Når man er uenig om å opplyse familiene om prøvetid

[AnonymBruker]

Jeg og mannen er veldig uenig angående å opplyse andre om at vi skal begynne å prøve. Jeg vet det kan ta litt tid da jeg kun har en fungerende eggleder. Selv ønsker jeg å holde dette for oss selv enn så lenge. Jeg synes det er koselig å ha vår egen lille hemmelighet, og ikke minst blir det kjekt å overraske familiene våres når vi er blitt gravide. Begges familier er "baby-gal", det prates mye om barn. Da min svigerinne ble gravid så var det full jubel, svigermor for rett på kjøpesenteret for å handle inn babyting (hun var da kun 8 uker på vei). Jeg ser jo da for meg at det kan bli veldig tungt å "drepe" gleden dersom det ikke skulle gå veien. Og ikke vet jeg om hvordan jeg kommer til å reagere dersom SA. 

Min mann derimot ønsker at vi kan si vi er prøvere, og vil helst at hvis vi ikke sier det, at vi opplyser om graviditet så tidlig som mulig. 

Kjenner at jeg blir uvel av det og blir stresset. Kunne godt tenke meg å ikke fortelle noe før risiko for spontanabort avtar, og da gjerne etter UL. Med mindre jeg skulle blitt kjempedårlig og vi blir "tvunget" til å fortelle. 

Har dere noen tanker? Når fortalte dere det og hvorfor valgte dere den tiden? Bør dette avgjøres av begge, eller synes dere det er den gravide som skal ha mest å si?

Anonymkode: 854cf...9e8

[AnonymBruker]

Jeg tenker at prøving kun angår meg og mannen, og ville ikke sagt noe til familie før jeg faktisk er gravid. Prøving går mest utover kvinnen, siden det er kvinner som tester for både eggløsning og graviditet, temper, tar kosttilskudd osv, i tillegg til å faktisk gå gravid, så jeg syns dine følelser skal tas mest hensyn til.

Anonymkode: 86f88...ea9

[AnonymBruker]

Prøving har jeg KUN snakket med to venninner om, å dette fordi de har gått gjennom det samme med spontanabort osv, jeg trenger rett og slett kvinnelig støtte, for samboer kan ikke sette seg inn i hvordan det faktisk er. 
vi snakker ikke med noen andre om prøving. Det blir bare et helvettes mas av det.   

Anonymkode: db83c...f26

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg tenker at prøving kun angår meg og mannen, og ville ikke sagt noe til familie før jeg faktisk er gravid. Prøving går mest utover kvinnen, siden det er kvinner som tester for både eggløsning og graviditet, temper, tar kosttilskudd osv, i tillegg til å faktisk gå gravid, så jeg syns dine følelser skal tas mest hensyn til.

Anonymkode: 86f88...ea9

 

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Prøving har jeg KUN snakket med to venninner om, å dette fordi de har gått gjennom det samme med spontanabort osv, jeg trenger rett og slett kvinnelig støtte, for samboer kan ikke sette seg inn i hvordan det faktisk er. 
vi snakker ikke med noen andre om prøving. Det blir bare et helvettes mas av det.   

Anonymkode: db83c...f26

Har dere noen ide til hvordan jeg skal få mannen min til å forstå det?

Anonymkode: 854cf...9e8

[AnonymBruker]

Jeg tenker det egentlig ikke finnes noen fasit på hva som er rett. På den ene side angår det dere begge like mye. Men samtidig kjennes det privat for deg, og jeg syns han burde ta hensyn til det. 

Vi fortalte ingen om at vi prøvde på "vanlig måte". Men det var liksom ikke noe tema, jeg er litt usikker på hva jeg hadde sagt om mannen ønsket å fortelle det. For meg hadde det føltes privat, litt som å fortelle at "vi har regelmessig sex". Altså, det kunne vel folk gjette seg til, prøving eller ikke, men det er likevel ikke noe det føles så greit for meg å si. Da det ikke gikk og vi etter hvert skulle i gang med IVF, var det jeg som ønsket å si det og ikke mannen. Vi fikk så mye spørsmål om vi ikke snart skulle få barn, og jeg syntes det kjentes bedre å svare ærlig på det i stedet på å snakke det bort eller lyve. Mannen gikk med på å være åpen til folk som spurte etter hvert. Men jeg hadde ikke gjort det hvis han hadde stått fast på at det ikke kjentes greit for ham. Graviditet syntes både mannen og jeg det var ok å fortelle om tidlig til folk nær som spør eller nærmest venter på det. Da med forbehold om at det er tidlig, så de må vite at det ikke er sikkert det holder, og la være å f.eks. annonsere at de skal bli besteforeldre. 

Men folk er ulike, føler ulikt rundt det og det er viktig å ta hensyn til hverandre. Og jeg skjønner at det ikke er så enkelt når man føler helt ulikt rundt det. Hjelper det med en god prat om bakgrunn og følelser rundt hvorfor du ikke vil si noe og hvorfor han vil? Du forteller hva du tenker, men lytter også til ham.

Anonymkode: ab22d...a2c

[AnonymBruker]

Fortalte ved 7 uker. Dersom jeg hadde mistet, hadde jeg villet snakke med noen, så da var det jo greit å ha sagt det.

Å fortelle at vi prøver var ikke aktuelt. Kunne jo da like gjerne ha sagt til svigers at "sønnen din puler både titt og støtt". Prøving er for privat til å dele med svigers.

Prøvingen kan ta tid. Dersom den babyglade familien stadig spør om oppdatering på prøvingen, kan det bli en veldig lang tid for deg. Tenk deg..."har du testet? Har du fått mensen ennå?" Uff...

Anonymkode: a6097...745

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

 

Har dere noen ide til hvordan jeg skal få mannen min til å forstå det?

Anonymkode: 854cf...9e8

Prøv å forklar at det er stressende nok i seg selv å være prøver, man trenger ikke stress og forventninger fra andre i tillegg. Ser for meg lure blikk og spørsmål om man vil ha et glass vin hele tiden, blir klam av tanken 😒

Anonymkode: 86f88...ea9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

 

Har dere noen ide til hvordan jeg skal få mannen min til å forstå det?

Anonymkode: 854cf...9e8

Du må prøve å få han til å forstå hvor belastende og stressende det kan oppleves for deg å hele tiden få spørsmål om hvordan det går, tips og råd du ikke har spurt om etc. du trenger faktisk ikke mer å tenke på, dette er deres tid, og den trenger ikke andre å bli inkludert i. 

Anonymkode: db83c...f26

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Prøving har jeg KUN snakket med to venninner om, å dette fordi de har gått gjennom det samme med spontanabort osv, jeg trenger rett og slett kvinnelig støtte, for samboer kan ikke sette seg inn i hvordan det faktisk er. 
vi snakker ikke med noen andre om prøving. Det blir bare et helvettes mas av det.   

Anonymkode: db83c...f26

Det bestemmer jo du, ikke omgivelsene. 

Å være voksen handler om å grensesette. Altså å si «dette er det greit at du gjør eller sier til eller nær meg, og dette er det ikke greit at du sier eller gjør». Og å vite at å si dette har konsekvenser, og at å akseptere og bære konsekvensene er uungåelig og helt uproblematisk.

Å være ok god på grensesetting er et mål en bør nå lenge før en vurderer å få barn, fordi det er så ekstremt viktig at barn lærer dette tidlig.

Ts: det er sånn i et forhold som ellers i livet: ingen av partene har rett. Du tenker at du har rett. Mannen tenker han har rett. Sannheten er at dere begge oppfører dere som tullete småunger. Lytt til han og la han fortelle hvorfor. Stil rasjonelle, ikke-kritiske spørsmål ved logikken hans. Lytt til svarene. La han lytte til deg. La han stille rasjonelle, ikke-kritiske spørsmål ved logikken hans, og bruk tid og egen tankefkraft på å svare.

Er problemet at svigermor kommer til å handle inn ting? Ok. Da er løsningen kanskje å nekte henne dette. Enkelt og uproblematisk. Er problemet at alle vil spørre «gravide nå?» ok. Ikke svar og ikke tillat repeterende spørsmål. Er problemet at du tenker hele eller deler av slekta vil være en belastning heller enn en støtte i fall sa? Kanskje løsningen er å kutte ut de folka fra livet deres med en gang? Hvem trenger folk som er en belastning, særlig når en skal oppdra barn? Er problemet at du er redd for å «feile» om dere likevel ikke får egne barn? Kanskje problemet da er den holdningen? Og at løsningen er å endre holdning, for det er jo en veldig ugrei tanke.

At samboer ikke kan sette seg inn i hvordan det er å miste et ufødt barn fordi han er mann eller fordi han ikke har livmor er i beste fall en naiv tanke, verste fall dypt diskriminerende tankegods. Følelser sitter ikke verken i pupper eller eggstokker. De sitter i folk. 

Anonymkode: 75a34...b46

[AnonymBruker]

Vel, jeg tenker man er to i prøvingen. Det kan hende du syns det er slitsomt og fortelle det, og han syns det er slitsomt og ikke fortelle det. Du blir uvel av stresset, men det gjør nok han også - av ulike årsaker. Har du spurt han hvorfor han har lyst og dele det? Søker han støtte? Ønsker ha bekreftelse? Vil han være en nærmere del av diskusjonene? 

Jeg ville gjettet på at det kan være av to grunner: dette er «babygale» familier som du sier, og han er lei av babypratet og maset på dere som oppstår. Eller han har lyst og oppfylle forventningene til at dere også er på vei mot målet. Hva med en middelvei som kan passe begge parter? At han kan fortelle det til ett søsken, eller en mor, men ikke alle sammen?  

Anonymkode: 8a4b2...adc

[AnonymBruker]

Jeg fortalte bare et par venninner at vi prøvde. Jeg er usikker på om han sa det til noen venner men vi var iallfall enig om å ikke si det til familien. Glad vi var enige der, jeg hadde ikke orket at de skulle vite det og føle på at de ventet, det tok ganske lang tid for oss. 

Jeg synes han bør respektere ditt ønske, at den som ønsker å holde det privat bør respekteres i større grad enn den som ønsker å fortelle. Da jeg mener den som vil holde det privat gjerne har mer tungtveiende grunner og den som vil fortelle kanskje har grunner som at det er hyggelig, bare fordi, de blir glade osv. Innenfor rimelighetens grenser såklart, hadde feks mannen ønsket og trengt å ha en person å prate med det om hadde jeg ikke nektet ham det, og hadde han sagt at nei han vil ikke fortelle før i graviditetsuke 20 så hadde jo jeg sagt at det går ikke vi må finne et kompromiss. 

Når man først er gravid så valgte vi å si det tidlig til mine foreldre fordi det var praktisk "nødvendig" men da snakket jeg jo med mannen om det først så jeg ikke gjorde noe han var helt uenig i. Vi ventet litt med hans familie fordi de hadde mast mer og vi ønsket ikke å måtte dele eventuell skuffelse med dem hvis det ble SA. 

Anonymkode: e5a4a...075

[Amatariel]

En av dere må gi dere, og da blir spørsmålet om hvem som får det mest belastende i de forskjellige situasjonene. Er det mannen din som må holde på hemmeligheten til etter en TUL? Eller deg som kanskje må oppleve å reversere gravidnyheten dersom det går dårlig? 

Min familie virker ikke like gravid-gærn som deres (løper ikke ut å kjøpe ting). Men de ble kjeeempeglade da vi fortalte om graviditet i uke 12. Fortalte det til egne barn også, ja egentlig alle kjente og kjære. Men vi burde ha ventet til TUL... hadde den i uke 13, og den gikk dårlig. Det var mye vondt og tungt med abort, spesielt for meg, men noe av det aller verste syns jeg var å reversere nyheten... Si at det ikke ble noe av hver gang jeg møtte en gratulasjon på gata som hadde hørt ryktene. Og selvfølgelig frata folk gleden. Mamma sa ikke så mye, men skjønte hun ble lei seg. Og jeg måtte trøste egne barn like mye som meg selv. Mye unødvendig kjipt. 

Misforstå meg riktig, jeg er veldig for åpenhet om abort. Ingen intensjon om å holde det skjult og tabu. Men jeg ville heller fortalt mamma at nå opplever jeg en abort, enn å først fortelle en gladnyhet om graviditet og så abort etterpå. 

[AnonymBruker]

Amatariel skrev (5 timer siden):

En av dere må gi dere, og da blir spørsmålet om hvem som får det mest belastende i de forskjellige situasjonene. Er det mannen din som må holde på hemmeligheten til etter en TUL? Eller deg som kanskje må oppleve å reversere gravidnyheten dersom det går dårlig? 

Min familie virker ikke like gravid-gærn som deres (løper ikke ut å kjøpe ting). Men de ble kjeeempeglade da vi fortalte om graviditet i uke 12. Fortalte det til egne barn også, ja egentlig alle kjente og kjære. Men vi burde ha ventet til TUL... hadde den i uke 13, og den gikk dårlig. Det var mye vondt og tungt med abort, spesielt for meg, men noe av det aller verste syns jeg var å reversere nyheten... Si at det ikke ble noe av hver gang jeg møtte en gratulasjon på gata som hadde hørt ryktene. Og selvfølgelig frata folk gleden. Mamma sa ikke så mye, men skjønte hun ble lei seg. Og jeg måtte trøste egne barn like mye som meg selv. Mye unødvendig kjipt. 

Misforstå meg riktig, jeg er veldig for åpenhet om abort. Ingen intensjon om å holde det skjult og tabu. Men jeg ville heller fortalt mamma at nå opplever jeg en abort, enn å først fortelle en gladnyhet om graviditet og så abort etterpå. 

Det er litt dette jeg tenker på. jeg har så lyst å se et begynnende liv på TUL, for jeg kommer nok ikke til å klare å innse selv at jeg er gravid, før jeg ser det med egne øyne! I tillegg får man sjanse å bestemme seg hvor hva man vil gjøre dersom dårlige tegn under TUL. 

 

Anonymkode: 854cf...9e8

[AnonymBruker]

For egen del var det privat. Og jeg mener den som vil ha det privat trumfer i denne sammenhengen.

Særlig som kvinne er det veldig tungt med spørsmål, blikk, overvåking av hva du spiser, og alt. 

Vi delte ikke, heldigvis, for det tok tid. Da vi til slutt delte om prøverør skjedde to ting. Mor og svigermor ble veldig påvirket, og lei seg, mer enn oss, noe som var ekstra vondt opp i det hele, men også invaderende - for det var jo først og fremst vår smerte. Og selv om de fikk beskjed om å gi oss rom ble vi bombadert med tekstmeldinger og telefoner rundt uttak og innsett av egg. 

Til slutt måtte vi bare gi beskjed om at de ikke fikk mer informasjon om status og datoer, og at hele temaet var et ikke-tema. 

Anonymkode: 9b8a1...440

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (52 minutter siden):

For egen del var det privat. Og jeg mener den som vil ha det privat trumfer i denne sammenhengen.

Særlig som kvinne er det veldig tungt med spørsmål, blikk, overvåking av hva du spiser, og alt. 

Vi delte ikke, heldigvis, for det tok tid. Da vi til slutt delte om prøverør skjedde to ting. Mor og svigermor ble veldig påvirket, og lei seg, mer enn oss, noe som var ekstra vondt opp i det hele, men også invaderende - for det var jo først og fremst vår smerte. Og selv om de fikk beskjed om å gi oss rom ble vi bombadert med tekstmeldinger og telefoner rundt uttak og innsett av egg. 

Til slutt måtte vi bare gi beskjed om at de ikke fikk mer informasjon om status og datoer, og at hele temaet var et ikke-tema. 

Anonymkode: 9b8a1...440

Det er jo akkurat dette. Jeg har mer enn nok med meg selv i denne tiden, om ikke jeg må få andres følelser på mine skuldre også. 

Anonymkode: 854cf...9e8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Det bestemmer jo du, ikke omgivelsene. 

Å være voksen handler om å grensesette. Altså å si «dette er det greit at du gjør eller sier til eller nær meg, og dette er det ikke greit at du sier eller gjør». Og å vite at å si dette har konsekvenser, og at å akseptere og bære konsekvensene er uungåelig og helt uproblematisk.

Å være ok god på grensesetting er et mål en bør nå lenge før en vurderer å få barn, fordi det er så ekstremt viktig at barn lærer dette tidlig.

Ts: det er sånn i et forhold som ellers i livet: ingen av partene har rett. Du tenker at du har rett. Mannen tenker han har rett. Sannheten er at dere begge oppfører dere som tullete småunger. Lytt til han og la han fortelle hvorfor. Stil rasjonelle, ikke-kritiske spørsmål ved logikken hans. Lytt til svarene. La han lytte til deg. La han stille rasjonelle, ikke-kritiske spørsmål ved logikken hans, og bruk tid og egen tankefkraft på å svare.

Er problemet at svigermor kommer til å handle inn ting? Ok. Da er løsningen kanskje å nekte henne dette. Enkelt og uproblematisk. Er problemet at alle vil spørre «gravide nå?» ok. Ikke svar og ikke tillat repeterende spørsmål. Er problemet at du tenker hele eller deler av slekta vil være en belastning heller enn en støtte i fall sa? Kanskje løsningen er å kutte ut de folka fra livet deres med en gang? Hvem trenger folk som er en belastning, særlig når en skal oppdra barn? Er problemet at du er redd for å «feile» om dere likevel ikke får egne barn? Kanskje problemet da er den holdningen? Og at løsningen er å endre holdning, for det er jo en veldig ugrei tanke.

At samboer ikke kan sette seg inn i hvordan det er å miste et ufødt barn fordi han er mann eller fordi han ikke har livmor er i beste fall en naiv tanke, verste fall dypt diskriminerende tankegods. Følelser sitter ikke verken i pupper eller eggstokker. De sitter i folk. 

Anonymkode: 75a34...b46

Å grensen vår er å ikke si det til alle rundt oss. Folk har en tendens til å miste sosiale antenner når det er snakk om baby. 

Anonymkode: db83c...f26

[AnonymBruker]

Jeg ville aldri delt prøving med familie. Dette er for privat for meg. Er det det for deg, bør mannen respektere dine grenser. 

Anonymkode: 8377e...da6