Forbanna på meg selv

[AnonymBruker]

Føler du deg miserabel i forholdet? Eller har du tatt veldig mange dumme og dårlige valg? Ikke tenkt på deg selv og heller alle andre sine behov? 

 

Frykt ikke: hvis du har en dårlig dag, les hva jeg lot meg selv gå igjennom med eksen min som jeg forøvrig har kjent mesteparten av livet før vi ble kjærester: 

 

I starten når vi startet å treffe hverandre sa en venn til meg at hvis det blir noe mer med dere, så vil jeg at du skal vite at jeg har gitt han en bj for 2 år siden. Han gikk såklart rett i forsvar, men jeg tror ikke hun ville løyet om akkurat dette når hun ellers er en veldig åpen og ærlig person og ikke har noe interesse av han. Han har også motatt puppebilde av henne for veldig mange år siden. 

 

Dette var allerede i april: Jeg legger merke til når alt forandrer seg, og når han etter å ha behandler meg skikkelig bra de første månedene, og konstant i 2/3 mnd har hatt samme rutine etter jobb: Komme hjem, slappe av, spise for så å dra for å skru og det plutselig forandrer seg til «hjem, spise og dusje/fikse seg» og lokasjoner blir skrudd av, ja da skjønner man jo med en gang at noe er galt. Dette var en av dagene i vårt forhold hvor han møtte en tidligere ex. 

 

I mai fersket jeg han i å snakke med henne igjen, og fortsatt så insisterer han på å møte henne for å ordne opp selvom hun sier at hun ikke vil. (Komplisert story, hun har noe jeg fant ut er helt jævlig på han så hun får regelmessig ting for å ikke si noe) 

 

Han begynner å være mindre og mindre «til stede» selvom vi er sammen hele tiden gjennom sommeren. Jeg merker at tlf er mer i fokus, jeg mister han som nr 1 bestevenn (hjerte) på snap, han får regelmessig snap av samme jenta og han blir plutselig igjen mye mer å skrur rett etter jobb istedenfor å komme hjem å spise/slappe av før han gjør noe mer.  

 

Det skjedde flere rare hendelser den sommeren. Plutselig virker det rett og slett ut som at han finner opp og lager en jævlig teit krangel for å ha en grunn til å dra på tur uten meg før han faktisk drar på tur uten meg. Dette, samtidig som både jeg, vennene mine og bekjente plutselig finner han på tinder. Noe han bare benektet. 

En annen kveld hadde jeg dratt hjem litt fordi jeg ville være litt alene, legge meg tidlig osv. når jeg våknet hadde tlf min blitt bombet fra er nært familiemedlem av eksen min hvor han lurer på hvor jeg er og hvorfor han sitter sammen med en annen jente sammen med han og kollegaene til eksen i båten de var i. 

Jeg velger å stole på han gjennom en periode, men jeg merker jo at det er masse som ikke er greit og som ikke stemmer og magefølelsen min skriker og jeg må finne det ut eller stikke. Jeg velger det første.

 

Jeg søkte tilslutt opp denne jenta, og det viste seg at hun hadde lagt ut noe av han på Instagram hvor teksten under bildet var et kompliment til han med masse hjerter osv. 

 

Jeg la til jenta på snap og spurte rett ut. Hun fortalte meg at de hadde vært på en helgetur og at hun hadde besøkt han på jobben noen ganger fordi han jobber rett ved der hun bor. + at de hadde hatt sex 2 ganger. Denne jenta fortalte alt i detalj. Hun er bipolar og sliter med mye greier, men jeg tror jeg burde trodd på henne med en gang jeg fikk svaret jeg spurte om.

Det er også samme jenta familiemedlemmet hans sendte meg melding om. 
 

Ja, det høres sjukt ut. Det er som om jeg nå har våkna etter en dvale hvor jeg bare lot alt passere så lenge han var med meg og elsket meg? Men jeg har jo skjønt nå at jeg har sakte men sikkert har blitt isolert og dette jeg har skrevet over her + utallige ganger jeg har sett damer på snappen hans og alle gangene han har nedverdiget meg. Han har slått, sparket, tatt kvelertak, dunket hodet mitt i veggen flere ganger. Drapstrusler, voldstrusler, utagering ut av det blå. 

 

Jeg er så forbanna på meg selv! Jeg er så sint som har latt meg selv bli herset med og som fortsatt føler at det er vanskelig å gi slipp. Jeg hater virkelig dette. Jeg flyttet fra hjemstedet og dit han bor. Jeg flyttet fra jobb, venner, familie, skole ALT. Og her har jeg en liten stilling og hjemmeskole. 
 

Jeg skal flytte ut, men jeg har ikke råd. Nei, krisesenter er ikke et alternativ fordi det finnes ikke her. Jeg får ikke støtte av nav når jeg får fra Lånekassen, og denne fittehelvettetavenidiot har lurt meg trill rundt, og jeg har derfor ingenting. Ei heller kan familie hjelpe. Forbrukslån er uaktuelt når jeg har studielån og et bittelite billån, når jeg ikke har større stilling enn det jeg har på jobb her borte.

Kjenner meg maktesløs i det ene sekundet og klar for å få til alt i det neste sekundet. Skjønner meg virkelig ikke på det. 

selvom alt er mørkt og trist for meg i dette øyeblikket, så er jeg jævlig glad for at jeg har våknet opp. En dag kunne det vært for seint. 

Takk for meg

Anonymkode: 3dc7a...a48

[AnonymBruker]

Positivt: nå har du lært mye og er mer bevisst neste gang du går inn i et forhold, og har forhåpentligvis vett på å snu ved første røde flagg.

Dog merkelig at du ikke kan klare deg på hybel/ i kollektiv alene som andre studenter når du faktisk jobber litt i tillegg til å ha studielån og stipend?? Men er kanskje vanskelig å finne hybel på denne årstiden?

Anonymkode: 026b1...821

[AnonymBruker]

Bra du kom deg ut. Forlat ved første røde flagg! 

Anonymkode: 4cdf5...961

[AnonymBruker]

Du har ikke barn eller gjort deg avhengig av å ha vært sammen med han i 28 år liksom. OG han har faktisk oppført seg som om han ikke er kjæresten din i det hele tatt. Her er det enkelt å stikke av. Ikke gjør det vanskeligere enn det er. Stikk. Det finnes husrom, billige/gratis møbler, osv osv. Du er IKKE avhengig av denne dritten der for å leve.

Anonymkode: 773d5...df5

[AnonymBruker]

Unngå dette i fremtiden:

r/FemaleDatingStrategy på reddit. 

Anonymkode: 4cdf5...961