barna må få forklaring

[Gjest Gjest_Meg_*]

Trenger noen råd.

Hvordan forklarer man til barn i tidlig skolealder at foreldrene ikke kan bo sammen lenger?

Ønsker å gjøre dette så smertefritt som mulig. Uten at barna sitter igjen med at det er hverken den ene eller den andres skyld.

Vi var til samtaleterapi i går, hvorpå eldstemann på ni spurte hvor vi hadde vært.

Mannen sa vi hadde vært og fått litt hjelp til å være snillere mot hverandre.

Eldstemann: "er dere slemme mot hverandre dere da?"

Mannen: "eehh, neeei... vi bare ønsker å være enda snillere!"

Vel, det går mot en slutt og barna fortjener å få en god forklaring...

HJELP

[Thomasine]

Uff, det er trist...

Alderen på barnet er jo relevant, vil jeg si.

Jo eldre, jo mere bør de få vite.

Jeg er ikke selv skilt, men har flere venner som dessverre har skilt seg den siste tiden. Det de sier er vel at det som er viktig er at dere ovenfor barna (helst sammen!) forteller at dere ikke er glade i hverandre som kjærester lengre og derfor flytter fra hverandre. Og fortell opptil flere ganger ( hver gang det er behov!!) at ingen av barna har noe skyld i dette.

Og en av de viktigste reglene er vel å ikke snakke vondt om den andre parten ovenfor barna! Aldri!! Selvom du kanskje har rett/behov e.l.

Hmm... du får sikkert flere råd fra noen i samme situasjon...

Lykke til videre

[Leanne]

Uff.. hørtes trist ut..

Er enig med det Thomasine skriver om at dere må fortelle det til barna sammen, men husk å legge til at selv om dere ikke er glad i hverandre som kjærester lenger, så vil dere alltid være glad i barna!!

Vet niesen min var redd for at foreldrene skulle slutte å være glad i henne, etter de skilte seg. Så gjenta "jeg er glad i deg/ vil alltid være glad i deg" mange ganger om dagen til barna dine..

Lykke til

[Gjest Gjest]

Jeg har ikke vært i en slik situasjon, men jeg kjenner et par som gjorde det slik man IKKE bør...

De fortalte nemlig barna at de skulle skilles, og så tok faren kofferten og flyttet samme dag. (dette hadde de avtalt, og dette var foreldrene enige om)

Barna satt i gjen som noen spørsmålstegn, og fikk ikke snakket skikkelig ut med faren før han dro.

Jeg håper dere bruker mye tid på å fortelle det til barna, og at dere snakker sammen med barna, og lar overgangen være stor og smidig.

lykke til

[Gjest Gjest_Meg_*]

Takk for råd.

Jeg har absolutt tenkt å legge all min styrke og tid til kun å tenke på barna. Mine egne sorger og bekymringer legger jeg til side (tar heller de i sene nattetimer)

Akkurat nå må jeg jobbe for at mannen er på samme plan som meg, så ikke han ødelegger med sin bitterhet.

Krever en del av meg, men jeg gjør dette for barna...

Jeg er egentlig veldig klar for å hoppe i det og ikke vente så veldig mye lenger.

Eldstemann merker nok tenstheten i hjemmet, selv om vi gjør alt for å skjule det...

Men!!

Nå nærmer det seg høytid... Bør jeg vente til over jul av hensyn til barna?

Er kanskje teit å spørre her, men jeg vet ikke ellers hvor jeg skal få råd og hjelp...

Har aldri vært i denne situasjonen før, og vil ikke gjøre noe ødeleggende...

[Mrs. K]

Vi fortalte barna om seperasjon i november og jeg flyttet i april. Det var kanskje å dra det ut i det lengste, men for barna fungerte det fint.

Husk å si ifra i skole og barnehage hva som skjer så de voksne der har en mulighet for å forstå hva som skjer i hodet på barnet.

Lykke til.

[Ulrikke]

Må bare si at jeg ikke misunner dere situasjonen! Lykke til med alt!

Når det er sagt, så merker unger mer enn man tror... Enda man tror at man skjuler det godt... Jeg er stemor til tre, og eldstemann der var 4-5 da ting begynte å skjære seg for alvor... Både min samboer og mamma'n hans var HELT overbevist om at de skjulte det aller meste, og at han bare merket bittelitt hvis han merket noe i det hele tatt.

Nå er han straks 10 - og kan fortelle detaljer om hvordan det var, hvordan stemningen var "kjølig" osv... Både min samboer og mamma'n skulle ønske at de hadde gjort alvor av bruddet før, hvis de hadde visst det de fikk vite i ettertid...

Det kan hende at det er riktig for dere å vente til over jul... Men det trenger ikke bli "bedre" av den grunn for ungene... Og i det øyeblikket dere har tatt et valg, så synes jeg ungene skal få vite det - for som sagt, de merker mye mer enn man tror... Fortell det sammen, bli enige om en slags "strategi", og legg vekt på at det er dere som foreldre som ikke er kjærester lenger, men at dere begge to ALLTID vil være glad i ungene, og alltid være mamma og pappa selvom dere ikke bor sammen. Forbered dere på en haug med spørsmål etterpå, eller ingen - alle reagerer forskjellig...

Lykke til med avgjørelsen!

[Far til 2]

Jeg tror det er umulig å si med sikkerhet når slike ting skal fortelles.

Da mine foreldre ble skilt ble jeg fortalt om dette ca 6 mnd før de flyttet fra hverandre. Og selv om jeg var godt under 10 år og mulighet til å bearbeide følelsene, husker jeg hvordan stemningen var. De gjorde sitt ytterste for å ikke belaste oss som barn, men resultatet ble bare at vi gikk og håpet på at det likevel ikke skulle skje.

Den første julen er vanskelig for barna uansett. Mine foreldre klarte imidlertid å samles på julaften på tross av konfliktnivået som var de første 6 mnd. Og julaften hadde vi det koselig, selv om det var tungt å vite at en av foreldrene skulle reise hjem til seg selv om kvelden.

Etterhvert ble det slik at våre foreldre var sammen hver eneste jul, noe som var mulig ettersom ingen hadde funnet ny partner. Og gleden var stor da vi overaskende ble med mamma eller pappa over til den andre forelderen for å hjelpe hverandre med noe. Dette skjedde etterhvert forholdsvis ofte ettersom mine foreldre praktiserte felles omsorg og konfliktnivået derfor ble vesentlig mindre enn ellers.

En viktig ting er som andre har sagt over at dere som foreldre fortsatt er like glad i dem som dere altid har vært, - og vil altid være det. Og inkluder gjerne den andre forelderen. Mot normalt ? har det vært jeg som far som hele tiden har fortalt barna hvor glad jeg er i dem. Men ettersom jeg trodde moren gjorde det samme inkluderte jeg ikke henne når jeg fortalte barna dette. Resultatet var at jeg måtte endre dette og inkludere henne, etter et "krisemøte hos familierådgiver" et års tid senere. Barna trodde nemlig at moren ikke lenger var glad i dem, kansje mest pga et nytt forhold som tok mye av oppmerksomheten. Dessuten ble det en possitiv trening i å snakke pent om moren deres tiltross for konfliktene mellom oss voksne .

Jeg vil være forsiktig med å si hva som er rett for dere og hvilken løsning dere bør bruke mht tidspunkt for bruddet. Selv ville jeg ant. ventet til etter jul, men dette har som sagt også sine svakheter.

Lykke til uansett. Og fortsett å ha fokus på barna og deres behov.