Jeg begynner å mislike folk etter å ha kjent dem 4-6 mnd. Hvordan slutte med det?

[AnonymBruker]

Det er åpenbart at det er noe galt med meg ikke personene. Dette gjelder både kollegaer, medstudenter, bekjente og «venner». Jeg kan virkelig ikke noe for det. Etter en stund begynner hele vesenet å irritere meg, og legger merke til negative ting personen gjør/sier

Noen andre som har den slik? 

Anonymkode: 4b186...a0f

[Tatja]

AnonymBruker skrev (På 1/13/2022 den 18.00):

Det er åpenbart at det er noe galt med meg ikke personene. Dette gjelder både kollegaer, medstudenter, bekjente og «venner». Jeg kan virkelig ikke noe for det. Etter en stund begynner hele vesenet å irritere meg, og legger merke til negative ting personen gjør/sier

Noen andre som har den slik? 

Anonymkode: 4b186...a0f

Tjai. Jeg får det sånn etter 3-4 dager med venninner, hvis vi bor 'oppå' hverandre. 

[AnonymBruker]

Ja, jeg tør ikke innrømme det for andre men jeg er nok litt sånn du beskriver. Og jeg vil som deg understreke at det et meg det er noe galt med, ikke de andre. 

Har ingen anelse om hvorfor jeg er sånn, og etter en tid når den andre på en måte har gitt meg litt opp så begynner jeg å savne h*n. Men jeg tror det er noe med at når folk vil bli kjent med meg og vil finne på ting med meg på dager jeg ikke er i form (som dessverre er ofte) så blir jeg avvisende og ser på personen som en pest og en plage. Så det er egentlig ikke noe rart at jeg har liten omgangskrets og få nære, sånn som jeg holder på........

Ganske sikker på at det skyldes at jeg lider av unnvikende personlighetsforstyrrelse. Kanskje du også har det?

Anonymkode: 0b882...553

[AnonymBruker]

Tror mange sliter med det faktum at folk ikke er perfekte. Alle har irriterende og negative sider ved seg, som gjerne kommer frem når man har kjent personen en stund. En del av vennskap er å akseptere nettop dette. Ikke at man skal akseptere alt og alle, man velger selv hva man orker å holde ut med - men man må akseptere at ingen er perfekte og alle kan være plagsomme i blant. 

Anonymkode: d8264...266

[AnonymBruker]

Du må nok ta en runde i deg selv.

Anonymkode: 3453d...cfd

[NiceOrNothing]

AnonymBruker skrev (På 13.1.2022 den 18.00):

Det er åpenbart at det er noe galt med meg ikke personene. Dette gjelder både kollegaer, medstudenter, bekjente og «venner». Jeg kan virkelig ikke noe for det. Etter en stund begynner hele vesenet å irritere meg, og legger merke til negative ting personen gjør/sier

Noen andre som har den slik? 

Anonymkode: 4b186...a0f

Kanskje du er mer spenningssøkende enn trygghetssøkende ? Høres litt som du går litt all in , å det blir for mye av dem 😅

[Zooey]

Alle har gode og dårlige sider. Dette er f.eks. en av dine dårlige - å være dømmende. Hvis man skal videreutvikle relasjoner må man godta hele mennesket. Altså må du jobbe med å være mindre dømmende og heller være rausere med folk.

[Svartfugl]

AnonymBruker skrev (På 13.1.2022 den 18.00):

Det er åpenbart at det er noe galt med meg ikke personene. Dette gjelder både kollegaer, medstudenter, bekjente og «venner». Jeg kan virkelig ikke noe for det. Etter en stund begynner hele vesenet å irritere meg, og legger merke til negative ting personen gjør/sier

Noen andre som har den slik? 

Anonymkode: 4b186...a0f

Det er nok fordi du har vansker med å skille mellom sider du misliker og personer du misliker, og du er kanskje ikke så flink til å la ting gå når det irriterer deg. Alle har jo negative sider, og vi tilgir hverandre for det. Kanskje du kan minne deg selv om det når tankene om personen kommer, og at de tingene du faktisk liker ved personen? Det er også viktig å bemerke at noen "sider" ikke er akseptable uansett hvor grei en person er ellers. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 15.1.2022 den 21.18):

Tror mange sliter med det faktum at folk ikke er perfekte. Alle har irriterende og negative sider ved seg, som gjerne kommer frem når man har kjent personen en stund. En del av vennskap er å akseptere nettop dette. Ikke at man skal akseptere alt og alle, man velger selv hva man orker å holde ut med - men man må akseptere at ingen er perfekte og alle kan være plagsomme i blant. 

Anonymkode: d8264...266

det er jo veldig belastende for alle at enkelte går rundt med så syke krav. Men tror også at det handler om at folk generelt ikke er så flinke sosialt og at perfeksjonisme krever 100 % fokus og dedikasjon og at det er manglende forståelse at det kun handler om prioriteringer. 
 

føler altfor mange har en forståelse av at de bare skal få alt de vil ha i hendene sine og så blir de irriterte over at andre ikke forstår hva de ønsker. 
 

Jeg har prøvd å finne ut hvor flinke disse storforlangende menneskene er og de er jo helt talentløse. Kravmentalitet. Men de forlanger vel såpass mye fordi de er så mangelfulle selv og egentlig ikke forstår at det de trenger kommer fra andre og så blir de irriterte over at de ikke kan knipse med fingrene. 

Anonymkode: 3dfff...a6a

[AnonymBruker]

Det er jo fordi du aldri har tatt deg tid til å bli virkelig glad i disse menneskene. Min eldste venn som jeg har kjent i 40 år er så ulik meg som det bare går an, og jeg tenker ofte at hun er en jeg aldri hadde kunnet bli venninne med i dag. Hun er virkelig rar og spesiell, og vi har helt ulik oppfatning om det aller meste. Men jeg elsker henne! Får nesten tårer i øynene her jeg sitter bare ved å tenke på henne. For å si det litt flåsete så er hun den jeg ville ringt til midt på natten hvis jeg hadde drept noen, og hun ville vært der på fem minutter for å grave  ned liket.

Det handler ikke om å «like» folk. Har man vært ute en vinternatt eller to sammen, er det helt andre ting som teller. Lojalitet. Kjærlighet. Trygghet. Total tillit. Gi. Ta imot. Bare vite at du har en hjertevenn. Men for å komme dit må du være en venn selv.

Anonymkode: d8b25...b4d

[AnonymBruker]

Har opplevd det samme, spesielt i skolesammenheng. Jeg tenker det egentlig er ganske naturlig for f.eks på skolen er man jo gjerne bare venner fordi man «må» og etterhvert finner man ut at man kanskje ikke egentlig passer så godt sammen. Føler jeg ofte blir venn med folk bare fordi de snakker med meg og vi har en god tone og så bare blir det sånn. Har skjedd med flere at jeg bare blir venn med de uten at vi egentlig har så mye til felles. Så kan jo være det også.

Anonymkode: 9d76f...e7c

[AnonymBruker]

Føler liksom at jeg noen ganger blir «fanget» inn i vennskap. Ikke at det er noen som tvinger meg til å være venn med dem. Men er vanskelig å bare kutte ut en person bare fordi man føler man ikke passer så godt sammen. Men samtidig syns jeg det er vanskelig å vite om det bare er meg det er noe galt med eller om det er den personen. Men jeg hadde f.eks en venninne jeg var veldig mye med en periode på 4-5 måneder. Og så døde det helt ut. Tror vi begge skjønte at vi ikke egentlig passet sååå godt sammen. Samtidig så irriterte hun meg endel. Og dette er det endel andre som også har sagt så det handler nok litt om hvordan hun er også.

Kan også hende man blir venn med folk fordi begge to er litt ensomme f.eks fordi det er bedre å ha en venn enn å være alene. Det har også skjedd meg

Anonymkode: 9d76f...e7c

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen! Jeg romantiserer folk på avstand, om det er venner eller partnere, men etter en stund begynner jeg å irritere meg med alt ved dem. Kommer meg gjennom det med venner med å i hvert fall ikke dra på ferietur med dem, og treffe dem sjeldnere. Og med partner med å ikke bo sammen. 

Hjemmekontor har bidratt til at jeg liker alle kollegaene mine, fordi treffer dem bare på teams eller zoom uten å forholde meg til ulydene deres i kontorlandskap 😄 

Anonymkode: bd180...bd8