avvist av toåring..

[AnonymBruker]

i sikkert nærmere ett år har mini vært pappadalt. han jobber på båt, så han er borte i 2-3 uker i slengen. det er alltid suuuperstas når han kommer hjem, noe jeg selvsagt er glad for ❤️ men for hver gang han har vært på jobb, des mer avstand tar mini fra meg. Nå skal han stelle mini, pusse tenner, ta legging, bære, trøste osv.. mini kan bli hysterisk om jeg står opp med han, eller tar kveldsstellet. og det er så sårt!! å levere/ hente i bhg kan ta en halvtime for han bare slår seg vrang, og jeg er ikke fysisk sterk nok til å bare få på sko, jakke å feste i bilstol. 

jeg er gravid med andremann, og er full av hormoner og allslags. men dette er beintøft! det er så sårt at jeg står på for mini de ukene far er på jobb, så er det han som er helten. det er klart at jeg blir sliten og sur, men vi koser oss også mye når han er borte. det er kun da jeg får lov til å trøste, stelle, kose uten protest. så jeg har litt elsk-hat forhold til jobben hans🙊 

men nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre lenger, for det er som sagt så utrolig sårt og jeg føler meg så ufattelig mislykket som mor. føler ikke det er forbigående heller, da det har blitt gradvis verre med tiden.. 

noen som har vært borti det samme? alt jeg vil er å kunne gi trøst selvom pappaen er til stede, kose før legging, eller ta kveldsstell utenatt han er helt hysterisk. jeg viser sjelden at jeg blir lei meg med mindre jeg er helt utslitt, men det kommer ofte noen tårer etter legging (hormoner ja). pappaen og jeg har forresten ett veldig godt forhold. 

Anonymkode: ff407...4a3

[AnonymBruker]

Fine deg!❤ 

Jeg skjønner godt at det er både slitsomt og sårt! Jeg blir også lei meg når 2åringen avviser, og pappaen hans er hjemme på ettermiddagene hver dag. Vi må bare stå i det, og vøre trygge og gode. Her vinker vi natta i stedet for kos - pappaen oppfordrer til en nattakos, men det er ikke alltid jeg får. 

Det kjennes kanskje ikke sånn ut, særlig fordi du også er gravid, men det er en fase og det kommer til å gå over! Nyt de ukene far er på jobb, og la dar nyte de ukene han er hjemme. 2åringen din elsker deg masse likevel ❤ Jeg kan love deg at du ikke gjør noe feil, eller er en dårlig mamma. Det er bare at pappa er stas og spennende - du er trygghet fordi du alltid er der 🥰

Anonymkode: 9d093...de4

[AnonymBruker]

Toåringen er nok redd inni seg hele tiden for at pappaen skal bli borte. Derfor prøver han hele tiden å ikke slippe pappa av syne. 

Anonymkode: 227a4...44d

[Ulrikke]

Toåringen forstår jo ikke pappas turnus, så det er ikke så rart at han tviholder på ham når han først er hjemme!

Skjønner at det blir todelt for deg, men sett fra en toårings synspunkt er ikke dette så rart!

[AnonymBruker]

Litt rart at du har fokus på hvordan dette føles for deg - og ikke skjenker en tanke til hvordan det oppleves for en 2-åring å ha levd hele livet sitt med å bli traumatisert hver måned.

Han har vokst opp med å gå gjennom sorg over faren som bare blir borte fra ham, og må gjennomgå det på nytt og på nytt.

Fra før han har kunnet uttrykt og vist følelsene sine.

Ikke rart på en flekk at barnet oppfører seg slik.

Vil dere ha et mer harmonisk og balansert familieliv bør nok far vurdere å skaffe seg en mer vanlig jobb på land.

Tror du det vil bli noe annerledes, eller bedre, med to små hjemme som lengter etter og sørger over pappa som er borte?

Anonymkode: 758ea...f67

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Litt rart at du har fokus på hvordan dette føles for deg - og ikke skjenker en tanke til hvordan det oppleves for en 2-åring å ha levd hele livet sitt med å bli traumatisert hver måned.

Han har vokst opp med å gå gjennom sorg over faren som bare blir borte fra ham, og må gjennomgå det på nytt og på nytt.

Fra før han har kunnet uttrykt og vist følelsene sine.

Ikke rart på en flekk at barnet oppfører seg slik.

Vil dere ha et mer harmonisk og balansert familieliv bør nok far vurdere å skaffe seg en mer vanlig jobb på land.

Tror du det vil bli noe annerledes, eller bedre, med to små hjemme som lengter etter og sørger over pappa som er borte?

Anonymkode: 758ea...f67

Det var litt i overkant svartmalende, må jeg si. 

Anonymkode: a181f...825

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker said:

Litt rart at du har fokus på hvordan dette føles for deg - og ikke skjenker en tanke til hvordan det oppleves for en 2-åring å ha levd hele livet sitt med å bli traumatisert hver måned.

Han har vokst opp med å gå gjennom sorg over faren som bare blir borte fra ham, og må gjennomgå det på nytt og på nytt.

Fra før han har kunnet uttrykt og vist følelsene sine.

Ikke rart på en flekk at barnet oppfører seg slik.

Vil dere ha et mer harmonisk og balansert familieliv bør nok far vurdere å skaffe seg en mer vanlig jobb på land.

Tror du det vil bli noe annerledes, eller bedre, med to små hjemme som lengter etter og sørger over pappa som er borte?

Anonymkode: 758ea...f67

Dette. Jeg vokste opp på denne måten, og sliter med senskader i relasjoner som voksen.

Anonymkode: 8b3da...70f

[AnonymBruker]

Én ting er klinkende klart: Det blir BLYTUNGT når nummer to er født. Ingenting blir lettere med flere barn i bildet. Å ha menn offshore, er ikke familievennlig i det hele tatt, uansett hvor mye mange kvinnfolk her inne rosemaler det. Det desidert beste er å være to voksne hjemme, hele tiden. Dagjobb. Tro meg! Alt blir mye enklere når du alltid har noen å dele ansvaret med. Typisk er det mor som sitter igjen hjemme med barn, og må slite seg ut. Det er ikke uten grunn at det i 99% av tilfellene er mor som er på land og ikke far - fedre gidder ikke å ofre seg på samme måte som mor. Det er jo ferie å regne å være bortreist fra hjemmet og bare ha seg selv å tenke på, når man skal jobbe. Luksus.

Anonymkode: 52186...338

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Litt rart at du har fokus på hvordan dette føles for deg - og ikke skjenker en tanke til hvordan det oppleves for en 2-åring å ha levd hele livet sitt med å bli traumatisert hver måned.

Han har vokst opp med å gå gjennom sorg over faren som bare blir borte fra ham, og må gjennomgå det på nytt og på nytt.

Fra før han har kunnet uttrykt og vist følelsene sine.

Ikke rart på en flekk at barnet oppfører seg slik.

Vil dere ha et mer harmonisk og balansert familieliv bør nok far vurdere å skaffe seg en mer vanlig jobb på land.

Tror du det vil bli noe annerledes, eller bedre, med to små hjemme som lengter etter og sørger over pappa som er borte?

Anonymkode: 758ea...f67

Herregud... 

Anonymkode: 9a424...e8b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (53 minutter siden):

Én ting er klinkende klart: Det blir BLYTUNGT når nummer to er født. Ingenting blir lettere med flere barn i bildet. Å ha menn offshore, er ikke familievennlig i det hele tatt, uansett hvor mye mange kvinnfolk her inne rosemaler det. Det desidert beste er å være to voksne hjemme, hele tiden. Dagjobb. Tro meg! Alt blir mye enklere når du alltid har noen å dele ansvaret med. Typisk er det mor som sitter igjen hjemme med barn, og må slite seg ut. Det er ikke uten grunn at det i 99% av tilfellene er mor som er på land og ikke far - fedre gidder ikke å ofre seg på samme måte som mor. Det er jo ferie å regne å være bortreist fra hjemmet og bare ha seg selv å tenke på, når man skal jobbe. Luksus.

Anonymkode: 52186...338

Det trenger ikke å være blytungt, det kommer an på bl.a. barna, morens jobb og nettverket man har rundt seg. 

Jeg hadde definitivt ikke sett på det som ferie å reise bort fra barna flere uker for å jobbe mens de er små. Jeg sitter hjemme med en kopp te i min egen stue mens ungene sover søtt i rommet ved siden av, mens mannen sitter på en trang lugar på en plattform akkurat nå. Vi skal opp tidlig og jobbe i morgen begge to. Men jeg får spise frokost med barna, jeg får klemme dem når de våkner. 

Til TS så skjønner jeg at det er skikkelig vondt. Vi har egentlig en av hver. Den eldste er veldig mammadalt. Og den yngste var det, men nå er hun pappadalt. Og samme hvor naturlig det er, og hvor fint jeg syns det er at de vil til den gode pappaen sin, så ble jeg litt sår da yngstejenta plutselig gikk fra at mamma skulle kle på til at det var full krise hvis jeg gjorde det. Turnusen kan nok spille inn, men dette er vanlig. Jeg har flere venninner som har vært lei seg i "pappadaltperioder", noen har blitt fullstendig avvist over lang tid. Til tross for at begge foreldrene har "vanlige" jobber.

Anonymkode: 0a74f...7ad

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Litt rart at du har fokus på hvordan dette føles for deg - og ikke skjenker en tanke til hvordan det oppleves for en 2-åring å ha levd hele livet sitt med å bli traumatisert hver måned.

Han har vokst opp med å gå gjennom sorg over faren som bare blir borte fra ham, og må gjennomgå det på nytt og på nytt.

Fra før han har kunnet uttrykt og vist følelsene sine.

Ikke rart på en flekk at barnet oppfører seg slik.

Vil dere ha et mer harmonisk og balansert familieliv bør nok far vurdere å skaffe seg en mer vanlig jobb på land.

Tror du det vil bli noe annerledes, eller bedre, med to små hjemme som lengter etter og sørger over pappa som er borte?

Anonymkode: 758ea...f67

🤣🤣🤣

Anonymkode: 2e49d...08f

[AnonymBruker]

Var det planlagt å få barn nr 2 så tett? 

Du er jo i prinsippet alenemor store deler av tiden, og med en så avvisende og tilknytningsskadet 2- åring så ville jeg ha helgardert meg med familie og venner når babyen kommer. 

Kanskje snakke med helsestasjonen? Skjønner at det er vondt for deg, og det er det også for 2- åringen som ikke skjønner hvorfor pappa blir borte titt og ofte. 

Anonymkode: a902e...3e7

[snurk]

Jeg ser at du har fått noen direkte svar lengre opp, og jeg er dessverre enig i at det er ødeleggende med at far er borte i 2-3 uker. Man bruker som tommelfingerregel at antall år barnet er = antall dager man kan være borte fra barnet (altså 2 år utgjør 2 dager borte fra barnet). Ikke at alt er svart/hvit men det gir kanskje en i indikasjon på at 2-3 uker oppleves som vanvittig lenge for et så lite barn. Man må også huske på at et barn på 2 år har ikke perspektiv på hva tid vil si, for alt barnet vet er far borte for alltid. Og det er nok derfor du får denne reaksjonen 😞 skjønner at det er sårt for det og håper det løser seg for dere!

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Toåringen er nok redd inni seg hele tiden for at pappaen skal bli borte. Derfor prøver han hele tiden å ikke slippe pappa av syne. 

Anonymkode: 227a4...44d

Ja syns synd på små barn med foreldre i slike turnuser. Tror ikke det er så bra for dem egentlig. Ville latt barnet være med far så mye det orket jeg… og laget en kalender for nedtelling osv om det ikke allerede er på plass. Hjelp barnet med tidsperspektiv både for avreise og hjemkomst. Så vanskelig med fedre som plutselig kommer og like plutselig drar på uviss tid (for barnet!). Må nesten bare ta imot de naturlige reaksjonene barnet har. 

Anonymkode: f0e82...670

[AnonymBruker]

Haha herregud, selvfølgelig er det ikke skadelig for barnet at faren jobber borte i noen uker. 

Datteren min på snart tre er helt lik, å faren jobber ikke offshore. Så nei, det er ikke fordi barnet er traumatisert og redd for at faren blir borte for evig og alltid. 

 

Ts. Jeg har det helt likt, men tenker at det ikke nødvendigvis er noe negativt. Se heller på det som at det er fint de har et så godt forhold. Det er jo sånn som forandrer seg med tiden også, så plutselig er du favoritten. Hvis pappaen er hjemme så får jeg ikke en gang lov å vaske ho rundt munnen etter mat, haha. 

Anonymkode: 670bd...321

[AnonymBruker]

Uavhengig om toåring blir skadet på sikt eller ikke - noe som jeg ikke vet nok om, for å kunne uttale meg - dette kommer til å bli så mye verre med to barn ja. Hvordan har du tenkt å håndtere en baby i tillegg til vrang treåring. Og ikke fordi din treåring er spesielt vrang, nei de alle er vrange og bare verre og verre frem til 4-5 års alder. 🤷 Her må du jo bare velge hvilke kamper du ønsker å ta, og ta de kampene. De ved henting i barnehagen syns å virke viktige.

Anonymkode: 10e1c...d20

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Uavhengig om toåring blir skadet på sikt eller ikke - noe som jeg ikke vet nok om, for å kunne uttale meg - dette kommer til å bli så mye verre med to barn ja. Hvordan har du tenkt å håndtere en baby i tillegg til vrang treåring. Og ikke fordi din treåring er spesielt vrang, nei de alle er vrange og bare verre og verre frem til 4-5 års alder. 🤷 Her må du jo bare velge hvilke kamper du ønsker å ta, og ta de kampene. De ved henting i barnehagen syns å virke viktige.

Anonymkode: 10e1c...d20

Dette er ikke min erfaring. Her har alt blitt lettere etter barnet fylte 3. 

Anonymkode: e8e27...62e