Er det egentlig sant at ekstremt triste og ulykkelige mennesker er morsomme og får andre til å le lett?

[AnonymBruker]

Det her gjelder naturligvis ikke alle. Har observert ofte at komikere forteller at de sliter med depresjon/angst, begår selvmord, mange har Sad clown syndrome etc.

En del venner og bekjente jeg har møtt er slik. Det som skiller dem ut er at de er intelligente og veldig morsomme/mye humor og klarer å få hvem som helst til å le. Vet at to av dem har slitt psykisk i mange år.
 

Jeg er nysgjerrig på om du kjenner deg igjen eller har også lagt merke til det?  Eller overanalyserer jeg muligens litt😅 synes bare det er interessant hvordan en har evne til å få andre til å le når vedkommende er trist som faen selv.

Anonymkode: 07bd0...708

[AnonymBruker]

Det er absolutt noe i det. Humor er tegn på intelligens og de fleste av disse er triste til tider. Hvordan kan man som oppegående IKKE være trist. Livet er jo ikke akkurat en dans på roser heller for de fleste. 

Anonymkode: 17cf2...d32

[AnonymBruker]

Jeg selv kan få folk til å le og smile lett, blir sett på som sprudlende og positiv. men inni meg har jeg vært mye deprimert og trist. Det har kommet seg med tiden, men jeg har kjempet mye med det. Nå går det litt i perioder. Men de som ikke kjenner meg ville nok ikke trodd hvor mørkt det er inni meg til tider. Selv ikke alle som kjenner meg godt engang. Tror mange har det sånn.

Anonymkode: c3db7...6dc

[Kaisada]

ja, og det er ikke sjeldent at noen blir beskyldt for å være bipolare på bakgrunn av at man har humor og kan være deprimert.  Humor er jo en av våre siste forsvarsmekanismer som vi eier helt og holdent selv når alt annet er tatt fra en.  Mye spennende forskning på psykologien ved humor.

[Synne-Marie]

Jeg vet ikke om det er sånn at alle triste og ulykkelige er morsomme og får andre til å le. Men jeg tror nok at mange som er morsomme og humoristiske kan ha mørke og depressive trekk. Jeg tror det er en overlevelsesmekanisme. Man trenger å le selv, og som bivirkning underholder man også folk rundt seg.

[AnonymBruker]

Jeg er alltid den som prøver å være morsom, er blid og sprer positivitet. Men jeg går på antidepressiva og har jevnlige selvmordstanker, så det er ikke alltid så gøyalt inni meg.

Anonymkode: 9aca7...c17

[AnonymBruker]

Samme her .. er sprudlende på utsiden og ler mye men ingen vet hvordan det er på innsiden. Da det er ting en ikke kan prate om til noen uten å bli dømt. Så ja er en overlevelses mekanisme. 

Anonymkode: 4de03...cd0

[AnonymBruker]

Det er ikke nødvendigvis slik at dette går hånd i hånd nei, mennesker er nok mer sammensatt enn som så. Jeg et trist, deprimert og intelligent, men absolutt ikke over snittet morsom.

Anonymkode: 7e75b...608

[AnonymBruker]

Jeg får høre at jeg er morsom og har en god sans for humor og jeg sliter med kraftige depresjoner men jeg liker å være hyggelig imot folk og prøver å holde depresjonen og ulykkeligheten for meg selv.

Og har blitt beskrevet som trivelig å være med og er den typen som lett klarer å prate med folk.

Samtidig så er jeg deprimert og svært ulykkelig jeg liker ikke å se andre ha det vondt som for meg er viktigere enn hvordan jeg har det.

Anonymkode: 54cc2...2d3

[AnonymBruker]

Dette har jeg erfart fra flere bekjente og folk jeg har hørt om.. Og ofte er det de mest sprudlende og morsomste menneskene som tar livet sitt eller sliter innerst inne. 

Så nå har jeg automatisk blitt ekstra obs på de mest sprudlende og morsomste menneskene... 😅 Feks kollega eller en venn eller noe. Jeg passer på å spørre vedkommende om hvordan hen har det og prøver å sette igang en litt mer seriøs og fin samtale som kan dra noe ut av vedkommende. Fordi jeg vil vise at det er lov å være litt trist å eller at jeg er her for å lytte hvis det er behov 🙌

Anonymkode: bdd44...d74

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke mennesker som er triste og ulykkelige nødvendigvis sprer mye glede. Men sikkert noen.  De du har møtt er kanskje typisk "klassens klovn" som har som forsvarsmekanisme og underholde og få folk til å le. Mens andre igjen har  andre overlevesmekanismer. 

Anonymkode: 658da...b49

[AnonymBruker]

Jeg sliter mye med depresjoner men får også ofte folk til å le. Det er ikke noe jeg prøver på, det bare skjer. Jeg er smart og tørrvittig. Direkte. Det slår an.

Anonymkode: 6b519...2be

[Vera]

Robin Williams er vel et perfekt eksempel på dette..

Det er gjort en del forskning på  området, som en annen bruker sier.
Jeg tror mange bruker humor som forsvarsmekanisme..men også fordi de ønsker å se andre le - fordi de ikke klarer tanken på at andre skal kjenne det vonde de kjenner selv, og fordi smil smitter - man har et håp om at det å få andre til å le, skal smitte over på en selv..og det gjør det også i noen tilfeller. Smil - eller selve mekanismen bak smilet har en effekt på hjernen..jeg leste en artikkel hvor en psykolog sa at på de tyngste dagene skulle man bite over en penn/blyant (på tvers)..uttrykket man får når man gjør det, ligner et smil..og overraskende nok har det effekt. Så ja..et smil kan gjøre underverker på en begredelig dag.

Men, folk med psykiske lidelser er like forskjellige som andre folk. Man er aldri bare en diagnose. 

[AnonymBruker]

2 hours ago, AnonymBruker said:

Dette har jeg erfart fra flere bekjente og folk jeg har hørt om.. Og ofte er det de mest sprudlende og morsomste menneskene som tar livet sitt eller sliter innerst inne. 

Så nå har jeg automatisk blitt ekstra obs på de mest sprudlende og morsomste menneskene... 😅 Feks kollega eller en venn eller noe. Jeg passer på å spørre vedkommende om hvordan hen har det og prøver å sette igang en litt mer seriøs og fin samtale som kan dra noe ut av vedkommende. Fordi jeg vil vise at det er lov å være litt trist å eller at jeg er her for å lytte hvis det er behov 🙌

Anonymkode: bdd44...d74

Så fint at du gjør det! Det tenker jeg også å begynne å gjøre det. Som flere har påpekt er det en forsvarsmekanisme for noen. Hadde ikke jeg kjent de 2 vennene i mange år så hadde jeg aldri trodd at de sliter så mye psykisk. Tenker de vil nok ikke gjør det tynnere for andre. Alle sliter med sitt. 

Anonymkode: 07bd0...708

[AnonymBruker]

Jeg er en sånn. Slitt med alvorlige depresjoner siden barndommen. (kompleks ptsd). Har en svart sarkastisk humor med mye selvironi og har alltid fått folk til å le.  Det er mange som blir veldig overrasket når jeg forteller om psyken min.

Anonymkode: e2765...0ac

[skreppamedleppa]

AnonymBruker skrev (På 1/12/2022 den 21.51):

Det er absolutt noe i det. Humor er tegn på intelligens og de fleste av disse er triste til tider. Hvordan kan man som oppegående IKKE være trist. Livet er jo ikke akkurat en dans på roser heller for de fleste. 

Anonymkode: 17cf2...d32

Viss en skulle ha 5 minutter tilgjengelig for å le litt av akkurat det uthevede anbefaler jeg på det sterkeste denne

 

Den er bare skandaløs fantastisk om akkurat dette fenomenet, at selvsagt er det de som ikke er deprimert som burde vært på medesiner.. spesielt fra 01 min og utover..

 

Men ja, galgenhumor er om mulig den aller beste forsvarsmekanismen som finnes, det eneste som kan være en litt tricky ting ved den er at en har såpass mye svart humor at en ikke evner å ta problemene nok på alvor til at en kan jobbe med de. Men jeg tror det er en god ting å ha evnen til å se en "Silver lining" i det meste, og her tror jeg de som har det ekstra jævlig har en enorm kapasitet til nettopp det. Og ikke minst å ha evnen til å få andre til å le er en god egenskap, noe som gjør en godt i seg selv. 

Jeg har hørt mange historier som er så svarte å begredelige som døden selv omtrent men der både meg og de som opplever det og forteller om sine jævligste tider sitter å har latterkrampe over hvor gale det faktisk er, gjenfortalt med så mye humor og latter at en omtrent skulle ønsket en hadde på seg Tena lady fordi de klarer å fortelle det med så mye.. vel rett ut galgenhumor..

 

Endret 13. januar 2022 av skreppamedleppa

[AnonymBruker]

Tenker litt på det som barnet som spiller rollen som "klovnen" i familien for å holde dårlig stemning unna.

Jeg liker å tulle litt f.eks på jobb, men synes egentlig ikke spesielt morsomt. Andre ler og spøker, men antakelig så er det av medlidenhet eller ren høflighet. De fleste har vel vært borti personer som man ler av, men ikke med.

Anonymkode: 58d1c...35c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 1/13/2022 den 15.22):

Dette har jeg erfart fra flere bekjente og folk jeg har hørt om.. Og ofte er det de mest sprudlende og morsomste menneskene som tar livet sitt eller sliter innerst inne. 

Så nå har jeg automatisk blitt ekstra obs på de mest sprudlende og morsomste menneskene... 😅 Feks kollega eller en venn eller noe. Jeg passer på å spørre vedkommende om hvordan hen har det og prøver å sette igang en litt mer seriøs og fin samtale som kan dra noe ut av vedkommende. Fordi jeg vil vise at det er lov å være litt trist å eller at jeg er her for å lytte hvis det er behov 🙌

Anonymkode: bdd44...d74

Så fint av deg! Hadde det vært meg du snakket med hadde du neppe fått noe ut av meg, men jeg hadde satt oppriktig pris på omtanken.

Anonymkode: a0b26...6cf

[AnonymBruker]

Jo bedre jeg fikk det, jo mindre morsom ble jeg faktisk. De årene jeg var syk hadde jeg alltid en artig replikk på lager, nå er det bare forduftet.

Anonymkode: cc635...744

[AnonymBruker]

Det er faktisk ganske trist å være morsom, man føler seg som en klovn som driter seg ut 

En annen ting jeg er lei meg for er at andre mennesker sjeldent får meg til å le. Kunne ønske at flere turde å klovne seg litt ut, sånn at andre mennesker kan føle på at det ikke er så ille å drite seg ut, men veldig få ønsker å gjøre det lettere for andre på denne måten, man venter heller på at noen andre tar på seg den oppgaven. Jeg synes så synd på andre om jeg skulle vært kjedelig mot dem, føler de oppdager sannheten om seg selv da, hvor tunge de egentlig er å være med, hvor tunge de er å bære. 

Anonymkode: 0a07e...a6b