Hva gjør jeg med datteren min som ikke trives på skolen?

[AnonymBruker]

Hun går i 5. klasse og trives ikke sosialt på skolen. Hun sliter veldig. Hun er veldig tilbakeholden og forsiktig av seg, og klarer ikke å ta plass eller initiativ. Hun blir ikke mobbet eller utestengt, og er godt likt.  Har som regel noen være med, men føler seg alltid oversett i alle sosiale sammenhenger, bortsett fra når hun leker bare med én om gangen. Dette handler mye om henne og at hun har utfordringer med å ta initiativ å ta plass blant flere. Dette gjelder også på fritidsaktiviteter, så der har hun sluttet. 
Hun gråter ofte når hun kommer hjem fra skolen og gruer seg til hun skal på skolen. Det er tatt opp med skolen flere ganger. Helsesøster er også på banen, men hun føler ikke at noe hjelper. Og hvordan skal de egentlig få hjulpet henne med at hun føler seg utenfor over alt? 
Hva mer kan vi gjøre? Føler meg helt rådvill. 

Anonymkode: a195f...ea4

[AnonymBruker]

Du får skolen til å opprette 9A-sak for å komme med en konkret plan for at datteren din skal ha et trygt og godt skolemiljø. 

Anonymkode: b9519...f44

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Du får skolen til å opprette 9A-sak for å komme med en konkret plan for at datteren din skal ha et trygt og godt skolemiljø. 

Anonymkode: b9519...f44

Hun sier jo at det ikke er mobbing. 

Anonymkode: b7201...d41

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Hun går i 5. klasse og trives ikke sosialt på skolen. Hun sliter veldig. Hun er veldig tilbakeholden og forsiktig av seg, og klarer ikke å ta plass eller initiativ. Hun blir ikke mobbet eller utestengt, og er godt likt.  Har som regel noen være med, men føler seg alltid oversett i alle sosiale sammenhenger, bortsett fra når hun leker bare med én om gangen. Dette handler mye om henne og at hun har utfordringer med å ta initiativ å ta plass blant flere. Dette gjelder også på fritidsaktiviteter, så der har hun sluttet. 
Hun gråter ofte når hun kommer hjem fra skolen og gruer seg til hun skal på skolen. Det er tatt opp med skolen flere ganger. Helsesøster er også på banen, men hun føler ikke at noe hjelper. Og hvordan skal de egentlig få hjulpet henne med at hun føler seg utenfor over alt? 
Hva mer kan vi gjøre? Føler meg helt rådvill. 

Anonymkode: a195f...ea4

Å slutte på fritidsaktiviteter gjør ikke problemet bedre, tvert imot. Har hun prøvd å være med maks ett par stk i friminuttene? For en periode? Hun blir ikke bedre om hun ikke utfordrer seg selv. Det blir tøft, men...får mye igjen for det senere. 

Anonymkode: 0fc1a...e58

[tangent]

Har dere snakket med fastlege og mulighet for å få henne til å snakke med psykolog eller noe? Fra hva jeg forstår så virker det som problemet er at hun har mye følelser å sortere som er vanskelig å finne ut av.

Føler med datteren din! Jeg slet også sosialt i oppveksten, og jeg ble aldri mobbet, jeg hadde det bare vanskelig med egen selvtillit og plass i det sosiale. På nittitallet var det ikke mange som brydde seg om sånt, men jeg skulle ønske det var noen som så hva jeg slet med og fulgte opp. Jeg hadde hatt godt av det! Men jeg fant ut av det etterhvert som jeg ble eldre på egen hånd. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Å slutte på fritidsaktiviteter gjør ikke problemet bedre, tvert imot. Har hun prøvd å være med maks ett par stk i friminuttene? For en periode? Hun blir ikke bedre om hun ikke utfordrer seg selv. Det blir tøft, men...får mye igjen for det senere. 

Anonymkode: 0fc1a...e58

Det vet jeg, men hun nekter plent å være med. Gråter og gruer seg voldsomt til treninger. 
Å være med maks et par stykker er vanskelig da de er mange, og de som regel blir flere enn det. Hun opplever det også som vanskelig om de er bare  tre. Hun fikser liksom bare én om gangen å forholde seg til. 
 

hi

Anonymkode: a195f...ea4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (45 minutter siden):

Hun går i 5. klasse og trives ikke sosialt på skolen. Hun sliter veldig. Hun er veldig tilbakeholden og forsiktig av seg, og klarer ikke å ta plass eller initiativ. Hun blir ikke mobbet eller utestengt, og er godt likt.  Har som regel noen være med, men føler seg alltid oversett i alle sosiale sammenhenger, bortsett fra når hun leker bare med én om gangen. Dette handler mye om henne og at hun har utfordringer med å ta initiativ å ta plass blant flere. Dette gjelder også på fritidsaktiviteter, så der har hun sluttet. 
Hun gråter ofte når hun kommer hjem fra skolen og gruer seg til hun skal på skolen. Det er tatt opp med skolen flere ganger. Helsesøster er også på banen, men hun føler ikke at noe hjelper. Og hvordan skal de egentlig få hjulpet henne med at hun føler seg utenfor over alt? 
Hva mer kan vi gjøre? Føler meg helt rådvill. 

Anonymkode: a195f...ea4

Ville kontaktet PPT og fått sett om hun gjerne har noen utfordringer som kan sette ting mer i perspektiv.

Anonymkode: 5b2ac...a34

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Ville kontaktet PPT og fått sett om hun gjerne har noen utfordringer som kan sette ting mer i perspektiv.

Anonymkode: 5b2ac...a34

Hun har ingen diagnoser om det er det du tenker på. Mistenker heller ikke det på noen som helst slags måte. Hun har «bare» veldig lav selvtillit, dårlig selvbilde og er veldig usikker. 
 

ts

Anonymkode: a195f...ea4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

Hun har ingen diagnoser om det er det du tenker på. Mistenker heller ikke det på noen som helst slags måte. Hun har «bare» veldig lav selvtillit, dårlig selvbilde og er veldig usikker. 
 

ts

Anonymkode: a195f...ea4

Hvis du er sikker på at det ikke er diagnoser, så må du hjelpe henne. Dytte forsiktig. Finne en aktivitet med litt færre deltakere. Pushe litt og litt. Har selv en datter som slet på samme måte. Brukte kanskje to år med lirk, push og hjelp før hun torde å være tøffere i fellesskap. 
 

Å holde henne unna de utfordrende situasjonene, som også er viktige sosiale arenaer, hjelper ingenting. Tvert i mot. Da vil hun bare bli hun rare som aldri er med..

Anonymkode: e3b56...763

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Hvis du er sikker på at det ikke er diagnoser, så må du hjelpe henne. Dytte forsiktig. Finne en aktivitet med litt færre deltakere. Pushe litt og litt. Har selv en datter som slet på samme måte. Brukte kanskje to år med lirk, push og hjelp før hun torde å være tøffere i fellesskap. 
 

Å holde henne unna de utfordrende situasjonene, som også er viktige sosiale arenaer, hjelper ingenting. Tvert i mot. Da vil hun bare bli hun rare som aldri er med..

Anonymkode: e3b56...763

Prøver å pushe henne. Men, til nå så har det ikke hjulpet. Og det er spesielt skolen som er problemet. Jeg vet ikke hva jeg kan gjøre for å hjelpe henne med den biten. 
 

ts

Anonymkode: a195f...ea4

[Natea]

Har hun med seg venninner hjem fra skolen? Eller er hun på besøk? Om ikke ville jeg ha lagt tilrette for det, invitert på pizzakveld etc. ☺️

[AnonymBruker]

Jeg er lærer, og har hatt elever med lignende problemer. Virker som noe slags angst? Jeg er ikke psykolog altså, så ikke vet jeg. Vi jobbet med det ved å ha lekegrupper og at en voksen tok ut barnet sammen med ett annet barn for å leke. Sånn fikk barnet blitt kjent med flere barn. Lekegruppene, som vi hadde i noe friminutt, var kjempefint for disse stille, sjenerte, usikre barna. Da var det ingen som ble oversett. 

Samtidig må de jo gjennom dette, det er ikke unormalt å være sjenert. Kanskje hun kan øve seg på å ta litt mer plass? Kan hun gå på teater? 

Jeg vet ikke hvor ille det er, men som noen foreslår, kanskje ta en prat med fastlege? 

Anonymkode: 2c6f5...51c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Hun sier jo at det ikke er mobbing. 

Anonymkode: b7201...d41

9A må ikke handle om mobbing, det går på hvordan hun har det på skolen.

Anonymkode: b9519...f44

[AnonymBruker]

PPT er ikke bare for de som muligens har en diagnose. Hun sliter jo tydelig med en form for sosial angst, og trenger hjelp til å takle dette.

Sitat

 

 

Anonymkode: 93386...739

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

PPT er ikke bare for de som muligens har en diagnose. Hun sliter jo tydelig med en form for sosial angst, og trenger hjelp til å takle dette.

 

Anonymkode: 93386...739

Sosial angst er en diagnose.

Folk er ulike. Det har vi alltid vært. Det nye er at alle i vårt samfunn som avviker fra et teoretisk gjennomsnitt anses som syke. Dét er sykt! 

Anonymkode: 2992b...682

[AnonymBruker]

Jeg slet mye med lignende ting som barn og ungdom selv. Men jeg ønsket ikke egentlig å snakke med noen (verken lærer eller foreldre eller andre) om det. Jeg ønsket egentlig ikke å virke annerledes eller at lærere, foreldre eller andre skulle legge merke til at jeg slet, eller at andre elever skulle synes det var spesielt om jeg fikk noe spesialhjelp og slike ting. 

Jeg tenker at det sikkert er best å ta det opp med profesjonelle, og ta det derifra. De har nok erfaring med slikt og ser kanskje ting som andre ikke ser. For det kan være at forsøk på å pushe henne mer kan virke mot sin hensikt. At det som er ment å hjelpe, egentlig bare setter mer press på henne og øker følelsen av å ikke strekke til.

Anonymkode: f1109...e0e

[AnonymBruker]

Først av alt vil jeg si til deg, TS, at du virker som en god mamma som ser datteren din sitt problem og behov! Du virker som ei dame med beina på jorda, som ikke skylder på skole og venner og alle rundt, men som erkjenner at dette er din datters problem, og du skal hjelpe henne. 
Som lærer ville jeg faktisk tatt den telefonen til PPT for å spørre dem hva de tenker. De er flinke til å se vansker fra et helhetlig perspektiv, og kommer med forslag og planer for hvordan du og skolen kan hjelpe henne sammen. Det er angstforsterkende at hun trekker seg unna aktiviteter og situasjoner der hun føler ubehag, og dere bør i det lengste unngå at hun gjør det. Mildt press fra foreldre, og støtte, er ikke skadelig selv om hun gråter og gir uttrykk for det. Lykke til, og oppsøk hjelp! 

Anonymkode: 70731...75f

[AnonymBruker]

Huff jeg føler med jenta. Jeg var også et slikt barn og det aller verste var egentlig når man skulle få "hjelp til å være mer sosial", presset om at man ikke var normal om man ikke hadde mange venner etc. Jeg var frytktelig sky, sjenert og hadde dårlig selvtillit, men tvangssosialisering gjorde meg bare enda mer usikker. Jeg følte jeg endte opp som en skuespiller til slutt, en slags sosial kamelen uten egen personlighet fordi det var enklere enn å bare være meg selv.  Så ble jeg voksen, innså jeg er en skikkelig introvert person, at det er greit å ha få venner uten å være en taper og at å være seg selv er ganske befriende i vennskap...  

Anonymkode: 68575...cdb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Hun går i 5. klasse og trives ikke sosialt på skolen. Hun sliter veldig. Hun er veldig tilbakeholden og forsiktig av seg, og klarer ikke å ta plass eller initiativ. Hun blir ikke mobbet eller utestengt, og er godt likt.  Har som regel noen være med, men føler seg alltid oversett i alle sosiale sammenhenger, bortsett fra når hun leker bare med én om gangen. Dette handler mye om henne og at hun har utfordringer med å ta initiativ å ta plass blant flere. Dette gjelder også på fritidsaktiviteter, så der har hun sluttet. 
Hun gråter ofte når hun kommer hjem fra skolen og gruer seg til hun skal på skolen. Det er tatt opp med skolen flere ganger. Helsesøster er også på banen, men hun føler ikke at noe hjelper. Og hvordan skal de egentlig få hjulpet henne med at hun føler seg utenfor over alt? 
Hva mer kan vi gjøre? Føler meg helt rådvill. 

Anonymkode: a195f...ea4

Er hun autist?

Anonymkode: 75026...70a

[Mooza]

Jeg hadde ei sånn. Jeg fikk henne inn på piano og sang. Noe hun kunne gjøre uten mange andre der, og der hun kunne få ferdigheter som ikke alle hadde. Hun var jo musikalsk i utgangspunktet. Det ga selvtillit å opptre, høre til en plass blant andre som også var musikalske. Jeg tenker også at teater kanskje kan være noe? Der lærer de jo å framtre og bli litt trygge på seg selv.  Det er jo litt avhengig av hvor man bor og hvilke tilbud det er der, men disse treningene der alle de andre deltar er jo ofte konkurransefylte arenaer der noen få hevder seg og de andre liksom henger rundt. Det bygger vel ikke nødvendigvis selvtillit. Jeg tror ikke man skal underslå hierarkiet mange føler på når de går på skolen, der de som er mest utadvendt hevder seg mye bedre. Hun trenger kanskje noe HUN interesserer seg for og noe hun kan bygge selvtillit på.

Som foreldre føler man seg maktesløse, men snakk om det sosiale. Hva som er vanskelig, og hva som er bra.  Hvordan hun kan takle situasjoner. Kanskje dere kan hjelpe med å invitere unger hjem til noe? Kanskje hun kan øve seg litt på å ta initiativ?

Jeg hadde tatt kontakt med psykolog/BUP, heller før enn senere. Vi har en tendens til å drøye det til problemene baller på seg, som ikke tjener noen. Dette kan utvikle seg, og dette med å bygge seg opp - bort fra sin egen usikkerhet er det ikke ofte helsesøster har kompetanse til. Det er alvorlig hvis din datter får en skolevegring, som hun ser ut til å utvikle nå. Hun føler seg usikker og utrygg hver dag, og det er ingen god situasjon for et barn og være i konstant beredskap. Det må jo slite enormt på når hun ikke trives. Hvis det virkelig er slik at hun ikke blir utestengt, men at alt dette foregår i hennes hode, så er det en grunn til å søke hjelp. Hvis det er slik at hun faktisk blir litt utestengt- om enn på en diskree måte- og det hun føler er reelt, så trenger hun også hjelp for å hevde seg. Det er ingen barn på de alderen som er komfortabel med å "som regel ha noen å være med", for da stresser de med at et friminutt står de alene. Eller at de bare henger etter de andre som også er en vondt følelse. 5-8 klasse for jenter er veldig vanskelig etter min erfaring med fire jenter. 1-4 går som regel greit, så begynner problemene og usikkerheten. 

Jeg krisemaksimerer sikker litt i følge noen, men dette virker litt for kjent for meg, og jeg angrer vel på at jeg ikke gjorde mer før. Ofte prøver man litt med helsesøster og snakker litt med skole, uten at det hjelper, og håper at det går over. Noe det sjelden gjør av seg selv.