er som 1. 2 er som 10. Takler psyken din det?

Anonymkode: 9328d...61c

Det er sant. Er dette jeg frykter litt. Jeg vet hva jeg har, men ikke hva jeg går til. Samtidig har jeg virkelig et ønske om en til. Føler meg ikke «ferdig». 

Ts

Anonymkode: e5284...4ae

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Dette er helt riktig. Jeg har god arbeidskapasitet og ingen fysiske begrensninger, men det er det å være rundt mennesker og å føler på et ekstremt press om og prestere. Jeg har ingen problemer med å ta meg av et barn «24/7». Klart jeg blir sliten som alle andre, men det går. 

Å slå av en prat med pedagoger/foreldre/lærere, takler jeg greit. Å følge på aktiviteter skal også gå greit (her tenker jeg min samboer kommer til å være veldig behjelpelig). Og besøk av barn, tenker jeg også går fint. Jeg er oppvokst med to yngre søsken som stadig hadde besøk av venner, så det er ikke helt ukjent for meg. Jeg tenker også at barnet og besøket holder på mest selv, og at jeg bare må takle at vi er flere i hus. 

På de 4 årene jeg har vært mamma, har jeg aldri vært så syk at samboeren min har måttet ta alt. Jeg har alltid klart å bidra/ta meg av barnet. Det har vært tyngre i perioder, men aldri slik at det ikke har gått.

Takk for gode innspill!

Ts

Anonymkode: e5284...4ae

Men hva gjør at du ikke kan jobbe med noe som helst over 30% om du kan alt du nevner over her? 

Anonymkode: 00e02...eb1